angst

[Gjest linnea]

hei.

har nå strev med depresjon og spiseforstyrrelser i mange år, må vell bli rundt 12 år nå ca. har gått i behandling og ligget inne på psykisk avdeling i fjor. jeg har vell alltid tenkt at dette skal jeg komme meg ut av selv og takket nei til medisin og takket nei til mer behandling. dro istedet på en reise til afrika og jobbet på barnehjem.

begynte to dager før jeg dro,trodde jeg skulle besvime, at noe var virkelig alvorlig med meg, ringte derfor bestevenninen min som kom løpenes hjem til meg. etter den dagen gikk det over og jeg tenkte aldri mer over det. så reiste jeg bort og hadde noen dager med litt panikk nede i afrika, men brydde meg i stort om det og tenkte det kom til å gå bort når jeg kom hjem og fikk startet livet mitt tilbake til det vanlige.

så sto jeg der på flyplassen i afrika, ventet på å stige om bord i flyet og der begynte det igjen. denne gangen verst av alle gangene. klarte ikke å puste, hjerte dunket fortere enn noen gang, svimmel, kvalm og trodde jeg måtte legge meg inn på sykehus. kunne ikke gå om bord i flyet før alle hadde gått om bord, jeg lå der på fanget til min reisepartner og skrek. holdte henne i handa og prøvde å slappe av. til slutt klarte jeg å gå om bord og kom meg hjem til norge. gikk til legen noen dager etter hjemreise, der fikk jeg beskjed om at dette kunn var angst og panikk anfall, og jeg var ikke fysisk syk. han sa også at det kom til å gå over etter noen dager. men nå har jeg hatt angst hver dag siden jeg kom hjem. opp til to dager siden klarte jeg å leve med det, men så fikk jeg plustelig den følelsen av at nå var livet slutt, at ingen kunne hjelpe meg. var redd for å sove og måtte sove i samme seng som moren min. men har hatt den vondeste følelsen av at jeg ikke er meg lengere,føler også at jeg er halveis borte fra denne jorda og hvis noen skal kunne hjelpe meg må det være et gjenferd eller noe lignende. er redd hele tiden og tørr ikke gjøre noe av det jeg pleide. jeg presser meg selv å går på jobb, er med venner og prøver virkelig men nå veit jeg ikke om jeg klarer. er trøtt og sliten hele tiden og så forferdelig redd for at jeg, eller noen av mine nærmeste skal bli alvorlig syk. har dårlig samvittighet for alt og angrer på hvordan jeg har oppført meg mot mine nærmeste når jeg har vært på mitt værste. tror også at jeg kommer til å ende opp alene fordi alle kommer til å forsvinne snart en etter en.

til slutt ringte jeg til akutt samtale og kom inn med en gang. fikk beskjed om at jeg ikke var gal, fikk høyste poengsum på både depresjon og angst. og takket for en gangs skyld ja til medisiner.

er det noen her som har erfaring med angst? er det mulig å bli angstfri, ettersom jeg ikke hadde angst før, men fikk det plutselig? er bare utrolig redd og føler jeg trenger noen som kan holde meg i handa og passer på meg døgne rundt. dette går jo ikke og lever derfor livet mitt som før, men er vanskelig. og jeg sliter meg helt ut. vet ikke hvor mye mer av denne angsten jeg klarer.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver! I juni i 2010, sa plutselig kroppen min "nei." Det var den siste eksamenen, og jeg ble dårlig. Klarte ikke å holde på maten. Jeg spydde, og var dårlig i magen. Konstant kvalm, av den typen der du ikke tør å gå ut døra for det kjennes ut som om du skal spy når som helst. Jeg besvimte flere ganger i leiligheten. Jeg hadde migrene. Jeg var konstant nervøs, livredd for at noen skulle komme på besøk. Jeg flyttet hjem til foreldrene igjen, da jeg ble syk. Jeg har fortsatt ikke klart å skaffe meg hjelp. Var til legen en gang og ordnet sykmeldning ut sommeren, og siden har jeg ikke vært der. Jeg klarer det ikke, det er for tøft. Forstår akkurat hva du mener med "jeg vet ikke hvor mye mer av denne angsten jeg klarer". Jeg har dårlig samvittighet for venner som jeg bare kuttet kontakten med, og familie som jeg unngår. Å dra på butikken er en kjempe stor oppgave, som krever så mye av meg. Jeg flytter ut neste uke. Gruver meg til å bo alene. Ensomheten gnager når du ikke klarer, med vil være rundt mennesker. Jeg er også redd jeg skal slutte å spise igjen. Jeg håper jeg klarer å tvinge meg selv til og begynne å jobbe. Har ikke noe annet valg, siden jeg ikke klarer å dra til legen å få hjelp og snakke om problemene mine, eller dra på Nav. Jeg tror angsten aldri vil forsvinne. Men jeg tror også at vis man bestemme seg for noe, kan man klare det uansett hva. Angsten kan bli kontrollert, avledet. Det er en evig kamp og prøve å overse den, og late som man ikke sliter. Men det er mulig. Det må være mulig. Vis ikke vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

[AnonymBruker]

Du må først finne ut hva du får angst av, hvorfor kommer det?

Med panikkangst så er det veldig vanskelig for det kan komme av så mangt.

Også må du enten unngå det du får angst av, og derfor slippe angstanfall eller du må face det å jobbe deg gjennom det.

Jeg skjønner at det er lett for meg å si, men det er faktisk sånn. Samtaleterapi er godt for mange.