Tilgi utroskap..

[Gjest RG]

Jeg skriver ikke dette på vegne av meg selv, men jeg har ei venninne nå som har funnet ut at typen var utro for noen måneder siden. Hun hylte det ut til meg, og jeg ventet vel egentlig bare på at hun skulle slå opp. Men nei - hun har tilgitt han. De er ikke forlovet, ikke samboere og har ikke barn. Det jeg lurer på er hva som egentlig får folk til å tilgi noe sånt? Hadde det vært meg hadde jeg tatt dette som et så vanvittig hardt slag i ansiktet at jeg ikke hadde klart å fortsette med vedkommende uten at det hadde gått på helse og selvtillit løs. Jeg hadde nok heller aldri klart å legge det bak meg, men blitt gående å irritere meg og latt det gnage meg i stykker på dårlige dager. Hva mener dere andre om tilgivelse av utroskap?

[Gjest Gjest]

Jeg mener at det får bli opp til den enkelte.

[Gjest RG]

Absolutt, og tro ikke at jeg ikke støtter min venninne i avgjørelsen. Men for meg hadde noe sånt vært uaktuelt, og derfor er jeg interessert i å vite hva andre hadde gjort i en sånn situasjon.

[Gjest Harriet]

Det er selvsagt opp til den enkelte og ære være de som tilgir og klarer å komme videre etter utroskap. Å feile er menneskelig - det er noe alle gjør i løpet av livet på en eller annen måte.

Synes du bør holde deg for god til å kommentere hennes forhold, dette er ikke noe du har noe med. Du kan svare ærlig hvis du blir spurt, ikke ellers.

[Gjest RG]

Jeg vet ikke om jeg har formulert meg uklart, jeg er på ingen måte ute etter å snakke dritt om min venninnes valg. Jeg beundrer henne for at hun klarer å gjennomføre denne tilgivelsen og legge det bak seg, for det hadde aldri jeg klart - og det er kanskje "kjipt" for meg å ikke ha denne egenskapen, men sånn er nå det. Men det var takket være henne at jeg begynte å spinne tankene rundt dette selv, så spørsmålet og undringene kommer ene og alene fra meg og har ikke noe med min venninne å gjøre som sådan.

[Violet Hill]

Når du lurer på hva andre hadde gjort i en slik situasjon, da mener du altså som den som har blitt bedratt? Det er vanskelig å si uten å ha opplevd det, men jeg tviler sterkt på at jeg hadde klart å tilgi. Ser for meg at jeg hadde blitt en skikkelig heks å være sammen med etterpå.

[AnonymBruker]

noen klarer og tilgi, og noen forhold fungerer nogenlunde greit etter et utroskap. det hadde jeg antakeligvis aldri tilgitt, uten at jeg kan si for sikkert ettersom jeg heldigvis aldri har vært i den situasjonen.

for min del tror jeg også jeg hadde hatt vanskeligere for å tilgi hvis vi var etablerte, dvs. at vi bodde sammen og hadde barn. da hadde jeg kasta han rett på dør. føler at det blir så veldig masse som hadde blitt ødelagt hvis han hadde vært utro etter alt det vi da ville ha hatt og gjort sammen.

[Havbris]

Mitt valg ble som det ble ut fra et bevisst valg og jeg har ikke angret en dag. Jeg regner meg selv for å være en sterk og oppegående kvinne, jeg har høy utdannelse og en god jobb, et godt nettverk og ungene våre er snart voksne. Jeg ville klart meg som single. Men jeg ønsket å fortsette å leve sammen med mannen min. Han har stått fjellstøtt sammen med meg i en periode av livet mitt da jeg hadde det veldig vanskelig og jeg følte jeg hadde "råd" til å tilgi dette. Samliv er komplekse greier og folk velger jo ut fra de forutsetningene og følelsene de har. Riktig for noen og helt feil for andre.

slettet deler av innlegg

Endret 8. mars 2011 av Havbris

[Gjest RG]

Wow, utrolig bra svar! Det er mulig at jeg også hadde hatt lyst til å tilgi i en sånn situasjon, men jeg vet med meg selv at jeg aldri ville klart å glemme det. Og derfor hadde det ikke vært rett overfor verken meg selv eller "han" å fortsette. For du har helt rett i at et feilskjær er et feilskjær, og det blir helt feil å skulle straffes for det resten av livet.

[Gjest Adera]

Eg trur ikkje eg hadde klart å tilgi noe slikt selv. Eg hadde aldri klart å glemme det heilt og eg hadde aldri klart å stole 100% på han igjen.

[Snuppa]

Skal ikke på noen måte prøve å kopiere Havbris' utrolig relfekterte og kloke svar - veldig bra

MEN, jeg kan si litt om egne erfaringer. Før jeg oppdaget at min mann var utro sa jeg alltid at jeg ville kaste han på dør den dagen jeg oppdaget det. Da avsløringen kom for en dag fikk jeg helt motsatt reaksjon; jeg innså hvor mye jeg elsket han og hvor mye jeg ville at vi skulle fortsette livet vårt sammen. Vi har både barn og er godt gift, men det var absolutt ikke årsaken til reaksjonen min.

Tror derfor dette er vanskelig å si noe om før man selv har opplevd det og kanskje det varierer også med hvem som er utro mot deg.

[Havbris]

Wow, utrolig bra svar! Det er mulig at jeg også hadde hatt lyst til å tilgi i en sånn situasjon, men jeg vet med meg selv at jeg aldri ville klart å glemme det. Og derfor hadde det ikke vært rett overfor verken meg selv eller "han" å fortsette. For du har helt rett i at et feilskjær er et feilskjær, og det blir helt feil å skulle straffes for det resten av livet.

Jeg glemmer nok aldri. Det har vært en traumatisk hendelse i livet mitt og slikt glemmes ikke. Spørsmålet er vel heller hvor ofte og hvor mye "det man ikke kan glemme" skal tas frem og bli et tema i tide og utide. For meg har det blitt mulig å forsone meg med det som skjedde uten å gi det for mye plass. I lengden er det ikke plass til både anklager og forsoning på samme tid!

[undine]

Godt å se at det fins flere der ute som har tilgitt utroskap. Ikke det at det nødvendigvis er den beste løsningen, men for meg er det en lettelse etter alt tynet jeg har fått fra de rundt meg for at jeg gjorde det. Var ikke så lett å forsvare det, spesielt ikke siden jeg hadde det så vanskelig med det som hadde skjedd. Før jeg opplevde det selv var jeg sikker på at jeg ikke kunne tilgi noe sånt. Men når noe sånt skjer får man virkelig muligheten til å se litt på forholdet sitt og kanskje gjøre noen forandringer til det bedre. Jeg for min del tilga samboeren min, ikke fordi jeg var redd for å bli alene, men fordi jeg selv hadde tatt det valget å være sammen med ham, og følte jeg måtte ta ansvar for det. For meg hadde det føltes bortkastet å gjøre det slutt med han, etter så lang tid. Det tok lang tid for meg å "komme over det", men denne hendelsen åpnet for en helt ny kommunikasjon oss i mellom. Det "positive" i min situasjon var jo at samboeren min var villig til å jobbe hardt for å beholde meg. I alle mine raseri- og "gråteanfall" fikk han en slags mulighet til å vise seg som en større person. Det hender fortsatt i blant at jeg må ta det opp og grine litt, og da blir vi frustrerte begge to. Men hadde han aldri vært utro, hadde jeg kanskje aldri skjønt hvor mye jeg var villig til å ofre for han, og jobbe for å beholde han. En jævlig trasig måte å finne det ut på da.

[bonafide]

Jeg har selv tilgitt utroskap, og skjønner hvorfor folk tilgir.

(Har ingen barn, var ikke samboere eller noe som helst.)

Har alltid vært en person som har tenkt at dersom noen er utro så er det over og ut med en gang - men når det først skjedde så gjorde jeg et valg litt "på kant med meg selv".

Har allikevel ikke angret på at jeg tilga. Er over et år siden det skjedde nå, og vi har det veldig bra nå, og skal flytte sammen. For meg var det avgjørende at vi ikke hadde vært sammen lenge når det skjedde - det kan i mine øyne forsvares at man i startfasen av et forhold er usikker osv, og at man gjør en feil. Jeg har allikevel vært klar på at èn glipp er tilgitt, men flere vil ikke bli tilgitt.

Det er også en forskjell på å tilgi og glemme - det henger alltid ved i tankene mine, enda det er bedre enn tidligere, og det er nok derfor det blir slutt mellom mange som prøver igjen etter utroskap..

[Havbris]

Godt å se at det fins flere der ute som har tilgitt utroskap. Ikke det at det nødvendigvis er den beste løsningen, men for meg er det en lettelse etter alt tynet jeg har fått fra de rundt meg for at jeg gjorde det. Var ikke så lett å forsvare det, spesielt ikke siden jeg hadde det så vanskelig med det som hadde skjedd. Før jeg opplevde det selv var jeg sikker på at jeg ikke kunne tilgi noe sånt. Men når noe sånt skjer får man virkelig muligheten til å se litt på forholdet sitt og kanskje gjøre noen forandringer til det bedre. Jeg for min del tilga samboeren min, ikke fordi jeg var redd for å bli alene, men fordi jeg selv hadde tatt det valget å være sammen med ham, og følte jeg måtte ta ansvar for det. For meg hadde det føltes bortkastet å gjøre det slutt med han, etter så lang tid. Det tok lang tid for meg å "komme over det", men denne hendelsen åpnet for en helt ny kommunikasjon oss i mellom. Det "positive" i min situasjon var jo at samboeren min var villig til å jobbe hardt for å beholde meg. I alle mine raseri- og "gråteanfall" fikk han en slags mulighet til å vise seg som en større person. Det hender fortsatt i blant at jeg må ta det opp og grine litt, og da blir vi frustrerte begge to. Men hadde han aldri vært utro, hadde jeg kanskje aldri skjønt hvor mye jeg var villig til å ofre for han, og jobbe for å beholde han. En jævlig trasig måte å finne det ut på da.

Ja - jeg vet at det er vanlig å bli tynet og hånet for det - og mange føler at de må stå til ansvar for og forsvare akkurat denne "type" tilgivelse eller forsoning. Tilgivelse har jo i mange andre sammenhenger en positiv valør.

Samtidig har jeg jo full forståelse for at forsoning heller ikke er mulig eller riktig for andre. Det er ikke sikkert at jeg heller hadde klart det hvis betingelsene rundt dette hadde vært annerledes. Hver historie har sin egen fasit.

Stol på ditt eget valg du. Så lenge det har vært riktig for deg så trenger ikke andres vurderinger få bety noe for deg.

[Gjest Harriet]

Jeg beundrer de som tilgir utroskap - det klarte ikke jeg gjøre.

Opplevde utroskap etter mange års ekteskap og reagerte med å kaste mannen min på dør. Det var min umiddelbare reaksjon, men tiden som fulgte var helt forferdelig. Sorgen over et havarert ekteskap og tapet av min elsker, mine sønners far og min aller, aller beste venn var ikke til å holde ut. Jeg sa til slutt ja til å gå i terapi og jeg slukte alt lesestoff om emnet. Frode Thuen har skrevet en fantastisk bok om utroskap.

Vi valgte å gjennoppta ekteskapet, jeg ville ikke miste ham - jeg ville sloss for forholdet vårt, men å tilgi klarte jeg ikke. Ikke vil jeg noensinne kunne glemme det heller, men jeg har klart å leve med det.

[Havbris]

Jeg beundrer de som tilgir utroskap - det klarte ikke jeg gjøre.

Opplevde utroskap etter mange års ekteskap og reagerte med å kaste mannen min på dør. Det var min umiddelbare reaksjon, men tiden som fulgte var helt forferdelig. Sorgen over et havarert ekteskap og tapet av min elsker, mine sønners far og min aller, aller beste venn var ikke til å holde ut. Jeg sa til slutt ja til å gå i terapi og jeg slukte alt lesestoff om emnet. Frode Thuen har skrevet en fantastisk bok om utroskap.

Vi valgte å gjennoppta ekteskapet, jeg ville ikke miste ham - jeg ville sloss for forholdet vårt, men å tilgi klarte jeg ikke. Ikke vil jeg noensinne kunne glemme det heller, men jeg har klart å leve med det.

Dette er helt gjenkjennelig for meg - ja, det oppleves som et jordskjelv - i mitt tilfelle også etter mange års ekteskap. Jeg leste også bokden til Frode Thuen og masse annet fagstoff om emnet. Det er vel bortimot det verste jeg har vært igjennom i mitt liv. Jeg kommer nok heller aldri til å glemme det, og det har selvfølgelig gjort noe med meg - og oss!

Tilgivelse, forsoning, leve med? Ikke klare begreper i det hele tatt. Men er dere sammen fremdeles?

[Gjest Gjest]

Jeg skriver ikke dette på vegne av meg selv, men jeg har ei venninne nå som har funnet ut at typen var utro for noen måneder siden. Hun hylte det ut til meg, og jeg ventet vel egentlig bare på at hun skulle slå opp. Men nei - hun har tilgitt han. De er ikke forlovet, ikke samboere og har ikke barn. Det jeg lurer på er hva som egentlig får folk til å tilgi noe sånt? Hadde det vært meg hadde jeg tatt dette som et så vanvittig hardt slag i ansiktet at jeg ikke hadde klart å fortsette med vedkommende uten at det hadde gått på helse og selvtillit løs. Jeg hadde nok heller aldri klart å legge det bak meg, men blitt gående å irritere meg og latt det gnage meg i stykker på dårlige dager. Hva mener dere andre om tilgivelse av utroskap?

Det kan være stor forskjell på utroskap og hva som ligger bak, derfor er det vanskelig for oss å forstå de som velger å tilgi, og sikkert også de som ikke vil prøve å tilgi. Jeg vil si at utroskap kommer i flere grader; noe kan formilde det og noe kan gjøre det verre. Det kan også være ting i forholdet eller ting ved den som blir bedratt som gjør at man på en måte kan forstå hvorfor det skjedde, selv om det ikke er akseptabelt.

Forøvrig så tenker jeg at det kanskje kan være lurt å ikke handle overilt, men ta litt tid til hjelp og tenke seg om før man kaster partneren på dør. I det minste kan man få tid til å snakke sammen, få svar på det man lurer på. Kanskje kommer det frem noe som gjør det lettere å forstå, eller noe som gjør det litt mildere (selv om det er en helt uakseptabel handling). Og kanskje også litt viktig; man hindrer at han springer rett til henne, og gjør det dermed litt kjipere for henne:-) Om det skulle vise seg at dette er noe man har lyst til å prøve å leve med, så har det iallefall ikke skjedd større skade etterpå også.

Det aller viktigste for å ville prøve å finne tilbake til hverandre er etter min mening at han viser tydelig tegn til anger og at han vil være med deg og ikke henne. Deretter at han er villig til å snakke og svare på det du lurer på. Da tror jeg det er mulig å bygge videre på forholdet om man ønsker det.

[monkey]

det sprøs vel hvorfor man er utro... hva som er driven..

er det så kjedelig/dårlig forhold at han søker mot en annen?

jeg har vært sammen med en annen mann da jeg var i forhold med samboer. da hadde vi pause i forholdet og vi trengte å finne ut av ting. uansett,jeg var sammen med han andre for å se om samboer var sjalu og reagerte,noe han gjorde. han andre var bare interessert i sex,noe han ikke fikk! var ikke ute etter noe jeg,bare gjøre amboer sjalu. da samboer fikk vite dette, lovte meg gull og grønne enger, men gikk tilbake til den ulykkelige tilværelsen etter noen måneder. per idag angrer jeg på at jeg gikk tilbake til forholdet med samboer og ikke bare ble singel og glad.

[Gjest Harriet]

Dette er helt gjenkjennelig for meg - ja, det oppleves som et jordskjelv - i mitt tilfelle også etter mange års ekteskap. Jeg leste også bokden til Frode Thuen og masse annet fagstoff om emnet. Det er vel bortimot det verste jeg har vært igjennom i mitt liv. Jeg kommer nok heller aldri til å glemme det, og det har selvfølgelig gjort noe med meg - og oss!

Tilgivelse, forsoning, leve med? Ikke klare begreper i det hele tatt. Men er dere sammen fremdeles?

Det er et veldig vanskelig tema og jeg tror det er noe man aldri blir helt ferdige med uansett hvor mye man ønsker og hvor mye man prøver.

Som sagt så kastet jeg mannen min ut da jeg fikk vite om utroskapet hans. Jeg tok ut separasjon og vi bodde fra hverandre i nesten to år før jeg sa ja til å gjenoppta samlivet vårt.

Vi er fremdeles gifte og kommer helt sikkert til å være gifte til døden skiller oss. Jeg vil ikke ha noen annen mann, så alternativet mitt er å leve alene resten av livet. Forstår ikke alle som orker involvere seg i nye forhold etter lange ekteskap som havarerer. Ser alle som strever i forhold med mine og dine barn - nei, det frister veldig lite.

Når alt dette er sagt så synes jeg faktisk ikke utroskap er verdens største synd. Det er mange fristelser i verden, vi støter på dem stadig vekk. Utroskap er mer og mer vanlig og jeg leste en undersøkelse fra 2010 som viste at 1 av 4 småbarnsmødre er utro og 4 av 10 småbarnsfedre er utro. Og før det kommer barn inn i bildet viste undersøkelsen at 64 prosent er utro. Svært mange av oss vil støte på utroskap før eller senere, og hvordan man reagerer på utroskap vet man faktisk ikke før man havner i den situasjonen.