Mødres holdninger overfor barnløse.

[kimmi]

Jeg jobber 24 timer i døgnet med fire barn (0 til 6 år), kom ikke her og si at det er ferie !!

nei det forstår jeg godt. her er det bare to, men de er 1 og 2 år, og det er kjempetravelt! i morgen har jeg faktisk planlagt kinotur med min svigerinne, og det er vel første kvelden ute på......... lenge!!! :D

[Babyface]

Selvsagt skal alle respekteres for sine valg. MEN, ingen vet hvor stor det er å bli foreldre før de har opplevd det. Jeg var kjempefornøyd med livet mitt før jeg fikk barn, nå er det helt fantastisk.

(Min personlige mening er at det må være stusselig å bli 80 år og ikke ha fått barn. Men igjen, folk skal respekteres for sine valg.)

[Gjest Shivani]

Selvsagt skal alle respekteres for sine valg. MEN, ingen vet hvor stor det er å bli foreldre før de har opplevd det. Jeg var kjempefornøyd med livet mitt før jeg fikk barn, nå er det helt fantastisk.

(Min personlige mening er at det må være stusselig å bli 80 år og ikke ha fått barn. Men igjen, folk skal respekteres for sine valg.)

Men det føles verre når det ikke er et valg, men ufrivillig. En med barn (som ikke måtte prøve alt for å få barn) kan aldri heller forstå den enorme sårheta som ufrivillig barnløse har. Hver gang er det som et stikk i sjela, dette at det er stusselig, tragisk (det har jeg hørt noen har ytra), meningsløst å leve osv.

Det er hyggelig at folk forteller om foreldrekjærlighet, men det er den der "livet ditt er meningsløst" som stikker.

[Anna Lovinda]

Jeg velger å tro at de fleste sårende kommentarer skyldes ubetenksomhet eller manglende evne til å sette seg inn i andres situasjon. Hvis man befinner seg i en hverdag fyllt med barn og det som følger med, er det lett å glemme at andre lever liv som er annerledes.

For noen er meningen med livet forbundet med reproduksjon, for andre er det så mye annet som oppleves viktig.

Som enkelte har vært inne på, er nøkkelordet her respekt. Respekt for andres valg eller situasjon. Dette er hovedgrunnen til at jeg bevisst har valgt å holde meg langt unna venners familesituasjon og familierelaterte problemer. Så lenge jeg ikke vet årsaken til at folk lever som de gjør, er ikke jeg i en posisjon hvor jeg kan dømme eller bedømme. Ei heller så lenge jeg ikke har levd deres liv - noe jeg aldri vil kunne gjøre.

Selvsagt skal man ha meninger og synspunkter, men det finnes så mye annet enn antall barn man kan ha meninger om; kunst, kultur, nyheter, osv.

[Montezuma]

Hva om noen faktisk mener at livet er meningsløst uten barn? Skal ikke de få lov til å mene det bare fordi noen sliter med å få barn?

De som velger å være uten barn gjør det, og en må ha respekt for det.

De som velger å få barn fordi de mener at livet er meningsløst uten må også respekteres.

De som sliter med å få barn av mange ulike grunner kan kanskje prøve å få hjelp. Det finnes prøverørsbarn eller en kan adoptere. Men en skal også vise dem respekt.

Alt i alt handler det om respekt, og alle må få lov til å ha sine meninger selv om enkelte sliter med å få barn.

Jeg har en følelse av at de som sliter med å få barn, forventer at alle rundt dem skal ha forståele for dette, og helst slutte å snakke om barn. Det er ganske slitsomt å forholde seg til et menneske som sliter med å bli gravid når en selv har barn. Dette er fordi det meste med barna blir slitsomt for den som ikke kan få barn. En skal vise hensyn, men en kan ikke forvente at en skal gå på tå hev hele tiden heller. Tror det er vanskelig for begge parter i en slik situasjon.

Enig med deg, jeg!

[Cita]

Hva om noen faktisk mener at livet er meningsløst uten barn? Skal ikke de få lov til å mene det bare fordi noen sliter med å få barn?

Det er lov å mene, for sin egen del, men ikke kom til meg og fortell at mitt liv er meningsløst uten barn

De som velger å være uten barn gjør det, og en må ha respekt for det.

De som velger å få barn fordi de mener at livet er meningsløst uten må også respekteres.

Helt enig

De som sliter med å få barn av mange ulike grunner kan kanskje prøve å få hjelp. Det finnes prøverørsbarn eller en kan adoptere. Men en skal også vise dem respekt.

Respekter meg, eller ikke, på helt andre grunnlag enn hvorvidt jeg er i stand til å føde barn eller ei. Om noen ikke respekterer meg, fordi jeg ikke kan få barn, ja da er det de som har problemer og ikke jeg

Mange av oss har faktisk prøvd alt som er å prøve, og mere til, så selv om ønsket er sterkt nok, så er det ikke alltid det er mulig å hjelpe oss. Og alltid i diskusjoner om barnløse, så kommer adopsjoner frem. Det virker til å være en stor del av verdens befolkning som mener at vi barnløse bare kan adoptere, og vips så er problemet borte.

For meg så er ønsket om egne barn riiiimelig egoistisk. Jeg vil være gravid, føde selv, og se et lite vesen jeg og "Citamannen" har skapt vokse opp. Ingen skaper et lite menneske for det lille barnets skyld. Det å velge å få barn, er vår egen egoisme...

Men mange foreslår ofte for meg.... at ikke dere adopterer et barn !`?!?!

Hvorfor skal jeg det, sier jeg ??

-Tenk på de barna som ville fått det bra hos dere , som trenger den trygge oppveksten dere kan gi det barnet/de barna...foreldreløse, fattige osv osv Dere har økonomi og alt som trengs for å gjøre et barns liv bedre...

- JA sier jeg, hvorfor adopterer ikke du ??

- Jeg ?? Jeg KAN få barn jeg...

Ok, så det er vi barnløse som skal ha ansvaret for de trengende barna her i verden ??

Så jeg mener vel egentlig at de som kan få barn selv, burde i hvertfall vurdere å adoptere... hvorfor lage flere barn, når det finnes 100 000vis av fattige barn som trenger foreldre ?? For barnløs eller ikke - det er ikke mangel på barn her i verden, men foreldre med ressurser til å ta seg av barna som allerede er født.

Alt i alt handler det om respekt, og alle må få lov til å ha sine meninger selv om enkelte sliter med å få barn.

Helt klart !!!

Jeg har en følelse av at de som sliter med å få barn, forventer at alle rundt dem skal ha forståele for dette, og helst slutte å snakke om barn.

Feil !!!!!!!!!! Mine venninner som har barn, må gjerne snakke om barna sine. Jeg snakker om de selv jeg. Kan være barnevakt, komme i bursdagen deres, og være sammen med de i ferier ol. Tror ikke våre venner tenker på oss som noen utenfordstående som ikke har barn... tror knapt de tenker over det

Det er ganske slitsomt å forholde seg til et menneske som sliter med å bli gravid når en selv har barn. Dette er fordi det meste med barna blir slitsomt for den som ikke kan få barn.

Alle barnløse mener ikke dette ?? , men jo... du har noe rett. Noen barn er rett og slett ulidelig slitsomme å omgås, men det skyldes egentlig ikke barna, men foreldrene

En skal vise hensyn, men en kan ikke forvente at en skal gå på tå hev hele tiden heller. Tror det er vanskelig for begge parter i en slik situasjon.

Selv har jeg ikke noe som helst problem, dersom du var min venninne, og du glad kunne fortalt meg at du var gravid. Jeg hadde taklet det helt fint. Det har aldri vært dine barn jeg har ønsket meg. Men jeg hadde kunnet gledet meg med deg likevel.....

Vi har vært ufrivillig barnløse i snart 16 år, og har innsett at sånn kommer det til å forbli. Men vi lever da vel overhodet ikke noe dårligere liv enn andre av den grunn ??

Mange sliter, og ser ikke mulighetene, men man lever det livet man får, og inretter seg deretter. Jeg har i hvertfall ikke tenkt å bruke dager og år på å tenke ut hvor miserabelt et liv uten barn er. og jeg godtar ikke at noen skal komme å fortelle meg det heller. Det gjelder å se hvilke andre muligheter man har isteden.

Man kan faktisk ha det helt supert som barnløs også.

[Gjest Anonymous]

[Man kan faktisk ha det helt supert som barnløs også.

[Dixie]

Jeg får i allefall noia av slike "å bli mor er det størst som har hendt meg her i livet", og som absolutt ikke kan forstå at jeg ikke ønsker barn. Og at jeg er så sikker på det at jeg frivillig ønsker å sterilisere meg. For meg er det ikke riktig å få barn og det er vet jeg også gjelder i fremtiden. Jeg klarer ikke å omgåes barn, heller ikke å vise sympati, forsøke å kommunisere med de osv. Jeg har mange veninner med barn, og jeg vet ikke om alle er så lykkelig som de later som. Jeg omgåes mine veninner, men foretrekker barnløse omgivelser.

De fleste har sluttet og forsøke og omvende meg. Når jeg sier rett ut at jeg aldri ba om å bli født, jeg er nødvendigvis ikke så glad for at jeg er født (selv om jeg har et bra liv) og vil ikke dra en unge ufrivillig inn i denne verdenen. Da pleier de å se rart på meg før de holder kjeft!

[Gjest gjest1]

Shivani!

Livet med barn er ganske oppskrytt, og det går fint an å leve sitt eget liv uten slike forstyrrende og kostbare elementer.

jeg har barn selv, jeg - og sannsynligvis ville jeg sett det som et kjempesavn hvis jeg ikke hadde det, men realiteten i dag er at dersom jeg hadde visst hva jeg gikk til, av ansvar og økonomisk kaos, så ville jeg valgt annerledes.

Ikke les dette som at jeg ikke elsker ungene mine, for jeg elsker dem høyere enn mitt eget liv egentlig - og jeg hadde gått i frø hvis noe skulle skjedd med en av dem.... Men livet går helt fint an å leve uten barn. Jeg skulle gjerne vært det ansvaret foruten... men som sagt;...

Jeg synes det litt skremmende jeg når folk sier at livet ikke er verd å leve uten barn. Hva slags liv hadde de før ungene da? :o

[Gjest Vanessa]

Jeg synes det litt skremmende jeg når folk sier at livet ikke er verd å leve uten barn.

Helt enig! Og for å skremme deg ytterligere - jeg har faktisk fått høre at jeg ikke kan regne med å bli gift/samboer noengang, fordi jeg ikke vil ha barn! (Nei, det var ikke en person med hodet på rett sted som sa det.)

[Gjest sexysadie]

Helt enig! Og for å skremme deg ytterligere - jeg har faktisk fått høre at jeg ikke kan regne med å bli gift/samboer noengang, fordi jeg ikke vil ha barn! (Nei, det var ikke en person med hodet på rett sted som sa det.)

Sa hun virkelig det....

Ett godt eksempel p at enkelte "lever" igjennom sine barn.....

[Tinka]

Livet kan være fantastisk med barn, og livet kan være fantastisk uten barn. Akuratt som at livet kan være et helvete med barn, og livet kan være et helvete uten barn!

Å komme med påstand om at det ikke er mulig å bli lykkelig uten barn er ikke bare feil, det er rett og slett uinteligent sagt! Og å komme med det ovenfor noen som ikke kan få barn synes jeg er fullstendig unødvendig og rett frem ondskapsfullt.

Hva vet vel vi om andres lykkefølelse? Hva vet vel jeg om de rundt meg og de om meg? Lykke kommer ikke av en ting eller en hendelse, det kommer av mange forskjellige ting, og ikke minst; personen det skjer med!

Selv ønsker jeg meg barn med min mann, men om det skulle vise seg at vi ikke kan få det så betyr da ikke det at jeg ikke blir lykkelig, jeg ER jo alt lykkelig :D

Det er nok litt for mange mennesker som ikke klarer å skjønne at det som er paradis på jord for dem ikke nødvendigvis er det for alle andre.

[Gjest Anonymous]

jeg har funnet ut at jeg blir lykkeligst uten barn.. det er mitt valg og jeg vil ikke ha det overprøvd av noen..

digger forrresten denne siden;

http://messageboards.ivillage.com/iv-rlchildless

[Fakse]

Helt enig! Og for å skremme deg ytterligere - jeg har faktisk fått høre at jeg ikke kan regne med å bli gift/samboer noengang, fordi jeg ikke vil ha barn! (Nei, det var ikke en person med hodet på rett sted som sa det.)

Du vet selvfølgelig at vedkommende ikke har rett, men bare for å bevise det... Jeg er gift, og jeg har overhode ikke planlagt å få noen barn. Dette vet mannen min, og det har han visst så lenge vi har kjent hverandre.

Tipper at du har fått høre at du er så ung at du ikke vet hva du snakker om også? Iriterende, ikke sant? Jeg har den samme meninga nå som jeg hadde for fem år siden, og den har ikke forandra seg selv om jeg har fått både mann og hus.

[Silfen]

Jeg får i allefall noia av slike "å bli mor er det størst som har hendt meg her i livet"' date=' og som absolutt ikke kan forstå at jeg ikke ønsker barn.[/quote']

Det er ganske stor forskjell på å komme med et slikt utsagn og å ikke forstå at du har en annen mening.

Mange av oss, inkludert meg, syns faktisk at det største man har opplevd her i livet, er å bli mor. Det betyr ikke at jeg og mange andre automatisk ser ned på eller vil ikke forstå de som ikke kan få barn selv eller som velger å ikke få barn.

Alle må vi ta valg i livet, selv om valgene noen ganger blir tatt for oss. De fleste med litt empati vil nok klare å se situasjonen fra andre sider enn sin egen.

Personlig er jeg godt inni UFB-verdenen, selv om jeg aldri har opplevd å være ufb`er selv.

Men jeg personlig syns det må være utrolig vondt å ville ha barn, uten å lykkes. Derfor har hvertfall jeg gjort mitt for at noen ufrivillige barnløse har kommet et steg videre på veien.

Og så, hva gjør det vel egentlig at jeg mener at barn faktisk er det største som kan hende et menneske, så lenge jeg veier mine ord når det gjelder hvem jeg ville sagt noe slikt til?

[Linden]

Jeg er en av de som alltid har sagt at jeg aldri skal ha barn, men har jeg engang fått verdens herligste lille gutt. Likevel har jeg full respekt for de som velger å ikke få barn, det er tross alt en meget personlig avgjørelse. Og jeg må si at noen ganger savner jeg livet jeg hadde før jeg fikk barn,misforstå meg rett, jeg ville ikke vært foruten sønnen min. Men jeg tenker innimellom at kanskje jeg skulle ventet litt til.

Jeg føler også med de som er ufrivillig barnløse, det må være fælt å ikke kunne oppfylle ønsket om å bli foreldre.

Til sist en kommentar til deg som hadde et "ikke ekte barn": et adoptert barn er like mye et ekte barn som et biologisk barn. Den største forskjellen er at du slapp en fysisk smertefull fødsel, og samtidig ga du barnet en mulighet til et fullverdig og godt liv som de sannsynligvis ikke hadde fått ellers.

[Fakse]

Og så, hva gjør det vel egentlig at jeg mener at barn faktisk er det største som kan hende et menneske, så lenge jeg veier mine ord når det gjelder hvem jeg ville sagt noe slikt til?

Dersom du med det mener at det å få barn er det største som kan hende ethvert menneske (underforstått at det ikke finnes noen unntak), så er det i alle fall ganske naivt og navlebeskuende. Mennesker er forskjellige. For noen som har fått barn er det faktisk ikke det største som har hendt dem. For noen er det det. For andre er det det riktige å ikke få barn i det hele tatt. Du kan vite hva det største som har hendt deg selv er, men du kan ikke vite om dette vil være tilfellet for alle andre. Du kan ikke vite om det største som kan hende meg er å få et barn!

[Gjest Vanessa]

Tipper at du har fått høre at du er så ung at du ikke vet hva du snakker om også?

Ja, den har jeg hørt endel ganger...

Men jeg orker ikke å bry meg om det lenger - for det første har jeg viktigere ting å irritere meg over, for det andre er det kanskje mest synd på de som sier slike fordømmende ting.

[Gjest Turi]

...men for noen er det sant da....

Jeg sa at jeg aldri skulle ha barn frem til jeg var 20. Da var jeg for ung...

Så sa jeg at jeg skulle ha 2 før jeg ble 30 frem til jeg var 28. Det var også for ungt....

Nå er jeg snart 32 og førstegangsfødende. Det skulle jeg IHVERTFALL ikke være! Men.... nå er jeg iallefall gammel nok

Å være gravid er det største (som i viktigste) som har skjedd i mitt liv. Ikke til forkleinelse for mange andre flotte opplevelser, men det ER noe spesielt å kjenne avkommet sparke i magen. Jeg kan ikke tenke meg noe som er viktigere enn det akkurat nå. Og jeg tror virkelig at jeg ville "dødd" om noe galt skulle skjedd. Så jeg skjønner de som sier at "det største i livet er..."

Jeg er ikke typen til å leve gjennom barnet, og det er vel heller ikke nødvendig å gjøre det selv om man mener barnet er det største som har skjedd en? Jeg tror naturen har gjort at det føles slik (for de fleste) fordi vi skal ta bedre vare på barna våre jeg.

Men å presse det på barnløse - uansett om det er frivillig eller ufrivillig - nei, det skal man holde seg for god til. Jeg har hatt et meget godt liv uten barn, og tror jeg kunne hatt det fremover også. Men nå kunne jeg ikke leve uten Knøttet mitt lenger....

[mellom]

jeg har funnet ut at jeg blir lykkeligst uten barn.. det er mitt valg og jeg vil ikke ha det overprøvd av noen..  

digger forrresten denne siden;  

http://messageboards.ivillage.com/iv-rlchildless

Har intet behov for å overprøve deg, eller andre frivllig barnløse, men

Childfreebevegelsen gjør meg uvel. Slike nettsteder har en tendens til å slå den andre veien - de er nedlatende, latterliggjørende - og enkelte er rett og slett barnefiendtlige. Det er som om barna er som et hvilket som helst kjæledyr som bør settes igjen ved inngangen. Og foreldre generelt er redusert til en gjeng med lallende, gråtende mødre (og fedre) som det ikke går an å snakke med lenger.