Mødres holdninger overfor barnløse.

[Gjest Shivani]

Jeg grubla lenge over om jeg skulle legge dette inn som "gjest", men fant ut at jeg vil være meg selv.

Det jeg vil si noe om er holdningene fra kvinner med barn overfor barnløse. Det være seg ufrivillig eller frivillig.

Selv vet jeg ikke om jeg kan få barn. Sannsynligvis kan jeg ikke. Akkurat nå er det uaktuelt uansett, men før har vi prøvd aktivt, og jeg har hatt en spontanabort etter 5 uker for noen år siden. Det som har vært vanskelig er særlig holdningene fra kvinner med barn.

Overalt hvor man snur seg er holdningen at livet er fullstendig meningsløst uten barn, og i et annet forum leste jeg at noen skrev at det må være grusomt å dø uten å ha fått barn og det måtte være GRUSOMT å aldri hadde fått oppleve det som gjør livet verdt å leve, nemlig kjærligheten mellom foreldre og barn.

Det gjorde meg usigelig trist, fordi jeg har brukt mange år på å bearbeide at jeg sannsynligvis aldri kommer til å få et. Noen kvinner er riktig "fascistiske" overfor kvinner uten barn, og dømmer dem for evig og alltid verdiløse.

Jeg har fått slengt opp i trynet av en venninne til en venninne at livet er meningsløst uten barn og hvis hun ikke hadde kunnet få barn ville hun ha tatt livet av seg. Dessverre er det ikke bare henne som har sagt noe lignende. Hver gang jeg hører dette er det som en kniv blir vridd om i sjela. På et plan har jeg bearbeidet dette, men jeg tror aldri at jeg greier det 100 % dessverre. Og når man påpeker dette, at det disse uttrykker er sårende som blir man møtt med enda mer nedlatende holdninger.

Kanskje vi kunne ha brukt denne tråden til å "filosofere" over dette?

[Gjest Poirot]

Skjønner hva du mener. Selv har jeg ikke prøvd å få noe barn, men har jo planer om det på sikt.

Kan forstå at det er en sorg som må bearbeides. Men man kan jo adoptere? Så hvis man virkelig ønsker seg barn, kan man jo (forhåpentligvis) få det via en sånn prosess, selv om det blir litt annerledes.

Noe annet er holdningen mot kvinner som ikke vil ha barn. Selv er jeg ikke helt i stand til å forstå at noen ikke vil, men jeg kjenner da godt voksne mennesker som ikke har barn. Når mine forledre var bundet av barn, levde deres barnløse vennepar et liv med mange muligheter innenfor bomuligheter, karriere, ferie og andre festligheter. De har hatt muligheten til å dyrke seg selv som par, noe mange småbarnsforeldre ikke har tid, penger og muligheter til. De har nevøer og nieser som forhåpentligvis kommer til å huske dem når de blir gamle.

Man kan diskutere ting, men folk må forstå at ikke alle ønsker det samme som en selv. For noen er lykken en barnefolkk på 6, for andre er lykken å kunne gjøre akkurat som man vil.

Men hvis man gjerne gjerne vil ha barn, men ikke kan få, ville ihvertfall jeg vurdert adopsjon.

[Gjest Shivani]

Hm... Ja... Tror dessverre ikke at folk med min "lidelse" står på lista over de som får lov å adoptere.... For andre er det jo et knakende godt alternativ.

[Gjest Poirot]

I see.... Da ville jeg ha prøvd og atter prøvd. Eller tatt meg jobb som privat avlaster el for å dekke behovet litt.

[Rachel]

De er nok misunnelige på friheten din, jente! :blunke:

[Gjest guest for the moment]

De er nok misunnelige på friheten din' date=' jente! :blunke:[/quote']

Det blir vel litt for enkelt å si!

Mange kvinner blir helt oppslukt av barna sine når det blir mødre. Så oppslukt at de ikke klarer å se særlig langt.

Har selv opplevd å være ufrivillig barnløs, og vet at det ikke er særlig trivelig å omgås mennesker som ikke har forståelse for ens situasjon.

Nå har jeg to flotte barn som er adoptert, og enda opplever jeg å ikke bli tatt på alvor som mor av enkelte med egenfødte barn. Siden jeg ikke har gjennomgått graviitet, fødsel og spebarnsperioden er det visse ting jeg ikke har uttalerett på! En venninne slutta å kontakte meg etter at vi hadde adoptert. Hun mente at adoptivbarn ikke er ordentlige unger!!!

[Usikker]

Jeg forstår deg jeg Shivani.

Har selv møtt den holdningen mange ganger

Er i en litt annen situasjon enn deg - jeg er 43 og er etter min mening "for gammel" til å sette igang med barneproduksjon nå. Min barnløshet er selvvalgt av flere årsaker ......... men det betyr ikke at jeg ikke savner barn! Kompenserer med noen herlige tante-jenter som jeg har mye kontakt med!

Jeg synes generellt den holdningen du beskriver gjelder alle som ikke "innordner seg A4-pakka". Vi som faller utenom den, vi er liksom "unormale" vi. Mitt ønske er at vi alle kan behandle hverandre som like verdifulle mennekser enten vi tar det ene eller andre valget.

Det som betyr noe er hvordan den personen ER - ikke hvordan h*n har det utenpå! Skal ikke si at jeg er bedre enn andre når det gjelder å "dømme folk"............ men jeg prøver hvertfall. Har en leveregel:

"man skal ikke dømme andre før man har vært i dens sko en dag"

Det bør og skal være rom for alle muligheter. !

[Rachel]

Jeg er mor til et knøtt, men vil ikke ha flere barn.

Jeg elsker henne/ham over (nesten) alt på jord, jeg tror bare ikke jeg er godt "mamma-materiale".

Hvis du ender opp med å ikke få barn, se på de positive sidene ved det. For de finnes.

Jeg forstår veldig godt jenter som ikke vil ha barn. Forstår også veldig godt dem som vil ha barn.

[Tusenfryd]

Takk for at du skrev dette innlegget, Shivani. Det er et nyttig innlegg jeg håper alle med og uten barn tar seg tid til å lese.

Og Poirot - nei, det er ikke "bare å adoptere" for alle. Det handler om økonomi blant annet. For andre er det en ikke aktuell tanke i det hele tatt - av ulike årsaker.

Det finnes mange muligheter for de som av en eller annen grunn ikke kan få barn - men det som Shivani beskriver er noe annet.

[Gjest Poirot]

Og Poirot - nei, det er ikke "bare å adoptere" for alle. Det handler om økonomi blant annet. For andre er det en ikke aktuell tanke i det hele tatt - av ulike årsaker.

Har heller ikke sagt at det "bare" er å adoptere. Men det adopteres faktisk ganske mange barn, så løsningen er reell for rimelig mange, på tross av økonomi.

[Tilde]

[Har selv opplevd å være ufrivillig barnløs, og vet at det ikke er særlig trivelig å omgås mennesker som ikke har forståelse for ens situasjon.

Nå har jeg to flotte barn som er adoptert, og enda opplever jeg å ikke bli tatt på alvor som mor av enkelte med egenfødte barn. Siden jeg ikke har gjennomgått graviitet, fødsel og spebarnsperioden er det visse ting jeg ikke har uttalerett på! En venninne slutta å kontakte meg etter at vi hadde adoptert. Hun mente at adoptivbarn ikke er ordentlige unger!!!

:o Uff...Dette synes jeg var trist Det finnes mange rare folk i denne verden...

Men jeg føler litt det samme av det som blir tatt opp her...

Du blir ikke tatt alvorlig som kvinne, du har ikke uttalerett og det er en litt sånn stakkars-deg-du-vet ikke-hva-du-går-glipp-av holdning blant mødre...(Nå mener jeg ikke alle da)

Nå vet jo de fleste at jeg er ufrivillig barnløs,og kommer med mange velmenende kommentarer i tillegg... Noe provoserer meg,men jeg pleier ikke å si noe.For jeg unnskylder dem,vet at de ikke vet bedre..

Det betyr ikke at de kommentarene ikke kverner i mitt hode etterpå..

Men det verste er jo,at jeg selv er ganske enig med dem...

For det er nemlig den tanken jeg plages med.Hva er et liv uten barn? Det er der det begynner å bli sårt og vondt..

Ja,jeg har et godt liv,jeg kan gjøre som jeg vil, vi kan reise,vi kan feste.Har få hensyn å ta.Men for oss,som ønsker oss barn,så blir dette livet litt tomt etterhvert. Vi ønsker noe annet, å komme videre,som vennene våre.Venner har barn,de er ikke lenger så tilgjengelige for oss.De har dette barnet som de elsker over alt på jord...

Vi har en pusekatt...jepp...

Muligheten for å adoptere er der,men...

Kunne lagt ut i det vide og det brede her.Men det orker jeg ikke nå.

[Kosepia]

Jeg er veldig enig at det føles fryktelig fryktelig ømt og sårt når noen absolutt skal ytre sin mening til deg (som de vet at sliter med å få barn) om hvor verdiløs man er når man ikke kan få barn.

Det er også vondt når mødre, søsken, venner osvosv maser om når det er vår tur til å få barn.. (svigersøster har en på 3 år, er gravid med en til.. og er ett r eldre enn meg).

Det er vondt å tenke på at jeg faktisk skulle hatt en hverdag nå sammen med et lite barn på 1-2 måneder..

Det er vondt å faktisk grue seg til jula, påskeferie eller sommerferie.. Da man skal møte slekta... Alltid er det noen som bare MÅ komme med en eller annen kommentar om oss og barn...

Jeg tror aldri man kan glemme at det man ønsker seg høyest, det kan man kanskje ikke få (i alle fall for min del). Og det vil nok alltid stikke i hjertet når man kommer over mennesker som sikkert mener noe godt med det.

Dette med barnløshet, enten det er frivillig eller ufrivillig, er et tema som omtrent er tabu.. Dessverre. Kanskje mange blir litt "trangsynte" pga det? Vet noen egentlig hvor mange i Norge det er som sliter? Eller som faktisk ikke ønsker seg barn?

Jeg føler faktisk at dersom jeg ikke klarer å få barn, så er jeg ikke verdt noe som helst.. Dette er noe jeg prøver å bearbeide hver eneste dag.. men det er ikke enkelt med alle de fordommene man ser i dagens samfunn mot de som ikek får barn.

Bare noen tanker jeg meg...

[Skusla]

Det er mange meninger og holdninger ute å går.. Å mange som ikke er helt taktiske i sine uttalelser dessverre.

Jeg vet heller ikke om jeg kan få barn.. Å akkurat nå er det heller ikke aktuellt pga sykdom.

Det er INGENTING jeg heller vil enn å bli gravid, men jeg mener ikke at det er en rett og en selvfølge at man skal få barn.

Noen velger å ikke få barn, og mange KAN rett og slett ikke få.

Det er da holdninger og uttalelser fra andre mødre ( spesielt) sårer noe innmari.

Det er enkelte som omtrent sier at det er din feil fordi du ikke kan få. Uten hverken å vite bakgunnen eller ha noen forutsetning for å komme med slike kommentarer.

Ja, det er vondt å vite at man (kanskje) ikke kan få barn, å selv om det å adoptere er ett alternativ så er det ikke for alle, og ikke det samme.

Å kjenne liv inni seg, er noe som jeg ser på som en ting så må være helt fantastisk. Å jeg håper at jeg en gang kan få oppleve det.

Syntes det er kjempe fint og tøft av deg at du startet denne tråden her Shivani. Håper det kommer mange synspunkt på dette etterhvert.

[chimp]

Skjønner hva du mener!!! Det er helt utrolig hva folk klarer å gulpe opp av s k sannheter! Selvfølgelig lever man et fullverdig liv som barnløs, enten d er selvvalgt el ikke.

Selv får jeg ofte spørsmål om hvorfor vi bare har ett barn, og da svarer jeg som sant er at det er fordi jeg har hatt så mange spontanaborter. Gjø'kke meg no å si det som det er, men som regel blir de litt flate da....hadde lissom ikke tenkt seg muligheten....enda så vanlig det er! Er jo ingen selvfølge å få barn, og vi er veldig glad for det ene vi har....

Uansett er det bare å heve seg over sånne kommentarer! Enten det eller sett dem skikkelig på plass.....en gang for alle! Bli forbanna!!! Forhåpentligvis kutter de ut å slenge m leppa om noe de ikke har no med!!! Herregud, kan de ikke heller bare kose seg m ungeflokken sin og være glad for at de er så produktive og la andre være i fred!!! :evil:

[Gjest Sukkerert]

Man har mer frihet uten barn. Og hvorfor skal alle leve likt? Flytte sammen med en mann og få et par barn, er virkelig det det rette for alle?

[Gjest Hilde K S]

Jeg mener folk må få bestemme selv om de vil ha barn eller ikke.

Selv har jeg tre og ville ikke levd et annet liv.

Vi fikk barn svært tidlig i forholdet vårt og abort var aldri noe alternativ, selv om vi var unge og i grunnen hadde mye vi ønsket å gjøre FØR vi fikk barn.

Å være ufrivillig barnløs er et av de få tabubelagte temaene vi har i dag. Kanskje det kommer av at det med å få barn / ikke få barn rommer så utrolig mange følelser ?

Min svigerinne sa i mange år at de valgte å ikke få barn. Siden viste det seg at det måtte litt hjelp til for å få i gang prosessen. Hun syntes at det hadde vært ufattelig slitsomt med alle som fikk et negativt syn på dem som par fordi de (sa de ) ikke ønsket barn.

[Gjest sexysadie]

Man har mer frihet uten barn. Og hvorfor skal alle leve likt? Flytte sammen med en mann og få et par barn, er virkelig det det rette for alle?

Jeg får spasme med tanken på rekkehus, Golden Retriver, 3 barn; volvo Stasjonsvogn og en sur kaill......

[chimp]

Jeg får spasme med tanken på rekkehus, Golden Retriver, 3 barn; volvo Stasjonsvogn og en sur kaill......

Jasså!!! Spasmer nøyaktig hvor????

[Gjest Tex]

For meg er et par ting helt innlysende:

*Hvis du ikke har biologiske barn har du ikke peiling på hva det vil si å være biologisk forelder.

*Hvis du er biologisk forelder har du ikke peiling på hva det vil si å være ufrivillig barnløs (stort sett)

*Har du adopterte barn vet du mye om å være forelder

*Har du biologiske barn vet du mye om å være forelder

*Har du tatt et valg i livet i forhold til det å få barn eller ikke, har du tatt et standpunkt det står respekt av enten du velger det ene eller det andre.

Men ingen i verden kan si at de vet åssen det er å ha barn før de har prøvd det selv. Og det er forskjell på å oppdra dine biologiske barn og dine adoptivbarn. Jeg sier ikke at det ene gir deg større rett til å kalle deg forelder. Men det er forskjell.

[Gjest sexysadie]

Jasså!!! Spasmer nøyaktig hvor????

Chimp

Du skal bestandig komme med ett eller annet .....

men jeg forstår godt hva forfatter av hovedinnlegg mener; d er på ett vis ett slags hierarki iblandt oss kjerringer.

Øverst troner de gifte med barn og nederst ligger de single kvinnene uten barn. Enkelte av mine venninner lar d skinne igjennom at jeg ikke har noe liv i og med det at jeg ikke har barn. D gjør ikke meg noe at de ikke synes jeg er en virkelig kvinne eller hva vi skal kalle det; men begynner med showet sitt til ei venninne jeg vet sliter fordi hun ikke tar seg.

Da er d nok litt på pur fandenskap....