Til mamma og alle andre mødre

[Majken]

Dette innlegget blir langt, men jeg håper det blir lest....

Det er ofte blitt sagt at enkelte ikke skulle fått lov til å være foreldre. Du, mamma, er en av de. Ikke at du bryr deg så mye om det. Hvorfor brydde du deg aldri? Var det så vanskelig å legge en arm om skulderen vår? Du slo oss aldri, men noen ganger trur jeg det hadde vært bedre om du det hadde gjort. Ordene kan ofte være vondere enn ett slag.

Tross for at du stadig ga uttrykk for at både jeg og broren min var uønsket, fant jeg stadig opp unnskyldninger for deg. Det var broren min som lærte meg det. "Mamma ER glad i oss" sa han, "hun blir bare fort sint". Dette fortalte vi oss selv gjennom hele barndommen, og jeg trodde helt og holdent på det også. Til tross for at du stadig ga klart uttrykk for at vi var uønsket, to uhell. Nå som jeg er 22 år gammel, vet jeg at jeg har levd på en løgn.

Vi kranglet idag, jeg og mamma. Det har vi jo gjort ofte. Men nå har du sagt for siste gang at jeg er håpløs, hjelpeløs, misfoster, feilgrep. Jeg gidder ikke unnskylde deg lenger. Du er ikke glad i meg, det begynner forresten å bli ganske gjensidig. Jeg er lei av å høre hvor dum og udugelig jeg er. Jeg har kanskje ikke mange venner, men de få jeg har syns jeg er snill, morsom å være sammen med, rettferdig, de ser opp til meg til og med. Det må bety at jeg gjør noe riktig.

Jeg vil legge skylden på deg for det meste jeg ikke har klart så langt i livet, for det er DU som har gjort meg så usikker på meg selv. Det er ikke min skyld, jeg hadde klart det, hadde du bare gitt meg litt støtte.

Hadde jeg hatt mot til det, skulle jeg fortalt deg ansikt til ansikt hva jeg syns om hvordan du spilt din rolle som mor. Om hva jeg tenkte den gangen du skrek inn i øret på meg at du kunne ha drept meg. Jeg husker ikke hva galt jeg hadde gjort, "drapstrusselen" overskygger det. Jeg var 9 år gammel den gangen, det husker jeg. Jeg husker også en dag det året jeg var elleve, vi satt ved middagsbordet alle fire. Du kjeftet på både meg og broren min for at vi spiste for mye. Jeg hadde vært og plukket blåbær den dagen, og de spiste vi begge to før middag. Så feite og stygge vi kom til å bli! Vi skulle bare passe oss, vi var allerede på god tur!!! Broren min hadde lært å ikke ta seg nær av det du sa. Han spiste middagen sin i fred og ro. Gud, som jeg så opp til han. Selv satt jeg og så ned på tallerkenen min, mens tårene blandet seg med ertestuingen.

Historiene er mange. Du er den slemme heksa i dem alle. Det er som om pappa ikke finnes. Han var som regel på jobb, og var han hjemme sa han ingenting. Jeg er ikke sint på han, men har ingen respekt for han heller. Føler ikke slektskap med han i det hele tatt.

Det gikk litt bedre etter at broren min flyttet ut og jeg ble enebarn, men jeg var like usikker, og støtte hjemmefra var det fortsatt ikke å få. Jeg planla selvmord to ganger i løpet av ungdomskolen, men de ble ikke noe av. Jeg håper du er klar over at jeg sterkere enn som så. Jeg husker jeg tenkte, med barberbladet mot blodåra, at dette er feigt!

Jeg er sint akkurat nå. Jeg er så sint at hadde du vært her akkurat nå hadde jeg skreket til deg. Men andre ganger syns jeg synd i deg. Tenker at det må være en grunn til at du er sånn. Var du lei deg for noe? Skjedde det kanskje noe fælt i barndommen din? Var/er du syk?

Mange ganger har jeg lurt på om hvis det hadde skjedd noe med meg, ville du grått for meg da? Hvis jeg hadde gjennomført en av selvmordsplanene mine, ville du ha angret? Eller ville du ha fortsatt som om ingenting hadde skjedd?

Har ofte ønsket at jeg hadde hatt mot til å spørre deg disse spørsmålene. Men akkurat nå er jeg bare sint. Vet ikke hva jeg skal gjøre for å slippe ut aggresjon. Dette innlegget hjelper jo litt.

Jeg lovte ofte meg selv før, at jeg skulle bli en mye mye bedre mor enn det du var, men nå vet jeg ikke om jeg tør å få barn en gang. Har hørt at slike ting går ofte i arv. Aldri livet om jeg vil utsette et barn for slikt. Nå har jeg vært barnepike, au pair og sfo assistent, og aldri har jeg klart å bli sint eller utålmodig med et lite menneske. Men tenk om det er annerledes med egne barn!!!!

Og det skal du vite, mamma, at får jeg noengang barn, får du aldri se dem. Du har å holde deg langt unna dem!!

Tenk når du blir gammel, og ikke klarer ting selv, og du blir avhengig av broren min og meg. Jeg kan ikke skjønne hvordan jeg skal ta meg av deg da, og late som om det ikke byr meg i mot.

Dere andre mødre: ville dere noen gang sagt til barna deres at dere kunne ha drept dem, om du var aldri så sint? Uansett hva galt de måtte ha gjort?

Jeg håper dere tenker over hva dere sier til dem når sinnet tar overhånd.

Jeg har ikke barn, så jeg vet det ikke. Men jeg forestiller meg at liksom skal være umulig å faktisk hate sine egne barn. Eller er det mulig? Kan det være form for (lang) fødselsdepresjon moren min har gått gjennom?

Takk for at du leste!!

[Rampoline]

Kjære Majken...

Jeg skjønner at du har det vondt. Det må være tøft å ha det slik du har det nå. Heldigvis så ser det ut som du faktisk klarer å bruke dine opplevelser konstruktivt, og til noe positivt. Innlegget ditt viser nemlig at du innser at slik skal ikke en mamma være, og du sier selv at du vil sørge for at dine barn vil få en bedre barndom enn den du hadde. For jeg er sikker på at du vil bli en god mor - du vet jo hva som må til!

Jeg har ingen forklaring eller unnskyldning for din mor. Men det første som slo meg var faktisk at hun led under en fødselsdepresjon som aldri ble behandlet, og derfor ballet på seg og ødela alt for dere.

Jeg har nettopp blitt mamma selv, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ALDRI kommer til å si at jeg kunne drepe mitt barn, eller kalle henne et feilgrep, misfoster osv. Jeg vil takke deg for at du gir meg denne tankevekkeren...

Jeg håper du og din mor en gang klarer å få et ordentlig forhold. Selv om du er sint, så synes du synd på henne, og du sier selv at du vil ta vare på henne når hun blir eldre (selv om du tror det blir vanskelig å skjule din avsky). Dette viser jo at du innerst inne er glad i mamma'n din...? Og jeg er nokså sikker på at hun er glad i deg også.

Lykke til videre!12

[Yatzy]

Må bare kommentere dette.

Tenker det gjorde godt å få ut all denne aggresjonen. Mange års sinne og frustrasjon, og veldig velformulert. Håper du også har andre å snakke om dette.

Jeg er selv mor til en fem år gammel jente. Jeg kan si at man kan bli utrolig sint på egne unger. Jeg har vært det. Blir man noen gang mer sint enn på dem som er nærmest? Men likevel - jeg elsker henne. Alltid. Selv når jeg er sint kunne det ikke falle meg inn at jeg skulle ønske livet av henne! Vil aldri kalle henne hverken dum eller stygg, for det kan hun aldri bli i mine øyne!

Jeg snakket med en mor som hadde hatt fødselsdepresjon. Sønnen, hennes eneste, var da åtte år, og hun sa hun aldri hadde hatt noen morsfølelse for ham. Hun gjorde sitt beste for å være en god mor, og jeg tror nok ikke at hun var stygg med han eller vanskjøttet han på noen måte. Men likevel - det var noe som manglet.

Du kan legge skylden for din mors oppførsel på mye, om du føler at det hjelper deg. Men kanskje du en gang må bestemme deg for å bli ferdig med sinnet og bitterheten, og gå videre - være deg selv? Uten at din mor spiller så stor rolle i livet ditt lenger. Du har venner, du har klart deg! Tenk så fantastisk du må være da! Ta vare på deg selv.

[Denise]

Hei Majken!!

Ville bare gi deg en stooor klem!!

Du har god grunn til å være sint på din mor. Likevel tror jeg du er glad i henne, hun er tross alt moren din!! Hva med å ikke ha kontakt med henne på en stundt, så dere begge kan få litt sjans til å tenke? Kansje dere da vil kunne få snakket litt ut om ting??

Uansett, jeg tror du kommer til å bli en utrolig god mor selv!! Du har kjent på kroppen hvordan det er å ha en mor som angriper en verbalt ( og psykisk) Dette er du så bevisst på at du kommer nok ikke til å gjøre den feilen. Likevel bør du være på vakt for fødselsdepresjoner. De kan ramme hvem som helst, men med proffesjonell hjelp er det mulig å gjøre noe med dem!!

Så lykke til videre!

Klem fra Denise

[Pisces]

Vil bare gi deg en klem jeg Majken.

Så vil jeg si det at den dagen du selv eventuelt får barn, så vil du vite noe som mange "gode" foreldre ikke vet, nemlig hvor viktig kjærlighet er....

Du har kommet ut av en vond barndom med et godt og sterkt hjerte Majken, og det skal du vite, at dette gjør deg ekstra spesiell.

Du har ikke grått alle tårene forgjeves, eller følt på den gnagende smerten til ingen nytte...moren din kan og skal ikke unskyldes, men du bør gi deg selv fred gjennom å tilgi henne. Kanskje ikke i dag, men når du er klar for det. Det vil muligens ikke gjøre noe til eller fra for henne, men det vil sette DEG fri. Du er helt sikkert elsket Majken, men det kan være at moren din ikke evner å elske, og det er verst for henne...

Morskjærligheten er det sterkeste jeg har følt..den er mye større en sorgen jeg følte da min mor døde. Og den var sterk.

Tillat deg selv å være svak Majken, og stol på at du kan klare alt du enn setter deg fore! Og ta vare på din evne til å vite hva kjærligheten er verdt, det vil gi deg mye mer ut av livet enn du tror.

Tenker på deg i kveld.

PS. Forsett å skrive, du er så flink til å formulere følesler...

[Småbarnsmor]

Dette hørtes ikke greit ut...

Jeg ble mer eller mindre skremt av det du skrev om din mor. Hvem kan gjøre noe sånt mot sine barn? Og faren din var jo ikke noe stort bedre heller.

Jeg har selv barn. En jente på 2,5 år og en hutt på 5 mnd. Jenten er en stor prøvelse og det er mange ganger at jeg er på nippet til å miste tålmodigheten et par ganger.

Men sånn er det å ha barn. Hun er i trassalderen og prøver ut grenser.

Hun kan være sjalu innimellom pga lillebroren sin, men det er da helt normalt.

Men uansett hva mine barn gjør, så kommer jeg aldri til å si til dem at jeg kunne drept dem! Hvem i sin sanne fornuft sier noe sånt?

Du er sterk som har "holdt ut" så lenge. Jeg håper du har det mye bedre i dag. Og sånne mennesker som din mor bør man holde på lang lang avstand.

Jeg har selv tenkt at enkelte folk burde ikke fått barn og det tenker jeg når jeg leser sånne historier eller lignende som den du skrev.

Jeg forstår det bare ikke. Hvorfor får noen barn og så mishandler dem? Enten det er psykisk eller fysisk. Det setter dype spor og de gror aldri helt igjen.

Sender deg mange trøsteklemmer og det beste for framtiden!12

[Gjest Anonymous]

Kjenner meg igjen i dette. Vi er 4 søsken, men moren min har alltid sagt (til oss fra vi var små) at hun aldri ville ha barn og at det var pappa som voldtok henne hver eneste gang de hadde samleie (de var gift i over 25 år, for barnas skyld!). Enkelte mennesker har det ikke godt med seg selv og burde definitivt aldri hatt barn!

[Jen]

Det var skikkelig trist å lese historien din. Håper du har det bra nå. Det er ikke noe som opprører meg mer enn urett som blir gjort mot barn.

[Gjest Anonymous]

Hei,

vet nøyaktig hvordan du har det..... vil bare si et par ting.

for det første - du VET som jeg VET absolutt ingenting om hvordan vi skal oppdra barn - men det vi VET er hvordan vi IKKE SKAL OPPDRA DEM - dette lever jeg på. Og dette skal du være sikker på også. Jada, jeg kan bli sinna på barna mine - vannvittig sinna - og når jeg har "gått" over streken og behandlet dem urettferdig, da sier jeg UNNSKYLD etterpå, og vi snakker rolig om det som har skjedd. For det er nemlig forskjellen på deg og din mor - du kan si unnskyld. En annen forskjell er at du VET hvor utrolig deilig det er å få en lang varm kos - jeg koser barna mine masse. De får all "vanlig" kjærlighet og så får de alle den kjærligheten jeg gikk glipp av som barn. Man kan nesten si at de får trippelt opp.

Så det var det positive - får du en gang lyst på egne barn og forholdene er gode for dette - så sett igang.

Så det du må jobbe med: DU MÅ TA ANSVAR FOR DITT EGET LIV. Dette er det bare du som kan. Jeg tenkte i mitt stille sinn at "mamma du vinner IKKE over meg", "jeg skal aldri gi deg den gleden over at du skal bli kvitt meg", derfor tok jeg aldri livet mitt, og derfor holdt jeg meg unna stoff.

Og så må du være åpen i forhold til dette - og komme deg vekk fra henne. Søk deg bort på et eller annet slags vis. Ta opp lån og søk deg vekk - en eller annen skole eller noe. Det fikser du!!!!

Og til slutt: Glem at du har en mor - kvitt deg med henne. Det er tøft, men prøv. Jeg har ikke hatt kontakt med min mor på endel år, og den dagen hun blir syk så er jo det synd for hennes del.

Jeg har bestemt meg for at den dagen hun ligger og skal dø, og hvis hun da ønsker at jeg skal komme, så skal jeg gjøre det. Hev deg over helvete - se bak skyene - der stråler solen.

Ta masse vare på deg selv - det er ingen andres oppgave enn din egen. og STÅ PÅ!!

stor klem fra meg

[Majken]

Tusen takk for alle svar og klemmer!!

Føler meg mye bedre i dag. Det hjalp utrolig mye å skrive det innlegget.

Flyttet inn hos venninna mi for nesten to år siden. Hun ble vant til at jeg kom krekendes etter krangler med mamma, så hun tilbød meg like godt å flytte inn. Og hun sa igår som den siste anonyme her sa: at jeg skulle holde meg borte fra henne, for min egen del. Hun har sagt det før, men det er ikke før nå at jeg er enig. Jeg har aldri villet innse det faktum at hun ikke klarer å være glad i meg.

Men jeg innså det i går, derfor ble jeg så innmari sinna for jeg har prøvd i 22 år å på en måte tvinge henne til være det. Jeg tror i går var et vendepunkt. Om mamma har det bedre med eller uten meg gir jeg rett og slett blaffen i. JEG har det definitivt mye bedre uten henne!

Hadde tenkt å ta meg fri fra skolen idag, følte på en måte at jeg fortjente det. Men så ombestemte jeg meg likevel utpå morgenkvisten, og gikk likevel. Best å holde hverdagen vedlike. Hadde jeg holdt meg her hadde jeg vel bare tenkt over gårsdagens "grusomheter" om og om igjen, syntes synd på meg selv, og bare ødelagt hele dagen for meg selv. Nei, jeg er glad jeg gikk og gjorde det som forventes av meg.

"Tilbakeklem" fra Majken - som har det mye bedre i dag!

[Gjest Nahla (ikke innlogget)]

Vil gi deg en klem, og håper du ikke lar din mor ødlegge den lykke det er å gi et eget lite barn kjærlighet, en dag.

[Gjest Monique]

Kjære deg!

Jeg kjente nakkehårene mine reise seg når jeg leste innlegget ditt og føler så inderlig med deg! Som mor selv tenker jeg mye på hva jeg skal gjøre anderledes for min sønn. Det ligger altid oppi hodet mitt og kverner.

Jeg har selv hatt en ugrei barndom og vet hvordan slike ting desverre kan være med på å forme oss. Det gjør godt å lese hvor sterk du er for det krever styrke å komme dit du er nå. Det krever også mot å sette ord på følelsene dine slik du gjør, så det er du også utstyrt med ser jeg!

Ikke vær redd for hvordan du vil bli som mor selv. Bruk all denne negative erfaring til noe posetivt; nemelig å bli den moren du selv alltid ønsket deg! Jeg er sikker på at når den dagen kommer så vil du som meg fokusere på disse tingene slik at dine barn får en fin barndom med en mor som elsker dem! Jeg er sikker på at du vil lykkes!

Fortsett å sett ord på følelsene dine fremfor å lagre dem inni deg. Og husk; Du er et sterkt og flott menneske med alle forutsetninger for å nå langt her i livet. Bruk det vonde til å komme deg videre og la det aldri være så vondt at det ikke er godt for noe. Din erfaring gir deg nemmelig et ekstra pluss hvis du en dag blir mor selv!

Ønsker deg alt godt i livet for det tror jeg du fortjener!

Ps* La aldri noen få deg til å føle deg mindreverdig! En mor som gjør dette mot sine barn er den med størst komplekser. Glem aldri det!

Klem fra Monique

[Gjest Anonymous]

Tusen takk for at du lot meg få ta del i dine innertse tanker og følelser.

Det var en utrolig sterk og gripende historie, som virkelig rørte ved noe i meg.

Jeg har barn, og av og til når jeg er veldig sliten så blir jeg litt for fort sint og skjenner mer enn jeg nok burde (men jeg har aldri, og kunne aldri sagt at jeg ønsket å drepe de). Jeg vet at det er naturlig og normalt å bli sint av og til, men innlegget ditt kommer nok til å bli liggende i bakhodet mitt nå, og kanskje hjelpe meg til å bite i meg irritasjonen neste gang den kommer snikende.

Du formulerer deg veldig klart og godt. Flink til å sette ord på tingene.

Jeg skjønner at du er redd for å bli en kopi av din mor dersom du får egne barn, men prøv å overbevis deg selv om at det ikke blir tilfelle. Alkoholikerbarn blir ikke nødvendigvis alkoholikere...

Du viser en stor selvinnsikt med innlegget ditt, og virker veldig gjennomtenkt, så jeg er overbevist om at du kommer til å bli en fantastisk og varm mor for barna dine.

Ikke la din mor og hennes handlinger ta fra deg den store opplevelsen det er (for de aller fleste av oss) å bli mor.

Støtter de andre som sier at du bør tenke på deg selv, og kutte all kontakt med henne. Du er den viktigste personen i ditt liv. Det er DU og DINE behov som skal prioriteres.

Ønsker deg virkelig lykke til videre fremover.

Stå på jente.

Varme tanker fra Tilla

[yes]

Vil bare gi deg en god klem og ønske deg lykke til videre, på egenhånd!

[Majken]

Takk igjen for all omtanke. Mye har skjedd i løpet av de to månedene siden jeg skrev innlegget.... og av det bedre så absolutt! Har dratt på andre siden av jordkloden. Mens jeg pakket ba jeg faktisk mamma om å "dra til helvete" :oops: .

Har det godt her, langt unna, og her får jeg psykologhjelp. Skal hjem til jul, men vet ikke helt om jeg drar til foreldrene mine, eller om det blir brorsan eller ei venninne.

[Gjest Anonymous]

Hallo Majken.

Fint at du føler deg bedre. Jeg ble helt kald på ryggen av din historie. Ingen barn har fortjent en slik oppførsel fra en foreldre. Hvor var faren din oppe i alt dette ?? Og ikke minst besteforeldre ??

Jeg tenkte at det kanskje ikke hadde vært så dumt om du hadde sendt innlegget ditt til din mor. Hun hadde sikkert ikke hatt vondt av å lese det.

Kanskje det kan hjelpe dere i fremtiden. Skjønner veldig godt at du ikke har lyst til å ha noe med henne å gjøre. (Jeg har selv et ganske anstrengt forhold til min mor.) Men når alt kommer til alt, så er det ingenting som kan forandre på det at hun er moren din. Blod er tykkere enn vann...

[Anki1971]

Å kjære vene ... for et liv du har hatt.. Jaggu bra du har kommet deg bort hjemmefra.. og bra at du ser at det er mora di som oppfører seg jævlig mildt sagt. det er slett ikke din feil at hun har behandlet deg sånn.

Jeg tror nok de fleste foreldre kan bli rimelig forbanna på barna sine, men - å true med å drepe de eller å banke de kunne aldri i livet falt inn meg i hvert fall. Blir kvalm ved tanken på at barn opplever å ha det sånn.

Eksen min (faren til sønnen min) banket meg gjennom noen år - også med sønnen min tilstede, og det har satt så dype spor hos sønnen min, enda han bare var 2 1/2 år siste gang han så faren sin. Jeg nekta samvær etter hvert og tok kontakt med advokat. Rakk ikke å gå til sak mot han, for eksen min døde i mellomtida. Og ennå sitter jeg med masse bitterhet og sinne i meg som aldri kommer fram til rette person. Rimelig frustrerende!

Nå sklei jeg litt ut her men - det jeg vil fram til er at du er tøff som har sagt kraftig fra. Kjempebra!!

Lykke til videre

Vennlig hilsen Anki

[Majken]

Uff Anki, det var vondt å høre om eksen din. Det høres klisjeaktig ut, men det er alltid barna som får lide.

Når det gjelder moren min, så prøver jo finne positive øyeblikk med (de finnes faktisk! ) og fokusere på de. Juletider for eksempel var det fred å få.....

Og så har jeg også fått vite at moren min ble fysisk mishandlet av faren sin fra hun var ganske liten (så da var det altså en grunn til at jeg aldri fikk treffe han.. ). Alt har nok ikke vært så enkelt for faren min heller, han mistet moren sin da han var fem år gammel.

Så det er en vond sirkel vi har havnet i, men jeg og brorsan skal nok sørge for at vi kommer oss ut av den!