Foreldrene til sambo er utrolig krevende og manipulerende

[AnonymBruker]

Samtidig som jeg har skrevet at jeg skjønner at TS syns det er vanskelig, men samtidig syns jeg det å stille ultimatim er et dårlig fundament for et forhold.

Men et ultimatum kan uansett bli konsekvensen etter hvert, når det går ut over såpass alvorlige ting som om de skal få barn sammen eller ikke. Hvis trådstarter skal vente på bedre løsninger i flere år, eller bare akseptere at samboeren bruker så mye tid hos foreldrene (og antagelig kommer til å bruke enda mer etter hvert som de blir eldre), vil hun kanskje aldri få lyst på barn med ham. Etter hvert vil vel det enten føre til at HAN går fra henne for å få barn med noen andre, eller HUN går fra ham for å finne noen hun kan få lyst på barn samme med...

Det virker som de har kommet til et punkt hvor slike problemstillinger og mulige løsninger/utveier må diskuteres, enten man kaller det et ultimatum eller ikke. Hun skal vel ikke bare satse på å bli gravid fordi mannen vil det og for å unngå et ultimatum :klø: ?

[Susan Sto Helit]

Sånn jeg ser det, er det slik:

Hennes samboer bruker mye tid på sine foreldre, noe hun synes er slitsomt, men akseptablet så lenge det bare er dem to.

Men samboeren ønsker barn. Og det gjør vel innerst inne TS også.

Men hun ønsker ikke å få barn med han før hun vet at han stiller opp for barna og ikke etterlater henne alene med dem mesteparten av tiden.

Mannen ser ikke dette problemet, eller tror alt magisk vil løse seg selv hvis de får barn, alternativt vet han ikke hvor krevende det er å ha små barn.

Altså her de to muligheter:

1. Hun får han til å forstå at det å ha små barn krever at de er to tilstedeværende foreldre, og at hans foreldre kan få hjelp fra andre steder.

2. Han forstår ikke hennes synspunkt, og de bør avslutte forholdet slik at de kan komme over det og komme videre i livene sine begge to.

Det er ingen av dem som er tjent med å sitte i et forhold der de ikke kommer videre fordi man ikke har enighet om verdier. Da er det bedre å stille ultimatumet, og få det endelige svaret. Selv om det ikke var det svaret du ønsket.

Ikke at man stiller utlimatum hele tiden, eller går så fort man møter en hindring. Men her høres det ut som om det meste annet er prøvd. Og da er det kutt ned på tiden hos foreldrene dine, ellers må jeg finne noen annen å få barn med, som har samme prioriteringer som meg. (Sagt på en penere og mer situasjonstilpasset måte.)

[AnonymBruker]

Skjønner deg veldig godt TS. Har en mann som stiller veldig opp for sine foreldre. Heldigvis bor de bare 2min unna. Og det utgjør hele forskjellen for min del. I tilegg setter de pris på hjelpen!

Men jeg merker at jeg innimellom blir irritert... Jeg kan spørre om mannen kan henge opp et bilde, flytte et møbel etc. Og da får jeg beskjed om at han er "sliten" og ikke "orker". 5min senere ringer moren og trenger hjelp med noe.. og da er han ute av døren på et blunk...

Prøver å ikke klage. Men er jo ikke alltid det går! Noen ganger blir man bare så utrolig frustrert...

Dette er vel også noe av problemet hos oss. Sambo kan komme hjem fra jobben å være såååå sliten og orker ikke å gjøre noenting hjemme, men han setter seg allikevel i bilen etter middag og kjører en time for å gjøre de tingene han ikke orker hjemme hos foreldrene....

Det finnes andre alternativer enn å sende de på sykehjem. Det er noe som heter hjemmehjelp, hjemmesykepleie, røde kors har sånn frivillighetsprogram der folk kan hjelpe de eldre med ulike ting. Det er mange muligheter

Jeg har undersøkt en del og det er både Frivillighetssentral og Røde Kors med ganske mange tilbud i kommunen der foreldrene til sambo bor, i tillegg til det offentlige tilbudet selvsagt. Sambo (og søsteren) setter seg helt på bakbeina hver gang jeg nevner dette og nekter å høre etter.

Sorry, men ikke for enhver pris. Dersom jeg trengte pleie ville jeg mye heller at det skulle gå på det offentlige, enn at jeg skulle være en klamp om foten på barna mine. Det som er saken her er nok at disse foreldrene ikke har ett stort nok pleiebehov til å få fra det offentlig, og derfor utnytter ungene sine i stedet.

Hadde de hatt ett faktisk pleiebehov og vært interessert i å få dette til å fungere hadde de flyttet til en bolig som var enklere å holde, kanskje en som var nærmere barna også, for å gjøre det enklere for alle. Og faren er sannsynligvis gammel nok til at han kan begynne å trappe ned på arbeidsmengden, dersom han ikke har kapasitet til å holde hjemmet i tilegg. I stedet insisterer de på å jobbe mye, og bo i en tungvindt bolig, og belaste ungene for dette. De vil ikke en gang ha vaskehjelp, dersom ungene betaler, og da er det ingenting annet enn vrangvilje som ligget bak.

Dette er vel sånn jeg ser det også, mye av problemet ligger i at de rett og slett er fryktelig bortskjemte og har vært vant til at barna stiller opp gjennom mange år. Faren er av typen som lever og ånder for jobben sin, og i følge ham selv skal han jobbe så lenge han kan og nedtrapping er ikke et alternativ. Jeg har ikke diskutert dette i noen særlig grad direkte med foreldrene til sambo, men jeg har sagt til sambo at jeg synes det merkelig at faren orker å jobbe 50 timers uker, men klarer ikke klippe plenen...

Jeg kan ikke fatte og begripe at noen kan vri det til at man "velger bort" gamle foreldre når man sier at man ikke har anledning til å bruke ubegrenset med tid på dem. Ærlig talt, man har da sitt eget liv også? Selv har jeg en gammel mor som nekter å flytte fra et digert, trekkfullt hus med to mål tomt som det skal klippes gress på sommeren igjennom og måkes snø fra på vinterstid. Ikke har hun råd til vedlikehold, og ikke greier hun å holde noe i orden. Ikke har hun førerkort, men skal stadig til behandlinger, en av dem langt utenfor kommunegrensene, enda det finnes tilsvarende behandling å få ti minutters kjøretur unna. Og du må ikke tro at hun tilpasser timene sine etter meg, nei de skal hun ha når det passer henne. TT-kortene sitter hun og gnur på, sånn at de må panikkbrukes i desember for at hun skal få like mange når hun søker for neste år! Hjemmehjelp? Nei! Leilighet? Nei! Ikke tale om! Vel, da får hun søren meg greie seg sjøl!

Det er klart man skal hjelpe gamle foreldre, men da får de jaggu legge til rette selv også, for at tilværelsen skal bli så enkel som mulig, sånn at de kan greie så mye som mulig selv. Til sammenligning har svigerforeldrene mine vært veldig fornuftige: de solgte eneboligen sin før det å ikke greie ting selv ble et tema. Nå har de leilighet, ingen plen, snømåking inkludert i fellesutgifter og kort vei til butikken. Klart det blir mer lystbetont å hjelpe dem når de en gang i fremtiden trenger det!

Etter ett år som samboer har TS blitt så lei at hun spør om råd her. Jeg synes hun er en meget tålmodig dame!

Signerer! Det er vel som det er med moren din jeg føler det er med svigers - skulle ønske mine svigerforeldre var like fornuftige som dine! Nå har jeg aldri sagt til sambo at vi ikke skal hjelpe dem overhodet, men at jeg synes det kan trappes litt ned på hvor mye hjelp de får - det burde kanskje holde med maks to ganger i uka, ikke både tre og fire som det er nå.

TS

[Carrot]

Jeg har undersøkt en del og det er både Frivillighetssentral og Røde Kors med ganske mange tilbud i kommunen der foreldrene til sambo bor, i tillegg til det offentlige tilbudet selvsagt. Sambo (og søsteren) setter seg helt på bakbeina hver gang jeg nevner dette og nekter å høre etter.

TS

Så egentlig er det et mer komplisert problem enn at foreldrene er "borskjemmet" på hjelp - problemet er mer at din samboer ikke lytter til deg når du påpeker noe du ser som en utfordring?

[AnonymBruker]

Så egentlig er det et mer komplisert problem enn at foreldrene er "borskjemmet" på hjelp - problemet er mer at din samboer ikke lytter til deg når du påpeker noe du ser som en utfordring?

Velkommen etter... Dette har jeg da skrevet om i flere innlegg tidligere i tråden:

Jeg begynner å bli drittlei av dette, de spiller på samvittigheten til (de voksne) barna sine og manipulerer dem til å gjøre som det passer dem. Jeg er overhodet ikke i mot at vi hjelper dem, men det er i ferd med å bli så altoppslukende og det tar så mye plass i hverdagen vår at jeg er i ferd med å få nok. Når jeg tar det opp med samboeren min blir han sint og mener jeg er kynisk og ikke forstår hvordan ting er, at jeg må være rundere i kantene og mer forståelsesfull...

Det er vel nettopp det jeg føler - at hele foreldrerollen er snudd på hodet og at samboeren og søsteren hans har inntatt en slags foreldrerolle ovenfor foreldrene sine. At foreldrene manipulerer og spiller på samvittigheten deres hele tiden irriterer meg mer og mer, men samboeren min ser det overhodet ikke og mener jeg er vanskelig som synes det blir litt mye. Løsninger som å betale en vaskehjelp, betale noen for snørydding og plenklipping osv. blir avfeid uten å en gang vurdere det - det har ikke foreldrene råd til og foreslår jeg at vi kan betale det (det går jo ganske mye penger til bensin på at sambo er der flere ganger i uka) er det også uaktuelt.

Jeg er vel av den oppfatning at de er forferdelig bortskjemte med at de voksne barna deres stiller opp og gjør ting for dem hele tiden. Hadde samboeren min og søsteren satt ned foten og begrenset hvor mye de stiller opp tror jeg nok ting hadde vært annerledes. Moren kan når hun vil/må, men det har liksom blitt så lettvint for henne å sitte med hendene i fanget mens barna gjør alt for henne. Det samme er det med faren, han er faktisk i full jobb, men helsa hans er ikke helt på topp og han er nok sliten når arbeidsdagen er over, men det er vi jo alle. Jeg har prøvd å si til samboeren min at dersom faren synes det er uoverkommelig med plenklipp eller snømåking burde han jo betale noen for å gjøre det, ikke forvente at sønnen/datteren skal kjøre milevis for å gjøre det. Da kommer det alltid opp at foreldrene ikke har råd, at selv om faren jobber så har moren kun en liten uføretrygd og det er ikke så lett å klare seg osv.

Det med flytting har også vært nevnt mer enn en gang, men der er samboeren min og søsteren litt merkelige, det er barndomshjemmet deres og de synes det ville være såååå grusomt å selge det. Dessuten bygde foreldrene huset og det ville visstnok være hjerteløst å tvinge dem til å flytte fra det.

Jeg har aldri hatt planer om å stille utltimatumet meg eller foreldrene til min samboer, men jeg har forsøkt MANGE ganger å ta opp at jeg synes at han bruker for mye tid hos dem. Jeg har ikke noe i mot at han hjelper foreldrene sine, men "alt med måte" og når han bruker flere ettermiddager og gjerne en av dagene i helgen på det synes jeg faktisk det tar litt overhånd, særlig siden de bor såpass langt unna. Det hadde vært litt annerledes om de bodde i hærheten, så det bare var 10 minutter å kjøre. Når bare kjøringen tur retur tar drøyt to timer går det jo bort mye tid.

TS

[Gjest Ariana Nilsen]

HAHAHA så bra sitert Ts , Carrot du har virkelig drete deg , og ikke kom nå å lat som om du ikke hadde lest alt dette tidligere

Til Ts , fårstår veldig godt situasjonen din , og håper det ordner seg , jeg mener at du faktisk er ei tolmodig dame som har tålt alt dette:)

Vil også si at det er kjempe bra at du ikke har løpt med engang,men at du heller har prøvd å legge fram forskjellige løsninger:)

En velfortjent til deg så håper jeg det ordner seg

[Carrot]

Siteringen din er vel og bra, men det sier meg fortsatt at ditt største problem er foreldrene som trenger hjelp og at samboeren din ønsker hjelpe dem - ikke at han ikke lytter til deg....

[AnonymBruker]

Siteringen din er vel og bra, men det sier meg fortsatt at ditt største problem er foreldrene som trenger hjelp og at samboeren din ønsker hjelpe dem - ikke at han ikke lytter til deg....

Jaja... I rest my case ovenfor deg Carrot, du VIL visst ikke forstå at problemet faktisk er tosidig.

Det er BÅDE at foreldrene trenger hjelp og samboeren min bruker mye tid på å hjelpe OG at så fort jeg nevner at det blir for mye, uansett hva jeg foreslår av løsninger og muligheter, blir jeg avfeid som vanskelig, lite empatisk osv.

TS