Foreldrene til sambo er utrolig krevende og manipulerende

[AnonymBruker]

Ja, du er helt unødvendig hard her og tydeligvis uten evne til å sette deg inn i TS situasjon, hun har prøvd så godt hun kan i det året de har bodd sammen, men kjenner vel at dette ikke kan fortsette på samme måte. Det er jo helt uholdbart å skulle fortsette å hjelpe til like mye som nå når man en gang selv får barn å ta seg av. Og det at foreldrene til samboeren ikke engang sier takk, men bare spiller på den dårlige samvittigheten til barna, er nå egentlig det verste. De er fornøyde med den hjelpen de får fra barna sine og tar det som en selvfølge. Og slik kan det vel ikke fortsette.

Finnes vel en mellomting mellom å putte foreldrene på hjem og det at barna skal slite seg ut på å hjelpe dem.

Ts, du får nesten bare fortsette å prate med samboeren din og prøve å finne andre løsninger, som det å få noen ungdommer i nærmiljøet til å få noen kroner for å hjelpe til med snømåking, plenklipping osv.

Har selv eldre foreldre som vi hjelper med slike ting, men de bor tross alt nærmere og takker bestandig for den hjelpen de får, noe som burde være en selvfølge uansett om det er foreldre eller barn man snakker om.

Og som TS sier å få barn slik som situasjonen er nå er håpløs, ære være Ts som innser det og prøver å få forslag her til en løsning. Og den beslutningen bør du holde fast på, flott at han hjelper sine foreldre men alt med måte, og det burde også hans foreldre forstå.

Flott innlegg!

[Susan Sto Helit]

Hva med å fortelle foreldrene til samboeren at dere har tenkt på barn, altså barnebarn til dem. Men at det ville betydd at dere ikke lenger kunne hjelpe dem så mye, så det har dere slått fra dere?

Kanskje de ville sagt seg villige til å få litt annen hjelp, om de hadde fått barnebarn til gjengjeld?

Jeg ville vel desverre løpt i motsatt retning det forteste jeg kunne, for jeg ville ikke vært sammen med en som konstant lot seg manipulere av andre, og satte deres behov foran mine/våre...

[Ciara]

Dette er jo over alle grenser. Ja, man skal støtte hverandre, men foreldre kan ikke være hjelpetrengende i så stor grad som dette uten at man tenker andre løsninger. Om foreldrene ikke vil flytte og ikke har råd til innleid hjelp har dere to alternativer: Sjekke om det finnes hjelpeordninger de kan benytte seg av, eller dere betaler hjelpen deres. Det siste går kanskje opp i opp når dere får reduserte bensinutgifter?

Hva sier samboeren din når du sier at du ikke ønsker barn pga situasjonen med hans foreldre? Er han villig til å ofre barn for å hjelpe foreldrene sine så mye som han gjør nå? I så fall hadde jeg aldri i verden satset på ham videre.

Situasjonen er vanskelig fordi foreldrene tydeligvis manipulerer så mye at din samboer mener han ikke har noe annet valg enn å hjelpe til, samtidig som foreldrene tar hjelpen fra barna for gitt. Det er mao bare du som mener at dere har et problem, og du kommer nok til å få utfordringer med å få dem til å skjønne hvordan du føler det.

Jeg tror veien å gå er dette med barna - støtter Susan Sto Helits forslag over her. Kanskje det er en måte å få alle parter til å innse hvor håpløs situasjonen er.

[Carrot]

Jeg har ingen problemer med å se at TS har det vanskelig, men jeg har et problem dersom TS etter så lang tid skal stille et ultimatum til samboeren sin i grad meg eller dem.... Det syns jeg ikke hører hjemme i et forhold - man bygger ikke respekt for hverandres situasjon på ultimatum..

Jeg er mer enig med dem som sier alternative løsninger er å foretrekke.. Men ikke som et middel om å kjøpslå barn eller hjelp, for da er vi tilbake på ultimatum - og det er usunt å stille slike, det fører ikke noe godt med seg.. I verstefall velger den andre alt annet enn du håpet på...

[Ciara]

Jeg har ingen problemer med å se at TS har det vanskelig, men jeg har et problem dersom TS etter så lang tid skal stille et ultimatum til samboeren sin i grad meg eller dem.... Det syns jeg ikke hører hjemme i et forhold - man bygger ikke respekt for hverandres situasjon på ultimatum..

Jeg er mer enig med dem som sier alternative løsninger er å foretrekke.. Men ikke som et middel om å kjøpslå barn eller hjelp, for da er vi tilbake på ultimatum - og det er usunt å stille slike, det fører ikke noe godt med seg.. I verstefall velger den andre alt annet enn du håpet på...

Enig med deg i at ultimatum bør unngås så langt det er mulig, men her tror jeg ikke TS har så mye annet valg. Hun har forsøkt å forklare samboeren hvordan hun opplever dette, og han tar det ikke til seg. Hun orker ikke å få barn slik forholdet er nå. Da har man ikke noe annet valg enn å sette hardt mot hardt, tror jeg, for å forsøke en siste gang å få samboeren til å innse hvordan situasjonen er.

Alternativet er jo å ikke stille noe ultimatum - bare fortsette som nå, med at foreldrene er et evig problem, barn blir satt på vent og ingen er helt fornøyde med situasjonen. Er det noe å trakte etter?

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt planer om å stille utltimatumet meg eller foreldrene til min samboer, men jeg har forsøkt MANGE ganger å ta opp at jeg synes at han bruker for mye tid hos dem. Jeg har ikke noe i mot at han hjelper foreldrene sine, men "alt med måte" og når han bruker flere ettermiddager og gjerne en av dagene i helgen på det synes jeg faktisk det tar litt overhånd, særlig siden de bor såpass langt unna. Det hadde vært litt annerledes om de bodde i hærheten, så det bare var 10 minutter å kjøre. Når bare kjøringen tur retur tar drøyt to timer går det jo bort mye tid.

Jeg hadde nok også vært mer inneforstått med å hjelpe dem såpass mye om de faktisk hadde vært ydmyke og takknemlige, men når de oppfører seg som de gjør får jeg bare mindre og mindre lyst til å stille opp. De vet akkurat hvilke knapper de må trykke på for å få det som de vil og de lykkes stort sett med det. At de i tillegg ikke vet at ordet "takk" eksisterer og heller klager over at ting ikke er gjort/er gjort for dårlig gjør det ikke bedre. Det jeg foreslått i første omgang er å betale noen for plenklipping, enkelt hagearbeid og snørydding, det eliminerer i alle fall noen av hjelpebehovene i hverdagen.

Det eneste "ultimatumet" jeg har stilt er at jeg ikke er interessert i å få barn så lenge foreldrene hans tar så stor plass i hverdagen vår. Jeg er ikke interessert i en situasjon der jeg er alene med barnet mye av tiden fordi han klipper plen eller vasker gulv hos foreldrene. Sånn som situasjonen er nå føler jeg rett og slett at det ikke er plass til et barn i livet vårt, den plassen tar foreldrene hans og det har jeg forsøkt å forklare på en rolig måte mer enn en gang, uten å få respons på det. Han vil gjerne ha barn og foreldrene hans har ymtet frempå om at de ønsker barnebarn, men ingen av dem er enig i at det er uholdbart sånn som situasjonen er.

TS

[AnonymBruker]

Jeg har ingen problemer med å se at TS har det vanskelig, men jeg har et problem dersom TS etter så lang tid skal stille et ultimatum til samboeren sin i grad meg eller dem.... Det syns jeg ikke hører hjemme i et forhold - man bygger ikke respekt for hverandres situasjon på ultimatum..

"Så lang tid"? Hva mener du? At man skal snu i døra etter en uke, dersom ikke alt er perfekt. Ett år synes jeg høres helt passe ut for å forsøke å tilpasse seg situasjonen, og så innse at det muligens ikke går. Ultimatumer er ikke ideelt, men man må kunne si fra til kjæresten nr noe absolutt ikke funker.

Jeg synes forøvrig det høres ut som svigers i dette tilfelle ikke kvalifiserer til hjelp fra det offentlige, og derfor guilt-tripper familien i stedet. Fryktelig umoralsk, og dersom TS' samboer ikke tar tak i det vil det bare bli verre og verre.

Det er ok å hjelpe eldre slektninger, men ikke dersom de kvalifiserer til hjelp fra det offentlige, eller dersom behovet ikke er reelt. Har pleietrengende besteforeldre selv, og de synes det er en skam med gamlinger som utnytter ungene sine, og tar kun i mot hjelp fra slekta til ting det offentlige ikke tar, og vil bare bo hjemme så lenge de greier det grunnleggende selv.

[AnonymBruker]

Skjønner deg veldig godt TS. Har en mann som stiller veldig opp for sine foreldre. Heldigvis bor de bare 2min unna. Og det utgjør hele forskjellen for min del. I tilegg setter de pris på hjelpen!

Men jeg merker at jeg innimellom blir irritert... Jeg kan spørre om mannen kan henge opp et bilde, flytte et møbel etc. Og da får jeg beskjed om at han er "sliten" og ikke "orker". 5min senere ringer moren og trenger hjelp med noe.. og da er han ute av døren på et blunk...

Prøver å ikke klage. Men er jo ikke alltid det går! Noen ganger blir man bare så utrolig frustrert...

[Carrot]

"Så lang tid"? Hva mener du? At man skal snu i døra etter en uke, dersom ikke alt er perfekt. Ett år synes jeg høres helt passe ut for å forsøke å tilpasse seg situasjonen, og så innse at det muligens ikke går. Ultimatumer er ikke ideelt, men man må kunne si fra til kjæresten nr noe absolutt ikke funker.

Det var vel snakk om mer enn ett år i forholdet, og jeg ville personlig ikke gått inn i et forpliktende forhold til en som satte foreldrene sine før meg i ett og alt, og slikt ser man lenge før man flytter sammen med noen tror jeg...

Jeg skjønner at TS er frustrert, for all del - men jeg sier bare at det er litt sent etter vel tre år sammen som par å evt forvente at man skal forandre mennesket man er sammen med...

Jeg har ikke tro på å kreve at andre skal forandre seg for å tilpasse seg - tvert imot..

Min erfaring i livet er at dersom man ikke er fornøyd med tingene og ikke selv kan endre dem har man to valg, det ene er å selv finne en løsning som kan virke eller akseptere at ting er som de er.. Hjemmehjelp og vaskehjelp er to ting som kunne lettet situasjonen, avtale med de som brøyter at de svinger oppi veien er også en mulighet (evt betale en skoleungdom for å gjøre det) man får hjelp via frivillighetssentralen for eksempel - det er mye man kan gjøre om man ser etter løsninger liksom..

Personlig strekker jeg meg veldig langt for min kjære og ser at da strekker han seg også langt for meg - vi snakker sammen, ikke enetale der jeg lesser av meg alt jeg syns er tungt og forventer at han skal gjøre som jeg vil..

Foreldre blir gamle, og gamle foreldre trenger hjelp - slik er det for de fleste av oss. Man stuer ikke foreldre på institusjon og ser på dem som en byrde heller hvis man kan hjelpe dem...

Og jeg tror foreldrene til samboeren i TS øyne er på vei å bli en byrde i forholdet.. Da er det opp til TS å komme med gode og konstruktive tilbakemeldinger på hva som kan bedre situasjonen heller enn å si "jeg vil ikke ha barn med deg når dine foreldre er avhengige av deg...." da setter man på en måte et ultimatum dersom samboeren ønsker seg barn..

[Gjest BettyBoop28]

Jeg tenker TS visste om partneren sin situasjon FØR hun valgte han som samboer ergo syns jeg hun bør se hvor kjærlig og omsorgsfull han er og heller sette pris på hans kvaliteter. Dersom problemet er at hun får for lite tid med han kan hun jo velge bli med når han hjelper foreldrene sine - tross alt, hva er alternativet? Legge dem inn på et hjem?? Det virker på meg noe hjerteløst...

Jeg skjønner at det kan være litt mye, men ved å hjelpe til går ting dobbelt så raskt..

Samtidig blir man bedre kjent, og kanskje en dag i fremtiden kan man da ta opp slike ting som hjemmehjelp og vaskehjelp etc som kan frigi litt tid for TS og partneren, søsteren og som kan gi foreldrene en stabil hverdag likevel..

Jeg syns for mange velger negative vinklinger heller enn å forsøke se hva som kan bedre situasjonen..

Og uten å vite annet enn det TS skriver virker det på meg som om TS og samboeren enten kan velge stå sammen om dette eller TS kan gå ut av forholdet, for å be samboeren velge mellom TS og foreldrene tror jeg er nytteløst.

Det finnes andre alternativer enn å sende de på sykehjem. Det er noe som heter hjemmehjelp, hjemmesykepleie, røde kors har sånn frivillighetsprogram der folk kan hjelpe de eldre med ulike ting. Det er mange muligheter

[Gjest Annaires]

Det finnes andre alternativer enn å sende de på sykehjem. Det er noe som heter hjemmehjelp, hjemmesykepleie, røde kors har sånn frivillighetsprogram der folk kan hjelpe de eldre med ulike ting. Det er mange muligheter

Og det er jo nettopp dette TS har foreslått, men ikke fått gjennomslag for.

Lurer litt på om du, Carrot, ikke klarer å lese innleggene til TS, for alt det du syns hun burde gjøre er jo nettop det hun har gjort. Kommet med konstruktive forslag.

[AnonymBruker]

Foreldre blir gamle, og gamle foreldre trenger hjelp - slik er det for de fleste av oss. Man stuer ikke foreldre på institusjon og ser på dem som en byrde heller hvis man kan hjelpe dem...

Sorry, men ikke for enhver pris. Dersom jeg trengte pleie ville jeg mye heller at det skulle gå på det offentlige, enn at jeg skulle være en klamp om foten på barna mine. Det som er saken her er nok at disse foreldrene ikke har ett stort nok pleiebehov til å få fra det offentlig, og derfor utnytter ungene sine i stedet.

Hadde de hatt ett faktisk pleiebehov og vært interessert i å få dette til å fungere hadde de flyttet til en bolig som var enklere å holde, kanskje en som var nærmere barna også, for å gjøre det enklere for alle. Og faren er sannsynligvis gammel nok til at han kan begynne å trappe ned på arbeidsmengden, dersom han ikke har kapasitet til å holde hjemmet i tilegg. I stedet insisterer de på å jobbe mye, og bo i en tungvindt bolig, og belaste ungene for dette. De vil ikke en gang ha vaskehjelp, dersom ungene betaler, og da er det ingenting annet enn vrangvilje som ligget bak.

[Carrot]

Lurer litt på om du, Carrot, ikke klarer å lese innleggene til TS, for alt det du syns hun burde gjøre er jo nettop det hun har gjort. Kommet med konstruktive forslag.

det jeg reagerer på (som tydeligvis er vanskelig for enkelte å få med seg) og jeg siterer gjerne meg selv er at det tok nesten tre år (i følge TS har forholdet vart så lenge) og over ett år som samboere før hun sier at dette er et så stort problem at hun føler det spiser henne opp.. Jeg reagerer på at hun ikke har sett at dette vil være et omfattende "problem" alt fra starten av forholdet..

Jeg sier at jeg skjønner at TS føler dette er tungt, men jeg skjønner ikke at dette nå plutselig etter så lang tid skal være så stort et problem på en måte..

[Carrot]

Sorry, men ikke for enhver pris. Dersom jeg trengte pleie ville jeg mye heller at det skulle gå på det offentlige, enn at jeg skulle være en klamp om foten på barna mine. Det som er saken her er nok at disse foreldrene ikke har ett stort nok pleiebehov til å få fra det offentlig, og derfor utnytter ungene sine i stedet.

Utnytte? Er det å be om hjelp eller ville hjelpe å bli eller la seg utnytte?

Jeg tror ingen foreldre vil være en belastning, men hvis barnet føler de er en belastning er det vel opp til dette barnet å si ifra og ikke barnets partner? Tross alt, kanskje partneren syns det er greit å hjelpe foreldrene sine så mye? Hvis ikke bør denne selv ta ansvar for å snakke med dem og ikke la det bli et problem mellom seg og partneren.

[Nuith]

det jeg reagerer på (som tydeligvis er vanskelig for enkelte å få med seg) og jeg siterer gjerne meg selv er at det tok nesten tre år (i følge TS har forholdet vart så lenge) og over ett år som samboere før hun sier at dette er et så stort problem at hun føler det spiser henne opp.. Jeg reagerer på at hun ikke har sett at dette vil være et omfattende "problem" alt fra starten av forholdet..

Jeg sier at jeg skjønner at TS føler dette er tungt, men jeg skjønner ikke at dette nå plutselig etter så lang tid skal være så stort et problem på en måte..

Nå har TS sagt klart og tydelig at dette har vært et problem helt siden de flyttet sammen, for 1 år siden, og at hun ikke visste at samboeren brukte så mye tid på foreldrene før det, av den grunn at de hadde et avstandsforhold. Hva er det du ikke skjønner med dette?

[Carrot]

Nå har TS sagt klart og tydelig at dette har vært et problem helt siden de flyttet sammen, for 1 år siden, og at hun ikke visste at samboeren brukte så mye tid på foreldrene før det, av den grunn at de hadde et avstandsforhold. Hva er det du ikke skjønner med dette?

Hvor vanskelig er det egentlig å skjønne det jeg skriver?

Jeg reagerer på at det tok så lang tid før dette kom opp som et så stort problem for TS...

Samtidig som jeg har skrevet at jeg skjønner at TS syns det er vanskelig, men samtidig syns jeg det å stille ultimatim er et dårlig fundament for et forhold.

[Gjest BettyBoop28]

Og det er jo nettopp dette TS har foreslått, men ikke fått gjennomslag for.

Lurer litt på om du, Carrot, ikke klarer å lese innleggene til TS, for alt det du syns hun burde gjøre er jo nettop det hun har gjort. Kommet med konstruktive forslag.

Var ikke carrot som skrev innlegget over ditt

Det var heller ikke forslag til ts, men et svar til carrot som mente eneste mulighet var sykehjem

Endret 3. januar 2011 av BettyBoop28

[Gjest AnneShirley]

Jeg reagerer på at det tok så lang tid før dette kom opp som et så stort problem for TS...

Men det tok da slett ikke lang tid. Dette begynte å plage TS med en gang de ble samboere. At hun har forsøkt å jobbe med situasjonen et år i stedet for å bare takke for seg med en gang hun begynte å reagerer på det synes jeg bare viser hvor seriøst hun tar forholdet.

Jeg forstår at du mener hun burde skjønt hvor ille dette var også da hun bodde på andre siden av landet, men hvordan skulle hun det? Da var hun sikkert ofte ikke klar over hvor mye han var hos foreldrene pr uke.

Samtidig som jeg har skrevet at jeg skjønner at TS syns det er vanskelig, men samtidig syns jeg det å stille ultimatim er et dårlig fundament for et forhold.

Det er vel ingen som har påstått at et ultimatum er et godt fundament for et forhold. Men her har vi et forhold som er i ferd med å rakne. Det vil ikke holde om ikke noe endres. Dette bør TS selvfølgelig kommunisere til sin samboer slik at han blir klar over de faktiske konsekvensene av hans valg. Jeg synes i alle fall det er bedre hun sier skikkelig i fra og gir han en siste mulighet til å ta tak i situasjonen, enn at hun bare går uten å ta en siste "kamp".

[viren]

Selvfølgelig skal man stille opp for familien sin når de trenger det, men i dag er det slik at i et forhold er stort sett alltid begge i full jobb og har i tillegg eget hjem å ta seg av. Jeg kan ikke si noe om ts' svigermors helse, men hvis hun virkelig trenger hjelp til svært mye er hjemmehjelp en aktuell løsning.

Når det gjelder svigerfar er det bare tull at han er for sliten til å lage mat og klippe plen om han er i full jobb, hvis han ikke takler begge deler er det kanskje på tide å vurdere å kutte ned stillingen/en annen jobb/førtidspensjon, alternativet er å betale for vaskehjelp, snømåking/plenklipp o.l.

Jeg er uenig med Carrot - jeg synes overhodet ikke det har gått lang tid, og ts har tatt dette opp med sin samboer flere ganger.

Det eneste som gjenstår er å sette seg ned med samboeren og si at du forstår selvfølgelig at foreldrene hans er viktige, og at han ønsker å hjelpe dem, men at du håper at du er så viktig for han at han også vil ta hensyn til deg og parforholdet. Legg igjen frem hva dette gjør med deg/dere, samt forslag til alternativer (hjemmehjelp, betale andre for tjenester etc). Hvis han fremdeles ikke er istand til eller interessert i å se din side av saken, er det ingen annen utvei enn å forklare at du ikke kan fortsette i forholdet.

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke fatte og begripe at noen kan vri det til at man "velger bort" gamle foreldre når man sier at man ikke har anledning til å bruke ubegrenset med tid på dem. Ærlig talt, man har da sitt eget liv også? Selv har jeg en gammel mor som nekter å flytte fra et digert, trekkfullt hus med to mål tomt som det skal klippes gress på sommeren igjennom og måkes snø fra på vinterstid. Ikke har hun råd til vedlikehold, og ikke greier hun å holde noe i orden. Ikke har hun førerkort, men skal stadig til behandlinger, en av dem langt utenfor kommunegrensene, enda det finnes tilsvarende behandling å få ti minutters kjøretur unna. Og du må ikke tro at hun tilpasser timene sine etter meg, nei de skal hun ha når det passer henne. TT-kortene sitter hun og gnur på, sånn at de må panikkbrukes i desember for at hun skal få like mange når hun søker for neste år! Hjemmehjelp? Nei! Leilighet? Nei! Ikke tale om! Vel, da får hun søren meg greie seg sjøl!

Det er klart man skal hjelpe gamle foreldre, men da får de jaggu legge til rette selv også, for at tilværelsen skal bli så enkel som mulig, sånn at de kan greie så mye som mulig selv. Til sammenligning har svigerforeldrene mine vært veldig fornuftige: de solgte eneboligen sin før det å ikke greie ting selv ble et tema. Nå har de leilighet, ingen plen, snømåking inkludert i fellesutgifter og kort vei til butikken. Klart det blir mer lystbetont å hjelpe dem når de en gang i fremtiden trenger det!

Etter ett år som samboer har TS blitt så lei at hun spør om råd her. Jeg synes hun er en meget tålmodig dame!