Foreldrene til sambo er utrolig krevende og manipulerende

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med verdens herligste mann i tre år nå, vi har bodd sammen et drøyt år og har det stort sett veldig bra sammen. Det er bare et (stort) skjær i sjøen: Foreldrene hans.

Moren er kronisk syk, har vært syk i mange år, og er avhengig av mye hjelp. Faren har en jobb som gjør at han reiser mye, men skrantende helse gjør at han ikke orker å gjøre så mye i hjemmet når han har fri. Samboeren min og søsteren hans bruker mye tid på å hjelpe foreldrene. De bor ca en times kjøring fra oss og samboeren min er der og hjelper dem to til fire ganger i uka. Han eller søsteren er der ute hver eneste dag, de vasker, lager mat, gjør husarbeid, hagearbeid, kipper gress, måker snø, handler inn... Det meste egentlig. Det er veldig sjelden sambo og jeg har noe særlig fritid sammen, han bruker veldig mye tid hos foreldrene.

Foreldrene mine bor i en annen del av landet og i julen var vi på besøk hos dem. Vi kom julaften formiddag og dro hjem på ettermiddagen 2. juledag. Mens vi var der fikk samboeren min konstant meldinger og telefoner fra foreldrene sine, de maste og styret. Dagen etter at vi kom hjem var vi ute og spiste middag hos foreldrene hans (søsteren hadde laget mat) og de maste og klaget over hvor trist julen hadde vært for dem, de hadde jo vært nesten alene og de hadde savnet samboeren min så forferdelig. Enden på visa ble at samboeren min lovte at vi skulle feire nyttår hos dem og være over til i dag, enda vi egentlig hadde takket ja til å feire nyttår sammen med venner.

I går var det jo nyttårsaften og vi dro ut til foreldrene tidlig, vasket hele 1. etasje, jeg laget mat til oss (foreldrene, oss to og søsteren til sambo). Vi overnattet til i dag og jeg og søsteren til sambo vasket opp og ryddet etter i går og laget lunsj før vi dro hjem i ettermiddag. Foreldrene sa ikke takk for hjelpen eller takk for en hyggelig kveld eller noe sånt, det er liksom bare en selvfølge...

Jeg begynner å bli drittlei av dette, de spiller på samvittigheten til (de voksne) barna sine og manipulerer dem til å gjøre som det passer dem. Jeg er overhodet ikke i mot at vi hjelper dem, men det er i ferd med å bli så altoppslukende og det tar så mye plass i hverdagen vår at jeg er i ferd med å få nok. Når jeg tar det opp med samboeren min blir han sint og mener jeg er kynisk og ikke forstår hvordan ting er, at jeg må være rundere i kantene og mer forståelsesfull...

Jeg vet snart ikke hva jeg skal gjøre, jeg elsker samboeren min, men foreldrene hans driver meg til vannvidd. Jeg har forståelse for at de er syke og trenger hjelp, men det tar jo helt overhånd. Sambo ønsker seg barn, men jeg har svært lite lyst til det, jeg kan jo ikke regne med noe særlig hjelp og støtte fra den kanten så lenge foreldrene hans tar så mye plass i livet vårt...

[Azazel11]

Kan de ikke kjøpe seg en leilighet hvor det ikke er noen form for snømåking og gressklipping? Det må jo også være billigere å betale noen for å vaske der et par dager i uken hvis alternativet er to timer i bil med drivstoffutgifter, slitasje på bil osv.

Akkurat det der hadde jeg verken hatt tid elle ork til , heller ikke om det var mine egne foreldre det gjaldt. Synes mannen din og hans søster dette er helt ok?

[AnonymBruker]

Kan de ikke kjøpe seg en leilighet hvor det ikke er noen form for snømåking og gressklipping? Det må jo også være billigere å betale noen for å vaske der et par dager i uken hvis alternativet er to timer i bil med drivstoffutgifter, slitasje på bil osv.

Akkurat det der hadde jeg verken hatt tid elle ork til , heller ikke om det var mine egne foreldre det gjaldt. Synes mannen din og hans søster dette er helt ok?

Jeg har forsøkt å komme med sånne løsninger som du skisserer, men blir møtt med at det er uaktuelt og det er en selvfølge for samboeren min og søstern å stille opp. Foreldrene har jo gjort så mye for dem i oppveksten etc. Foreldrene er som jeg skriver veldig manipulerende og spiller på (de voksne) barnas samvittighet, noe som nok har foregått over mange år, lenge før jeg kom inn i bildet.

TS

[Azazel11]

Nå skal det vel strengt tatt bare mangle at man ikke gjor alt man kan for sine barn når man en gang har tatt det valg å få barn, men det er ikke det samme som at man skal gjøre den jobben som hjememsykepleie, hjemmehjelp osv har betalt for å gjøre.

Dersom jeg eller min samboer skulle bruke så mye av våres egen fritid på å stille opp for foreldre at det gikk utover egen familie mener jeg hele foreldrerollen blir snudd på hode. Har heldigvis ikke dette problemet så gode råd kan jeg ikke komme med, men synes det høres helt merkelig ut og det ville nok blitt en evig krangel mellom meg og samboer om en av oss skulle være både vaktmester og hjemmehjelp ved siden av å "drifte" eget hus og hjem.

[AnonymBruker]

Nå skal det vel strengt tatt bare mangle at man ikke gjor alt man kan for sine barn når man en gang har tatt det valg å få barn, men det er ikke det samme som at man skal gjøre den jobben som hjememsykepleie, hjemmehjelp osv har betalt for å gjøre.

Dersom jeg eller min samboer skulle bruke så mye av våres egen fritid på å stille opp for foreldre at det gikk utover egen familie mener jeg hele foreldrerollen blir snudd på hode. Har heldigvis ikke dette problemet så gode råd kan jeg ikke komme med, men synes det høres helt merkelig ut og det ville nok blitt en evig krangel mellom meg og samboer om en av oss skulle være både vaktmester og hjemmehjelp ved siden av å "drifte" eget hus og hjem.

Det er vel nettopp det jeg føler - at hele foreldrerollen er snudd på hodet og at samboeren og søsteren hans har inntatt en slags foreldrerolle ovenfor foreldrene sine. At foreldrene manipulerer og spiller på samvittigheten deres hele tiden irriterer meg mer og mer, men samboeren min ser det overhodet ikke og mener jeg er vanskelig som synes det blir litt mye. Løsninger som å betale en vaskehjelp, betale noen for snørydding og plenklipping osv. blir avfeid uten å en gang vurdere det - det har ikke foreldrene råd til og foreslår jeg at vi kan betale det (det går jo ganske mye penger til bensin på at sambo er der flere ganger i uka) er det også uaktuelt.

Jeg har på en måte kommet til et veiskille i forholdet, enten må det skje en endring eller så vet jeg ikke om jeg orker å bygge videre på dette. Jeg elsker samboeren min og på mange måter føler jeg vel at jeg har funnet drømmemannen, men jeg orker ikke å leve et liv styrt av foreldrene hans og deres behov - det er i alle fall helt uaktuelt å få barn så lenge situasjonen er sånn.

TS

[Gjest hopeful]

Høres ut som en vanskelig situasjon! Hvis foreldrene hans har et så stort hjelpebehov, skulle man tro de hadde krav på hjelp fra kommunen, hjemmehjelp, osv? Hvis det er slik at de ikke engang kan lage maten sin selv?

Foreldrene burde også gjøre sitt for å være minst mulig avhengig av barna syns jeg, dersom de har et varig hjelpebehov! F.eks flytte til en lettstelt leilighet på et plan med gartner, vaktmester, osv.

[AnonymBruker]

Høres ut som en vanskelig situasjon! Hvis foreldrene hans har et så stort hjelpebehov, skulle man tro de hadde krav på hjelp fra kommunen, hjemmehjelp, osv? Hvis det er slik at de ikke engang kan lage maten sin selv?

Foreldrene burde også gjøre sitt for å være minst mulig avhengig av barna syns jeg, dersom de har et varig hjelpebehov! F.eks flytte til en lettstelt leilighet på et plan med gartner, vaktmester, osv.

Jeg er vel av den oppfatning at de er forferdelig bortskjemte med at de voksne barna deres stiller opp og gjør ting for dem hele tiden. Hadde samboeren min og søsteren satt ned foten og begrenset hvor mye de stiller opp tror jeg nok ting hadde vært annerledes. Moren kan når hun vil/må, men det har liksom blitt så lettvint for henne å sitte med hendene i fanget mens barna gjør alt for henne. Det samme er det med faren, han er faktisk i full jobb, men helsa hans er ikke helt på topp og han er nok sliten når arbeidsdagen er over, men det er vi jo alle. Jeg har prøvd å si til samboeren min at dersom faren synes det er uoverkommelig med plenklipp eller snømåking burde han jo betale noen for å gjøre det, ikke forvente at sønnen/datteren skal kjøre milevis for å gjøre det. Da kommer det alltid opp at foreldrene ikke har råd, at selv om faren jobber så har moren kun en liten uføretrygd og det er ikke så lett å klare seg osv.

Det med flytting har også vært nevnt mer enn en gang, men der er samboeren min og søsteren litt merkelige, det er barndomshjemmet deres og de synes det ville være såååå grusomt å selge det. Dessuten bygde foreldrene huset og det ville visstnok være hjerteløst å tvinge dem til å flytte fra det.

Huff, kjenner jeg er så utrolig frustrert og lei over hele situasjonen, og jeg føler at jeg sitter mellom barken og veden. Jeg elsker samboeren min, men orker ikke tanken på å fortsette som vi gjør nå fremover...

TS

[Carrot]

Jeg tenker TS visste om partneren sin situasjon FØR hun valgte han som samboer ergo syns jeg hun bør se hvor kjærlig og omsorgsfull han er og heller sette pris på hans kvaliteter. Dersom problemet er at hun får for lite tid med han kan hun jo velge bli med når han hjelper foreldrene sine - tross alt, hva er alternativet? Legge dem inn på et hjem?? Det virker på meg noe hjerteløst...

Jeg skjønner at det kan være litt mye, men ved å hjelpe til går ting dobbelt så raskt..

Samtidig blir man bedre kjent, og kanskje en dag i fremtiden kan man da ta opp slike ting som hjemmehjelp og vaskehjelp etc som kan frigi litt tid for TS og partneren, søsteren og som kan gi foreldrene en stabil hverdag likevel..

Jeg syns for mange velger negative vinklinger heller enn å forsøke se hva som kan bedre situasjonen..

Og uten å vite annet enn det TS skriver virker det på meg som om TS og samboeren enten kan velge stå sammen om dette eller TS kan gå ut av forholdet, for å be samboeren velge mellom TS og foreldrene tror jeg er nytteløst.

[AnonymBruker]

Jeg må være ærlig å si at dette høres ikke ut til å endre seg noe, hva om dere får et barn(høres ikke ut som dere har..)?? Litt trist om han vil bruke mer tid på foreldrene sine enn sitt/sine barn.. Jeg velger å tro at om han ikke ser dette nå som dere har flyttet sammen, så skjer det ikke! Tenk nøye over om du vil orke dette i mange år frem..??! Eller hver tøff og gi din samboer ultimatum. Enten så blir han med på å finne en annen løsning, eller så går du?!! Jeg forstå at du evnt elsker han og mer er. Men det høres ut som du har strukket deg langt, og kommet med utallige løsninger ingen vil høre...

[Carrot]

Lurer på hvorfor mennesker har så lett for å kaste seg på "fotjener bedre" eller " har stukket meg langt nok" hva skjedde med å elske og ære i gode og vonde dager ???

[Gjest Gjest]

Dette får du ikke gjort noe med. Du sitter med valg om å bryte eller valg om å kanskje ha det slik de neste ti årene av livet ditt.

Bryt nå er mitt råd. Før det kommer barn til..

[AnonymBruker]

Det med barn er et sårt punkt/kilde til konflikt... Samboeren min vil veldig gjerne ha barn og maser om det, men jeg nekter så lenge situasjonen er som den er. Jeg er ikke interessert i å være "alenemor" for barnet vårt mens han bruker all sin tid hos foreldrene, noe jeg har sagt klart fra om.

Jeg var klar over at han brukte en del tid på å hjelpe foreldrene og sånn da vi ble sammen, men at det var så ille som det har vist seg å være var jeg faktisk ikke klar over, mye fordi jeg bodde i en annen by og derfor så vi hverandre lite i hverdagen, det var mest i helger og ferier. Jeg flyttet hit for å flytte sammen med ham.

[AnonymBruker]

Det med barn er et sårt punkt/kilde til konflikt... Samboeren min vil veldig gjerne ha barn og maser om det, men jeg nekter så lenge situasjonen er som den er. Jeg er ikke interessert i å være "alenemor" for barnet vårt mens han bruker all sin tid hos foreldrene, noe jeg har sagt klart fra om.

Jeg var klar over at han brukte en del tid på å hjelpe foreldrene og sånn da vi ble sammen, men at det var så ille som det har vist seg å være var jeg faktisk ikke klar over, mye fordi jeg bodde i en annen by og derfor så vi hverandre lite i hverdagen, det var mest i helger og ferier. Jeg flyttet hit for å flytte sammen med ham.

Var meg, TS, som skrev dette innlegget.

[Carrot]

Jeg var klar over at han brukte en del tid på å hjelpe foreldrene og sånn da vi ble sammen, men at det var så ille som det har vist seg å være var jeg faktisk ikke klar over, mye fordi jeg bodde i en annen by og derfor så vi hverandre lite i hverdagen, det var mest i helger og ferier. Jeg flyttet hit for å flytte sammen med ham.

Bullshit!

Dere har vært sammen i flere år, bodt samme i ett år - hvorfor tok det så lang tid før du oppdaget at han følte ansvar for sine foreldre? Fulgte du ikke med?

Jeg skjønner at du føler at dette blir for mye, men ærlig talt - at det tar år å innse hva du har begitt deg inn i sier meg at du alt har bestemt deg for å gå - du trenger bare en plausibel unnskyldning...

Og ja, jeg er hard - men vet du; livet er ikke alltid noen dans på roser... Av og til må man "toughen up" og stå løpet ut - i alelfall hvis det er snakk om kjærlighet.. Og du påstår du elsker samboeren din - så hvordan kan du la være å støtte han?

[CoffeeCup]

Jeg ville tatt kontakt med helsetjenesten i kommunen. I Norge er vi så heldige at pårørende skal være beskyttet mot slike ting. De har nok rett til hjemmehjelp eller noe lignende. Og hvis de blir vurdert av profesjonelle at de har gode nok ressurser til å være selvsendige i husarbeidet o.l., så vil dette kanskje være argumenter for samboeren din: De har ikke godt av å ikke bruke ferdighetene sine, dette vil bare føre til at de blir mindre og mindre selvstendige med årene som kommer og ferdighetsnivået vil reduseres hurtigere enn om de holder seg aktive og deltagende. Dette er negativt for både deres psykiske og fysiske helse. Det er faktisk ikke for dems beste at samboeren din og søsteren gjør alt for de!

Jeg vet av erfaringen hvor vanskelig det kan være å stå mellom samboer og svigerforeldre, og samboer ville alltid forsvare foreldrene sine. På grunn av et forhold som ikke gikk så bra fra før av, var dette dråpen som fikk begeret til å renne over. Men siden dere ellers er lykkelige sammen, kanskje det går ann å finne en god løsning!

Lykke til! Håper det ordner seg!

[Gjest Gjest]

Bullshit!

Dere har vært sammen i flere år, bodt samme i ett år - hvorfor tok det så lang tid før du oppdaget at han følte ansvar for sine foreldre? Fulgte du ikke med?

Jeg skjønner at du føler at dette blir for mye, men ærlig talt - at det tar år å innse hva du har begitt deg inn i sier meg at du alt har bestemt deg for å gå - du trenger bare en plausibel unnskyldning...

Og ja, jeg er hard - men vet du; livet er ikke alltid noen dans på roser... Av og til må man "toughen up" og stå løpet ut - i alelfall hvis det er snakk om kjærlighet.. Og du påstår du elsker samboeren din - så hvordan kan du la være å støtte han?

Du prater tull her og har tydelig aldri opplevd å sitte i en slik situasjon. Jeg synes du burde skjerpe deg litt!

[Carrot]

Du prater tull her og har tydelig aldri opplevd å sitte i en slik situasjon. Jeg synes du burde skjerpe deg litt!

Hva vet du om det? Om hva jeg har opplevd?

Angrip gjerne argumentene men hold deg for god som anonym å angripe personen bak dem

Fakta er - TS skriver de har vært sammen i flere år, at de har bodd sammen i over ett år og først nå syns hun dette er for mye... Litt lang tid å ta innover seg en situasjon er det ikke?

[Gjest Gjest]

Fakta er - TS skriver de har vært sammen i flere år, at de har bodd sammen i over ett år og først nå syns hun dette er for mye... Litt lang tid å ta innover seg en situasjon er det ikke?

Nei, hun har syntes det var for mye hele tiden. Men hun har forsøkt å jobbe MED situasjonene -foreslå alternative løsninger.

Jeg syntes det er MYE bedre at TS kommer seg ut nå, etter et tross alt kort samboerskap, enn å "toughen up" og få barn med en mann hun allerede nå synes er for lite tilgjengelig.

Her synes jeg så absolutt et ultimatum er på sin plass! Og BRAVO til TS som tar tak i situasjonen i stedet for å la seg drive med videre og får barn i en slik situasjon.

Jeg har selv brukt mye tid på syke foreldre, men det har vært i deres sluttfaser, så vi har vist at det ikke kom til å "var evig". Og jeg har hele tiden vært veldig oppmerksom på at det også gikk ut over mannen min og anerkjente at det ikke var noen dans på roser for han.

[Carrot]

Nei, hun har syntes det var for mye hele tiden. Men hun har forsøkt å jobbe MED situasjonene -foreslå alternative løsninger.

Jeg syntes det er MYE bedre at TS kommer seg ut nå, etter et tross alt kort samboerskap, enn å "toughen up" og få barn med en mann hun allerede nå synes er for lite tilgjengelig.

Her synes jeg så absolutt et ultimatum er på sin plass! Og BRAVO til TS som tar tak i situasjonen i stedet for å la seg drive med videre og får barn i en slik situasjon.

Jeg har selv brukt mye tid på syke foreldre, men det har vært i deres sluttfaser, så vi har vist at det ikke kom til å "var evig". Og jeg har hele tiden vært veldig oppmerksom på at det også gikk ut over mannen min og anerkjente at det ikke var noen dans på roser for han.

Å bruke tre år på å se at dette ikke vil endre seg og så stille ultimatun etter så lang tid syns jeg er ufint overfor samboeren som må velge bort foreldrene sine..

Ville du valgt bort familien din?

[Gjest 4-barnsmor]

Bullshit!

Dere har vært sammen i flere år, bodt samme i ett år - hvorfor tok det så lang tid før du oppdaget at han følte ansvar for sine foreldre? Fulgte du ikke med?

Jeg skjønner at du føler at dette blir for mye, men ærlig talt - at det tar år å innse hva du har begitt deg inn i sier meg at du alt har bestemt deg for å gå - du trenger bare en plausibel unnskyldning...

Og ja, jeg er hard - men vet du; livet er ikke alltid noen dans på roser... Av og til må man "toughen up" og stå løpet ut - i alelfall hvis det er snakk om kjærlighet.. Og du påstår du elsker samboeren din - så hvordan kan du la være å støtte han?

Ja, du er helt unødvendig hard her og tydeligvis uten evne til å sette deg inn i TS situasjon, hun har prøvd så godt hun kan i det året de har bodd sammen, men kjenner vel at dette ikke kan fortsette på samme måte. Det er jo helt uholdbart å skulle fortsette å hjelpe til like mye som nå når man en gang selv får barn å ta seg av. Og det at foreldrene til samboeren ikke engang sier takk, men bare spiller på den dårlige samvittigheten til barna, er nå egentlig det verste. De er fornøyde med den hjelpen de får fra barna sine og tar det som en selvfølge. Og slik kan det vel ikke fortsette.

Finnes vel en mellomting mellom å putte foreldrene på hjem og det at barna skal slite seg ut på å hjelpe dem.

Ts, du får nesten bare fortsette å prate med samboeren din og prøve å finne andre løsninger, som det å få noen ungdommer i nærmiljøet til å få noen kroner for å hjelpe til med snømåking, plenklipping osv.

Har selv eldre foreldre som vi hjelper med slike ting, men de bor tross alt nærmere og takker bestandig for den hjelpen de får, noe som burde være en selvfølge uansett om det er foreldre eller barn man snakker om.

Og som TS sier å få barn slik som situasjonen er nå er håpløs, ære være Ts som innser det og prøver å få forslag her til en løsning. Og den beslutningen bør du holde fast på, flott at han hjelper sine foreldre men alt med måte, og det burde også hans foreldre forstå.