Deres begravelse

[lille katt]

Jeg har grublet litt på hvor jeg/vi skal ligge hen . Bor langt fra mitt opprinnelige hjemsted, og føler meg ikke helt "husvarm" på mitt nye hjemsted enda. Virker rart å tenke på at jeg skal ligge på den lokale kirkegården her. Det er jo ikke "min" kirke.

Samtidig er det jo sannsynlig at vi blir boende her i lang, lang tid, så det er vel bare å begynne å innstille seg .

Virker kanskje litt rart å fundere på slikt i relativt ung alder, men jeg ser for meg at det hadde blitt heavy å begynne å diskutere i familien midt i en opprivende sorgprosess hvis jeg f.eks. mistet mannen min (*bank i bordet*).

Synes også det virker skummelt å råtne i en kiste, spesielt får jeg noia av tanken på å bli spist av mark. Sånn sett er kanskje kremasjon å foretrekke.

[Gjest Lebewesen93]

Mørke små rom er skumle, det samme med insekter. Tror ikke jeg hører hjemme i en kiste.

Men jeg har tenkt litt mer, å siden "alle" mener at man får det bedre etter å ha dødd osv bla bla bla, så hvorfor ikke feire at jeg nå har kommet på et bedre sted ? Vi skal jo tross alt møtes igjen, alle sammen ( ikke heeeelt det jeg tror men)

Jeg ser for meg en fest, folk skal være glade på mine vegne, uansett hvordan jeg hadde dødd. Drept, sykdom, selvmord, ulykke eller noe annet, hva enn det skulle vært.

Folk skal se det positive ved at jeg er borte, de trenger meg ikke, så de trenger ikke å sørge over noe de ikke har behov for.

De skal være glade, for nå så har jeg endelig truffet igjen faren min og bestefar, lever et annet liv et annet sted, sover ( som jeg jo er veldig glad i!) eller så kommer jeg å hjemsøker dem om jeg blir et spøkelse.

Dessuten, så er begravelser alltid triste, så vil ikke at folk skal bli triste hver gang de skulle tenkt på meg i ettertid, så hvorfor ikke ta farvel med meg på en hyggelig måte ?

Men en ting er sikkert, om jeg hadde dødd nå ( ingen vet hva som kan skje i morgen, kanskje blir jeg kjørt over av en bil?) så skal hundene mine sitte på første rad i kirken.

^^

[Monica1968]

Så vidt. Jeg skal kremeres, og det får bli i Bergen, da det er her jeg er født, oppvokst og bosatt. Utover det er jeg ikke videre opptatt av å dvele med den; jeg går uansett utifra at det blir en god del tiår til det blir aktuelt.

[AnonymBruker]

Det er ikke noe jeg tenker på ofte, men har tatt stilling til at det er greit med kremasjon og også å bli gravlagt i samme grav som to avdøde i nær familie. Hvis det er i orden for de som skal ordne med det har jeg ingen tanker eller spesielle ønsker. Hvis de vil ha et eget gravsted og ikke ønsker kremasjon er også det greit for meg. Tror ikke jeg vil ha mulighet til å være opptatt av det.

[FantasDick]

Tenker ikke akkurat på det normalt, men jeg har tenkt over hvordan jeg håper det blir!

Jeg vil donere bort som kan brukes og så kremeres. Hvor jeg blir kremert og hvor asken havner etterpå er ikke så nøye. Håper folk kler seg i pent tøy og tar seg en fest, framfor å sørge. Jeg er sikker på at mange dukker opp i en ev. sermoni/fest!

[AnonymBruker]

Akkurat hvor jeg vil "ligge" har jeg ikke tenkt på, men det er litt interessant i og med at hele familien har flyttet fra stedet jeg vokste opp, hvor mormor og morfar er begravet. Foreldrene mine bor flere timers kjøring fra der samboer og jeg bor, og vi har bare bodd her relativt kort tid. Samboern min har mer tilknytning til oppvekststedet sitt, så han vil nok ende der. Tror det må bli en anonym minnelund, nesten. Men vi får håpe det er mange år til vi går bort, så det blir et enklere valg i forhold til tilhørighet.

[Vera Vinge]

Nei, dette har jeg ikke tenkt noe særlig på. Det eneste er at jeg ønsker organene mine donert, hvis de kan brukes.

Ellers tenker jeg at hvis jeg ikke dør uventet, slik at jeg faktisk får forberedt meg og omgivelsene på min død, vil jeg komme med noen ønsker for begravelsen, for å gjøre det lettere for de etterlatte. Husker fortsatt hvor vanskelig det var da bestemoren min døde, og vi som skulle planlegge begravelsen var uenige om en del ting. Tanten min mente f.eks. at bestemoren min hadde blitt kristen på sine siste dager (tanten min er selv sterkt troende), og ønsket en veldig kristen vinkling på det hele, mens vi andre visste med sikkerhet at bestemor var ateist til det siste. Selv om begravelsen forsåvidt er for de etterlatte, syns jeg faktisk det var vanskelig å delta i en seremoni med så sterkt religiøst preg, når det var en begravelse for en som overhodet ikke forholdt seg til Gud (jeg og bestemoren min snakket mye om bl.a. disse tingene, også på slutten).

Og så ønsker jeg meg forresten noen fine musikkinnslag (ikke nødvendigvis innleide musikere, altså), uten at jeg har tenkt på akkurat hva det skulle være.

Endret 30. desember 2010 av Vera Vinge

[Gjest Valiant]

Så lenge de kremerer meg så er jeg fornøyd.

[<Nelly>]

Nei, jeg har ikke tenkt på det, det viktigste for meg er at de etterlatte får tatt farvel med meg på den måten som er riktig for de.

Om jeg havner på en kirkegård i en kiste eller i en urne som spres utover fjell eller hav, så er ikke det viktig for min del.Jeg er for organdonasjon, og de nærmeste er informert, og vil ta hensyn til det, om situasjonen skulle bli slik at det kunne være aktuelt.

Jeg synes det er en fin tanke, at hvis jeg ikke lenger skal få leve, så kan jeg kanskje gi videre liv til andre.

[The Kitten]

Jeg har tenkt at jeg vil begraves på en høyde, med masse gull og edelstener. Så skal fremtidige arkeologer tro at jeg var en viktig dronning.

[Flixa]

Det eneste jeg har tenkt på er at jeg ikke vil ha salmer i begravelsen min. Finnes ikke kristen så de får finne på noe annet

[lille katt]

Jeg har tenkt at jeg vil begraves på en høyde, med masse gull og edelstener. Så skal fremtidige arkeologer tro at jeg var en viktig dronning.

Veldig bra ide .

Jeg vil også gjerne donere organer, men da skal de være rimelig sikre på at jeg er skikkelig hjernedød, og ikke bare "locked in". Grøss!

Etter dagens Bones-episode får jeg også mer lyst på kremasjon - det virker så uverdig å bli spist av hvite marker .

[AnonymBruker]

Ja, jeg vil ikke ha en begravelse. Jeg vil at kroppen min skal deles opp i øst og vest,gis til donorer,forskning whatever..

Det veit mine nærmeste.

[K.B.E]

Nei. Men tenker av og til på døden, og når det kommer til å skje.

[AnonymBruker]

Mørke små rom er skumle, det samme med insekter. Tror ikke jeg hører hjemme i en kiste.

Men jeg har tenkt litt mer, å siden "alle" mener at man får det bedre etter å ha dødd osv bla bla bla, så hvorfor ikke feire at jeg nå har kommet på et bedre sted ? Vi skal jo tross alt møtes igjen, alle sammen ( ikke heeeelt det jeg tror men)

Jeg ser for meg en fest, folk skal være glade på mine vegne, uansett hvordan jeg hadde dødd. Drept, sykdom, selvmord, ulykke eller noe annet, hva enn det skulle vært.

Folk skal se det positive ved at jeg er borte, de trenger meg ikke, så de trenger ikke å sørge over noe de ikke har behov for.

De skal være glade, for nå så har jeg endelig truffet igjen faren min og bestefar, lever et annet liv et annet sted, sover ( som jeg jo er veldig glad i!) eller så kommer jeg å hjemsøker dem om jeg blir et spøkelse.

Dessuten, så er begravelser alltid triste, så vil ikke at folk skal bli triste hver gang de skulle tenkt på meg i ettertid, så hvorfor ikke ta farvel med meg på en hyggelig måte ?

Men en ting er sikkert, om jeg hadde dødd nå ( ingen vet hva som kan skje i morgen, kanskje blir jeg kjørt over av en bil?) så skal hundene mine sitte på første rad i kirken.

^^

Begravelser har ofte to deler - først sermonien og så en middag e.l. etterpå.

Selve begravelsen er viktig fordi mennesker fungerer sånn at det å komme sammen og sørge og gravlegge sin kjære gir en type "closure" eller hva man skal kalle det.

For mange går det ikke riktig opp for en at vedkommende faktisk er død før de sitter i begravelsen... Jeg har opplevd det flere ganger.

Middagen/sammenkomsten etterpå har gjerne et koseligere preg - man spiser god mat sammen med slekt og venner, man klemmer hverandre og mimrer kanskje litt om den avdøde.