Mobbet

[AnonymBruker]

(Dette er en synes-så-synd-på-meg-selv-tråd.)

Blir så lei meg når jeg leser om folk som blir mobbet på skolen og som klager over at de "eneste" de kunne gå til var familien.

Hva med de osm blir mobbet på skolen, på deltidsjobben OG hjemme? De som ikke har hatt noen å gå til i det hele tatt? De som har bitt tennene sammen og kjempet mot det konstante, intense ønsket om å dø.

Er det flere som har hatt det sånn? Jeg er så utrolig heldig som ble "funnet" av kjæresten min, ellers hadde jeg ikke vært her i dag...

[AnonymBruker]

Finnes alltid noen å gå til. Psykologer er her for en god grunn.

[AnonymBruker]

Har prøvd, men hun forsto ikke. La vekt på en overgrepssituasjon som jeg føler er det minste problemet mitt. Hun satte meg på piller og hun mente at vi burde avslutte vårt "forhold".

Fastlegen min skulle fikse en ny psykolog til meg slik at jeg kunne få psykologen på frikortet og dermed bare trengte å betale egenandelen og maks 1850,- i året (og får refundert en god del via studentorganisasjonen), men det er to år siden, har ikke hørt noe. Han sa det var lange køer... (No shit..)

Privat psykolog har jeg ikke råd til. Er student...

Jeg pleier å bruke nettet mye, men det blir vanskeligere og vanskeligere å kommunisere med mennesker i virkeligheten. Jeg kan ikke "kodene". Hvis jeg ikke allerede har sosial angst, så er jeg på GOD vei til å få det...

[Gjest Mia]

=/ hva studerer du? (Bare nyskjerrig)

[AnonymBruker]

2 år er helt villt.. Har du ringt og purret? Om du føler du begynner å få sosial angst må du fortelle det med en gang til legen. Kan være du får høyere prioritering da.

Det kan ta tid for de fleste å finne en psykolog som man faktisk får et bra forhold til, men si at du vil bytte straks du føler at den psykologen der vil aldri forstå seg på deg.

[KaDust]

Jepp, hadde det slik selv. Leeeenge.

[AnonymBruker]

Jeg studerer pedagogikk ift. barn.

Derfor vet jeg hva jeg har gått/går glipp av, og det er vanskelig å holde det gående stort lenger. Orker ikke mer. Lest en del selvhjelpsgreier, men de sier stort sett det samme: la tankene komme, men send de bort... Ikke tenk på det liksom.

Det er ganske mye enklere sagt enn gjort.

Jeg tenkte å kanskje prøve gruppeterapitimer. Men alt jeg fant ble arrangert privat, og det var for meg uklart hva som ble tatt opp på møtene, hva de la vekt på osv.

Noen som har erfaring?

[Gjest Gjest]

Kjenner meg igjen i det du skriver, ts. Jeg har også opplevd mobbing og det å stå alene. Jeg ble vel ikke direkte mobbet hjemme, men jeg hadde en mor som kun så seg selv, og som ikke hadde evnen til hverken å se eller forstå andre enn seg selv og sine egne behov. Jeg fikk mat og rene klær, men det var også nesten det eneste jeg fikk. Hun hadde (og har) et uberegnelig humør, som svingte fra time til time, så jeg kunne aldri vite hva jeg hadde å forholde meg til. Hun er i tillegg også veldig manipulerende.

På skolen fikk jeg bl.a høre at jeg var stygg og dum. Ingen så meg, borsett fra de gangene de hadde noe negativt å komme med.

Som barn har man ingen mulighet til å velge vekk slike mennesker i livet sitt. Man er dessverre tvunget til å leve med det, og det er ganske så grusomt å tenke på.

Men nå som jeg har blitt voksen, har jeg heldigvis en mulighet til å selv velge vekk slike mennesker om jeg vil. Jeg har ikke valgt bort familien, men jeg kan i det minste selv velge hvor mye jeg vil ha med dem å gjøre. Det holder med en time eller to en gang i blandt, for å si det slik. Jeg må jo tenke på min far, som tross alt er en normal person, og som fortjener at jeg kommer innom i blandt.

Min oppvekst har selvfølgelig preget meg på mange måter, uten at jeg vil si noe mer om det her. Men jeg har forsøkt å få hjelp, og har prøvd både å gå til leger, psykologer og gruppeterapi, med mindre hell. Gruppeterapi har vel vært det minst effektive for min del. Ser ikke helt poenget med å sitte i en gruppe der en eller flere i gruppa forsøker å ta ordet hele tiden, mens andre kanskje ikke får sagt noenting. Uansett, så blir det alfor liten tid for hver og en å gå i dybden i slike grupper. Det blir som regel slik som det var den gang man gikk på skolen, at det er den sterkeste som blir hørt og sett, mens de mer tilbakeholdne bare blir tilskuere.

Jeg har ikke noen gode råd å komme med. Ville vel bare få frem at jeg vet hvordan det føles å stå alene.