Utilstrekkelig

[Gjest nn]

Hei!

Jeg er ei jente i midten av 20-årene som sliter. Jeg har egentlig ingen grunn til å slite; jeg er ei tilsynelatende vellykket jente, med høy utdannelse, fin jobb, samboer, venner, orden på hjem og økonomi osv. Men jeg går hele tiden rundt med en følelse av mindreverdighet, og dette tærer så sykt mye på.

Hver gang jeg møter nye mennesker, så ser jeg at de stråler av selvtillit, de får kjapt kontakt med andre og prater uanstrengt. De har masse hobbyer og masse de er flinke til. De er kjempeinteressert i jobben sin og flinke i det de driver med. De har masse venner og de gløder av livslyst! De trener kanskje hver dag, de er ute hver helg, de jobber masse overtid og de er sosiale hele tiden. Og - ja, jeg vet at fasaden lyver. Ingen er perfekte. Men de har kanskje et eller to problemer i livet sitt, mens jeg føler jeg sliter med alt!

Hvorfor er ikke jeg sånn som andre? Hvorfor våkner jeg hver morgen og hater at vekkerklokka ringer og vekker meg fra den gode drømmen min. Hvorfor har jeg bare lyst til å få arbeidsdagen unna slik at jeg kan komme meg fortest mulig hjem til sofaen, for deretter og komme meg tidligst mulig i seng for å sove. Hvorfor går jeg stadig vekk rundt med følelesen av å ikke være like bra som andre, at ingen andre liker meg, at jeg ikke passer inn noe sted. Jeg har en jobb med masse mennesker og masse aktiviteter, hvor jeg faller helt utenfor. Jeg orker ikke engasjere meg i alt som skjer. Jeg har simpelthen ikke energi eller lyst.

Noe må være galt med meg?

Det er skikkelig kjipt. Jeg har alltid hatt dårlig selvtillitt og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har grått meg i søvn. Men jeg trodde at dette ville gå over, at jeg ville finne ut av hvem jeg var og finne min plass. Og det har vært mye bedre en periode. Men det siste halvåret har vært helt pyton! Jeg føler at jeg møter veggen snart! Jeg føler meg utilstrekkelig på alle mulige områder. Ikke er jeg smart nok til å greie jobben min, ikke greier jeg å delta på alt det sosiale og faglige som skjer der hele tiden, ikke greier jeg å holde på vennene mine samme hva jeg gjør, ikke greier jeg å gi kjæresten min det han trenger, ikke greier jeg å ha den kontakten jeg ønsker med alle i familien min.

Jeg føler meg rett og slett utilstrekkelig på alle områder, og jeg orker snart ikke gå rundt og være lei meg mer! Problemet er at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre!

Det kan ikke være meningen at man skal gå rundt og føle det sånn???

[Iconic]

Hei!

Jeg er ei jente i midten av 20-årene som sliter. Jeg har egentlig ingen grunn til å slite; jeg er ei tilsynelatende vellykket jente, med høy utdannelse, fin jobb, samboer, venner, orden på hjem og økonomi osv. Men jeg går hele tiden rundt med en følelse av mindreverdighet, og dette tærer så sykt mye på.

Hver gang jeg møter nye mennesker, så ser jeg at de stråler av selvtillit, de får kjapt kontakt med andre og prater uanstrengt. De har masse hobbyer og masse de er flinke til. De er kjempeinteressert i jobben sin og flinke i det de driver med. De har masse venner og de gløder av livslyst! De trener kanskje hver dag, de er ute hver helg, de jobber masse overtid og de er sosiale hele tiden. Og - ja, jeg vet at fasaden lyver. Ingen er perfekte. Men de har kanskje et eller to problemer i livet sitt, mens jeg føler jeg sliter med alt!

Hvorfor er ikke jeg sånn som andre? Hvorfor våkner jeg hver morgen og hater at vekkerklokka ringer og vekker meg fra den gode drømmen min. Hvorfor har jeg bare lyst til å få arbeidsdagen unna slik at jeg kan komme meg fortest mulig hjem til sofaen, for deretter og komme meg tidligst mulig i seng for å sove. Hvorfor går jeg stadig vekk rundt med følelesen av å ikke være like bra som andre, at ingen andre liker meg, at jeg ikke passer inn noe sted. Jeg har en jobb med masse mennesker og masse aktiviteter, hvor jeg faller helt utenfor. Jeg orker ikke engasjere meg i alt som skjer. Jeg har simpelthen ikke energi eller lyst.

Noe må være galt med meg?

Det er skikkelig kjipt. Jeg har alltid hatt dårlig selvtillitt og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har grått meg i søvn. Men jeg trodde at dette ville gå over, at jeg ville finne ut av hvem jeg var og finne min plass. Og det har vært mye bedre en periode. Men det siste halvåret har vært helt pyton! Jeg føler at jeg møter veggen snart! Jeg føler meg utilstrekkelig på alle mulige områder. Ikke er jeg smart nok til å greie jobben min, ikke greier jeg å delta på alt det sosiale og faglige som skjer der hele tiden, ikke greier jeg å holde på vennene mine samme hva jeg gjør, ikke greier jeg å gi kjæresten min det han trenger, ikke greier jeg å ha den kontakten jeg ønsker med alle i familien min.

Jeg føler meg rett og slett utilstrekkelig på alle områder, og jeg orker snart ikke gå rundt og være lei meg mer! Problemet er at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre!

Det kan ikke være meningen at man skal gå rundt og føle det sånn???

Hei!

Kansje du har depresjon?..

Jeg har fått den diagnosen etter å ha følt ganske mye likt som deg..

Har heller ingen grunn til å føle det sånn! Men alikevell gjør jeg det..

Viss du søker på google osv etter depresjon symptomer kan det være du kjenner deg igjen i mye av det? MEN,viktig å ikke 'selvdiagnotisere' seg selv da. Men viss du kjenner deg igjen i mye av det kan du jo ta deg en tur til legen og fortelle osv, så får du hjelp :-)

[Majte]

Jeg vil anbefale deg å istedenfor å bruke mer krefter og energi på å slite deg ut med å finne ut og tenke på hvorfor det er sånn, hva som er grunnen osv ta en tur til legen og fortell akkurat hva du føler. Om du ikke klarer å bruke ord er de fleste leger forståelig med at du skriver det ned (du er jo flink til å ordlegge deg) og leverer et ark med tankene på. Det er i det minste en start. Det kan være du sliter med depresjon eller angst uten at du vet det selv. Jeg gikk rundt å trodde jeg bare hadde litt dårlig selvtillit i 20 år før en psykolog sa "hvorfor sitter du der og smiler når du har det vondt?" og det var allerede på første timen min. Jeg ble ganske sjokkert over hvor lett han leste meg og etter det har jeg fått masse hjelp, selv om det føltes som nederlag og svakt å ta i mot det vet jeg at det egentlig beviser det motsatte som er styrke. Håper virkelig du finner ut av dette her, for jeg har det sånn daglig og alltid hatt det og om det er meningen vet jeg ikke men det er i allefall ikke godt å ha det sånn og det suger energi og krefter ut av deg så følelsen av å ikke orke og strekke til kjenner jeg veldig godt. Ønsker deg alt det beste og håper du finner din vei og en løsning på situasjonen som passer deg. Alle er forskjellige og det som fungerer for noen behøver ikke fungere for alle, vi mennesker må finne vår egen vei

Endret 18. desember 2010 av Majte

[Majte]

Jeg må legge til at det du kan gjøre er å skrive dette innlegget på klara klok sine nettsider eller andre nettsider hvor det er dyktige folk som gir deg svar og eventuelle løsninger. Jeg gjorde det før jeg bestemte meg for å kontakte lege og videre behandling for å være sikker på at dette var noe jeg kanskje trengte ekstra hjelp til å komme meg igjennom. Var veldig redd for å gå på veggen igjen. Det kan koste litt, men svarene du får er som regel verdt hver krone.

[AnonymBruker]

Vet du, det er akkurat slik jeg har følt meg det siste halvåret. og spesielt nå i det siste har det vært ille. jeg vet ikke hvorfor, kanskje jeg har hatt for mye gjøre, kanskje jeg har sagt ja til for mye, tvunget meg selv til ting jeg egentlig ikke har hatt lyst til. har stresset så utrolig mye med studiet, og jobbet utenom i tillegg. og vennene mine, som betyr så mye for meg, har jeg nesten ikke hatt tid eller energi til å treffe..og det gjør meg enda mer trist.

traff en kjempe fin fyr, men det gikk jo ikke bra, for jeg har vært helt vrak. hvem vil vel være sammen med ei som ikke har det bra med seg selv? nå har jeg det bare enda verre. jeg er så lei av å gråte. det tapper meg helt for energi. og jeg er også lei av å føle meg utilstrekkelig, og at jeg ikke passer inn noe sted. hvordan klarte jeg å miste meg selv på den måten? og hvordan kunne jeg la det skje??

jeg var jo alltid den smilende, positive jenta. pliktoppfyllende, flink, litt sprø innimellom, spontan. men nå er jeg bare tafatt og energiløs. jeg elsker jo å trene, men den siste tiden har jeg hatt mer enn nok med å klare å komme meg ut av senga, og på jobb. og ikke føler jeg at jeg mestrer studiet heller. det er et enormt press, men det verste er at det nok er jeg som legger det største presset på meg selv. og jeg har mistet helt gnisten. ingenting gir mening lenger, alt føles tungt og håpløst. jeg har snakket med familie og venner om dette, men jeg vet ikke om de virkelig forstår hvordan jeg har det. og ikke vil jeg være en byrde for noen heller.

mitt største ønske er å finne tilbake til den jenta jeg var før. finne tilbake til meg selv. å våkne opp, og glede meg over en ny dag. se muligheter, ikke begrensninger. innlegget ditt traff meg skikkelig, det er akkurat slik jeg har følt meg den siste tiden. og jeg er så glad for å høre at jeg ikke er den eneste som har det slik.

[Gjest nn]

Tusen takk for svar! Det hjelper å høre at man ikke er alene! Det er nettopp som du sier - at hvem vil vel være sammen med en som ikke har det bra med seg selv. Jeg vil jo være en person som er hyggelig å være sammen med, ikke en som bare sitter og klager og er deprimert. Derfor snakker jeg ikke om dette til andre. Jeg har jo nevnt litt nå og da, men det virker ikke som folk skjønner hvor alvorlig det er. Det ville nok vært riktig å gå til legen, men det er på en måte et nederlag. Jeg vil jo så gjerne klare hverdagen sånn som andre. Men jeg skal slappe godt av i jula og ikke tenke på vonde ting, også får vi se om det hjelper med litt ferie. Hvis det ikke blir bedre utover nyåret, så må jeg nok gå og prate med noen.

Hjalp det deg å gå til legen, Majte?

Ønsker dere alt godt også!!

[AnonymBruker]

Ville bare si at innlegget ditt traff meg skikkelig også. Jeg har hatt det slik, eller delvis har enda. Og det er så ufattelig vondt. Akkurat det å føle at man er utilstrekklig. Finnes det noe værre nesten. Altså jeg er ikke bra nok (...)

Men.. du er bra nok, det er en annen årsak til bekymringene. Finn grunnen og eliminer den på best mulig måte. Husk at det er ingen skam å få hjelp (psykolog, anti depresiva osv)

Sender deg en engel i tankene <3