Begynte å gråte hos legen

[AnonymBruker]

Andre som har gjort det?

Først var jeg hos legen og forklarte problemet mitt, og ble så lei meg, begynte å gråte og tutet egentlig resten av legetimen også... ble henvist til sykehus, og når jeg skulle snakke med spesialisten der, begynte jeg å tute igjen! Føler liksom at de må syns jeg er den mest patetiske pasienten de har hatt på lenge...

Men, er det andre som har gjort dette? Hvordan reagerte legen, og hva følte du etterpå?

[Berentsens]

Det å vise følelser er ganske vanlig. Leger og annet helsepersonell har forståelse for at pasienter kan bli emosjonelle. Det er ingenting å være flau over.

[AnonymBruker]

gjort det to ganger...

Har som regel vært greit eller ikke tema etterpå... Kommer vel ann på legen, men har aldri syntes det var et problem i etterkant...

[Gjest Spinell]

Jeg har også grått hos legen, og jeg er helt sikker på at legen har opplevd det både før og etterpå. Min fastlege tok i alle fall gråten min på en omsorgsfull og samtidig profesjonell måte.

Jeg følte meg jo ikke akkurat på topp der jeg satt og tutet, men etterpå gjorde det meg ingen ting. Husk at vi er hos legen av en god grunn, og det er helt vanlig å bli preget av den tilstanden/situasjonen en er i. Dette vet legene også utmerket godt. (Det er derfor de er leger...)

[Gjest navnelapp]

Eg har faktisk ei venninne som delvis lever av å vere skodespelar i undervisningssituasjonar der legestudentar ved hjelp av rollespel skal lære seg å takle slike situasjonar. Du er heilt normal.

[Gjest Xelle]

Har gjort det en gang jeg også.

Men legen var hyggelig og hjelpsom, så var ikke noe problem.

Aldri følt meg flau over det ovenfor han.

[Haustlauv]

Jeg har også vært helt på gråten og lagt frem ærendet mitt med skjelvende stemme hos legen. Syns det er litt ubehagelig akkurat der og da, men tenker nok som de andre her at det er helt vanlig å gråte hos legen, for ofte er man plaget av noe ubehagelig eller smertefullt, og da må man jo reagere på en eller annen måte. Er jo egentlig ganske trygt å gråte hos legen Han kan til og med berolige fra et profesjonelt standpunkt.

[chandon]

Jeg begynte å gråte hos legen i går. Det var flaut iogmed at det er TANNlegen vi snakker om.....! Jeg var så flau og gruet meg sånn til timen at da jeg først kom der startet jeg hele forestillingen med å gråte. Hehe, huff! Var nervøs for alle hullene han kom til å finne...og det var ikke få....

Nå er jeg imidlertid over det og er bare takknemlig og glad for at jeg tok motet til meg og bestilte meg tannlegetime etter 2 år siden sist besøk. Og gleder meg til å få alle hullene fikset. Og skal ALDRI komme i samme situasjon igjen, har lært nå.

Tannlegen tok det helt fint forresten. Han er spesialist for sånne som har traumer for tannleger tror jeg. Så "flaks" for meg det. Jeg fikk papir med en gang og han var veldig forståelsesfull og pedagogisk. Bare synd at slike kvalititeter får meg enda mer nedbrutt fordi jeg blir så glad over at det virket som om han virkelig brydde seg om meg....

Endret 17. desember 2010 av chandon

[AnonymBruker]

Som medisinstudent med litt erfaring fra praksis kan jeg berolige deg med at dette er veldig normalt. Jeg synes nesten det er bra at du føler deg trygg nok og tar opp såpass presserende utfordringer med helsen med legen. Heller det enn at du ikke vil fortelle noe som helst, dét gjør arbeidet for legen mer komplisert.

[AnonymBruker]

Jeg har grått flere ganger hos legen og det gjør meg ingenting. Det gjorde meg noe da jeg nærmest tagg om hjelp og sto i resepsjonen på legekontoret. Grått hos tannlegen har jeg gjort flere ganger. Nå har jeg tannlegeskrekk så jeg sier i fra på forhånd. Også at de ikke skal bry seg før jeg selv ber om en pause.

[AnonymBruker]

Jeg begynte å gråte på sykehuset en gang foran en beryktet monsterlege! Han var kjent for å være kald og hard. Det var han også. Tror jeg ble litt redd da jeg så det var han og det hjalp ikke akkurat på tårene.

Han stå lenge og kikka på meg før han satt seg ned med det varmeste smilet jeg har sett! Han satt lenge å prata med meg mens han holdt meg i hånda. Sykepleieren som var med så litt overrasket ut, men tok seg fort inn igjen.

Etter det var vi skikkelig kompiser og de andre gangene jeg var innlagt var det han jeg gikk til

[AnonymBruker]

TS her :o)

Litt godt å høre at det ikke bare er meg.. vurderte nemlig å sende en e-mail til han spesialisten (fikk e-mail og tlfnr så jeg kunne kontakte han) og unnskylde. Men nå tror jeg at jeg lar det være.

Forresten er det først nå jeg har blitt tatt på alvor med problemet mitt... har tatt dette opp med diverse leger før, og bare fått enten "åja" eller "dette må du bare leve med, men det er jo strengt tatt ikke et problem da" i svar....

Så når hun fastlegen tok meg på alvor, ble jeg så lettet... Og han spesialisten også *phu* Var kanskje det som gjorde at jeg klarte å svare helt ærlig når de spurte meg ut for å finne ut hvordan det var (en lidelse man ikke kan se på folk). Fikk mange gode råd, og begge responderte med omsorg, det skal jo sies... Han spesialisten sa også at det var lys i tunnellen, og at det var tiltak å prøve ut, men han ga meg også tid til å gråte ferdig, før han fortsatte med konsultasjonen... Åååååh, tenk om alle i helsenorge var sånn....

[Gjest Airi]

Har vært der selv Legen tok det profesjonelt, hun har nok opplevd det noen ganger før.

[Gjest Sobril]

Her sitter tårene løst om det er noe, så joda - jeg har grått hos legen. Jeg antar at leger, av alle, ikke akkurat blir sjokkert når noen gråter, og jeg føler ingen skam etterpå. Tror neppe legen tenker større over det heller.