Mamma og meningen med livet.

[Kid-a]

Det er noen år siden. Det er år siden jeg skrev, og jeg var en liten jente. Jeg er fortsatt en liten jente, og alt er ved det gamle. Jeg trodde alt skulle bli annerledes etter hvert. Jeg trodde livet skulle forandre seg og bli bedre.

.....

Hvor mange er det som faktisk tenker at livet ditt sluttet da du reiste fra henne? Den gang da du forlot din kone i sykehusets aula. Da du og barna dine kjørte hjem i snøværet, og ingen av dere sa et eneste ord. Da stillheten for første gang snek seg inn mellom menneskene i den lille, lykkelige familien. Du var mannen og hun kvinnen. Dere dro fra henne denne vinterdagen, og snøen var full av forakt. Moren var dødssyk, men ennå ikke død.

Du og barna kom hjem og snakket ikke sammen. Stillheten voktet hver eneste krok i det store huset, og du var den tauseste av alle. Barna dine kunne ikke gråte og du kunne ikke gråte. Dere trodde dere var sterke. Dere skulle takle alt, trodde dere, og alt ville bli som før. Men redselen snek seg gjennom ordene, inn bak øynene deres. Tittet frem, lurte drømmene deres i villrede, den overtok tankene deres. Den invaderte barnas spinkle kropper, frykten lurte seg inn i senga ved siden av deg, der hun pleide å være. Inntil deg. En dag, to dager. Tre dager og telefonen ringte. De sa hun hadde overlevd. At hun husket navnet ditt fortsatt, at hun spurte etter barna sine. Fem dager og de sa at moren var klar for besøk. Dere dro i samme bil, gjennom det samme forbannede snøværet. I samme taushet som da dere forlot henne.

Sykehuset var enda mørkere og korridorene enda lengre. Det luktet enda litt mer fordervet middag og gammel dame. Dere luktet sykdom helt inn til beinmargen. Følelsene stinket sorg, hele blokka var gråtkvalt av altfor mye sorg, den ristet etter nok et nederlag. Heisen knirket, og på veggene hang gammel og grå kunst til allmenn uhygge. Taket over hang i en bue, som om noe det var for svakt til å bære hvilte i overetasjen. Taket på rikshospitalet var ved bristepunktet, veggene skalv av kulde, og hun bodde på et kott. Du ville bare ha kona med hjem. Dere så henne. Hun så dere, som i tåke. Dere ville være med henne, men ønsket dere bort fra helvete. Jeg gikk ut på balkongen og vurderte å hoppe. Men det var ikke noe alternativ allikevel, for moren min lå der inne. Dere levde, og jeg følte meg død.

[Gjest sunshine-t]

sterkt.... :trøste:

[Smilet]

:trøste:

[Gjest gjest1]

Kan ikke si annet enn: Vakkert! Glad i deg vennen min!

[Postmannen]

Dawn Of A New Day

The thoughts from yesterday - forgotten

I like the way this new skin feels

Bring me splinters of tomorrow

Collect the parts where I win

Against the grain Against the odds

I'll rise and I won't trip again

The dawn of a new day

Never looked as good as this

Concrete breath and dust filled tears

A one-way ride to inner peace

I never thought I'd join the others

Those who use the dice to solve