er det fint å være enebarn, eller savner du søsken?

[smil]

Til alle enebarn.

Lurer på hvordan dere opplever det å ikke ha søsken. Har dere noen gang savnet å ha en bror eller søster, eller er det fint å være den eneste?

Hilsen Smil som lurer på om hun vil ha flere enn ett barn.

[Augustbrud02]

Jeg er enebarn med skilte foreldre. Gjennom hele oppveksten følte jeg derfor at jeg fikk både i pose og sekk når det gjaldt alt det negative. Jeg var skikkelig lei meg fordi jeg ikke hadde noen søsken. Nå har jeg selvsagt lært meg å leve med det, men jeg skulle så inderlig gjerne hatt søsken allikevel. Selvom det sikkert har sine fordeler å være enebarn, ville jeg mye heller hatt søsken og vært foruten disse godene...12

[Cassandra]

Jeg er VELDIG glad at jeg har søsken!! Min søster er min aller beste venninne. Vi følger hverandre gjennom tykt og tynt. Jeg er også veldig glad i de andre søsknene mine, vi har mye morro sammen Så hvis du har lyst på et barn til, så kjør på Barna vil krangle masse mens de er små, men så blir de sikkert gode venner når de blir store. Jeg er glad for at jeg fremdeles vil ha familie når mine foreldre en gang går bort (utenom mine barn og min mann da, så klart...)12

[Pusen]

Da jeg var liten var det ikke noe savn å ha søsken. Men nå når jeg er blitt eldre og ser hva slags forhold alle vennene mine har til sine søsken kjenner jeg misunnelsen gnage et sted inni meg. Har en tendens til å "adoptere" vennene mine til søsken og det er jo koselig.

For min del har jeg lyst på mer enn ett barn, men ikke FORDI jeg var enebarn selv. Har hatt en vidunderlig lykkelig barndom, bare så det er sagt!12

[Anglofil]

Hei hei!

Jeg er 15 år,til høsten fyller jeg 16 år.Alltid vært enebarn og kommer nok alltid til å være det.Ingen av foreldrene mine er skilt,de er vel ganske lykkelig her vi bor i vår3 roms terrasseleilighet.Jeg har aldri savnet å ha søsken og jeg kan legge håndet på hjertet og sverge at det er sant.Mamma og pappa har vært veldig flinke i oppveksten min,alltid vært der,så jeg har aldri savnet noen søsken.Pappa er den jeg fortsatt drar på Tusenfryd med og mamma er den jeg fortsatt drar på handletur med.Jeg har nok kanskje et litt nærere forhold til mine foreldre enn mine jevnaldrene,men jeg sier for all del ikke at å ha søsken er noe negativt.Jeg ønsker nok selv at mitt ikke får søsken,for jeg føler at det er mange fordeler med det.Men noe jeg uansett har måtte lære er at jeg faktisk har noen så gode venner at det blir mine søsken.Nå tenker jeg ikke "venninner",men min bestevenn og "bror",(som selv er enebarn),er min lillebror,som kan være et ordentlig krapyl,men god å ha....Foreldrene hans er bestevenner og vi "barna" er bestevenner,og vært år drar vi seks på to ukers eller mer ferie sammen.Men noen ordentlige søsken kunne jeg ikke tenke meg.(Det som er så fint med å ikke ha en ordentlig bror at jeg er såå glad i han,kan krangle med han,men jeg ser han ikke hver dag,så vi slipper å bli "lei" hverandre!

Kanskje litt komplisert dette her,men jeg liker med i min situasjon jeg...!Og ja;jeg vet godt at jeg er enebarn,men jeg oppfører meg ikke som ét!12

[Marlena]

Til Yvonne

Jeg ser alle dine fordeler, og det er godt mulig at du aldri vil savne søsken. Jeg tror deg når du sier at du ikke gjør det nå - men vent 15-20 år med å si at du aldri kommer til å savne det!!

Du er så ung enda )12

[Hedda-78]

Hei. Eg er vel ein av dei få som kan sjå saka fra begge sider. Eg hadde ein storebror til eg var 9, men etter at han døde har eg levd som enebarn. Og eg er ikkje i tvil: søsken er gode å ha! Mesteparten av livet mitt har eg nytt godt av at foreldra mine ikkje har nokon andre å gi oppmerksamheit til, og eg har nok på mange område vore bortskjemt. Men kunne eg ha bytta, så hadde eg jammen gjort det! Har heile tida savna bror min, naturlegvis, men meir generelt har eg savna å ha søsken. Savna støtten og dei fortrulige samtalane berre søsken kan ha, i puberteten savna eg nokon som kunne vere på "mitt lag" mot foreldra mine, og både no og seinare kjem eg til å savne nær familie, ikkje minst når foreldra mine går bort. Ingen svigerinner/svogerar, ingen søskenbarn til mine framtidige barn. Om ikkje eg får barn, vil ikkje foreldra mine oppleve å få barnebarn. Eg kjem til å arve alt, men eg kjem til å vere den einaste til å ta vare på mine foreldre når dei vert sjuke og gamle.

Men som fleire her også har gjort, har eg "adoptert" andre sine søsken. Min kjæreste har fire mindre halvsøsken, og eg storkosar meg med dei når vi er på besøk.

Eg har i allefall visst, heilt sidan eg var ganske lita, at eg vil ha meir enn ett barn. Eg unnar ikkje mine barn å gå glipp av å ha søsken. 12

[smil]

Tusen takk for svar!

12

[Marlena]

Fint svar, Hedda-78!! 12

[Mrs. H]

8)

[Anglofil]

Hei hei....

Det er sikkert godt å ha søsken,men jeg får jo ikke lov til å si at jeg noen gang kommer til åsavne søsken.Og jeg står ved mitt ord.Ungdomstiden skal vistnok være den vanskligste,men jeg liker den jeg.Og søsken har jeg aldri savnet..!Er glad jeg ikke har det,men dere kan da gjerne ønske det så mye dere vil og påstå at søsken er så fint,vel jeg kan ikke tenke med det..!Dermed basta...!

Oki,søsken kan være godt å ha,men dere som har søsken,som aldri har opplevd å være enebarn kan faktisk ikke uttale seg hva som er best.Heller ikke jeg,med min side,og jeg skjønner det,for jeg har ikke søsken,men jeg ønsker det da heller ikke....

Hilsen....: 12

[@lfa]

Jeg er også enebarn, og jeg har bestandig ønsket meg søsken...

Da jeg var yngre, fordi jeg jo bestandig var alene når jeg hadde lyst til å ha noen å leke med, snakke med, tulle med, ha hemmeligheter for mamma og pappa med, krangle med og alle andre ting søsken normalt gjør...

Nå fordi jeg ikke kommer til å ha noen nær familie etter at mine foreldre går bort. Noe som selvfølgelig er en stund til, men likevel, realiteten tilsier jo at de går bort før meg...

Mamma er også enebarn, og på pappa sin side er det for det meste splid og krangel, på grunn av misunnelse...

Jeg føler også at jeg kommer til å slite en del med skyldfølelse i og med at jeg nå bor et stykke unna de, og ikke kan hjelpe til når de trenger det mest. Selv om jeg innerst inne vet at jeg ikke må... Men det hadde jo vært lettere hadde jeg hatt noen som kunne delt på å besøke de, hjelpe de osv.

Det er kanskje derfor jeg prøvde å oppspore mine biologiske foreldre også.... Hadde vært fint å vite om jeg virkelig har søsken eller annen familie der ute et sted.....

Men for all del, jeg har hatt en bra barndom, har ikke manglet noe, og jeg klandrer ikke foreldrene mine for at jeg ikke har søsken.

12

[Salamandra]

Jeg har hatt en kjempefin oppvekst uten søsken, og kan egentlig ikke si jeg har savnet det noe særlig.

Fikk mye oppmerksomhet av foreldrene mine, uten at de skjemte meg bort altfor mye..

Tror at mye av grunnen til at jeg alltid har vært veldig selvstendig er fordi jeg er enebarn faktisk..

Har et barn selv nå, og er usikker på om jeg vil ha flere. Hvis jeg bestemmer meg for at jeg vil ha flere barne skal det i allefall være fordi _jeg_ ønsker meg det, og ikke for å gi sønnen min søsken.

Han har faktisk begynt å mase om å få en bror, men han er så liten enda så en gammel teddybjørn fyller funksjonen som bror inntil videre 12

[Gjest Anonymous]

Jeg er enebarn og har egentlig ikke savnet søsken. Dette tror jag er på grunn av et stort sosialt nettverk. Jeg har hatt daglig omgang med andre barn i familien (søskenbarn o.l.) og venner.

Tror ikke at jeg har blitt bortskjemt heller. Det er klart at mine foreldre hadde mer penger å bruke på meg ettersom jeg var alene, men de var nok ganske bevisste.

De jobbet begge mye og jeg fikk nok ikke mer oppmerksomhet enn andre.

Alt er hva du gjør det til!

[Leia]

Jeg har hatt en fantastisk oppvekst som enebarn på den ene siden og lillesøster på den andre. I pose og sekk mao!

Ville ikke hatt en anderledes oppvekst! Kan vel si at jeg har fått myyye oppmerksomhet og annet spesielt fra besteforeldre, men så får jo yngstedatter tradisjonellt det største omsorgsansvaret seinere (noe jeg allerede merker). Det er en grei deal.

Det jeg kanskje savner litt nå som "voksen", dersom jeg graver litt i meg selv, er et søsken litt nærmere i alder. Derfor kommer jeg nok til å vurdere ganske tette barnefødsler (ca 2 år mellom?) selv. Men det er jo også det mest karrierevennlige, så det er jo med tanke på meg selv også.

[ivanka]

nåvel. jeg er ikke enebarn, det var jeg bare i et par år, til jeg fikk en lillesøster. får en mistanke om at noen av dere enebarn romantiserer søskenforhold en smule. selvfølgelig kranglet vi som barn, men nå som voksne tåler vi virkelig ikke trynet på hverandre! de siste par årene har vi hatt null kontakt med hverandre og godt er det.