Sosial angst.

[Gjest Vulture]

Jeg skal til fastlegen min i morgen og be om hjelp for sosial angst for første gang i mitt liv. Jeg har hatt sterke tegn på det siden barneskolen, men det er først nå i alder av atten år at jeg vedkjenner problemene etter å ha gått på en smell nok en gang og drukner meg selv i negativitet. Jeg lever i en vrangforestilling om at det er alltid meg mot alle(alle misliker meg-greia), og følelsen av å bli ignorert av klassekamerater og baksnakking/kritikk forfulger meg daglig i enhver situasjon. Men både kjæreste, venner, lærere og foreldre forteller meg om en helt annen virkelighet.

- Er det noen av dere som har vært igjennom behandling for sosial angst og vet hvor lang tid det tar før man får hjelp via norsk helsevesen? Blir man tatt på alvor i en alder av atten, og går det fort fra fastlege til man får psykolog? Jeg kjenner at jeg er veldig redd for at det skal ta lang tid å få hjelp, fordi jeg kjenner megselv såpass nå at jeg vet at jeg ikke vil takle et halvt år til engang om jeg ikke får hjelp så snart som mulig. Familien min er svært slitne av å hjelpe meg i slike perioder, kjæresten orker heller ikke mer. Selv går jeg på tomgang og føler meg som en tikkende bombe som snart er ved å eksplodere.

Endret 13. desember 2010 av Vulture

[Gjest Gjest]

Så bra at du velger å ta tak i problemet ditt mens du ennå er såpass ung. Vet hvordan du har det. Har nettopp vært igjennom det samme selv (men jeg måtte bli 26 år før jeg klarte å søke hjelp)

Det med ventetider og slikt varierer nok veldig avhengig av hvor i landet du bor. Jeg dro til legen med problemet mitt i januar i år, og hadde første time ved en DPS i april. Det kan nok ta både kortere og lengre tid hos privatpraktiserende psykologer avhengig av om du har råd til å betale alle timene selv eller om du stiller deg på vent hos noen som gir refusjon...

Vær stolt over at du har tatt mot til deg og innsett at du trenger hjelp! Hold ut ventetiden! Det er hjelp å få! Lykke til!!

[Gjest Vulture]

Var hos fastlegen i dag og snakket om det. Vi skal ha en time til i neste uke, før vi blir enige om behandlingsmåte.

Og.. kjæresten gjorde det slutt med meg igår, så nå føles det ut som om jeg ble dyttet ned i kjelleren for godt.

[lillemia]

Jeg har også endelig fått fingen ut og bestilt time hos fastlegen, syns vi har god grunn til å være stolte av oss selv!

Utrolig trist at det ble slutt mellom dere, kjenner følelsen av å være helt nede. Krysser fingrene for at det ordner seg for deg, og jeg er sikker på at vi begge klarer å komme oss gjennom det vonde!

[Gjest Vulture]

Jeg har også endelig fått fingen ut og bestilt time hos fastlegen, syns vi har god grunn til å være stolte av oss selv!

Utrolig trist at det ble slutt mellom dere, kjenner følelsen av å være helt nede. Krysser fingrene for at det ordner seg for deg, og jeg er sikker på at vi begge klarer å komme oss gjennom det vonde!

Ja, det er jo et stort skritt! En ting som har gjort nederlaget enklere er at jeg for første gang i mitt liv har fått opp et skikkelig støttenettverk rundt meg. Idag fikk jeg med hjelp av mamma informert jobben, skolen, familien og venner klar over at jeg har en skikkelig vond periode som krever profesjonell hjelp, og det vil bli tatt hensyn til fremover. Det føles rart at folk(til og med sjefen min!) tilbyr seg å snakke med meg, dele erfaringer og hjelpe meg å finne en god psykolog, bare for at jeg skal få det bedre!

Selv om det føles mest som om bruddet er bare min feil(det kommer jeg nok til å tenke i mange uker fremover), forteller folk meg det motsatte etter at de har fått høre hvordan jeg har hatt det i forholdet og psykisk. Aller mest går jeg nå rundt og er redd at folk vil snu ryggen til meg når de hører kjærestens versjon av forholdet og bruddet vårt. Men.. vi er jo ikke uvenner og ser heller ikke bortifra at det kan ordne seg igjen i fremtiden. Samtidig som jeg nå er mer realistisk rundt ting, så kommer jeg nok til å håpe og be om at jeg en vakker dag kan få være kjæresten hans igjen.

Det løser seg for snille jenter!

[Gjest Maria]

Hei!

Jeg har også hatt/har problemer med sosial angst. Jeg gikk til helsesøstra på skolen min og fortalte om problemet. Bra at du har vært hos legen din. Det er ikke lett når man har det slik, å be om hjelp. Tok meg mange år å tørre det. Tror det er viktig for at du skal få fortest mulig hjelp at du er ærlig om hvordan du har det og hvor alvorlig det er.

Jeg trodde det kom til å ta veldig lang tid, men det tok bare et par måneder.

Jeg begynte med å snakke med en psykolog, som var veldig forståelsesfull. Det var vanskelig, men jeg fikk mye hjelp til å åpne meg (psykologen stilte spørsmål om jeg syntes det var vanskelig å forklare hvordan jeg haddde det). Jeg tok også en del tester, for å finne ut hva som var "problemet" mitt. Det var som jeg trodde, sosial angst.

Jeg fikk tilbud om å være med på gruppeterapi. Det var noe jeg var veeeldig skeptisk til. Ikke så rart med tanke på den sosiale angsten. Å åpne meg for fremmede mennesker fristet lite. Men jeg tenkte jeg måtte prøve. Alle var jo i samme situasjon uansett. Kurset gikk ut på kognitiv terapi. Vi lærte mye om å endre vårt eget tankemønster og måter å takle vanskelige situasjoner bedre osv. Det var også veldig hjelpsomt å høre at jeg ikke var alene. Men at det var så mange andre jenter/damer i alle aldre og med alle utseender og bakgrunner som kunne beskrive så godt akkurat hvordan jeg hadde det. Vi fikk også trene på avspenningsøvelser/pusteøvelser og lignende.

Det er nå 6 måneder siden jeg begynte å gå til psykolog og jeg føler meg faktisk som en annen person enn før jeg begynte. Det kan være andre ting som har påvirket bedringen også, men jeg tror at det kurset + å ha noen å snakke med har hjulpet utrolig mye.

For meg hjelper det også mye å sove nok, spise regelmessig og gå tur! Går lange turer mens jeg hører på musikk jeg liker. Er ikke noe glad i å gå der det er mye folk, er fortsatt litt vanskelig. Men jeg går gjerne om kvelden, når det er mørkt. Det er god trening.

Jeg har også lest en del på denne siden: dinevibber.no

Finnes mange lignende sider. Det kan hjelpe mye å lese litt om hvordan du kan hjelpe deg selv til å tenke deg bedre:)

Jeg håper du kan finne noe som hjelper for deg. Det er vondt å ha angst hele tiden. Lykke til!

[Gjest Vulture]

Tatt fra (eks)kjærestens lange brev til meg på facebook:

" Du har egentlig ødelagt meg sosialt. Ikke bare sliter jeg med å snakke med andre, men jeg sliter med å snakke med meg sjøl. "

Jeg har bare lyst til å legge meg og dø.

Endret 15. desember 2010 av Vulture

[lillemia]

Tatt fra (eks)kjærestens lange brev til meg på facebook:

" Du har egentlig ødelagt meg sosialt. Ikke bare sliter jeg med å snakke med andre, men jeg sliter med å snakke med meg sjøl. "

Jeg har bare lyst til å legge meg og dø.

Det var en fryktelig ting å skrive, spesielt med tanke på at han burde vite hvordan du har det!

Og som den "flinke piken" du er, så tar du det selvfølgelig til deg og bebreider deg selv. DU har ikke ødelagt for han, DU har heller ikke ødelagt for dere. At du har angst er ikke din feil! Hvis folk visste hvor vanskelig det er å ha angst, i tillegg til å føle seg mislykket og svak på grunn av angsten, hadde de ikke fått seg til å si slikt!

Håper virkelig du klarer å se forbi den kommentaren for en stund, for selv om du ikke tror på det nå, vil du etter hvert skjønne at han ikke mente det han sa.

[AnonymBruker]

Føler for dere begge. Håper begge kommer styrket ut av det til slutt!

[Majte]

For en forferdelig ting å si av han, DU har absolutt ikke gjort noe galt og er ikke skyld i om han har fått problemer. Han har ansvar for seg selv, selv om dere har vært sammen. Jeg var sammen med en gutt i 3 år, mens jeg sleit med angst, depresjon, barnløshet, dårlig økonomi og mangel på sosialliv mesteparten av tiden. Han tok så mye hensyn til meg at han mistet seg selv, det innså han selv og derfor måtte han gå fra meg. Men han klandret aldri meg for det jeg hadde gjort og hadde sett hvor vanskelig jeg hadde det. Og hadde han gjort det ville det bare sagt mer om han enn om meg. Man kan ikke skylde på andre, for vi mennesker har alle et valg. Og velger man å sette andre foran seg selv så har man selv tatt det valget. Velger man å la seg påvirke, bli i forholdet og prøve så har man valgt det. Han vet at du er syk, at du sliter og har det vanskelig så da er det opp til han om han føler han vil prøve å gi det en sjanse eller ikke. De fleste som er sammen med de som sliter psykisk vet hva de går til, selv om håpet om at det en dag blir bedre er med på å styre. Og jo lenger tid det går før man får det bedre, jo mer svinner håpet. Det viktigste for deg er at du gjør det du kan og tar hensyn til deg selv og ditt liv, få hjelp og lær deg å ta kontrollen over angsten. For de som sliter med sosialangst, jeg er en av dem så vet jeg nå hva angsten egentlig er og at det eneste som fungerer er å gjøre det som skremmer meg. Finne en grense, en skala og begynne i det små og jobbe meg oppover. Å slite med sosialangst er forferdelig, du tror det værste om deg selv og har ingen tro på at du noengang kan få det bedre men det kan du faktisk. Jeg har klart det på mange områder ved hjelp av både venner, familie, psykiatrien men aller viktigst meg selv. Prøv å ikke ta til deg det han sier selv om det er fryktelig vanskelig. Du har absolutt ikke gjort noe galt, og han skulle bare visst hvordan det er å være i dine sko.

[Gjest Lebewesen93]

Han virket ikke helt grei han fyren du var sammen med, du fortjener bedre hvertfall:)

Veldig bra at du søker hjelp nå For meg gikk det relativt kjapt, jeg var hos fastlegen to eller tre ganger, den ene gangen var det for å få sobril sånn at jeg kunne klare å starte på skolen igjen ( som forresten gikk dritt, sobrilen gjør ikke noe annet enn å gjøre deg trøtt og sløv. Funket ikke mot angst i mitt tilfelle) å etter det så var det for å få henvisning til psykolog. Da fikk jeg med noen papirer hjem som jeg og mamma måtte krysse under på, så var det bare å levere de å vente på svar.

Dette var i oktober - november å jeg skal til psykologen for første gang i begynnelsen av Januar.

Du blir nok tatt på alvor, det ble jeg i allefall. Å jeg hadde tilfeldigvis en ganske god dag da jeg var hos fastlegen, så virket nok ikke som jeg hadde så mange problemer enn at jeg bare var litt sjenert. Men mamma var med å fortalte hvordan jeg var og hadde det. Men jeg fikk sobril ( ikke for å gå på det fast da, fikk bare noen som jeg kunne ta om jeg "måtte") andre gangen jeg var der ( for å få henvisning til psykolog, siden skolen gikk dritt) var jeg nok litt verre. Jeg klarer ikke å snakke om problemene mine, men var litt sliten den dagen så jeg var bare lei, tror han skjønte litt mer da. Tredje gangen jeg var der ( for å levere papirene) var jeg litt bedre igjen, ble noe snakking men som sagt, jeg klarer bare ikke å snakke om problemene mine, han kan i allefall ikke hjelpe meg.

Jeg aner ingenting om hvordan behandlingen er, men det får tiden vise

Håper det ordner seg for deg da, det er ikke noe morsomt å slite sånn.