angstplager

[Gjest Gjest]

Har i lengre tid slitt med angstplager (hovedsaklig sosialangst) og har nå tenkt og endelig skaffe meg hjelp...Jeg kjenner flere som sliter/har slitt psykisk, noen har gått til behandling hos DPS, mens andre har gått til privat psykolog (med eller uten refusjon). Hva er det som avgjør om legen henviser deg til privatpraktiserende psykolog eller til DPS? Er det slik at "alvorlighetsgraden" avgjør?

Takk for svar!

[Gjest Gjest]

Det tror jeg stemmer. Ventelistene hos DPS er ofte lange, og en skal ofte være veldig, veldig syk for å få hjelp. Dette kan nok variere mye i forhold til hvor i landet du bor. Velger du privat får du nok fortere time. Spør legen din! Håper du får hjelp. Går du ikke på medisiner som regulerer stoffene i hjernen, så vil han nok anbefale dette også.

[PepsiMax]

hvor lang ventetid det blir på DPS blir også beregnet utfra hvor syk de anser deg til å være. Så ville vel uansett søkt DPS først, da du da temmlig fort får frikort å slipper å betale.. blir det for lang ventetid kan du heller vurdere privat da!

[Gjest garen]

jeg vurderte DPS, men fant ut at jeg hadde godt utbytte av hyppige timer istedet.(1 gang i uken i starten).

jeg slet jo med hverdaglige ting, men samtidig trengte jeg ikke medisinering. derfor valgte jeg å droppe søknad til DPS, blant annet fordi det ville krevd sykemelding.

jeg tenkte at siden jeg klarte å gå på jobb så var jeg frisk nok til å klare vanlig samtaler.

har et par venner som går på DPS, og da har de vært langtidssykemeldte(gått over diverse NAVtiltak uten å klare å komme igang med jobb) - samt hatt større problemer, gjerne relativt komplekse psykiske lidelser. eks depresjon/spiseforstyrrelse, eller dyp depresjon/angt av typen droppe all personhygiene, isolere seg selv totalt osv.

[PepsiMax]

Dps sitt hovedtilbud er jo samtaletimer. Det trenger man da ikke sykemelding for?

Er ikke noe problem å få en time i uka der, helt opp til en selv!

er selvfølgelig ditt valg, bare usikker på om du har skjønt dps...

[Gjest Dps]

Hei

Da jeg fikk henvisning av fastlegen min til Dps, så gikk det ikke en uke engang før jeg hadde min første samtale. Etter ca 1 mnd etter denne samtalen så hadde jeg egen terapeut. Jeg hadde samtale 1 gang i uka og var i 100% jobb samtidig, følte ikke at det var noe problem å kombinere dette.

Jeg har nå startet en mer intensiv behandling, 2 hele dager i uka og har vært sykmeldt 100% i de første 12 ukene. Har nå (endelig) begynt å jobbe litt igjen, samtidig som jeg fortsatt går til behandling 2 dager pr uke.

Har planer om å kombinere jobb og behandling slik at jeg jobber 3 dager pr uke også. Men det ligger litt frem i tid.

Jeg er veldig fornøyd med tilbudet som Dps gir og kan egentlig ikke få rost de nok. Har vel aldri hørt at de har så veldig lang ventetid, men det er vel litt forskjellig fra sted til sted. Kan vel hende de syns jeg var syk nok til å komme inn med en gang

[Periwinkle]

Ventetiden er nok ulik fra sted til sted, i tillegg til at alvorlighetsgraden nok spiller en rolle. Ved første runde med henvisninger hadde jeg vel 2mnd ventetid før jeg fikk første time, men andre runde tror jeg ikke jeg ventet en mnd en gang.

Jeg har riktignk noe dårlig erfaring med DPS, og sluttet etter 3mnd behandling fordi jeg ikke kom overens med psykologen. Har vurdert privat psykolog, men har ikke råd til dette, og vurderer nå å muligens be om henvisning til DPS igjen, om jeg har mulighet til å få annen psykolog.

[Gjest stillness]

Vet ikke,men det som mest viktig er jo at du finner en psykolog som du går godt overens med.Og siden du sliter med sosial angst så vil jeg også anbefale å gå til en som virkelig kan kognitiv terapi.

Jeg har litt blandede erfaringer med psykolger.Hvis du ikke går overens med psykologen så får man jo ikke den hjelpen en trenger,men det finnes noen som er virkelig gode der ute også.

Det kan være litt lang ventetid,men som andre sier her så varierer nok det litt.

[Gjest Alexandra]

Det begynte en helt vanlig dag på skolen.. Det var time og plutselig fikk jeg en følelse av at jeg ikke fikk puste skikkelig. Jeg begynte å hyperventilere og det endte med at jeg måtte springe ut døren og vekk fra alle folkene. Prøvde å puste vanlig, men jeg ble bare mer og mer svimmel. Til slutt måtte jeg bare ringe mamma. Dagen etter skulle jeg prøve igjen men det samme skjedde. Dette endte med at jeg ikke turte å ta bussen, sitte i klasserommet, gå ut, gå i butikker og være hjemme med venner uten mamma. Det å ha med mamma overalt er ikke noe særlig når man er 11 år.. Mamma tok meg med til psykolog og jeg fikk hjelp. Vennene og lærere ble også informert om angsten min og jeg kom gradvis inn i det mer normale livet igjen. Takket være psykologen. En dag var alt over, jeg hadde et normalt tenåringsliv igjen. Nå har det da gått litt over 3 år, jeg fyller snart 15 år og alt har vært helt greit fram til nå, igjen! Jeg var nettopp på tannlegen hvor hun ordnet på reguleringen min, da fikk jeg anfallet tilbake. Det gikk ganske bra, jeg overlevde liksom, men nå er jeg redd for å få tilbake anfallene, redd for å ikke få leve et normalt liv som tenåring. Jeg har arvet angsten fra faren min, men det må være noe annet også. Nå når jeg er på denne alderen er det sosiale veldig viktig, jeg har mange venner og har et liv som ikke er så langt unna perfekt.. Så jeg skjønner det bare ikke. Jeg gidder seriøst ikke å begynne på nytt igjen!

Min historie fortalt.

- Hilsen ei jente som bare vil leve et normalt liv.