Som voksent barn som har flyttet hjemmefra

[Cata]

På en måte har jeg vel forventet at "foreldre alltid er der", og det enda jeg ikke er ung voksen lenger, men en temmelig voksen voksen. Hvordan jeg ville tatt en eventuell avlysning av julefeiring kommer litt an på situasjonen. Som student ville jeg nok syntes det var sårt om ikke mine foreldre "ville" ha meg hjem, men etter at jeg ble mer etablert og fikk meg eget hjem så hadde det ikke vært krise. Da ville jeg enten bare feiret for meg selv, eller invitert foreldre dersom jeg bodde så nær at det hadde vært praktisk mulig.

I TS situasjon, der ungene allerede har tilbragt to juler med sine samboere så kan jeg ikke helt skjønne grunnlaget for å bli sint. Så lenge ungene kan velge vekk å feire med sine foreldre, så må også foreldre kunne velge vekk å feire med sine barn.

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd en slags motsatt situasjon, trådstarter. Da det pga sykdom ble umulig for meg å reise hjem til jul, ble mine foreldre veldig såret over dette, og hadde vansker med å akspetere det. Slik la de ekstra sten til byrden for meg i en situasjon der jeg allerede var langt nede. Jeg følte det var en kardinalsynd å ikke ofre alt for å reise hjem til jul.

Et år dro jeg derfor likevel, og hadde det virkelig ikke noe godt fordi jeg ikke var frisk. Da var det galt at jeg ikke var glad nok for å komme hjem til jul, ikke ble der lenge nok og ikke var tilstrekkelig lei meg for å komme hjem igjen til meg selv allerede tidlig i juledagene etc.

Konklusjonen blir vel at det ikke nødvendigvis har å gjøre med om man er foreldre eller barn, men på hvor omstillingsvillig og empatisk man er i stand til å være. Og dessuten at julen er en vanskelig tid, rett og slett, med masse forventninger og følelser involvert for alle parter.

[AnonymBruker]

På en måte har jeg vel forventet at "foreldre alltid er der", og det enda jeg ikke er ung voksen lenger, men en temmelig voksen voksen. Hvordan jeg ville tatt en eventuell avlysning av julefeiring kommer litt an på situasjonen. Som student ville jeg nok syntes det var sårt om ikke mine foreldre "ville" ha meg hjem, men etter at jeg ble mer etablert og fikk meg eget hjem så hadde det ikke vært krise. Da ville jeg enten bare feiret for meg selv, eller invitert foreldre dersom jeg bodde så nær at det hadde vært praktisk mulig.

I TS situasjon, der ungene allerede har tilbragt to juler med sine samboere så kan jeg ikke helt skjønne grunnlaget for å bli sint. Så lenge ungene kan velge vekk å feire med sine foreldre, så må også foreldre kunne velge vekk å feire med sine barn.

Helt enig. Ting går faktisk begge veier. Dette er voksne "barn"

[AnonymBruker]

Ja, jeg forventer å få komme hjem i jula, og det blir også forventet at jeg kommer. Og jeg hadde nok blitt ekstremt såret om jeg ikke var velkommen. Men nå bor jeg utenlands, så hjemreise og feiring av jul er årets høydepunkt og hellig for meg (men det er en annen sak).

Om det skulle skje noe som gjør at mine foreldre ikke kan holde julefeiringen ville jeg forstått det (eller forstått og samtidig blitt lei meg pga. jul er så mye mer for meg enn bare julaften).

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg har ikke sagt så mye om årsak. Kun en ting som gjelder en praktisk ting som ikke lar seg løse til jul. Pga dette så ville det overhode ikke blitt ok å feire jul hos meg. Jeg får kritikk fordi jeg ikke har ordnet opp i dette. Hvorfor jeg ikke har gjort det er litt sammensatt. Uansett så lever jeg med dette hver eneste dag og må selv ta konsekvensene av valg og ork.

Nå er det flere årsaker, men ikke alt man ønsker å si heller. Er noe med min voksenverden og barns verden. Selv om barn er voksne. Jeg har ingen tro på at ting skal deles eller sies til enhver tid.

Jeg lurer på hvordan jeg skal komme det sinte barnet i møte. Hvordan skal jeg få til en dialog når det meste blir avvist.

Bare et lite psst.

Jeg feirer jul hos et barn og det gleder jeg meg til. Tipper barnet får kjørt seg som skal ordne alt selv. Jeg er selvfølgelig behjelpelig. Smiler litt her. Mammagenet på plass.

[Capricorn]

Jeg hadde blitt lei meg, MEN jeg er voksen og hadde forstått.

Først ville jeg nok prøvd å ordne det slik at jeg kunne feire jul med dem. Hatt julen hos meg og ordnet alt.

Hvis situasjonen hadde vært så ille at det heller ikke hadde gått, så hadde jeg faktisk ikke vist dem at jeg var lei meg og godtatt det. Jeg hadde bare støttet dem.

Fordi, hvis mine foreldre hadde avlyst en jul så hadde det vært alvorlig og jeg måtte tatt hensyn til det.

[AnonymBruker]

Jeg syns faktisk at du som forelder har et ansvar her, uansett om barna dine er voksne eller ikke.

Du sier at det er greit for deg at barna dine ikke har feiret jul sammen med deg. Men for meg høres det ut som du er bitter for at de har valgt å feire med samboers familie.

Jeg har forståelse for at det ikke passer for deg.

Men jeg syns du skylder barna dine en forklaring. Jeg hadde nok blitt veldig såret, hvis jeg ikke var ønsket hjem. Det er barna dine og jeg skjønner ikke helt hvorfor ikke du kan fortelle de hvorfor du ikke vil feire jul med dem. Akkurat som jeg hadde gitt en forklaring hvis jeg ikke skulle feire sammen med familien min.

Jeg blir faktisk litt lei meg av å lese innlegget ditt, høres jo igrunn ikke ut som dere har noe godt forhold i familien i det hele tatt. Og hvis jeg var deg, ville jeg blitt glad for at det ene barnet ditt blir lei seg, det viser jo at personen bryr seg.

[Capricorn]

TS her.

Jeg har ikke sagt så mye om årsak. Kun en ting som gjelder en praktisk ting som ikke lar seg løse til jul. Pga dette så ville det overhode ikke blitt ok å feire jul hos meg. Jeg får kritikk fordi jeg ikke har ordnet opp i dette. Hvorfor jeg ikke har gjort det er litt sammensatt. Uansett så lever jeg med dette hver eneste dag og må selv ta konsekvensene av valg og ork.

Nå er det flere årsaker, men ikke alt man ønsker å si heller. Er noe med min voksenverden og barns verden. Selv om barn er voksne. Jeg har ingen tro på at ting skal deles eller sies til enhver tid.

Jeg lurer på hvordan jeg skal komme det sinte barnet i møte. Hvordan skal jeg få til en dialog når det meste blir avvist.

Bare et lite psst.

Jeg feirer jul hos et barn og det gleder jeg meg til. Tipper barnet får kjørt seg som skal ordne alt selv. Jeg er selvfølgelig behjelpelig. Smiler litt her. Mammagenet på plass.

Hadde det ikke vært en løsning at begge barna feiret jul sammen med deg hos det andre barnet ditt da?

[AnonymBruker]

Hadde det ikke vært en løsning at begge barna feiret jul sammen med deg hos det andre barnet ditt da?

Det hadde vært en fin mulighet dersom det såret barnet ikke hadde ordnet flybilett til samboers familie. Sånn på dagen og uten å prate med meg. Barnet kommer til å være savnet hos oss andre. Blir en bittersøt julaften det her.

TS

[Gjest BettyBoop28]

Jeg har unger som har flyttet hjemmefra. Alle har de samboer. De siste to julene har de feiret med sine respektive samboers familie. I år ville de hjem. I år har jeg avlyst. Ikke fordi jeg ikke ønsker at de kommer, men pga uforutsette hendelser/tilstand i hjemmet. Jeg opplever at et barn forstår og et barn er såret. Det sårede barnet er sint og vil ikke snakke. Vil ikke høre.

Er det sånn at om du er ung voksen så forventer du at foreldre alltid er der. Alltid har styrke, alltid kan veilede, alltid ordne, alltid ....

Trine

Har aldri vært i den situasjonen i og med at foreldrene mine blir hoppende glade når jeg kommer hjem til jul. Så ja jeg forventer og vet at jeg alltid er velkommen for det har jeg alltid vært.

[Anglofil]

Kommer helt an på omstendighetene synes jeg. Jeg hadde syntes det var rart om hele min familie skulle feire sammen, men jeg ikke fikk lov til å være med på feiringen, men f.eks om min mor hadde avlyst hele jula så kunne jeg forstått det. Jeg forventer forsåvidt å komme hjem til jul, men det er fordi jeg vet det at mine foreldre og mine nærmeste vil veldig gjerne at jeg kommer hjem til jul.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Jeg syns faktisk at du som forelder har et ansvar her, uansett om barna dine er voksne eller ikke.

Du sier at det er greit for deg at barna dine ikke har feiret jul sammen med deg. Men for meg høres det ut som du er bitter for at de har valgt å feire med samboers familie.

Jeg har forståelse for at det ikke passer for deg.

Men jeg syns du skylder barna dine en forklaring. Jeg hadde nok blitt veldig såret, hvis jeg ikke var ønsket hjem. Det er barna dine og jeg skjønner ikke helt hvorfor ikke du kan fortelle de hvorfor du ikke vil feire jul med dem. Akkurat som jeg hadde gitt en forklaring hvis jeg ikke skulle feire sammen med familien min.

Jeg blir faktisk litt lei meg av å lese innlegget ditt, høres jo igrunn ikke ut som dere har noe godt forhold i familien i det hele tatt. Og hvis jeg var deg, ville jeg blitt glad for at det ene barnet ditt blir lei seg, det viser jo at personen bryr seg.

Jeg har aldri vært bitter fordi de feirer med sine samboers familie. Jeg er veldig glad for foreldre som aldri ga meg dårlig samvittighet når jeg ikke feiret med de. Dette har jeg ønsket å videreføre til ungene mine.

Jeg fikk jo aldri anledning til å forklare så mye for det barnet som ble sint og såret. Vedkommende nektet å gå i en dialog. Når jeg prøvde så fikk jeg bare beskjed om at det burde jeg ha fortsått tidligere.

Vi har i utgangspunktet et godt forhold. God dialog og åpenhet og raushet. Det er første gang jeg har opplevd noe sånt.

Du bør også justere den der med "ikke vil" til "ikke praktisk mulig". Det er ingenting jeg ikke vil enn å få være i sammen med unger.

TS

[Gjest BettyBoop28]

Svar til spørsmålet i undertittelen: Nei.

Det barnet som er såret trenger å stikke fingeren i jorda her. Det har ikke rett på forklaring.

Jeg syns ungene har rett på en forklaring når de blir nektet hjem. Herregu ungene blir jo bekymra og lurer på hva som er galt.. Hvorfor skal hun holde uansett hva det er hemmelig for ungene. Klart de lurer på hvorfor de ikke er velkommen hjem. Greit nok at mora ikke har anledning men hun kan da si hvorfor.

[sjøhest]

Jeg syns unegen dine var slemme som lot deg bli alene, og jeg syns du virker litt innelukket/lite meddelsom ovenfor dem. Du kaller for eks ene barnet "vedkommende". Kanskje det bare er en overdreven trang til å være anonym. Uansett, håper det ordner seg! Det hjelper å snakke sammen og være åpne!

[Gjest BettyBoop28]

TS her.

Jeg har ikke sagt så mye om årsak. Kun en ting som gjelder en praktisk ting som ikke lar seg løse til jul. Pga dette så ville det overhode ikke blitt ok å feire jul hos meg. Jeg får kritikk fordi jeg ikke har ordnet opp i dette. Hvorfor jeg ikke har gjort det er litt sammensatt. Uansett så lever jeg med dette hver eneste dag og må selv ta konsekvensene av valg og ork.

Nå er det flere årsaker, men ikke alt man ønsker å si heller. Er noe med min voksenverden og barns verden. Selv om barn er voksne. Jeg har ingen tro på at ting skal deles eller sies til enhver tid.

Jeg lurer på hvordan jeg skal komme det sinte barnet i møte. Hvordan skal jeg få til en dialog når det meste blir avvist.

Bare et lite psst.

Jeg feirer jul hos et barn og det gleder jeg meg til. Tipper barnet får kjørt seg som skal ordne alt selv. Jeg er selvfølgelig behjelpelig. Smiler litt her. Mammagenet på plass.

Men hvis du feirer jul hos det ene barnet ditt hvorfor er ikke det andre barnet velkomment der? Kan dere ikke invitere hun som er sint dit da? Da blir hun nok i bedre humør. For da får hun jo feiret jul sammen med deg.

[AnonymBruker]

Jeg syns ungene har rett på en forklaring når de blir nektet hjem. Herregu ungene blir jo bekymra og lurer på hva som er galt.. Hvorfor skal hun holde uansett hva det er hemmelig for ungene. Klart de lurer på hvorfor de ikke er velkommen hjem. Greit nok at mora ikke har anledning men hun kan da si hvorfor.

Jeg fikk som sagt aldri en anledning til å si noe der og da. Et barn skjønte at noe var galt. Et annet barn tok kun til seg det som ble sagt. Jeg sa noe i etterkant og da fikk jeg beskjed om at det burde jeg ha tenkt på før og det var min "feil".

TS

[Gjest Rosemor]

Jeg har aldri vært bitter fordi de feirer med sine samboers familie. Jeg er veldig glad for foreldre som aldri ga meg dårlig samvittighet når jeg ikke feiret med de. Dette har jeg ønsket å videreføre til ungene mine.

Jeg er også glad for at jeg har foreldre som aldri ga meg dårlig samvittighet for at jeg ønsket å feire julen sammen med han som i dag er mannen min.

Tvert i mot har de oppfordret oss barna til å feire julen sammen med våre respektive partnere.

De har hele tiden sagt at selv om vi er hjertelig velkomne hjem til jul, er deres ønske at vi (barna) skaper våre egne tradisjoner sammen med våre partnere, fortrinnsvis hjemme hos oss selv.

(De feirer sammen med oss altså, men hjemme hos oss)

Men for å svare på spørsmålet ditt... unge voksne kan være tankeløse og impulsive, men de fleste viser også forståelse når de får sjansen til det.

Endret 3. desember 2010 av Rosemor

[Gjest BettyBoop28]

Jeg fikk som sagt aldri en anledning til å si noe der og da. Et barn skjønte at noe var galt. Et annet barn tok kun til seg det som ble sagt. Jeg sa noe i etterkant og da fikk jeg beskjed om at det burde jeg ha tenkt på før og det var min "feil".

TS

Hvor gammel er hun?

[AnonymBruker]

Men hvis du feirer jul hos det ene barnet ditt hvorfor er ikke det andre barnet velkomment der? Kan dere ikke invitere hun som er sint dit da? Da blir hun nok i bedre humør. For da får hun jo feiret jul sammen med deg.

Selvfølgelig så ville barnet ha vært velkommen. Nå ble det bestilt flybilletter samme dag som jeg sa at jeg ikke hadde mulighet. Hadde barnet ventet en dag eller to så hadde jo dette blitt ordnet. At vi kunne være sammen selv om det ikke ble hjemme hos meg.

TS

[AnonymBruker]

Hvor gammel er hun?

Gammel nok til ikke å bo hjemme og har hatt samboer i snart to år.