angst og psykolog

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har har hatt angst i 6år nå. Det første året jeg fikk det var jeg 12 og da var det så ille at jeg ikke klarte gå ut av huset i det hele tatt. Etter 1 år var jeg mye bedre og hadde lært å kontrollere angste. Da fikk jeg endelig time hos psykolog, noe som var alt for sent for da var jeg alerede bedre. Han gikk jeg bare hos i 2mnd, og er ganske sjenert så sa aldri noe der bare nikka.

Da var jeg jo 12 og er jo ikke så sjenert lengre. Nå har angsten min blitt værre igjen, er som om jeg har glemt hvordan å kontrollere den. Tror det er pga. at jeg ikke trives på jobb, noe som gjør sånn at jeg ikke får sove. Tok rådet fra søstra mi å snakke med legen for å få hjelp. Han begynte å spørre meg først om hva som skjedde under det første store annfallet jeg hadde nå i sommer. Noe som selvfølgelig er greit for det er relevant. Så begynte han å spørre om forholdet mitt til foreldrene mine, om hvorfor jeg liker å se "anderledes ut" om det var en "maske" så ingen skulle se den virkelige meg. Blir så utrolig provosert av sånne spørsmål, for bare fordi jeg vil ha min egen stil må jeg liksom ha et problem med meg selv. Er det noe galt i at jeg liker å gå med det jeg vil og ikke bryr meg hva folk sier?

Og hva svarten har det med angsten min å gjøre? har hatt denne stilen i mange år, hvis det var pga. den, burde jeg ikke hatt problemer med angsten hele tiden da?

Beklager avsporingen, er bare veldig irritert nå.

Uansett. Han vil ha meg tilbake til flere samtaler. Hvis han mener jeg trenger prate, burde han ikke sende meg til psykolog da? eller kan leger også ha psykolog samtaler med folk? Og hva hjelper det å prate om ting? det forandrer ingenting. Kan noen fortelle noe om hvordan det å prate med lege eller psykolog hjelper å gjøre angsten bedre?

Da jeg dro til legen hadde jeg håpet på noen råd og tips om hva jeg kan gjøre når den kommer, ikke få personeligheten min analysert.

Beklager for langt innlegg, håper virkelig noen svarer =)

[AnonymBruker]

Jeg har også slitt med angst, og søkte første gang hjelp da jeg var 23. Jeg hadde en del andre problem også, som jeg trengte hjelp med.

Iallfall, så søkte fastlegen hjelp for meg, og imens fikk jeg komme til fastlegen for å prate om jeg trengte det.

Det var lang ventetid på psykologhjelp, noe det fortsatt er, og jeg måte vente i et halvt år. Da tok jeg imot tilbudet og gikk til fastlegen min så lenge. Jeg følte ikke at hun var så flink med dette, men et halvt år gikk fort så da fikk jeg profesjonell hjelp.

Fastlegen din vet nok hva han gjør, og han vil kanskje finne ut av hvor ille det er, eller om han kan hjelpe deg?

Som fastlegen min sa til meg, jeg ville ikke bli førsteprioritert, siden det var mange som hadde det værre enn meg, og det skjønte jeg jo.

Kan hende fastlegen din tenker det samme og vil se om han kan hjelpe deg først? For du må nok vente lenge på hjelp i det offentlige.

Dessuten tror jeg fastelegen din vet hva han gjør, og de spørsmålene han stiller deg er bare for å danne seg et bilde av deg og for å hjelpe deg.

Når folk kler seg annerledes er det en grunn for det, og forholdet til familie er veldig viktig. De spørsmålene han stiller deg har psykiateren jeg går hos stilt meg også.

Du kan også gå til privat psykolog/psykiater/terapeut, du kan spørre fastlegen din om han kan hjelpe deg med det. Der vil du få time ganske fort.

[davis]

men hva hjelper det å prate om ting?