Sosialangst / psykolog

[Gjest kml]

Jeg har nettopp fått en henvisning til psykolog fra fastlegen min pga sosialangst. Han nevnte også antidepressiva, men jeg nektet fordi jeg har hørt skrekkhistorier om det, og er redd for å bli avhengig. Ser fra til å gjøre noe med problemene mine, og lurte på om andre i lignende situasjon har noe erfaring å dele.

Han sa at jeg burde få noe som het kognitiv terapi eller gruppe. Tanken på gruppeterapi skremmer meg og det andre vet jeg ikke hva er engang.

Noen som har erfaringer med antidepressiva, som vil anbefale at jeg begynner med det/ikke?

Eller disse terapiformene?

[Gjest kml]

*hopp*

[AnonymBruker]

Man blir ikke avhengig av antidepressiva på en slik måte som med narkotika eller lignende. Jeg går selv på Cipralex mot angst (det er jo da egentlig antidepressiva men de funker bra mot angst også!), og har kun gode ord å si om det Hadde bivirkninger som sterk kvalme de første dagene, og noen dager følte jeg meg rett og slett deppa, men i løpet av et par uker begynte de sakte men sikkert å gi en god effekt!

Du er nå henvist til psykolog, og det er du og psykologen som sammen kan vurdere hvilken terapiform som er best for deg. Kognitiv terapi FUNGERER! Ingen kan presse deg til gruppeterapi, og det er også noe som du kan ta med psykologen visst det blir tatt opp. Alle gruer seg til det - men mange trives med det, selvom det er skummelt.

[Gjest kml]

Takk du :D Er bare tanken på å begynne med piller som skremmer meg.. Vet ikke hva det er. Kjempebra at det fungerer for deg, jeg mener ikke å snakke negativt om det. Takk, nå gleder jeg meg faktisk til kognitiv terapi hehe Det flaue er at hver gang noen prøver å snakke med meg om problemene mine starter jeg å grine :/ Er litt flaut at jeg ikke kan kontrollere det...

[AnonymBruker]

Takk du :D Er bare tanken på å begynne med piller som skremmer meg.. Vet ikke hva det er. Kjempebra at det fungerer for deg, jeg mener ikke å snakke negativt om det. Takk, nå gleder jeg meg faktisk til kognitiv terapi hehe Det flaue er at hver gang noen prøver å snakke med meg om problemene mine starter jeg å grine :/ Er litt flaut at jeg ikke kan kontrollere det...

Bare hyggelig Cipralex er iallefall ikke noe farlig. Noen mener de har fått "abstinenser" når de har sluttet, og det skal jeg IKKE nekte for at de har fått, men med nedtrapping over tid så skal det gå heelt fint

Og kjære deg; psykologer og leger er helt vandt til at pasientene gråter! Jeg sitter å stortuter på hver eneste psykologtime, og jeg får knapt frem et eneste ord, men psykologen tenker ikke noe stygt om meg av den grunn. Hvorfor tror du det alltid står en boks papirlommetørkle på bordet til psykologene?

[Gjest Consensio]

At man blir avhengig av såkalte lykkepiller er så og si borte i dag om man har jevnlig kontakt med lege/psykolog. Det skal litt til å bli avhengig av dem selv uten nær kontakt med dem.

Selv bruker jeg antidepressiva, men ikke mot angst/depresjon, men mot smerter og betennelser i kroppen (ja, det er sant, det fungerer for veldig mange i min situasjon)

Dagens medisiner er ikke det samme som for mange år tilbake, men fordommene mot dem henger fortsatt igjen.

[Gjest stillness]

Har også sosial angst og jeg er skeptisk til å begynne på medisiner.

Jeg har hørt forskjellige erfaringer med det:for noen fungerer det mens for andre gjør det ikke det.Ikke vet jeg,men jeg vil heller kun bruke terapi siden det har hjulpet meg såpass mye som det har gjort.

Men det er jo opp til deg om du vil prøve det

Stoler mer på terapi og kognitiv terapi kan hjelpe mye om du kommer til en som kan det vel og merke.Gruppeterapi har jeg ikke prøvd,men har hatt lyst.Tilbys desverre ikke noe slikt her jeg bor.

Ellers syns jeg meditasjon hjelper meg,men dette er også individuelt.

Og det å grine foran psykologen er noe jeg gjør/har gjort ofte og de bryr seg ikke noe om det så ikke vær redd for det

Uansett flott at du skal begynne i terapi

Endret 1. desember 2010 av stillness

[Gjest kml]

Jaa... Jeg begynte å tute hos legen idag når jeg var der for henvisning bare fordi han sa en konkluderende setning: "Høres ut for meg som depresjonen din er en sorgreaksjon".

Jeg liker bare ikke å være sårbar foran noen, så var veldig vanskelig å sitte å gråte. Jeg liker å vre stoisk i alle situasjoner. Men men. Ser fram til å komme ut av denne boblen som heter "jeg dytter alle vekk fra meg".

Er også fint å vite at jeg ikke er alene Sosialangst suger, og tanken på antidepressiva frister i den forstand at jeg vil være "normal" igjen, men samtidig... vet ikke...

[AnonymBruker]

*hopp*

Jeg vil anbefale gruppeterapi på det sterkeste.

Jeg slet selv noe grusomt med sosial angst, og begynte i gruppeterapi. Det gikk helt fint å gå dit, men jeg sa ikke så mye først. Så i begynnelsen satt jeg å hørte på de andre som hadde gått der en stund. De fortalte om ting som jeg også slet med eller kjente meg igjen i. Andre ganger kunne noen fortelle om noe som jeg ikke hadde noe forhold til, men det var interessant å vite.

Jeg syns du skal hoppe i det, rett og slett.

Jeg gikk ikke på piller, jeg la heller om kostholdet mitt.

[AnonymBruker]

*gjemme seg*

Jeg har selv sosial angst. Vi snakket mye om antidepressivaer. Først var jeg så skeptisk. Redd for å bli avhenging, at eneste lykken jeg ville føle var fordi jeg tok piller osv. Men tilslutt, så tenkte jeg! Shit au... ;* Kan det hjelpe, så kan det hjelpe. Psykologen anbefalte det på det sterkeste. Psykiaterien derimot anbefalte meg å vente på grunn av alderen, han var litt skeptisk. Noe jeg forstår fullt og godt. I tilegg har jeg hatt kraftig angst, depresjoner og selvmordstanker.

Jeg gikk til psykolog i to år. Det gikk greit, men ble litt døvt etter hvert. Den beste terapien for meg var å utfordre meg selv. Jeg fikk nerver av å gå på bussen fordi jeg syntes det var ubehagelig med så mange mennesker, jeg fikk nerver når vi satt 20 stykker i lunsjen på samme bord og alle snakket med alle. Prøvde hele tiden, bevisst, å gjøre noe med sånne situasjoner som er beskrevet. Jeg belønnet meg selv når jeg var flink, og tok et steg i riktig retning.

Ønsker deg lykke til! Du finner ut hva som vil hjelpe deg i riktig retning. Om det er terapi, kjærligheten, jobben, skolen osv.