Hvordan takle angsten bedre?

[AnonymBruker]

Jeg utviklet panikkangst etter at jeg fikk kyssesyken tidlig i høst. Det begynte med at jeg var alvorlig syk, men angsten kom ikke før etter at jeg ble frisk. Jeg har vært hos legen 8 ganger de siste månedene og har til og med tatt EKG, for å finne ut om det er noe galt. Alt er helt fint, likevel så blir jeg livredd hvis jeg oppdager noe unormalt med kroppen, og blir tungpustet, får hjertebank, blir svimmel, kvalm og rett og slett livredd! Anfallene kommer sjeldnere enn før, men er ofte kraftigere og neste umulig å takle. Det går bra hver gang, men likevel er det som om all fornuft forsvinner når de først slår inn. Jeg må legge bånd på meg for å ikke ringe etter ambulanse, og etterpå blir jeg både flau og får dårligere selvtillit, fordi jeg ikke klarer å kontrollere kroppen og tankene mine.

Skal begynne på samtaler for å få mer hjelp, men jeg føler at jeg må ha noen metoder for å roe ned kroppen når jeg har anfallene. Har fått beroligende hos legen, men det funket veldig dårlig. Ble bare slapp og helt borte. Noen flere som har det sånn? Og noen som har noen forslag til teknikker som hjelper?

[Boblee]

Hei! Jeg kjenner meg igjen.

Panikkangst slet jeg med i to år, før jeg endelig klarte å overvinne den. (Dette betyr ikke at du kommer til å bruke like lang tid, da). Men det er kjempebra at du skal begynne med samtaletimer, det kommer nok til å hjelpe veldig. For det første så er det viktig, når du får panikk, eller kjenner du er på tur å få angst, at du får "uro i kroppen" som jeg kaller det, at du tenker at dette overhode ikke er farlig, og at selv om det kjennes sånn ut, så dør du ikke. Deretter bruker jeg å konsentrere meg om pusten. Legge meg rett ut, holde den ene handa på magen, puste dypt, og kjenne at du puster med magen. Dette blir jeg litt roligere av. Når det er som verst, og all fornuft forsvinner, så har jeg alltid snakket med mamma eller pappa, og spydd ut alt jeg følte der og da, sa alt jeg tenkte på og dette kunne jo til tider bli veldig ufornuftig, men det var ting jeg bare måtte få ut for at panikken skulle bli lettere. Etterhvert som tida gikk, og jeg hadde gått ei stund hos psykolog, så ville hun jeg skulle takle dette alene og. Da måtte jeg bare ved hjelp av trening, tvinge meg selv til å tenke på noe annet, tenke positivt, tenke at det ikke er farlig, puste ordentlig og jeg brukte faktisk også, å gjøre ting som gjorde at jeg følte meg trygg. For eksempel leste la jeg meg ned, og når jeg hadde blitt litt roligere etter pustinga, så brukte jeg faktisk å lese donald, eller barnebøker osv. fordi dette var trygge minner siden jeg var liten, og jeg fikk en liten ro i meg da også. Noe annet jeg og brukte å gjøre, hvis det ikke gikk ann, for når jeg hadde panikk, så visste jeg jo ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, var full av panikk og visste nesten ikke fram og bak på meg selv, da kunne jeg nesten bare legge meg ned, og kjenne på angsten og la det gå over av seg selv. Ufarliggjøre den litt, på en måte. Personlig så brukte jeg aldri beroligende.

Men jeg skjønner veldig godt hvordan du har det nå. Det er utrolig tungt, slitsomt, fortvilende og egentlig ubeskrivelig. Men du kan komme deg igjennom det, og overvinne angsten. Bare stå på, ikke gi opp! Klem til deg