Mamma har fått dødsdom..

[Gjest sue84]

mamma ble kreftsyk i 2008, småcella lungekreft. etter noen måneder og sterk cellegift så fikk de vite at der ikke var håp, svulsten forsvann ikke. vi fikk vite med engang hun ble syk at det bare er 5 % som overlever denne typen.

men pluttselig fikk hun brev fra sykehuset at svulsten var vekk.. det var et mirakel tengte vi. men hun kunne ikke "erklærest frisk" før det var gått 5 år. når har hun vert frem og tilbake og tatt prøver siden da, og hver gang piper det inn meldingen fra mamma: alle prøver bra ijen, jippii!! :D

men ikke på torsdag.. da kom meldingen: Dårlige nyheter, skrur av telefonen og drar til din søster. telefonen ringte rett etterpå, det var min bror, og han sa de kom og henta meg med engang. jeg viste hva det var men skjønte ikke så mye. og jeg viste at kom svulsten tilbake så kunne hun ikke reddest.

2 timer senere var de her. og når jeg kom fram står mamma der og bare smiler, jeg holder rundt henne og gråter, men hun bare smiler. selv om hun vet hva som skal skje, så smiler hun for oss..

hun vil ikke ta mer cellegift, men pgav oss ungene så kommer hun til og gjøre det i håp om og forlenge livet noen få måneder. men hun vil ikke.. men gjør det for oss, for en utrolig fin ting og gjøre. det er mammaen min, tenker alltid på oss først. hun er så god.

det er ikke sikkert cellegiften fungerer, eller om hun blir dårlig så stopper hun med engang.

men uansett om den virker eller ikke så blir dette siste jul med mamma. sommeren som var var den siste sommeren med mamma.

om 2/3 måneder er ikke mamma som mamma lenger, ikke den galne "spreke" dama som alle elsker og forguder. da ligger hun i en seng og forfaller.

hun som er kokk og alltid mikser ihop de beste middagene, nå må vi mate henne..

jeg vil ikke innse det, sitter og venter på et mirakel som jeg vet aldri kommer.

svulsten har allerede blitt så stor, lungen hennes har allerede kollapset.. det går fort nå. altfor fort

Jeg skulle ønske jeg fikk resten av livet med henne.

Håper på kansje et år til.

Men vet at om 3 måneder er hun sikkert borte for alltid.

det er ikke nok for meg og bare ha minnene, jeg vil ha mamma, mi beste venninde

Hva gjør vi nå?

[Cera]

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si..Tårene bare renner her mens jeg leser. Vil ihvertfall gi deg en klem

[Gjest sue84]

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal si..Tårene bare renner her mens jeg leser. Vil ihvertfall gi deg en klem

tårene bare renner her også... måtte bare få d ut.. har så mange tanker

takk for klemen, den var god

[Bonito]

Så grusomt. Ingen kan forberede seg på noe slikt. Vanskelig å vite hva man skal skrive til noe sånt. Men jeg har ett råd til deg. Ta vare på den siste tiden, og prøv og prat om sorgen og fortvilelsen du føler. Da min omsorgsperson døde for 13 år siden, blokkerte jeg alt. Jeg husker omtrent ingenting fra den tiden, og det er vondt. Jeg klarte heller ikke å vise sorgen jeg følte, noe som virkelig har plaget meg i ettertid. Ta godt vare på den siste tiden med mamman din, og søk støtte i de du har rundt deg. Ingenting jeg skriver nå kan være til noe trøst for deg. Så jeg vil bare gi deg en go

[AnonymBruker]

Hjertet mitt felte en tåre nå! Så utrolig trist å lese, jeg kan ikke engang sette meg i din situasjon. Helt forferdelig

Tror ikke ord kan lindre din smerte, alt jeg kan si er at du skal forsøke å være sterk for din mors skyld. For hun virket som en sterk kvinne.

Sender masse gode tanker din vei Dette var sørgelig

[AnonymBruker]

Dere bare holder ut og er der mest mulig for mamman din.

Jeg har akkurat vært gjennom det samme (bare at hos meg er også pappa kreftsyk og snart døende) og mistet min mor nå for snart to måneder siden. Vi hadde planlagt denne siste jule sammen og gledet oss til den (tross alt), men fikk dessverre ikke en gang den.

Det kommer til å gjøre vondt. Både frem til hun dør og etterpå. Men man holder ut -man har jo ikke noe annet valg. Forsøk å skape gode minner sammen også i den siste tiden -det vil gjøre godt når hun er borte. Og nyt julen dere faktisk får sammen.

Stor klem fra en som vet akkurat hvordan du har det!

[Gjest sue84]

Så grusomt. Ingen kan forberede seg på noe slikt. Vanskelig å vite hva man skal skrive til noe sånt. Men jeg har ett råd til deg. Ta vare på den siste tiden, og prøv og prat om sorgen og fortvilelsen du føler. Da min omsorgsperson døde for 13 år siden, blokkerte jeg alt. Jeg husker omtrent ingenting fra den tiden, og det er vondt. Jeg klarte heller ikke å vise sorgen jeg følte, noe som virkelig har plaget meg i ettertid. Ta godt vare på den siste tiden med mamman din, og søk støtte i de du har rundt deg. Ingenting jeg skriver nå kan være til noe trøst for deg. Så jeg vil bare gi deg en go

takk for godt råd, har mest lyst til og late som om ingenting skal skje, men vet at jeg må innse det. mine søsken er sjokkert over at jeg bare gråt første dagen, for jeg er den svakeste og mest følsome av oss.. men hver gang tankene kommer så teller jeg til ti og nekter meg selv og tenke på det.. men vet det er veldig dumt og gjøre.. måå innse d, er 26 år og har aldri mista noen nær meg før, så vet virkelig ikke beste måten og takle det på..

men tror nok du har rett i det du sier.

veldig trist også at du skal gå og tenke på det i ettertid og angre, det må være tungt for deg

klem

[Gjest sue84]

Hjertet mitt felte en tåre nå! Så utrolig trist å lese, jeg kan ikke engang sette meg i din situasjon. Helt forferdelig

Tror ikke ord kan lindre din smerte, alt jeg kan si er at du skal forsøke å være sterk for din mors skyld. For hun virket som en sterk kvinne.

Sender masse gode tanker din vei Dette var sørgelig

tusen takk..

ja ho e utrolig sterk. når hun var på sitt værste i fjor psykisk, så kom også mannen hennes etter over 10 år og ville ha skilsmisse. hun har gått igjennom myye, men smiler og ler for våres del.. så sterk er hun.. litt for sterk :/

takk for koselig svar

[Gjest sue84]

Dere bare holder ut og er der mest mulig for mamman din.

Jeg har akkurat vært gjennom det samme (bare at hos meg er også pappa kreftsyk og snart døende) og mistet min mor nå for snart to måneder siden. Vi hadde planlagt denne siste jule sammen og gledet oss til den (tross alt), men fikk dessverre ikke en gang den.

Det kommer til å gjøre vondt. Både frem til hun dør og etterpå. Men man holder ut -man har jo ikke noe annet valg. Forsøk å skape gode minner sammen også i den siste tiden -det vil gjøre godt når hun er borte. Og nyt julen dere faktisk får sammen.

Stor klem fra en som vet akkurat hvordan du har det!

Off dette var trist og lese.. føler veldig med deg og dine, og håper du tar dine egne råd til deg..

man vet aldri helt hva man skal si i en slik situasjon før man opplever lignende selv..

og det er faktisk ingen ord som gjør ting bedre, men og se at folk bryr seg og er der for deg gjør ting litt enklere..

julen skal nytest. og prøve ikke tenke på det som skal skje på julaften.

veeldig trist at dere ikke fikk oppleve den sammen

stoor klem til deg også. og lykke til videre

[Gjest Eithne]

Dette er trist lesestoff. Jeg vet nøyaktig hvordan du har det. jeg satt sammen med min mor da hun fikk sin dødsdom av legene. Jeg håper at de klarer å gi henne nok smertelindring og for hennes del så må man håpe at det går fort for det er grusomt å se et menneske man er glad i bli så syk å ha så inderlig vondt. Du må bare sende pm om du ønsker. Min mor døde for ganske nøyaktig 4 år siden. Det virker som dere står sammen ganske godt i familien og det er så viktig å ha alle samlet rundt seg. Din mor virker sterk og det rare med noen som har en sykdom som dette er at de er utrolig sterke og positive som oftest. Mange varme tanker til deg og din familie.

[Gjest sue84]

Dette er trist lesestoff. Jeg vet nøyaktig hvordan du har det. jeg satt sammen med min mor da hun fikk sin dødsdom av legene. Jeg håper at de klarer å gi henne nok smertelindring og for hennes del så må man håpe at det går fort for det er grusomt å se et menneske man er glad i bli så syk å ha så inderlig vondt. Du må bare sende pm om du ønsker. Min mor døde for ganske nøyaktig 4 år siden. Det virker som dere står sammen ganske godt i familien og det er så viktig å ha alle samlet rundt seg. Din mor virker sterk og det rare med noen som har en sykdom som dette er at de er utrolig sterke og positive som oftest. Mange varme tanker til deg og din familie.

Så trist hva var det din mor døde av om jeg kan spør? lurer på en ting, blir smerten noen gang bedre? jeg skjønner bare ikke at den kan bli det. håpe det går bra med deg og dine.

tusen takk for svar. er derfor jeg skrev dette til kvinneguden, her er alltid gode svar og få her.

har begynt og skrive bok om mamma, få ned tankene på en måte. har ikke lyst og prate med folk om det. for jeg vil ikke folk skal se meg gråte,

ja mamma sier hun har godtatt det, men grur seg til slutten.

vi er en veldig knyttet familie, og har det utrolig fint sammen. jeg, mamma, min søster og bror. det har alltid vert oss 4.

det er tungt, veldig tungt

for 2 år siden sto der et innlegg i sunnmørsposten (avisen her på sunnmøre) der sto det bilde av mamma, og så stod der at ..... døydde i oktober. de hadde jort en stooor feil, for de hadde tatt feil person. det ble en stor sak av det, tv 2 kom på døren dagen etterpå, hun var i dagbladet.no og ble mye snakk om det..

huska så godt at det vi flira godt av den feilen, men uansett om jeg viste det var en feil. når jeg las annonsa så begynte jeg og gråte, det kunne jo ha vert sant. og jeg bare tenke at når jeg reagerte så stergt på det, hvordan vil jeg reagere nå?

skulle ønske de hadde jort en feil denne gangen også

[Gjest Eventyr3]

tror ikke det er så mye man kan si som kan hjelpe, men vil bare si at jeg føler med deg og har selv vært gjennom det du går gjennom nå. både med mor og far, og kjente meg igjen i mye av det du skrev.

som mange andre har nevnt her så vil jeg også anbefale at du tilbringer så mye som mulig tid med din mor og så må dere som er søsken holde sammen.

Jeg vil også gjerne gi deg en klem, for jeg vet ikke hva mer jeg kan si.

[Van Dyke]

Så forferdelig! Tårene renner!

[Gjest sue84]

tror ikke det er så mye man kan si som kan hjelpe, men vil bare si at jeg føler med deg og har selv vært gjennom det du går gjennom nå. både med mor og far, og kjente meg igjen i mye av det du skrev.

som mange andre har nevnt her så vil jeg også anbefale at du tilbringer så mye som mulig tid med din mor og så må dere som er søsken holde sammen.

Jeg vil også gjerne gi deg en klem, for jeg vet ikke hva mer jeg kan si.

Har du det? så trist hvordan har du det nå da?

man har det jo så trygt og godt med sine foreldre. de skal jo være så sterke. og se sin egne forelder forsvinne mer og mer og ikke klare ta vare på seg selv er en forferdelig ting og gå igjennom. vet om flere som har gått igjennom det og har aldri kunna satt meg inni samme situasjon. ikke før nå.

ja, jobben min var veldig snille og fårståelsesfulle, så jeg skulle få sykmelde meg så lenge jeg ville. jeg jobber som nattevakt på hotell så går alene hele natten. da blir det fort mye tenking. og da har jeg ingen kontroll på hva som skjer rundt meg (mamma bor over 2 timer fra meg) så da får jeg være mye med mamma.

men føler jeg nesten må velge og være masse med henne nå når hun fremdeles er oppegående, eller når hun blir dårlig

tusen takk for svar, og den gode klemmen <3

[AnonymBruker]

Huff, skjønner at du ikke har det lett nå!

Mammaen min har også uhelbredelig kreft, nå har det gått snart fire år siden hun fikk beskjeden. Men hun har hatt stor effekt av å gå på cellegift og gjør det regelmessig. Jeg håper at det kan hjelpe moren din også, slik at dere kan få litt lenger tid sammen.

Jeg tror du burde snakke med noen om hvordan du har det. Det du opplever nå er vanskelig å takle alene. Når moren min fikk kreft, så døde søsteren min samtidig, og jeg prøvde å være sterk sånn som du gjør nå. Jeg klarte ikke å gråte og jeg orket ikke å snakke med noen. Jeg følte at ingen skjønte hvordan jeg hadde det, fordi vennene mine hadde aldri opplevd å miste noe annet enn besteforeldre, og det blir noe ganske annet.

Det at jeg prøvde å være så sterk, førte til at det tok mye lenger tid å få det bra igjen. Jeg ble kjempe deprimert, men jeg klarte ikke å se hvor ille det var selv. Jeg angrer kjempe mye på at jeg ikke snakket med noen om det, før det ble et kjempe problem. Så ring legen din og få henvisning til psykolog nå, fordi senere er det ikke sikkert du orker å ta tak i det.

Jeg ønsker deg og moren din alt godt.

[sebra]

huff jeg føler med deg, felte noen tårer når jeg leste innlegget ditt, kan ikke engang tenke meg hvordan du har det.

Jeg håper virkelig dere får det mirakelet dere trenger =)

[Gjest sue84]

Huff, skjønner at du ikke har det lett nå!

Mammaen min har også uhelbredelig kreft, nå har det gått snart fire år siden hun fikk beskjeden. Men hun har hatt stor effekt av å gå på cellegift og gjør det regelmessig. Jeg håper at det kan hjelpe moren din også, slik at dere kan få litt lenger tid sammen.

Jeg tror du burde snakke med noen om hvordan du har det. Det du opplever nå er vanskelig å takle alene. Når moren min fikk kreft, så døde søsteren min samtidig, og jeg prøvde å være sterk sånn som du gjør nå. Jeg klarte ikke å gråte og jeg orket ikke å snakke med noen. Jeg følte at ingen skjønte hvordan jeg hadde det, fordi vennene mine hadde aldri opplevd å miste noe annet enn besteforeldre, og det blir noe ganske annet.

Det at jeg prøvde å være så sterk, førte til at det tok mye lenger tid å få det bra igjen. Jeg ble kjempe deprimert, men jeg klarte ikke å se hvor ille det var selv. Jeg angrer kjempe mye på at jeg ikke snakket med noen om det, før det ble et kjempe problem. Så ring legen din og få henvisning til psykolog nå, fordi senere er det ikke sikkert du orker å ta tak i det.

Jeg ønsker deg og moren din alt godt.

kondolerer såå mye håper virkelig det går greit med deg nå, du har ikke hatt det lett selv kan jeg tenke meg

mamma tok cellegift i 2008, den sterkeste typen. og stråling på hjernen tok hun også. så hun kan bare ta en mild type nå som kansje kan forlenge det med noen få måneder.

men hun har sagt at blir hun dårlig så stopper hun med engang. og prata med hun i sta da var hun begynt og bli litt dårlig. så nå er jeg liivredd for at hun må slutte med det..

føler at hun lider nå bare for at vi barna og barnebarna hennes skal få viljen vår. føler meg så egoistisk

jeg vet jeg bør prate med noen, men for meg så er dere i kvinneguiden til mye mere hjelp enn en psykolog føler jeg. vertfall nå..

hadde en liten diskusjon med kjæresten på meldinger igår, bare en liten ubetydelig filleting. knakk helt ihop og begynte gråte over det. tror nok ikke det var meldingene som gjorde det nei.

tusen takk for svar

[Gjest sue84]

huff jeg føler med deg, felte noen tårer når jeg leste innlegget ditt, kan ikke engang tenke meg hvordan du har det.

Jeg håper virkelig dere får det mirakelet dere trenger =)

tusen takk for svar. men desverre blir det ingen mirakel denne gang

[Gjest Eithne]

Så trist hva var det din mor døde av om jeg kan spør? lurer på en ting, blir smerten noen gang bedre? jeg skjønner bare ikke at den kan bli det. håpe det går bra med deg og dine.

tusen takk for svar. er derfor jeg skrev dette til kvinneguden, her er alltid gode svar og få her.

har begynt og skrive bok om mamma, få ned tankene på en måte. har ikke lyst og prate med folk om det. for jeg vil ikke folk skal se meg gråte,

ja mamma sier hun har godtatt det, men grur seg til slutten.

vi er en veldig knyttet familie, og har det utrolig fint sammen. jeg, mamma, min søster og bror. det har alltid vert oss 4.

det er tungt, veldig tungt

for 2 år siden sto der et innlegg i sunnmørsposten (avisen her på sunnmøre) der sto det bilde av mamma, og så stod der at ..... døydde i oktober. de hadde jort en stooor feil, for de hadde tatt feil person. det ble en stor sak av det, tv 2 kom på døren dagen etterpå, hun var i dagbladet.no og ble mye snakk om det..

huska så godt at det vi flira godt av den feilen, men uansett om jeg viste det var en feil. når jeg las annonsa så begynte jeg og gråte, det kunne jo ha vert sant. og jeg bare tenke at når jeg reagerte så stergt på det, hvordan vil jeg reagere nå?

skulle ønske de hadde jort en feil denne gangen også

Litt treg med å svare her. min mor fikk først tykktarmskreft, men det drøyde veldig lenge før de fikk gjort noe. Hun fikk tilbakefall etter ca halvannet år og det var gått i skjellet, bekkenet og i nyrene. Siste stopp var lungene. Var utrolig tøft når det stod på - husker den dag i dag hver eneste ting som skjedde og hvordan det var. Hvordan det var å holde mamma når hun tok sitt siste pust og døde i mine armer. Hvordan jeg måtte trøste mine besteforeldre og se sorgen at de mistet sitt yngste barn. Er noe man aldri glemmer. Men jeg har valgt å være åpen om dette ovenfor alle mine nærmeste og også på jobb. Jeg får snakket mye om sorgen og hvordan det har vært. Det tror jeg er så viktig. Ikke holde det inni seg. Man er alle forskjellig, men dette har vært rett for meg. Jeg har hatt et stort nettverk rundt meg og venner som bryr seg og en fantastisk ektefelle som også opplevde å først miste sin biologiske mor i 96 og så sin stemor i fjor av kreft. Det er en grusom sykdom, men stå sammen og sørg sammen. Mange varme klemmer til deg og om det er noe så bare spør

[AnonymBruker]

Så trist hva var det din mor døde av om jeg kan spør? lurer på en ting, blir smerten noen gang bedre? jeg skjønner bare ikke at den kan bli det. håpe det går bra med deg og dine.

tusen takk for svar. er derfor jeg skrev dette til kvinneguden, her er alltid gode svar og få her.

har begynt og skrive bok om mamma, få ned tankene på en måte. har ikke lyst og prate med folk om det. for jeg vil ikke folk skal se meg gråte,

ja mamma sier hun har godtatt det, men grur seg til slutten.

vi er en veldig knyttet familie, og har det utrolig fint sammen. jeg, mamma, min søster og bror. det har alltid vert oss 4.

det er tungt, veldig tungt

for 2 år siden sto der et innlegg i sunnmørsposten (avisen her på sunnmøre) der sto det bilde av mamma, og så stod der at ..... døydde i oktober. de hadde jort en stooor feil, for de hadde tatt feil person. det ble en stor sak av det, tv 2 kom på døren dagen etterpå, hun var i dagbladet.no og ble mye snakk om det..

huska så godt at det vi flira godt av den feilen, men uansett om jeg viste det var en feil. når jeg las annonsa så begynte jeg og gråte, det kunne jo ha vert sant. og jeg bare tenke at når jeg reagerte så stergt på det, hvordan vil jeg reagere nå?

skulle ønske de hadde jort en feil denne gangen også

Huff, tror noe av det verste er å lese dødsannonsen i avisa. Min beste venninnes mor er kreftsyk, men kanskje ikke riktig så ille sort som din mor har per dags dato. Hun har fått flere "dødsdommer" opp igjennom årene, men har alltid blitt bedre igjen. Har vokst opp med hun og venninna mi, så er tungt.

Ikke la sorgen komme på forskudd, men forbered deg på det. Den dagen moren din sovner inn kan du la sorgen komme, ikke hold den igjen da!!

Mistet babyen min for noen år siden. Jeg holdt igjen sorgen til jeg så og si ble gal. Men når den endelig fikk komme, ble det bedre.

Nyt tiden du har med mammaen din, livet er så utrolig urettferdig noen ganger