Betatt av psykiateren

[AnonymBruker]

Jeg er så betatt av psykiateren min. Jeg tenker ofte på han, og gleder meg til hver time. Jeg føler meg så dum fordi jeg pynter og ordner meg pen hver gang når jeg skal til han...

Han er mye eldre enn meg, og likevel så ser jeg bare han. Jeg vet ikke hva jeg vil eller hva jeg holder på med... (Ja, jeg er en singel jente i slutten av 20-årene..)

Er det noen som ha noen gode og velmenende ord å komme med?

[NovaFlare]

Vil bare nevne at det er helt utrolig vanlig det der. Dette er en person du åpner deg for og som du får et tillitsforhold til. Blir nesten som en mental omsorgsperson. Det er en naturlig mekanisme at du kan bli betatt i en sånn situasjon. Jeg kjenner ei som er terapeut, og hun sier at hun har opplevd både kjærlighetsbrev og frieri ganske mange ganger. Det er nok noe som settes igang hos oss når vi åpner oss så til de grader for noen, vi blir sårbare og da er det nok lett å la andre følelser styre litt også.

[Gjest Bare innom]

Enig med NovaFlare, -og vil bare legge til at dette har nok psykiateren til lang erfaring med å forholde seg til. Du skal ikke føle deg dum, det er som sagt svært vanlig.

Prøv å se det som en naturlig del av prosessen du går igjennomm og forholde deg "profesjonelt" til det. Med det mener jeg at du ikke bør prøve å innlede et forhold til ham, det vil han avvise om han er en profesjonell behandler. Det er ikke tillatt for behandlere å innlede forhold med sine pasienter, fordi det sees på som utnytting av en person i en sårbar situasjon.

[AnonymBruker]

Det er det som er så dumt. Jeg betaler han for å prate med meg, så da burde jeg skjønne at han ikke er interessert i meg. Han er bare interessert i å hjelpe meg, og å få et godt rykte på seg.

Men likevel så holder jeg på sånn, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg kommer aldri til å tørre å innlede et forhold til han, og om han hadde lagt an på meg vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Jeg vet jo ikke egentlig hva jeg vil.

Burde jeg sagt det til han? Kanskje han allerede har skjønt det?

[Gjest Gjest]

Dette er helt valig og hander ofte om at man føler seg sett og forstått av en person på et dypere plan. Det er vanlig at denne følelsen forbindes med forelskelse.

Men jeg lurer på en ting. Hva vet du egentlig om denne personen ut over det at han forsøker å hjelpe deg og at han støtter og lytter til deg? Hva vet du om hans livvsyn? Hva vet du om hva han liker og ikke liker? Hvem er HAN egentlig, hva bruker han livet sitt på? Hva liker han å bruke fritiden sin på, hvilke interesser har han? Hvem er han og hva står han for?

Normalt når vi forelsker oss forelsker vi oss fordi vi liker personen, vet en del om dem og liker det vi har sett. Vi har lært personen å kjenne litt og er tiltrukket av hvem personen er. Men slik tror jeg ikke det er i ditt tilfelle, du er tiltrukket av ham ikke pga hvem han er men på grunn av måten han behandler deg på. Kan du da egentlig si at du er forelsket i ham, når du ikke kjenner ham og ikke hvet hvem han er ut over hvordan han er som terapeut?

Jeg er terapeut, og hvem jeg er i terapirommet er bare en liten del av meg, og kanskje en ganske annerledes meg enn det jeg er på hjemmebane. Mine passienter vet ikke noe om meg ut over det at de ser gifteringen min, og vet kanskje når jeg har ferie, at jeg har vært ute og reist og sånne overfladiske ting om meg. De vet ikke hva jeg står for, mitt politiske syn, mitt religiøse ståsted, hvordan jeg er som forelder eller partner og hvordan mitt syn på livet er. De kjenner ikke MEG, de kjenner bare den jeg er på jobb. Så du kan jo tenke litt over akkurat dette, hva ved ham er det du liker? Utseenet kanskje, måten han snakker på etc. Men alt annet er din fantasi om ham, og er ikke faktiske trekk hos ham. Du er forelsket i følelsen han gir deg men ikke i ham som den faktiske personen han er. Han bryr seg nok om deg og ønsker å hjelpe deg, men det sier likevel lite om hvem han er som person, det sier bare noe om hvem han er som terapeut. Jeg er feks på ingen måte like tolmodig og lyttende til min mann som det jeg er til mine passienter. Hjemme stiller vi likt, mens i timene mine handler alt om den andre personen og jeg setter meg selv til side. Slik er jeg på ingen måte som privatperson.

Det ved ham som du liker representerer nok det du ønsker å finne i en mann, nettopp en som lytter til deg, som forstår deg, som bryr seg om deg og som du har et dypere emosjonellt bånd til. Det er helt normalt og fint at du kjenner at disse følelsene vekker noe i deg. men husk at det ikke er ham som person du er tiltrukket av, men hvordan han behandler deg. Dette kan si deg litt om hva du kanskje savner hos andre menn, og hva du kan begynne å lete etter hos andre.

[AnonymBruker]

Første gang jeg skulle ha time hos han, satt jeg på venterommet og visste ikke hvem han var. Plutselig kom det inn en mann og sa navnet mitt. Med en gang jeg så han, ble jeg veldig betatt. Det føltes som om det var kjærlighet ved første blikk eller noe. Jeg likte han med en gang! Han fikk meg til å føle meg trygg, han var lett å prate med og han forstod meg godt. Det føltes som om jeg var i himmelen...

Nei, jeg kjenner han ikke bortsett fra at jeg vet en ting han er redd for, og jeg vet at han er gift, og at han har voksne barn på min alder. Jeg vet også at han liker å være i søkelyset.

Jeg liker måten han er på, og måten han prater på, og måten han tenker på. Jeg liker når han tar på seg lesebrillene sine.

Liker utseende hans også, selv om det ikke er det viktigste.

Jeg merker at jeg har så lyst til å bli kjent med han...

Ja, jeg har lyst til å møte noen som lytter til meg, forstår meg, bryr seg om meg og som jeg har et dypere emosjonelt bånd til.

Hvorfor er det sånn? Er det fordi jeg aldri hadde noe nært forhold til faren min? Han døde da jeg var 17, og ga meg aldri noen trygghet.

Jeg har alltid vært livredd for å gå inn i et forhold, og holder meg alltid på avstand. Jeg fortrekker heller å prate med de som jeg aldri kan få, enn å prate med de som er tilgjengelig. Jeg blir redd når jeg prater med de som er tilgjengelige, fordi da kan de vise interesse siden jeg er singel. De som er opptatt/uoppnåelige vil aldri vise interesse, og da føler jeg meg trygg. Om de hadde vist interesse, hadde jeg løpt bort fort fort fort!

Hadde psykiateren min vist interesse, så hadde jeg nok blitt veldig redd...

[Gjest Gjest]

Som du sier kjenner du ham egentlig ikke, du vet helt overfladiske ting om og at han utstråler varme og omsorg. Det er helt naturlig og ikke noe galt i deg å falle for disse trekkene hos en mann. Men husk bare at du liker trekkene ved ham som er den proffesjonelle delen av ham. Varmen, omtanken og måten han tenker på om deg og din situasjon.

Du liker fokuset han gir deg, at han lytter til deg, viser deg omsorg og varme og får deg til å føle deg sett og forstått. Det at du liker denne følelsen er selvsagt helt naturlig, og det er naturlig at man føler tiltrekkning til en person som får en til å føle det slik.

Men bare husk at han er egentlig en helt annen enn den du ser. Hjemme gir han ikke kona og barna all den omsorgen han gir deg i timene, hjemme krangler han av og til med kona om trivielle dagligdagse ting, han har noen ganger kjeftet på barna for ting de ikke fortjente kjeft for, han har sikkert vært utilgjengelig for familien i perioder fordi han har jobbet mye og vært mye opptatt. Hjemme stiller han krav til dem rundt seg, klager over at ting i livet ikke går som han vil, han roter og er periodevis fraværende, han er av og til stille rundt middagsbordet og avvisende mot sin kone, han snorker og er en helt valig person med alle de feil og mangler det innebærer. Han er da ikke hver dag den fantastiske forståelsesfulle og varme personen som du opplever, men en helt normal person som i perioder setter seg selv og sine behov først. Altså en helt annen enn den han er i tersitimene sammen med deg. Kanskje er dette måte å tenke for å dempe følelsene litt?

[AnonymBruker]

Jo, jeg skjønner hva du mener og hvor du vil hen...

Men burde jeg prate med han om det?

[Gjest Gjest]

Ja, du bør absolutt si fra om dette. Slike følelser er helt normale i en terapeutisk prosess, og for din egen del er det best at du sier fra om dette. I alle fall så sant ditt mål er å bli frisk. Dersom det er å innlede et forhold til psykiateren er det verre for dere begge.

[AnonymBruker]

Ja, du bør absolutt si fra om dette. Slike følelser er helt normale i en terapeutisk prosess, og for din egen del er det best at du sier fra om dette. I alle fall så sant ditt mål er å bli frisk. Dersom det er å innlede et forhold til psykiateren er det verre for dere begge.

Da jeg begynte å gå til han, var det fordi jeg trengte hjelp.

Så ble jeg forelsket i han ganske fort, jeg tror jeg er det iallfall. Om jeg sier det til han, vil det bli lettere for oss begge da?

Hva hadde skjedd om vi hadde innledet et forhold?

Uff, nå fikk jeg en ekkel følelse av at du er psykiateren som jeg går til, hehe ... men det er du sikkert ikke. Tror ikke han henger på KG, men man vet aldri.

[Independent_]

Hei ts Det er jo en helt naturlig ting å bli betatt av mennesker rundt oss. Det kan ofte være personer man møter i forbindelse med møter og den slags, sånn som i ditt tilfelle med psykiatreren din. Det er ingenting galt å være betatt av en person på generelt grunnlag, men det kan faktisk oppstå problemer dersom denne betattheten overfører seg til forelskelse. Grunnen er at psykiatreren er en person som jobber med deg og din psyke, og skal hjelpe deg på et psykisk/medisinsk grunnlag. Han skal være subjektiv overfør deg, men samtidig ganske objektiv - og skal ikke ha et personlig forhold til deg. Dersom han danner et personlig forhold, utover det dere deler på timene, så vil han kanskje ikke kunne hjelpe deg på riktig måte.

Mitt tips er at du forteller om dine følelser. Det er garantert noe psykiatreren har opplevd før, og han vil kunne fortelle deg om hva som er smart i den situasjonen. Hvis det går for langt må du jo bytte psykiatrer og det er dumt siden det er han du har nå som har fulgt din utvikling over tid.

[Gjest Gjest]

Hva hadde skjedd om vi hadde innledet et forhold?

Unnskyld meg, men virker ikke som du har helt bakkekontakt. Mannen er gift, du er hans pasient og du forestiller deg at dere kan innlede et forhold? Dersom denne mannen hadde innledet et forhold til en pasient hadde han vært en gigantisk drittsekk. Det er heller ikke lov. Formålet med å fortelle psykologen din at du er betatt/forelsket, er å snakke om og bearbeide det i terapien, ikke å innlede et forhold.

[AnonymBruker]

Bytt til en annen psykolog og fei over fyren! Han setter nok pris på et lite nypp.

[Gjest Gjest]

Jo, jeg skjønner hva du mener og hvor du vil hen...

Men burde jeg prate med han om det?

Hei, jeg er gjesten som har skrevet de to litt utfyllende innleggene. Jeg er kvinne, så det er nok ikke meg du går til

Om du bør si det eller ikke kommer kanskje litt ann på hensikten din med å fortelle det. Om du ønsker å fortelle det slik at han kan være med å vrdere hvordan dette påvirker terapiprosessen så er det viktig at du forteller dette. Om du ønsker å fortelle det med en hensikt om å sjekke ut om han føler det på samme måte og se om dere kan innlede et forhold så bør du ikke fortelle om det, er min vurdering. Da bør du avslutte behandlingen og be om en ny behanlder.

Det er mulig at dere kan komme dere gjennom dette, om du snakker om det i terapien og dere kan finne ut sammen hva dine følelser og fantasier henger sammen med. Det er mulig at dette kan være en naturlig del av en terapeutisk prosess. Men om det blir slik at dette skaper et hinder for deg i din egen utvikling i terapien, på den måten at du begynner å holde tilbake informasjon og ikke være ærlig fordi du er redd for hva han skal syntes om deg så kan det bli et for stort hinder til at dere kan komme dere gjennom det. Dette er noe dere kan snakke om og vurdere sammen, men det er ikke et tema at du skal fortelle ham dette i håp om at dere skal kunne bli sammen. Det skal ikke være hensikten med at du forteller dette.

Så jeg tenker at du bør vurdere hvorfor du ønsker å fortelle dette, og hvor mye dette påvirker terapien din. Snakk med ham om det, men ikke forvent at du skal fortelle dette for å få en tilbakemelding på om han føler det på samme måte. Du vil ikke få svar på det, han vil ikke gi deg det svaret du håper og drømmer om. Så ha det i bakholdet om du velger å fortelle, hensikten med å fortelle er at dere skal vurdere om det er mulig å fortsette terapien når du føler på denne måten.

[Gjest Airi]

Dette er så vanlig som du får det, og psykiateren din kommer IKKE til å innlede et forhold til deg.

For det første fordi han vet at mange av pasientene hans vil utvikle den slags følelser for ham, og at det er en naturlig reaksjon på den rollen han spiller.

For det andre fordi det er ulovlig å utnytte den stillingen han er i.

Dette har også vært en viktig del av utdanningen hans, og han vet hvordan han skal hanskes med det, så du kan ta det opp - men det kommer ikke til å utvikle seg noe mellom dere, så det er det bare å legge fra seg tanken på.

[AnonymBruker]

Bytt psykolog, og fortell denne psykiateren at du har følelser for han.

[AnonymBruker]

Ja, du bør si det til han uansett med hvilken hensikt du gjør det. Dette blir som trollet som mister sin kraft og sprekker når det kommer fram i lyset. Dere kommer til å ha en fin samtale om det, du får endret ditt perspektiv og dere kan fortsette den terapien dere har sammen.

[cena]

Jeg er så betatt av psykiateren min. Jeg tenker ofte på han, og gleder meg til hver time. Jeg føler meg så dum fordi jeg pynter og ordner meg pen hver gang når jeg skal til han...

Han er mye eldre enn meg, og likevel så ser jeg bare han. Jeg vet ikke hva jeg vil eller hva jeg holder på med... (Ja, jeg er en singel jente i slutten av 20-årene..)

Er det noen som ha noen gode og velmenende ord å komme med?

Han er en klok mann, som vet hva han gjør.

Ikke rart du føler at du er betatt av han

Kjærlighet er kjærlighet, det er ikke noe du kan kontrollere

Endret 17. mai 2011 av cena

[Mermaid Blues]

Kan dette handle om overføring (transference) tro? Les denne artikkelen, særlig avsnittet som heter "Transference and countertransference during psychotherapy".

When Freud initially encountered transference in his therapy with patients, he felt it was an obstacle to treatment success. But what he learned was that the analysis of the transference was actually the work that needed to be done.