Dersom h*n ikke kan få barn

[Tusenfryd]

Klart det er vanskelig. Kjempevanskelig. Og man må ta stilling til ting "ingen andre" må - for det "eneste" som kreves for å få barn er at man er kjønnsmoden - dvs enhver idiot kan pule til seg en unge. Og samfunnet belager seg på at sånn skal det være. vi er her på jorden av en eneste årsak, nemlig å formere oss.

Når man da av en eller annen grunn ikke kan det - vel, så må man plutselig begynne å tenke. Det kan være tøffe prosesser det.

Jeg skjønner hvordan du har det, men ville likevel ikke gitt slipp på ham. Jeg har en venninne som alltid har ønsket seg barn - bevisst villet ha et visst antall. Så treffer hun en mann som ikke ville ha barn. Kunne, men ikke ville. Det måtte hun leve med - for som hun sa - barn har du til låns, en livspartner er der. Ja, jeg vet man ikke har noen garantier, men... du skjønner?

Lykke til - og et tips! Aldri fei tanker og følelser under teppet - snakk om dem når dere har dem.

[Labella]

Hvis han ikke kunne få barn ville jeg synes det var dumt, men ville ikke brutt forholdet av den grunn. Hvis han derimot hadde visst det og holdt det skjult for meg hadde jeg blitt forbanna.

En helt annen ting er det dersom han ikke vil ha barn. Da hadde jeg nok vurdert veldig sterkt om forholdet var noe å satse på. For meg er nemlig det å få barn veldig viktig, og hvis ikke vi deler det målet er vi kanskje for ulike... Dersom vi ikke får barn på naturmetoden vil jeg adoptere eller ha fosterbarn, og det må jo nesten mannen være med på :blunke:

[Gjest Zalomine]

Ja, en partner som visste, og løy, da ville jeg ansett det som et tillitsbrudd.

En partner som ikke VILLE, da hadde vi ikke hatt samme mål i livet.

Men om jeg hadde dumpet en av disse..... det vet jeg ikke....Trur ikke man kan vite sånne ting før man opplever det.

Jeg er dog så heldig at jeg har en samboer, som selv om han slett ikke er kalr til åblir far med det første, man se på meg og si "en gang skal vi lage barn sammen", og da smelter jeg jo heeeeeeeeeelt. Om det skulle vise seg at vi ikke kan... ja da skaffer vi barn på andre måter... for ja "vi skal lage en familie sammen vi to".

[Kosepia]

Hei!

Jeg kan bare snakke ut fra egen erfaring:

her i gården ligger problemet hos meg... Men dette er da virkelig ikke noe hinder for at vi som par skal kunne ha det bra sammen. Selvfølgelig ønsker vi oss barn, og vi har begge vært til utallige prøver hos leger.

Jeg tenker inni mellom på at det er rart at han vil være sammen med ei som kanskje ikke kan bære frem hans barn... Vi har pratet opp og ned og i mente om dette (jeg er ung, og det å få nyheten om hva som feiler meg i trynet for 2 år siden, var vondt.. svært vondt) og jeg har jo etter hvert forstått at kjærligheten vår er sterkere enn lengselen etter å få et eget barn. Dersom vi ikke skulle klare det selv, så finnes det andre alternativer: IVF, ISCI, adopsjon osv.. Og v ihar til og med satt frem tanken om at går det ikke, så går det rett og slett ikke.

Et barn vil nok berike livet vårt, men i vårt tilfelle så klarer vi oss uten barn, selv om det å få barn alltid har vært mit t høyeste ønske.

Vi tror på at kjærligheten vår vinner.

[Summerprincess]

Har tenkt på disse spørsmålene før og det er veldig vanskelig og ømtåelig.

Om jeg hadde vært singel og jeg hadde nylig truffet en mann. Hvor vi fant tonen og vi likte hverandre. Og spørsmålet om barn i livet kom tidlig opp i forholdet hadde jeg dømt ut fra det. Hadde han sagt han ikke kunne og ikke ville ha noe barn i livet, hadde jeg brutt ut av forholdet.

Om min mann nå viste seg og være sterilisert hadde jeg selfølgelig blitt. Selv om jeg hadde vært knust, da jeg visste vi ikke kunne fått barn sammen. Men nå vet jeg at vi begge kan få barn. Hadde det vært meg som ikke kunne fått barn hadde jo det vært like ille. Men vår kjærlighet er sterk.

Vi hadde nok da vurdert adopsjon. Det hadde nok da blitt det ene alternativet for oss.

[Gjest Madam Felle]

I dag hadde jeg ikke brydd meg om han kunne få eller ikke få barn siden jeg ikke vil ha flere barn.

Jeg fortalte min kjære tidlig i forholdet vårt at jeg hadde sterilisert meg, og han fikk bestemme hva som var viktigst for han. Han valgte meg

Blir litt vanskelig å sette seg inn i en situasjon jeg aldri har vært i, men jeg tror jeg hadde blitt skuffet og lei meg om jeg hadde fått vite at han ikke kunne fått barn uten å fortelle det til meg. Om han da hadde vist om det, for det er jo ikke alle som vet.

Dermed kan jeg ikke si om jeg hadde gått i fra han eller ikke, men velger å tro at kjærligheten mellom oss hadde vært sterk nok å takle noe slikt. Som noen har nevnet her allerede finnes det mange måter en kan få barn på, så verden hadde vel ikke gått under av den grunn vil jeg tro. Men igjen hva vet vel jeg, som ikke har vært i en slik situajson