Alt jeg tenker på er mat

[Gjest Optimist]

Skriver dette fordi jeg gjerne vil snakke med noen og få litt støtte. Dere får slette det om det er upassende.

Så lenge jeg kan huske har hovedfokuset mitt vært mat, mat, mat.

Da jeg var liten var jeg lubben og matglad. Jeg ble av og til ertet litt for det, og forstod at de fleste andre barn ikke hadde det på samme måte. Husker ofte at foreldrene mine måtte stanse meg fra å spise- jeg hadde rett og slett ikke noen bunn. Jeg var liksom den småtjukke jenta som spiste mye mat.

Jeg skjønte at dette ikke var noen fordel, og forsøkte å tilpasse meg. Min første slankekur startet jeg da jeg var 9 eller 10 år- nå er jeg snart 30. Jeg har gått gjennom helt greie slankekurer med lite kaloriunderskudd, "livsstilsendringer", reine faster, en anorektisk periode, bulimisk periode og aldri fått det helt til. Jeg er nå som da noe større enn jeg gjerne vil være. Dette er ingen krise- det er dette mentale hardkjøret som ødelegger meg.

Maten har fullstendig herredømme over meg og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å "bli fri"- jeg har jo aldri opplevd annet enn et bunnløst sug etter mat og godteri.

I perioder spiser jeg veldig bra, og har det ganske bra med meg selv. Jeg trener som regel mye, og er faktisk opptatt av helsa mi.

Men så plutselig bare "klikker" noe oppi hjernen og jeg får en manisk trang til å presse i meg mest mulig mat- og helst svært kaloririk mat. Jeg spiser av og til til jeg spyr. Den siste uken har jeg kastet opp hver dag, som er veldig ofte til meg å være. Jeg ønsker ikke å kaste opp, egentlig, men føler jeg er nødt for å unngå å bli morbid overvektig- det er virkelig snakk om syke mengder mat jeg presser i meg. Som regel våkner jeg om morgenen og tenker på hva slags mat jeg skal spise- og gleder meg til det. Dette gjelder uansett om det er i gode eller vonde perioder. Nettopp dette er det jeg er så inderlig sliten av- jeg vil bare ha fred i hodet mitt, slutte å tenke på mat hele tiden!

Har lest uendelig mye om spiseforstyrrelser, bulimi, tvangsspising og såkalte selvhjelpsbøker. Felles for mange er at de mener at den som har overspising eller bulimi bruker maten for å "fylle opp" noe i livet deres som mangler. Det kan godt hende dette er riktig- men for min del får jeg det ikke til å stemme! Jeg vil bare ha mat- jeg har jo alt annet jeg kan ønske meg. Trygg og god barndom, livspartner, familie, venner, god jobb. Jeg vil si at jeg er ganske lykkelig og har det bra- med unntak av dette. Jeg er avhengig av sykelige mengder mat- og det har jeg vært siden jeg var veldig ung. Dette i seg selv har blitt problemet, matgalskapen tar bort fokuset fra mye annet i livet mitt. Jeg vil mer enn noe annet bare ha et såkalt "naturlig" forhold til mat. Jeg vet ikke om det faktisk er mulig, men jeg er veldig fortvilet og føler meg fullstendig maktesløs.

Det er jo ikke videre godt for kroppen det jeg holder på med.

Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg er sånn- eller hva jeg kan gjøre. Må jeg bare innfinne meg med at jeg er avhengig av mat? Hvordan kan jeg avvenne meg- mat må man jo ha! Jeg føler at jeg har prøvd "alt" på egenhånd, så jeg vil vel egentlig bare prate med noen.

[Gjest scorpius]

Det høres ut som du har et stort problem mht. til mat, og siden dette problemet har vart

så og si hele livet ditt, så er mitt beste tips til deg å snakke med en

ernæringsfysiolog eller evt. en psykolog. Tviler på at det bare hjelper å snakke med

andre som er i lignende situasjon når du har slitt med dette såpass lenge.

Jeg vil uansett ønske deg masse lykke til

[Gjest optimist]

Takk for det.

Tror ikke på mirakler, men tenkte vel at det kunne hjelpe litt, i tillegg til andre ting.

[Gjest scorpius]

Ja, det kan absolutt hjelpe litt å snakke med folk som er i samme situasjon - det tror

jeg absolutt på Men jeg tror også at du trenger litt mer hjelp enn bare det...

Har du snakket noe med fastlegen din om problemene dine rundt mat? Isåfall, kanskje h*n

kan henvise deg videre?

[Gjest optimist]

Har ikke gjort det her jeg bor nå-har nemlig hatt veldig negative erfaringar med det tidligere, så kvier meg litt for det. Har også hatt det ganske bra de siste årene i forhold til tidligere, derfor har jeg ikke hatt et så stort behov for hjelp.

Dessverre er det slik at der jeg bor finnes ingen psykologer som har driftsavtale med regionhelsetjenesten, så jeg er redd det eneste alternativet ville blitt privatpraktiserende- noe jeg ikke har råd til.

Men jeg har tenkt å ta kontakt likevel, i tilfelle jeg har fått feilinformasjon eller det kan løses på andre måter.

[Supramundane]

Kjære Gjest

Jeg vil gjerne formidle telefonnummeret til IKS, 22 94 00 10. Her sitter det mennesker med både kompetanse og erfaring, og som kan gi deg gode og nyttige råd på veien.

Vennlig hilsen Supramundane, mod.

Endret 25. november 2010 av Supramundane

[AnonymBruker]

jeg vet hvordan du har det. Siden jeg var liten har jeg vært fanatisk opptatt av mat, og særlig snop, husker jeg kjøpte med meg chips hjem fra elevkvelder på barneskolen og gjemte under sengen. Jeg våkner også opp noen dager og bare tenker på alt jeg kan spise, og gleder meg. Jeg klarer dog ikke å kaste opp, så jeg kompenserer med å gå på diett til vanlig. Jeg har gått til psykolog i over ett år nå pga depresjon, har nevnt dette med mat flere ganger, men han går liksom aldri i dybden på det. Jeg skjønner heller ikke hvilket tomrom i livet jeg liksom prøver å fylle. Har det kjempefint ellers, er lykkelig nygift i verdens koseligste hus og så videre, men likevel har maten full kontroll over livet mitt.

Har dessuten et shoppingproblem, som det også påstås er for å fylle et tomrom.

Jeg har veldig lyst til å prøve NLP-terapi (eller coaching, som det strengt tatt heter), har veldig troen på det. Men det er dyrt...

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg også igjen i den følelsen der. Og det er helt for jævli!! For meg hang det nok sammen med depresjon, pluss at det er mange arvelige faktorer ute og går når det gjelder psykiske plager. Jeg var i mange år også besatt av mat. Pga det vekslet jeg mellom bulemi, tvangsspising og atypisk spiseforstyrrelse. Jeg tror mange ikke er klar over hvor psykisk avhenging man faktisk kan bli av mat. Ved en anleding la jeg på meg 15 kg på litt over en mnd. Noe som førte til at kroppen klappet sammen. Hele kroppen var øm, og jeg hadde hvilepuls som ikke ville rikke seg under 100. Jeg fikk pusteproblemer, og klarte nesten ikke bevege meg. Det var helt grusomt.

Men så til det positive. Det går ann å få det lettere! Løsningen tror jeg ikke er lik for noen desverre. Så noen oppskrift har jeg ikke. For meg var redningen å kjøpe hund. Han er av en krevende rase, som tvinger meg til å tenke på noe annet enn mat. Behovene hans har erstattet mitt behov for konstant foring. Jeg orker jo ikke bevege meg etter å ha stappet i meg enorme mengder mat. Ikke får jeg roen til å gjøre det heller, når jeg vet jeg må ut med pelsen. For første gang siden jeg var 15 (er nå 29), har jeg en vekt som ligger stabilt. Jeg har fortsatt tendensene og økt kontrollbehov når det gjelder mat. Det tror jeg at jeg alltid kommer til å ha. Men det er svært svært skjelden jeg opplever det enorme altoppslukende behovet. Og det er veldig deilig.

Lykke til. Håper det løser seg for deg.