Sosial angst :(

[Gjest jegsliter]

Hei.

Rett på sak. Jeg er ei jente i begynnelsen av 20-åra som har sosial angst og har hatt det i mange år, har nesten alltid vært litt sjenert og ikke verdensmester i å bli kjent med nye folk, men etter mye slit i ungdomstiden har jeg utviklet seriøs angst for enkelte situasjoner.

Spesielt plagsomt er det i endel settinger på jobben, jeg har sånn type angst at jeg får noia hvis jeg må "prestere" foran flere mennesker (fler enn 1-2).

Jeg jobber i et serviceyrke, og ift kunder går dette helt greit. Men det er kollegaer som er problemet, jeg takler ikke å prate foran flere mennesker samtidig, og å gi av meg selv liksom...

Det er ikke sånn at jeg har konstant angst i kroppen for alt mulig og alle sosiale situasjoner. Men det er såpass omfattende at jeg tenker på det daglig, og det går utover livskvaliteten i stor grad...

Trenger ikke fortelle alt her, det jeg lurer på er om noen er i eller har vært i samme situasjon som har noen konkrete tips å komme med? jeg har innsett at jeg mest sannsynlig trenger profesjonell hjelp... men hvor skal man begynne?

Jeg synes det er ekstremt ubehagelig å snakke om..

Setter pris på svar:)

[^KinderMaxi^]

Jeg vil nok anbefale deg å kontakte legen din. Det er h*n som kan komme med de mest konkrete svarene til deg, og så blir du nok til å begynne hos en psykolog.

Kanskje sykemeldes i en periode også.

Håper det ordner seg for deg.

[Gjest Gjest]

Hei!

Ta kontakt med fastlegen din. H*n hjelper deg. Jeg har også sosial angst og etter mange år (ca 15 år)med gradvis forverring, tok jeg kontakt med fastlegen for en mnd siden. Jeg vegret meg i lang tid, for det er som du selv sier, ekstremt ubehagelig å snakke om. Jeg anbefaler deg å gjøre det før enn senere. Det er vanskelig å gjøre noe med problemet selv. Jeg er ihvertfall veldig lettet over at jeg endelig tok kontakt,selv om det blir "hard jobbing" fremover.

Lykke, lykke til!!!!

[tåke]

du, jeg sliter med akkurat det samme, bare at jeg er seksten år. jeg har søkt på "psykolog + fylke jeg bor i" på google og fått opp mange psykologer her jeg bor.

hvis du går til fastlegen først får du en henvisning så blir besøkene hos psykologen gratis :-)

lykke til

[AnonymBruker]

Hei,

det var som om jeg skulle skrevet det selv!

Jeg jobber også innen service, som går helt ok når det er kunde mot kunde. Da spiller jeg liksom en slags "rolle".

Men så fort noe føles litt personlig, og det er snakk om flere kollegaer, så føler jeg meg helt utillpass.

Har vært innom lege tidligere, som anbefalte meg psykolog og å starte på antidepresiva.

Jeg sliter litt med deprisjon innimellom også. Har vanskelig for og se lyst på ting.

Etter å ha lest mye her inne rundt forbi, men folk som sier at psykologer ikke har gjort noe som helst for dem, så har jeg bestemt meg for at dette ikke er ett alternativ for meg.

Var innom antidepresiva, noe som hjalp veldig. Følelsene ble litt for flatet ut, men den sosiale angsten forsvant. Men etter noen mnd, så følte jeg meg ikke som meg selv lengre, så jeg valgte og slutte på dem.

Vet ikke hva som er best, og leve i en slik berg og dalbane, eller flate følelsene helt ut?

Har nettopp blitt singel også, etter ett av og på forhold over 3 år, hvor jeg har vært problemet til alle våre problemer. Pga at jeg sliter med meg selv.

Vet ikke helt hva jeg prøver og oppnå med dette her, men jeg kan med hånden på hjerte si at jeg kjenner meg igjen i det du føler.

Selv er jeg i begynneslen av 20-årene.

Kanskje selvtilliten kommer om noen år?

.....jeg vet ikke helt hva vi kan gjøre jeg.......

[AnonymBruker]

Jeg tror at det er veldig viktig å omgås mennesker som GIR energi..mennesker en er trygg sammen med og settinger en føler seg trygg i.

Kanskje det er en ide å bytte jobb - til en jobb hvor man ikke trenger å forholde seg til mer enn 1-2 om gangen?

Jeg slet før meg å f.eks spise mat sammen med alle på jobben i kantinen. Syntes det var ubehagelig og følte at alle så på meg. Men etter at jeg byttet jobb er dette helt borte.

Er sikkert ikke så enkelt for alle - tror i tillegg en lege/psykolog kan være til god hjelp - og en god venninne som du stoler på.

Ikke unngå denne type situasjoner helt, men heller ikke utsett deg for for mye om gangen..

[Gjest Meg]

Hei

Dette har jeg slitt med siden jeg var ung. Vil definere det som prestasjonsangst. Har vært virkelig langt nede, men for hver gang jeg kommer meg opp i gjen, har jeg lært meg litt mer å kjenne og fått litt mer selvtillit. Har egentlig ikke helt funnet ut hva som har "trigget" disse angsrelaterte følelsene, men har for en periode prøvd å unngå situasjoner der jeg får disse følelsene. Etterhvert har jeg "glemt" at jeg reagerer slik og kan til en viss grad gjenoppta disse situasjonene. Beste råd, er som skrevet tidligere, unngå personer og situasjoner som tapper deg for energi. Jeg måtte til slutt være åpen om tilstanden min for venner og slekt. Deg hjalp veldig. Da slapp jeg å spille skuespill og kunne være den jeg var. Kunne dra hjem når situasjone ble ille. Folk vil gjerne hjelpe, selv om de ikke forstår. Jeg møtte masse forståelse, og de jeg ikke fikk dette av , var ikke venner jeg trengte da. Finn ut om det er noe du liker å holde på med, gjerne kombinert med noe du er god til (eller i alle fall føler du mestrer). Hobby, altså. Gjør dette ofte og kjenn du er god til noe, om det så er bare for deg selv :-)

Finn spesielt en person du stoler på til å begynne med. Det ble litt letter å si det til andre når du kan støtte deg på denne personen.

Tror mennesker ofte får disse følelsene når det er på feil "sted". Driver med ting som ikke føles riktig. Jobb og fritid. Brukte ESP Unique mind i håp om at jeg skulle kunne finne et svar der. Hjalp voldsomt å lære å slappe av og kjenne på svar kroppen gir. Lytt til intuisjonen.

Lykke til :-)

[Gjest Ts]

Takk for alle svar!

godt at det er noen som forstår. Jeg snakker ikke om dette med noen fordi jeg innbiller meg at ingen vil forstå, og hvis folk forstår så er det uansett noe jeg skammer meg så mye over at jeg ikke vil dele det...Psykiske problemer er liksom fortsatt ganske tabu...

Jeg har vurdert som noen nevnte å rett og slett slutte på jobben, det er en ekstremt sosial jobb jeg er i, og jeg kommer opp i situasjoner daglig som tapper meg for energi og gjør meg deprimert og angstfyllt. Men faktum er at man ikke kan rømme fra problemene sine heller, så jeg vet ikke...

har hatt akkurat det samme problemet ift flere andre jobber og i skolesammenhenger... Så jeg må ta det ved rota. Men jeg kan heller ikke bare knipse i fingrene så blir det borte..

Jeg skulle vel ønske legen kunne satt meg i kontakt med noen som kunne seriøst hjelpe meg over tid, og kanskje jeg kunne hatt sykemelding eller et eller annet i mellomtiden..

Jeg er ofte veldig langt nede, mye pga dette, så tror det vil være grenser for hvor lenge jeg kan tvinge meg selv gjennom det:(

[AnonymBruker]

Takk for alle svar!

godt at det er noen som forstår. Jeg snakker ikke om dette med noen fordi jeg innbiller meg at ingen vil forstå, og hvis folk forstår så er det uansett noe jeg skammer meg så mye over at jeg ikke vil dele det...Psykiske problemer er liksom fortsatt ganske tabu...

Jeg har vurdert som noen nevnte å rett og slett slutte på jobben, det er en ekstremt sosial jobb jeg er i, og jeg kommer opp i situasjoner daglig som tapper meg for energi og gjør meg deprimert og angstfyllt. Men faktum er at man ikke kan rømme fra problemene sine heller, så jeg vet ikke...

har hatt akkurat det samme problemet ift flere andre jobber og i skolesammenhenger... Så jeg må ta det ved rota. Men jeg kan heller ikke bare knipse i fingrene så blir det borte..

Jeg skulle vel ønske legen kunne satt meg i kontakt med noen som kunne seriøst hjelpe meg over tid, og kanskje jeg kunne hatt sykemelding eller et eller annet i mellomtiden..

Jeg er ofte veldig langt nede, mye pga dette, så tror det vil være grenser for hvor lenge jeg kan tvinge meg selv gjennom det:(

Jeg forstår i allefall nøyaktig hva du føler og går gjennom, da jeg har det helt likkt selv!

Måtte ta fri ifra jobb idag, for jeg orket rett og slett ikke..

Hva er det du tror er grunnen til at du har det slik som du har det?

Jeg skulle ønske jeg visste.......

Bor du forresten alene? Eller har du samboer/kjæreste?

[Gjest ts]

Jeg forstår i allefall nøyaktig hva du føler og går gjennom, da jeg har det helt likkt selv!

Måtte ta fri ifra jobb idag, for jeg orket rett og slett ikke..

Hva er det du tror er grunnen til at du har det slik som du har det?

Jeg skulle ønske jeg visste.......

Bor du forresten alene? Eller har du samboer/kjæreste?

Nei, jeg bor i kollektiv nå jeg... (Sucks)

Har hatt både samboere og bodd alene...

Jeg tror det er en blanding av flere ting som gjør at jeg har det sånn. tror jeg er mer disponibel for å få angst og slik pga noe familierelatert, altså arvelig og sånn (tror, vet ikke) + at jeg er en veldig følsom person, og er som sagt ganske sjenert med fremmede og sånn... Men hovedårsaken er nok at jeg sleit på ungdomsskolen med mobbing og utfrysning... selv når det ga seg så har jeg sliti med enorme ettervirkninger...