Tause jenta mi..

[lulle]

Hei.

Jeg har ei jente som har begynt på skolen i år. Men til tross for at det har gått 3mnd nå, har hun enda ikke sagt et eneste rd til læreren sin!

Det var det samme på barnehagen, hun snakket nesten ikke med de voksne. De andre barna snakker hun med, og når hun er hjemme, eller med andre hun kjenner snakker hun som en foss!! Ingenting i veien med språket altså. Hun er ellers ei smart og oppegående jente.

Men det er dette med at hun velger ut personer som hun ikke sier et ord til.. Var i kontakt med ppt da hun gikk på barnehagen, de snakket om "selektiv mutisme" men hun har aldri blitt utredet eller noe.

Noen som har opplevd det samme, som kansje har noen råd, eller bare vil dele historien så jeg vet at vi ikke er helt alene om dette? Læreren hennes sa at hun aldri hadde opplevd at en elev hadde gått så lenge uten å snakke før..

Håper at noen vil svare meg, for dette er veldig slitsomt, å ikke viter hva jeg kan gjøre for å hjelpe jenta mi..

Når jeg spør hvorfor hun ikke snakker, svarer hun bare "fordi jeg ikke vil.."

Hjelp anyone??

Har hørt om noe som heter selectiv mutisme. Kan det være årsaken? Uansett er dette noe du bør utrede videre. Kontakt fastlegen og ta det derfra.

[litle_my]

Takk for svar:)

Tenkte å kontakte ppt igjen, så får de henvise oss videre.

Et lite tips ser å kontakte fastlegen. Det går raskere enn med PPT.

[Anse]

Ville bare dele noen erfaringer! (NB: dette blir langt )

Først og fremst – jeg har ikke fått denne diagnosen av noen profesjonelle. Jeg hørte om selektiv mutisme første gang for et par måneder siden. Siden det har jeg lest nesten alt som er å finne om det på nettet, både norsk og engelsk. Inni meg er jeg nå 100 % sikker på at dette er rett "diagnose" på meg. I hvert fall den jeg var fra jeg var 6,7 til jeg ble voksen. (Jeg er nå 30)

Det er vanskelig for meg å si når jeg ble bra, og for å være helt ærlig vet jeg ikke egentlig om jeg er helt bra ennå. Det er fortsatt dager jeg ikke klarer å få sagt noe dersom det er flere menneske samlet på et sted. Det kan være jeg har en skikkelig (i mine øyne :gjeiper: ) smart eller morsom kommentar til samtalen rundt bordet (i for eksempel lunsjen på jobb), jeg har lyst til komme med den kommentaren, men den sitter fast og jeg får ikke sagt et ord. Nå har jeg rett og slett slått meg til ro med at ”det er bare sånn jeg er”.

Det hele startet vel for alvor da jeg begynte på skolen. (Mamma var hjemme med meg og søsknene mine, så jeg gikk ikke i barnehage.) En av de første tingene jeg husker fra skolen er at alle i klassen på rundgang skulle fortelle høyt til resten av klassen hva vi het til etternavn. Det ble min tur og ikke et ord kom ut. Jeg satt der og tenkte ”hallo! Jeg vet jo hva jeg heter til etternavn – si det da!”, men ikke en lyd kom ut av meg. Sidemannen begynte å hviske etternavnet mitt til meg for å hjelpe meg, han trodde jo jeg hadde glemt det! Jeg husker det som en forferdlig vanskelig situasjon, veldig pinlig. Til slutt sa læreren hva jeg het, spurte meg om det stemte, jeg nikket på hodet og de fortsatte som om ingen ting spesielt hadde skjedd. Den sjenerte jenta turte bare ikke å si noe høyt riktig ennå… Og det ble det aldri til at jeg gjorde heller.

Jeg kunne både lese og skrive før jeg begynte i 1. klasse og snakket fritt med nærmeste familie og venner hjemme. Men på skolen forble jeg taus. Det hendte jeg måtte lese noe høyt for klassen, noe alle måtte, og det fikk jeg faktisk til! Det vil si. Jeg leste aldri høyt, jeg hvisket. Læreren ba meg lese høyere så alle kunne høre, og jeg leste enda lavere… Det var det samme hver gang! Slik fortsatte det i mange år.

Jeg grudde meg hver dag til oppropet, håpet læreren skulle se på meg i det han / hun ropte meg opp slik at jeg kunne nøye meg med en hånd i været.

Det store spørsmålet for meg nå i ettertid er hvorfor i all verden ingen reagerte!! Jeg har spurt mamma om skolen kontaktet dem med dette problemet, og hun sa at hun aldri hørte et ord om det utover at jeg var sjenert, men en fryd å ha i klassen (det var jo ikke noe rart, jeg satt jo bare der musestille)! Og hun ble ganske overrasket, for hun hadde ingen anelse om at det hadde vært så ille. Greit nok at jeg var sjenert, men dette var liksom litt over vanlig sjenert da!

Da jeg begynte på ungdomsskolen var jeg ikke et hakk bedre, samme greia. Ingen reagerte. Jeg ble fort stemplet som litt lat og overlegen. Jeg tror min forsvarsmekanisme ble å late som jeg ikke brydde meg, "skolen er sååååå kjedelig", men jeg gjorde det likevel bra i alle skriftlige fag. Jeg var jo ikke dum!

Videregående var like ille. Og der trodde også lærerne de hadde fått å gjøre med en med litt for mye "attitude", at jeg bare ikke gadd.

Alle 12 skoleårene var vanskelige. Sikker på de kunne vært såååå mye bedre om noen bare hadde tatt litt tak i dette. Men for all det, det er jo noen år siden. For alt jeg vet var det ingen som hadde hørt om selektiv mutisme før! Så jeg er ikke bitter.

Oioioi, beklager alt for langt innlegg - mye på hjertet

Så hvis du fortsatt leser - jeg råder deg på det aller sterkeste til å sjekke om det er mulig å få noe hjelp. Ingen barn bør gå alle skoleårene sine på den måten!

Så det var en som skrev at hun ikke ville ha barn fordi hun var redd for at barnet skulle få det på samme måte! I feel you! Tenker nøyaktig det samme selv, men det er ikke lett å forklare det til alle som spør og graver om sånt noe...

Uansett - jeg er helt fint fungerende i dag, full jobb, samboer og et bra liv! Så det er håp for sånne som meg også

Beklager igjen alt for langt innlegg, håper det kommer noe ut av det i det minste

[tessa3]

Ville bare dele noen erfaringer! (NB: dette blir langt )

Først og fremst – jeg har ikke fått denne diagnosen av noen profesjonelle. Jeg hørte om selektiv mutisme første gang for et par måneder siden. Siden det har jeg lest nesten alt som er å finne om det på nettet, både norsk og engelsk. Inni meg er jeg nå 100 % sikker på at dette er rett "diagnose" på meg. I hvert fall den jeg var fra jeg var 6,7 til jeg ble voksen. (Jeg er nå 30)

Det er vanskelig for meg å si når jeg ble bra, og for å være helt ærlig vet jeg ikke egentlig om jeg er helt bra ennå. Det er fortsatt dager jeg ikke klarer å få sagt noe dersom det er flere menneske samlet på et sted. Det kan være jeg har en skikkelig (i mine øyne :gjeiper: ) smart eller morsom kommentar til samtalen rundt bordet (i for eksempel lunsjen på jobb), jeg har lyst til komme med den kommentaren, men den sitter fast og jeg får ikke sagt et ord. Nå har jeg rett og slett slått meg til ro med at ”det er bare sånn jeg er”.

Det hele startet vel for alvor da jeg begynte på skolen. (Mamma var hjemme med meg og søsknene mine, så jeg gikk ikke i barnehage.) En av de første tingene jeg husker fra skolen er at alle i klassen på rundgang skulle fortelle høyt til resten av klassen hva vi het til etternavn. Det ble min tur og ikke et ord kom ut. Jeg satt der og tenkte ”hallo! Jeg vet jo hva jeg heter til etternavn – si det da!”, men ikke en lyd kom ut av meg. Sidemannen begynte å hviske etternavnet mitt til meg for å hjelpe meg, han trodde jo jeg hadde glemt det! Jeg husker det som en forferdlig vanskelig situasjon, veldig pinlig. Til slutt sa læreren hva jeg het, spurte meg om det stemte, jeg nikket på hodet og de fortsatte som om ingen ting spesielt hadde skjedd. Den sjenerte jenta turte bare ikke å si noe høyt riktig ennå… Og det ble det aldri til at jeg gjorde heller.

Jeg kunne både lese og skrive før jeg begynte i 1. klasse og snakket fritt med nærmeste familie og venner hjemme. Men på skolen forble jeg taus. Det hendte jeg måtte lese noe høyt for klassen, noe alle måtte, og det fikk jeg faktisk til! Det vil si. Jeg leste aldri høyt, jeg hvisket. Læreren ba meg lese høyere så alle kunne høre, og jeg leste enda lavere… Det var det samme hver gang! Slik fortsatte det i mange år.

Jeg grudde meg hver dag til oppropet, håpet læreren skulle se på meg i det han / hun ropte meg opp slik at jeg kunne nøye meg med en hånd i været.

Det store spørsmålet for meg nå i ettertid er hvorfor i all verden ingen reagerte!! Jeg har spurt mamma om skolen kontaktet dem med dette problemet, og hun sa at hun aldri hørte et ord om det utover at jeg var sjenert, men en fryd å ha i klassen (det var jo ikke noe rart, jeg satt jo bare der musestille)! Og hun ble ganske overrasket, for hun hadde ingen anelse om at det hadde vært så ille. Greit nok at jeg var sjenert, men dette var liksom litt over vanlig sjenert da!

Da jeg begynte på ungdomsskolen var jeg ikke et hakk bedre, samme greia. Ingen reagerte. Jeg ble fort stemplet som litt lat og overlegen. Jeg tror min forsvarsmekanisme ble å late som jeg ikke brydde meg, "skolen er sååååå kjedelig", men jeg gjorde det likevel bra i alle skriftlige fag. Jeg var jo ikke dum!

Videregående var like ille. Og der trodde også lærerne de hadde fått å gjøre med en med litt for mye "attitude", at jeg bare ikke gadd.

Alle 12 skoleårene var vanskelige. Sikker på de kunne vært såååå mye bedre om noen bare hadde tatt litt tak i dette. Men for all det, det er jo noen år siden. For alt jeg vet var det ingen som hadde hørt om selektiv mutisme før! Så jeg er ikke bitter.

Oioioi, beklager alt for langt innlegg - mye på hjertet

Så hvis du fortsatt leser - jeg råder deg på det aller sterkeste til å sjekke om det er mulig å få noe hjelp. Ingen barn bør gå alle skoleårene sine på den måten!

Så det var en som skrev at hun ikke ville ha barn fordi hun var redd for at barnet skulle få det på samme måte! I feel you! Tenker nøyaktig det samme selv, men det er ikke lett å forklare det til alle som spør og graver om sånt noe...

Uansett - jeg er helt fint fungerende i dag, full jobb, samboer og et bra liv! Så det er håp for sånne som meg også

Beklager igjen alt for langt innlegg, håper det kommer noe ut av det i det minste

Tusen takk for innlegget ditt!

Jeg har det egentlig litt sånn selv også, det med å ha en bra komentar, men ikke få det ut.. Sliter også med å få sagt meningene mine, foreksempel til barnevernet og nav, når jeg er uenig i noe.. Ender somregel opp med at jeg føler meg ganske overkjørt etter slike samtaler.. Så får folk det inntrykket av meg at jeg ikke bryr meg så mye som jeg burde, fordi jeg ikke sier så mye på slike møter..

Tok det opp med fastlegen for noen dager siden. Spurte om han hadde vært borti selektiv mutisme, fordi det var mistanker om at min datter hadde det.. Han bare såg på meg og sa: "Javel? Enten så har hun vel det da, eller så er hun bare veldig sta."

Ikke noe mer med den saken liksom.. Ble litt paff da..

Men nå er det iallfall sendt henvisning til PPT og BUP, så får vi se hva de finner ut..

Er veldig godt når noen tar seg tid til å skrive her inne, setter utrolig stor pris på det, alle sammen!

[Gjest Einar]

Hei.

Jeg har ei jente som har begynt på skolen i år. Men til tross for at det har gått 3mnd nå, har hun enda ikke sagt et eneste rd til læreren sin!

Det var det samme på barnehagen, hun snakket nesten ikke med de voksne. De andre barna snakker hun med, og når hun er hjemme, eller med andre hun kjenner snakker hun som en foss!! Ingenting i veien med språket altså. Hun er ellers ei smart og oppegående jente.

Men det er dette med at hun velger ut personer som hun ikke sier et ord til.. Var i kontakt med ppt da hun gikk på barnehagen, de snakket om "selektiv mutisme" men hun har aldri blitt utredet eller noe.

Noen som har opplevd det samme, som kansje har noen råd, eller bare vil dele historien så jeg vet at vi ikke er helt alene om dette? Læreren hennes sa at hun aldri hadde opplevd at en elev hadde gått så lenge uten å snakke før..

Håper at noen vil svare meg, for dette er veldig slitsomt, å ikke viter hva jeg kan gjøre for å hjelpe jenta mi..

Når jeg spør hvorfor hun ikke snakker, svarer hun bare "fordi jeg ikke vil.."

Hjelp anyone??

[Gjest Gjest]

Litt sent kanskje, men prøv her:

http://www.selektivmutisme.no/om-foreningen/om-foreningen-mutisme-no

Einar

[Kakemomsen]

Hei!

Leste ikke gjennom alt, men var litt slik selv når jeg var liten. Var så utrolig sjenert. Jeg snakket da heller ikke så mye med andre i klassen e.l heller, og turte i hvertfall ikke rekke opp hånda. Men nå har alt gått bort, og jeg har blitt imøtekommende og skravlete ... :gjeiper: Jeg svarte også "fordi jeg ikke vil" når mamma, pappa, tante eller venner spurte hvorfor jeg ikke snakket så mye på skolen.

[AnonymBruker]

Hei!

Leste ikke gjennom alt, men var litt slik selv når jeg var liten. Var så utrolig sjenert. Jeg snakket da heller ikke så mye med andre i klassen e.l heller, og turte i hvertfall ikke rekke opp hånda. Men nå har alt gått bort, og jeg har blitt imøtekommende og skravlete ... :gjeiper: Jeg svarte også "fordi jeg ikke vil" når mamma, pappa, tante eller venner spurte hvorfor jeg ikke snakket så mye på skolen.

Føler det der blir litt malplassert her. Man må for all del ikke forveksle selektiv mutisme med vanlig sjenerhet. Og er det noe som kjennetegner barn med selektiv mutisme så er det at de VIL, det er ikke noe de heller VIL enn å få til det å prate, men de klarer det ikke. Selektiv mutisme er en form for sosial angst. En veldig sterk en.

[Personlig12]

Det viktgste er at man ikke lager så mye oppstyr rundt det, be lærerene si til henne at det er helt ok om hun ikke prater. Ikke tving henne på noen som helst måte. Og den dagen hun prater må man ikke øse opp under det, med å forsterke det, bare lat som ingenting. Før en vanlig samtale med henne, selv om hun ikke svarer. En må ikke si hæ, hva sier du, kan du fortelle meg osv, ikke vente på svar fra henne, da blir angsten forsterket.

Det er som oftes ulike personer en med selektiv mutisme ikke prater til, men det er også vanlig på ulike plasser. I slike tilfeller hjelper det å ta eleven ut at skolen, sammen med læreren og kanskje ha noe av undervisningen i skogen, lekeplassen el. Dette har jeg god erfaring med med en pasient jeg har.

Etterpå må en prøve å overføre dette til andre personer, det er en lang prosess, men det finnes hjelp.

Som skrevet tidligere her er dette som oftes koblet opp mot angst, spesielt sosial angst, sammen med autisme derunder asperger.

Det beste du kan gjøre er å ta kontakt med BUP Lykke til.

[Gjest Lex]

Hei.

Jeg har ei jente som har begynt på skolen i år. Men til tross for at det har gått 3mnd nå, har hun enda ikke sagt et eneste rd til læreren sin!

Det var det samme på barnehagen, hun snakket nesten ikke med de voksne. De andre barna snakker hun med, og når hun er hjemme, eller med andre hun kjenner snakker hun som en foss!! Ingenting i veien med språket altså. Hun er ellers ei smart og oppegående jente.

Men det er dette med at hun velger ut personer som hun ikke sier et ord til.. Var i kontakt med ppt da hun gikk på barnehagen, de snakket om "selektiv mutisme" men hun har aldri blitt utredet eller noe.

Noen som har opplevd det samme, som kansje har noen råd, eller bare vil dele historien så jeg vet at vi ikke er helt alene om dette? Læreren hennes sa at hun aldri hadde opplevd at en elev hadde gått så lenge uten å snakke før..

Håper at noen vil svare meg, for dette er veldig slitsomt, å ikke viter hva jeg kan gjøre for å hjelpe jenta mi..

Når jeg spør hvorfor hun ikke snakker, svarer hun bare "fordi jeg ikke vil.."

Hjelp anyone??

Jeg tipper hun har kritiske og overbeskyttende foreldre. Det har ofte slike barn.

Det finnes veldig lite kompetanse på å forstå slike barn. Her er en blogg. http://www.selektivmutisme.blogspot.com/

[Kakemomsen]

Føler det der blir litt malplassert her. Man må for all del ikke forveksle selektiv mutisme med vanlig sjenerhet. Og er det noe som kjennetegner barn med selektiv mutisme så er det at de VIL, det er ikke noe de heller VIL enn å få til det å prate, men de klarer det ikke. Selektiv mutisme er en form for sosial angst. En veldig sterk en.

Det var ikke ment slikt, men poengterte bare at det er en del likheter mellom jeg og hun. Selvfølgelig kan det også være selektiv mutisme. Men det kan jo også ikke være det.

Jeg har jo også villet snakke flere ganger, men ikke "fått det til", heller tenkt det inni meg. Slik har jeg hatt det i flere år..