Min kone vil forlate meg...

[allover]

Bare husk at den som flytter ut uten ungen da har gitt fra seg daglig omsorg siden man da ikke har adresse sammen med barnet lenger.

Mange har gått i den fella.

Det er vel ikke så enkelt?

Alle samboer og gifte med felles barn må til mekling.

Og i inngangen til separasjonen er det en god del papirer som skal fylles ut i forbindelse med hvem som bor hvor, og hvor barna er og hvor mye de er der/her.

Ha.. om det var så lett.. at den som flyttet ut mistet foreldreretten.. pøh

[Sophie-Ann]

Det er vel ikke så enkelt?

Alle samboer og gifte med felles barn må til mekling.

Og i inngangen til separasjonen er det en god del papirer som skal fylles ut i forbindelse med hvem som bor hvor, og hvor barna er og hvor mye de er der/her.

Ha.. om det var så lett.. at den som flyttet ut mistet foreldreretten.. pøh

Man mister ikke foreldreretten (foreldreansvar), men siden barna blir boende på den adressen blir det slik at den som bor der sammen med dem får hovedomsorgen, med mindre man avtaler annet.

[LevNå]

TS igjen her. Tenkte vel at dere alle engasjerte støttespillere fortjente en oppdatering...

Kona flytter ut i disse dager, og vi er vel per definisjon ex'er. Den siste tiden har gått med til samværsavtaler etc - vi skal ha både delt foreldreansvar, delt bosted og 50/50 samvær med vår sønn. Det har vært mitt helt ufravikelige standpunkt fra første stund. Jeg blir i huset, hun flytter ut.

I Grosny - du har snakket om godværsjenter, og jeg føler det slik akkurat nå. Vi har definitivt hatt gode år, og vi har hatt dårlige år. DET er vi begge ansvarlige for. Men det er HUN som velger å bryte ut av ekteskapet når de onde dagene kommer, ikke jeg. Det er hennes valg alene, og den sorgen og smerten hun påfører oss begge, og aller viktigst vår sønn, må hun faktisk stå inne for selv.

Jeg vet det har vært mange tråder her og i andre forum om følgende tema: Skal man, eller skal man ikke bli i et ekteskap når man mangler den store kjærlighetsfølelsen? Basert på mine egne erfaringer og opplevelser synes jeg faktisk IKKE man skal det. På sikt gavner det ingen.

MEN: Det jeg har det vanskelig med er at hun ikke har forsøkt å arbeide med forholdet sammen med meg for å se om vi kan finne tilbake til den gode følelsen. Hun har ikke gitt oss en mulighet til å komme på banen i en felles prosess i det hele tatt. Hun har bare brukt tid på å holde meg på avstand og "kjenne på følelsene sine" som om de er statiske (Hadde de vært det ville hun vel fortsatt elsket meg???). Vi har nå engang valgt å være noe mer enn bare kjærester, vi har valgt å gifte oss. Vi har lovet å elske og ære hverandre i gode og onde dager. Og vi har satt et barn til verden. Vi kan ikke styre følelsene våre, men vi kan påvirke dem. Ligger det ikke en forpliktelse her til i hvertfall å forsøke?

Så hva føler jeg nå? Sorg, savn, sinne, likegyldighet, men mest av alt SVIK. Og litt muligheter.

[I Grosny]

Så hva føler jeg nå? Sorg, savn, sinne, likegyldighet, men mest av alt SVIK. Og litt muligheter.

Jeg liker den siste følelsen din. Litt muligheter.

Hvis du tenker litt bedriftsøkonomisk på AS Familien nå, så har du fått rasjonalisert bort litt slapp og umotivert arbeidskraft.

Jeg ser at det har trukket litt i langdrag, denne frigjøringsprosessen, og forstår at det er ubehagelig. Men du har kanskje kommet ett steg lenger i sorgen, og begynner kanskje å bli klar for etappe to livet ditt. Først kanskje stabilisering. Jobbe, sove , spise og trene best mulig. Mest mulig moro med venner.

Senere kan du faktisk bli så heldig å få med deg ei allværsdame, som du kan stå godt med i sol og vind, tornado og snøføyke.

Selv har jeg vært i to brudd de siste 10 år, og hver gang så har jeg endt opp med mye bedre dame etterpå

Livet er faktisk herlig!

Du kan være glad du får byttet vekk den dama nå som du er ung. Det er fint å ha ungdommens kraft på veien inn i nye og mer spennende livsfaser.

Det kan forresten tenkes at mer voksne damer er mer voksne også- i ordets beste forstand.

[allover]

Jeg liker også den siste følelsen din.

-som antakeligvis vil svinge i takt humøret ditt den nærmeste tiden.. altså månedene.

Du vil møte dager der savnet og smerten tar overhånd..

-og du vil møte dager der du tenker "hvorfor gjorde jeg ikke dette før"..

"Forelskelsens redning er kjærligheten".. og den rakk ikke over.

Synd, men det ordner seg for greie folk

Lykke til

C A R P E D I E M

[Sophie-Ann]

TS igjen her. Tenkte vel at dere alle engasjerte støttespillere fortjente en oppdatering...

Kona flytter ut i disse dager, og vi er vel per definisjon ex'er. Den siste tiden har gått med til samværsavtaler etc - vi skal ha både delt foreldreansvar, delt bosted og 50/50 samvær med vår sønn. Det har vært mitt helt ufravikelige standpunkt fra første stund. Jeg blir i huset, hun flytter ut.

I Grosny - du har snakket om godværsjenter, og jeg føler det slik akkurat nå. Vi har definitivt hatt gode år, og vi har hatt dårlige år. DET er vi begge ansvarlige for. Men det er HUN som velger å bryte ut av ekteskapet når de onde dagene kommer, ikke jeg. Det er hennes valg alene, og den sorgen og smerten hun påfører oss begge, og aller viktigst vår sønn, må hun faktisk stå inne for selv.

Jeg vet det har vært mange tråder her og i andre forum om følgende tema: Skal man, eller skal man ikke bli i et ekteskap når man mangler den store kjærlighetsfølelsen? Basert på mine egne erfaringer og opplevelser synes jeg faktisk IKKE man skal det. På sikt gavner det ingen.

MEN: Det jeg har det vanskelig med er at hun ikke har forsøkt å arbeide med forholdet sammen med meg for å se om vi kan finne tilbake til den gode følelsen. Hun har ikke gitt oss en mulighet til å komme på banen i en felles prosess i det hele tatt. Hun har bare brukt tid på å holde meg på avstand og "kjenne på følelsene sine" som om de er statiske (Hadde de vært det ville hun vel fortsatt elsket meg???). Vi har nå engang valgt å være noe mer enn bare kjærester, vi har valgt å gifte oss. Vi har lovet å elske og ære hverandre i gode og onde dager. Og vi har satt et barn til verden. Vi kan ikke styre følelsene våre, men vi kan påvirke dem. Ligger det ikke en forpliktelse her til i hvertfall å forsøke?

Så hva føler jeg nå? Sorg, savn, sinne, likegyldighet, men mest av alt SVIK. Og litt muligheter.

Jeg hadde det på akkurat samme måten i fjor, og det tar tid å komme over noe slikt som dette. Men det ordner seg til slutt, og hold på den følelsen av muligheter. Bruk tiden som kommer på deg selv og barna Lykke til!

[AnonymBruker]

Er TS fortsatt i nærheten?

Jeg har gått igjennom AKKURAT det samme de siste ukene (http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=575104).

Et brudd som begynte med forklaring om manglende følelser, så oppdaget jeg den andre mannen, og så flyttet hun ut.

Hadde satt pris på å høre hvordan det går nå.

(Beklager ellers tråd-nekromansi)

[AnonymBruker]

Vi har nå engang valgt å være noe mer enn bare kjærester, vi har valgt å gifte oss. Vi har lovet å elske og ære hverandre i gode og onde dager. Og vi har satt et barn til verden. Vi kan ikke styre følelsene våre, men vi kan påvirke dem. Ligger det ikke en forpliktelse her til i hvertfall å forsøke?

Menneh... det var vel TS selv som dreit i akkurat dette i flere år, så hun rakk å distansere seg?

Får vel nesten ta skylda selv for å ikke holde dine egne løfter, da. Lett å våkne opp altfor seint og så forvente at snuoperasjon ikke er for sent... veldig typisk menn, egentlig. Min bestemor sa noe til meg da jeg var tenåring og i mitt første forhold, at "menn må få døra i fleisen før de gidder å anstrenge seg".

Med årene får jeg bekreftet gang på gang hvor mye det stemmer. Dere tar damene som en selvfølge. Jeg er noen få år inn i et nytt forhold, og mannen driver effektivt og bra innsalg fra begynnelsen. Så har han alt på stell, og tror det ikke trenger vedlikehold underveis. Kanskje menn skal lære av historien og statistikken?