Min kone vil forlate meg...

[Gjest Gjest]

X

[I Grosny]

X

Er deg deg TS, Virkerlig redd, som skrev dette?

Har dere blitt x for hverandre nå?

Uansett hva du føler nå så kan jeg fortelle deg at den dama ikke var optimal. Nå er du fri til å finne optimal dame.

Min definisjon på optimal dame er ei som elsker deg, stiller opp for deg og trives med deg. Og er trofast, fordi hun ønsker det.

Gled deg til du finner slik dame, det er en oppgradering så stor at du ikke kan forestille deg det.

Endret 30. desember 2010 av I Grosny

[Gjest En mann]

Virkelig redd

Jeg er en relativt ung mann i 30 årene som i helgen har fått et virkelig slag i magen og trynet på en gang. Min kone gjennom 4 år fortalte meg at hun er veldig usikker på om hun kan se et fortsatt forhold. I løpet av de neste dagene har tilbakemeldingen forsterket seg, og jeg oppfatter at hun er kommet langt i tankeprossessen. Jeg er helt knust og vet ikke hvordan jeg i det hele tatt skal klare å stå oppreist.

Vi var sammen i 6 år før vi giftet oss. Vi har en liten gutt sammen, han går i barnehagen. Vi elsker ham naturlig nok veldig, veldig høyt begge to.

Vår historie er at vi siden vårt bryllup har hatt noen ekstremt vanskelige år. Like etter bryllupsreisen fikk vi meldingen om at min mor hadde fått brystkreft i ganske ung alder. Ettersom jeg er enebarn og min far døde i en ulykke når jeg var liten, falt hele støtten og oppfølgingen på meg. Min mor døde ett år senere. I samme periode hadde den umiddelbare familien på min side også andre problemer med sykdom og ekteskap som preget de fleste rundt oss. Deretter hadde vi en periode på et par år frem til sommeren 2010 hvor min jobb har holdt på å ta livet av meg – jeg er selvstendig næringsdrivende og hadde (enkelt å se i etterkant) investert alt for mye penger. Når finanskrisen kom har jeg måttet kjempe med nebb og klør for å unngå økonomisk katastrofe for meg og min familie. Dette har tatt altfor mye tid, reiser og hodet mitt. Jeg landet til slutt noenlunde på bena i sommer.

Alt dette har medført at jeg ikke har vært en god ektemann. Jeg har gått i fellen å glemme hva som er viktigst for meg, samtidig som jeg vanskelig hadde noe valg. Det som er helt klart er at i samme periode har jeg forandret meg mye, og det kan jeg ikke skylde på andre enn meg selv. Jeg har vært fraværende, oppmerksomhetsløs, irritabel osv. Verst av alt – jeg har ikke sett hennes behov for gode opplevelser i hverdagen, og ei heller hennes behov for å snakke med meg og dele sorger og gleder.

Det jeg samtidig vet er at jeg siden sommeren, og spesielt de siste dagene, har fått ristet verdiene skikkelig på plass. Jeg vet at er jeg den samme gamle godgutten igjen, og jeg vet virkelig at jeg vil evne og ønske å gjøre henne lykkelig. Mitt store problem nå er altså at jeg ikke har reagert før. Hun sier hun ikke er glad og lykkelig lenger, og gleder seg ikke av å våkne opp sammen med meg. Det er ikke krisene vi har vært gjennom i seg selv, men min opptreden for øvrig i mange små situasjoner som har utløst dette. Jeg ser det helt klart nå, jeg har egentlig vært en skikkelig drittsekk (men aldri stygg med henne verbalt eller fysisk). Hun har også flere ganger underveis tatt det opp med meg at det ikke går an å ha det slik, men hun har aldri blåst skikkelig ut. Derfor har jeg, dumme meg, ikke tatt inn over meg alvoret og evnet å endre meg.

Vi hadde planlagt vårt andre barn, og hun hadde sluttet med prevensjon. Alvoret i å sette et nytt barn til verden har nok spilt en stor rolle i hennes reaksjon nå.

Jeg har nå sagt til henne at dette er verdt å kjempe for, at vi må arbeide med det sammen – for oss selv og for gutten vår. Hun gir ikke så mye på dette feltet, men sier mer at hun har behov for å tenke. Hun orker ikke at jeg nå skal ”ta igjen det tapte” og ”bevise meg” ved å skape positive opplevelser og romantiske middager. Den ensomheten hun har vært gjennom har gjort altfor mye med henne, sier hun.

Jeg elsker henne så ufattelig mye, og MÅ klare å finne en utvei her. Jeg kan ikke bare sitte å vente, det er jeg redd for vil falle dårlig ut for min del. Innerst inne må jeg tro på at kjærligheten vår finnes fortsatt. Jeg ønsker så gjerne å vise mine følelser, holde henne, gi henne gode opplevelser nå. Samtidig kommer desperasjonen mitt fort gjennom, og det er helt motsatt av hva hun ber om.

Dersom noen av dere har råd for hvordan jeg kan angripe dette, er jeg virkelig takknemlig.

Hilsen Virkelig redd.

Hmm,,,, er ikke lett å være menneske.

Synes på mange måter du har berget deg selv gjennom mye,det er en grense på hvor mye en klarer.

Deres sitvasjon har ikke vært lett,din kone følt savnet av sin mann.Dette gjort at hun muligens har opparbeidet et selvstendighetsliv (et liv for seg selv,mens dere bor sammen).

Ali i alt har dette gått utover deres forhold og sikkert lite samvær med det kjæreste du har (ditt barn).

Er det lurt å trappe ned din forretningsvirksomhet og bli lønnsmottaker?

Er mange ting du må vurdere.

Snakk med din koen om dine planer og prøv.

NB IKKE LAGE BARN FOR Å BERGE FORHOLDET,DET ER BARE DUMT.

Skulle dere skille lag .sørg for en skikkelig avtale som også ivaretar deg,ikke tenkt bare på barn og mor,mange menn går i den fella og føler sg lurt etterpå selv om de gjorde det frivillig. Har du det bra har barnet det bra.

Ikke flytt ut før alt er klart ,hold ut. Alt blir regnet fra da den ene part flytter ut.

Del evt. slik det skal deles.

Ville ha gått for delt bosted om jeg var deg.

Da har du like mye å si juridisk.

Evt . kan dens om har bosted på barnet flytte. PASS DRG FOR DETTE.ikek godta 50/50 samvære med henne som bostedsforelder,da er løpet lagt for din gradvise tilbaketrekning fra barnet.

Ved delt bosted er det skatt annet hvert år kl 2 egentlig dere får av goder.Dere deler også barne trygden.

Stønad barnetilsyn og overagnsstønad er bare når det er en bostedsforelder.

Tjener eks, din BM over 6G og er bostedsforelder er det verken overgangs ellr tilsudd til barnepass.

Beløpene blir gradvis redusert ut fra inntekt.

Håper det ornder seg for dere.

[Gjest Virkelig Redd]

Hei igjen,

Virkelig redd her igjen. I Grosny; Nei det var ikke jeg som skrev X, vet ikke hvor det kom fra.

Det er litt status quo her, har vært en ok jul med sine ups and downs. Vi bor og sover fortsatt sammen, og jeg ser få eller ingen tegn på at min kone har noe videre kontakt med "han andre" - altså virker det svært sannsynlig at hennes historie om at dette bare var et ubetydelig blaff som nå er avsluttet holder stand... Dette er 90 % ekte "tro" fra min side, og 10 % "valg om å tro".

Vi har snakket en del, og går til samlivsterapeut - enn så lenge i "singeltimer" for å bearbeide egne følelser.

Jeg synes det i musesteg går litt fremover - får litt mer berøring, litt mer gode smil, litt mer nærhet osv. Samtidig er det veldig svingende, virker som humøret hennes går veldig mye opp og ned. Det virker på meg som at det er mye irritasjon der knyttet til fortiden, og at hun har bestemt seg for å ikke slippe meg til - men at hun av og til i små øyeblikk "glemmer seg".

Utfordringen er fortsatt at hun ber om rom for å tenke. Jeg har sagt og står ved det at jeg vil respektere prosessen hennes og ikke styre eller kontrollere hva hun gjør og tenker. Jeg prøver å gi henne litt rom - selv om det er j..... vanskelig. Når anledningen byr seg forsøker jeg lytte og forstå hennes tanker om fremtiden: Hva er hennes drømmer og forventninger...? Hva er mine...? Matcher de...?

Samtidig er det slik at jeg også har fått min wake up call - og ser klart at verken hennes eller mitt liv har vært bra de siste årene. Forskjellen er at jeg vet med sikkerhet at jeg ønsker å bygge en god fremtid sammen, mens hun vakler. Derfor viser jeg hver dag mitt endrede jeg, mer kan jeg ikke gjøre. Balansen blir troverdigheten slik at det ikke blir too much for henne og for min egen selvrespekt...

Jeg viser min kjærlighet til henne så langt jeg tillater meg selv uten å tråkke for hardt inn i hennes prosess nå - og uten å bli en tryglende og forsmådd fyr.

Det jeg trenger er å få henne til å åpne seg for en felles prosess, der vi arbeider sammen for å rydde tanker og føleler om fortiden og ser inn i framtiden. Så kan vi se om hun kan finne følelsene for meg heller enn at hun skal gå å tenke alene. De fleste "profesjonelle" råd går i retning av det at kjærlighetsfølelsen ofte kommer tilbake når skuffelser og andre "kiler" ryddes av veien.

Hvis noen av dere har tanker om hvordan jeg kan få henne med på en slik utvikling, er jeg takknemlig... (Det å kreve det er ikke noe alternativ - krav leder ikke noe sted i denne prosessen).

Sånn, det var i hvert fall egenterapi bare å skrive dette...

[Havbris]

Hei igjen - fint å høre livstegn fra deg. Jeg har en del erfaring fra en ikke helt ulik prosess her i heimen. Lag deg en bruker her og send meg en pm hvis det kan hjelpe å lese om våre og mine erfaringer.

[tingeling]

Hei TS

Har du og kona di snakket sammen om det praktiske omkring å gå ifra hverandre? Siden dere har barn sammen vil dere måtte forholde dere til hverandre for all fremtid, dere kommer til å påvirke hverandres økonomi i mange år fremover og ved et brudd kommer hun (og du) til å se mye mindre til barnet + måtte forholde dere til at nye kjærester på begge sider blir en del av barnets liv. Jeg vil tro at en "reality check" ift dette vil få henne mer interessert i å jobbe skikkelig med forholdet. Jeg ville ihvertfall slåss med nebb og klør for å få bo sammen med barna mine hver dag og ikke overlate 50% av barndommen deres til en annen dame.

[I Grosny]

Utfordringen er fortsatt at hun ber om rom for å tenke.

Jeg lurer på om hun trenger litt hjelp med den tenkingen.

Tror du det er smart å vise henne denne debatten? Det du skriver her viser en raushet og familiemotivasjon fra din side som det står respekt av. Så bra menn som deg, så solide støtter i familen, er en mangelvare i verden. Du er sjelden, og at hun ikke helt ser verdien i det er litt kunnskapsløst.

Du gjør det litt vanskelig for henne når du stiller opp slik. Du ødelegger "grunnene" hennes til å leke med han andre.

Du kan jo fortelle hvilke valg hun har.

A: Leve ut forelskelser med ustabile barneforhold. Mine-barn -dine barn, og evt. ta en ny runde når forelskelsen roer seg- med evt.påfølgende barnekull. Alternativ til 3.runde er å leve livet ut med han andre , også når han har blitt kjedeligere enn deg, eller fram til han andre hopper på ny dame.

B: Det kjedelige familielivet med mann og barn som elsker henne.

C: Ta tak i sine egne problemer, slik at hun kan leve godt med sine kjedelige barn og sin kjedelige mann.

D: Leve lykkelig med kjedelig mann og kjedelige barn mens hun i hemmelighet knuller litt i øst og vest. Det du ikke vet har du ikke vondt av. (Kanskje du ikke skal fortelle henne om denne muligheten.

E: Uryddig åpent forhold. Dere tar vare på barna , men knuller hvem dere vil.(Dette gjelder ikke for deg, fordi du må ta til takke med andre damer enn kona di- men allikevel så kan du oppdage at de andre damene er mye deiligere fordi de faktisk elsker deg- ingenting er bedre enn sex mellom to som elsker hverandre.)

Endret 3. januar 2011 av I Grosny

[Gjest Annie]

Jeg er en kvinne som nok har vært der din kone er og du skal ikke godta hennes forklaring om 2 ukers flørting og bare kyssing. Hun er forelsket og det er lettere å gå når hun kan legge skylden på deg. Antagelig vil ikke hennes "venn" / kollega foprlate SIN kone, derfor nøler hun og vet ikke hva hun vil. MEN når sant skal sies kan det godt være at følelesene hennes har kjølnet og at hun derfor har forelsket seg i en annen.

Uansett tipper jeg dette forholdet startet i forkant av at hun snakket med deg om dette første gang. Hun toner det ned til 2 uker da hun ikke innrømmer mer enn det hun er blitt fersket på. Husk hun innrømmet ikke noenting og bedyret hardnakket at det ikke var noen inntil du sa du visste. Her må du IKKE være naiv men tøff tilbake og be henne forlate dere inntil hun har bestemt seg og det må hun gjøre fort. Tenk framover og ikke la deg manipulere. Skjønner at det er vanskelig men tror ikke dere får det forholdet dere har hatt noengang igjen hvis du sitter der som en hengiven hund og venter.

[Gjest En mann]

Jeg er en kvinne som nok har vært der din kone er og du skal ikke godta hennes forklaring om 2 ukers flørting og bare kyssing. Hun er forelsket og det er lettere å gå når hun kan legge skylden på deg. Antagelig vil ikke hennes "venn" / kollega foprlate SIN kone, derfor nøler hun og vet ikke hva hun vil. MEN når sant skal sies kan det godt være at følelesene hennes har kjølnet og at hun derfor har forelsket seg i en annen.

Uansett tipper jeg dette forholdet startet i forkant av at hun snakket med deg om dette første gang. Hun toner det ned til 2 uker da hun ikke innrømmer mer enn det hun er blitt fersket på. Husk hun innrømmet ikke noenting og bedyret hardnakket at det ikke var noen inntil du sa du visste. Her må du IKKE være naiv men tøff tilbake og be henne forlate dere inntil hun har bestemt seg og det må hun gjøre fort. Tenk framover og ikke la deg manipulere. Skjønner at det er vanskelig men tror ikke dere får det forholdet dere har hatt noengang igjen hvis du sitter der som en hengiven hund og venter.

Her må du IKKE være naiv men tøff tilbake og be henne forlate dere inntil hun har bestemt seg og det må hun gjøre fort. Tenk framover og ikke la deg manipulere

Henger meg på denne av Annie.

Er vedlig enig med henne,du TS må ikke la deg utnytte i en slik sitvasjon du er i nå. Dine følelser er lette å plukke ved.

Mange damer har lurt menn slik,fått med seg masse ut av et forhold og ikke delt som de skulle.

[Gjest Tor]

Jeg vet min erfaring virker lik din, men samtidig så kan den være veldig annerledes. Uansett, her er noen av mine erfaringer:

Det er litt status quo her, har vært en ok jul med sine ups and downs. Vi bor og sover fortsatt sammen, og jeg ser få eller ingen tegn på at min kone har noe videre kontakt med "han andre" - altså virker det svært sannsynlig at hennes historie om at dette bare var et ubetydelig blaff som nå er avsluttet holder stand... Dette er 90 % ekte "tro" fra min side, og 10 % "valg om å tro".

Etter "første runde" sa fruen at hun ikke hadde noe mere kontakt med "den andre". Dette var ikke sant. Hun tenkte (var fortsatt forelsket) på den andre, og hadde kontakt med ham.

Vi har snakket en del, og går til samlivsterapeut - enn så lenge i "singeltimer" for å bearbeide egne følelser.

Dette gjorde vi også: sammens og enetimer. Hun løy i større eller mindre grad i alle timene, om det var bevisst eller ikke vet jeg ikke. Jeg velger å tro at hun ønsket selv å tro det hun selv sa, men forelskelsen satt nok i...

Jeg synes det i musesteg går litt fremover - får litt mer berøring, litt mer gode smil, litt mer nærhet osv. Samtidig er det veldig svingende, virker som humøret hennes går veldig mye opp og ned. Det virker på meg som at det er mye irritasjon der knyttet til fortiden, og at hun har bestemt seg for å ikke slippe meg til - men at hun av og til i små øyeblikk "glemmer seg".

Samme erfaring hos meg: kona di er nok ikke "slem eller ondskapsfull" med hensikt, hun ser hvordan du prøver, hvordan du sliter. Selvfølgelig påvirker det normalt utrustede mennesker, hun har empati og følelser hun også.

Utfordringen er fortsatt at hun ber om rom for å tenke. Jeg har sagt og står ved det at jeg vil respektere prosessen hennes og ikke styre eller kontrollere hva hun gjør og tenker. Jeg prøver å gi henne litt rom - selv om det er j..... vanskelig. Når anledningen byr seg forsøker jeg lytte og forstå hennes tanker om fremtiden: Hva er hennes drømmer og forventninger...? Hva er mine...? Matcher de...?

Igjen samme erfaring: min frue var fortsatt forelsket...

Samtidig er det slik at jeg også har fått min wake up call - og ser klart at verken hennes eller mitt liv har vært bra de siste årene. Forskjellen er at jeg vet med sikkerhet at jeg ønsker å bygge en god fremtid sammen, mens hun vakler. Derfor viser jeg hver dag mitt endrede jeg, mer kan jeg ikke gjøre. Balansen blir troverdigheten slik at det ikke blir too much for henne og for min egen selvrespekt...

Hun vakler fordi hun er forelsket muligens? Hun vakler kanskje også fordi du er for tålmodig, tro det eller ei. Tror mange damer er slik, ubevisst. Du er ikke MANN nok enda.. Tolk dette positivt. Jeg synes det du gjør er veldig riktig, du virker tålmodig, snill og raus. Hun ser bare ikke dette enda. Jeg ba til slutt min frue om å flytte ut av huset. Hun sluttet ganske raskt å vakle.

Jeg viser min kjærlighet til henne så langt jeg tillater meg selv uten å tråkke for hardt inn i hennes prosess nå - og uten å bli en tryglende og forsmådd fyr.

Igjen dette med at noen kvinner er "snåle", de vil ha "huleboeren", "mannen" som forteller dem hvor skapet skal stå. Samtidig som de vil ha den trygge, gode mannen. Kvinnens psyke er komplisert. De (noen) vil ha "den gode", men begjærer "the bad guy", tror ikke disse kvinnene noen gang kommer til å innrømme dette...

Det jeg trenger er å få henne til å åpne seg for en felles prosess, der vi arbeider sammen for å rydde tanker og føleler om fortiden og ser inn i framtiden. Så kan vi se om hun kan finne følelsene for meg heller enn at hun skal gå å tenke alene. De fleste "profesjonelle" råd går i retning av det at kjærlighetsfølelsen ofte kommer tilbake når skuffelser og andre "kiler" ryddes av veien.

Det trengte jeg også. Det gikk kjapt når hun fikk tenke alene, for å si det sånn:/

Hvis noen av dere har tanker om hvordan jeg kan få henne med på en slik utvikling, er jeg takknemlig... (Det å kreve det er ikke noe alternativ - krav leder ikke noe sted i denne prosessen).

Hmmm, ja du har vel lest hva jeg har skrevet tidligere...

Det føles helt for jævlig, for å si det sånn. Jeg slet psykisk, gikk ned 12-13 kilo, aktiv sykemeldt en måned fra jobb pga "stress". Kom meg sakte, men sikkert.

Sånn, det var i hvert fall egenterapi bare å skrive dette...

Det krever sin MANN å være åpen om sine følelser:)

Blir dere et "ordentlig" par igjen, så er det vel og bra. Går det på dunken så er det hardt. Men du skal IKKE krype. Du skal være snill, tålmodig og raus, men samtidig VITE hva du vil. Være deg selv, TYDELIG.

Håper du finner ut av det.

Lykke til videre!

[Gjest Tor]

Det krever sin MANN å være åpen om sine følelser:)

Blir dere et "ordentlig" par igjen, så er det vel og bra. Går det på dunken så er det hardt. Men du skal IKKE krype. Du skal være snill, tålmodig og raus, men samtidig VITE hva du vil. Være deg selv, TYDELIG.

Håper du finner ut av det.

Lykke til videre!

Ser det ble litt feil i forrige innlegg. Ble litt tull med det du TS skrev og det jeg prøvde å flette inn. Jaja, du ser vel selv hva som er dine ord:)

[LevNå]

Hei Tor,

Takk for innspill, setter stor pris på at dere alle deler erfaringer.

Som du sier, din erfaring virker lik, men samtidig er det skummelt å generalisere... Intuisjonen min sier at dersom jeg kaster henne ut nå, så er det over. Men det er bare intuisjon...

Konklusjonen din ("du skal være snill, tålmodig og raus, men samtidig vite hva du vil. Vær deg selv, tydelig") er en god oppsummering av hva jeg forsøker å gjøre. Jeg vil tro at jeg lykkes bare delvis...

En ting jeg lurer på: hvor lang tid tok deres prosess, dvs fra problemene kom opp i dagen og til du kastet henne ut? I tillegg, hvor lang tid tok det før hun kom tilbake med endret syn?

[LevNå]

Forresten folkens, Virkelig Redd har fått seg bruker med navnet LevNå:-)

[Gjest Tor]

Hei Tor,

En ting jeg lurer på: hvor lang tid tok deres prosess, dvs fra problemene kom opp i dagen og til du kastet henne ut? I tillegg, hvor lang tid tok det før hun kom tilbake med endret syn?

Det tok ca 4-5 mnd fra "bomba" smalt om at hun var forelsket i en annen, til "runde nr 2". I mellomtiden hadde vi (jeg) prøvd det meste. Da den siste runden tok til flytta hun til gjestesoverommet. Det holdt jeg ut med i 14 dager, før jeg ba henne flytte heim til mora si eller noe. I samme hus som meg taklet jeg ikke at hun var. Alt av papir, samværsavtaler, eiendomsoverdragelser etc ordnet jeg på beste vis for oss begge. Redelig tvers gjennom. Delt omsorg og alt det der. Jeg kjøpe vårt felles hus til takst etc. Hun måtte ut, det var jo hun som ville gå. Noen uker senere var hun i nytt (kjøpt) hus. Jeg hjalp henne med flyttinga. Samme kveld som hun var flyttet ut ringte hun og, vel, hadde fått litt "kalde føtter". Virkeligheten tok vel henne igjen. Nå bor vi i to hus, og hun angrer fremdeles på det hun hadde gjort. Hun kan ikke skjønne hun kunne ha vært så dum etc.Det er vel ca 2 mnd + siden hun flyttet. Vi har begynt å overnatte litt hos hverandre. Skal på familievernkontoret igjen innen noen uker.

Jeg tror ikke det hadde gått slik hvis ikke jeg hadde vært tvers gjennom redelig, og bestemt på at hun måtte ut. Det gjorde utrolig vondt, jeg ville jo mest av alt bo med henne. Etter bruddet brukte jeg MYE energi på å møte livet som alenefar. Jeg var fast bestemt på at jeg skulle videre. Hadde lest endel om sorgreaksjoner og visste at alt jeg var gjennom av reaksjoner var normalt. Det gjorde det lettere. Hadde fin støtte av et par av de nærmeste kompisene mine. De hjalp meg med å se fremover. Det at jeg var så fokusert på et liv uten henne var nok kanskje med på å "åpne øynene" hennes, tror kanskje det.

Ved et evt nytt samliv med henne så er jeg fast bestemt på å ikke la meg bli for "koselig", jeg skal være tydelig på hva jeg vil. Jeg skal også sørge for at kommunikasjonen oss mellom blir forstått riktig av oss begge. Tidligere (og innimellom fremdeles) så snakket vi ofte "forbi" hverandre. Vi tolket av og til det som ble sagt i verste mening, det gjaldt nok spesielt henne. Tidligere har jeg nok også vært "overbærende" med tanke på krangler etc. For å roe stemningen/temperaturen i krangler så gav jeg meg ofte. For meg var en del ting ikke så mye å krangle om. Dette ble nok "misbrukt" av henne, sikker ubevisst. Jeg "ga lillefingeren" og hun krevde mer, og tolket ting som "seier" ved krangler. Jeg var nok kanskje litt mye tøffel, selv om hun kanskje mener noe annet. Det jeg prøver å si nå er at jeg ikke var TYDELIG nok i kommunikasjonen min til henne.

Et spørmål: hva har du å tape på å være mere tydelig/bestemt på at hun må "finne seg sjæl"?

Er hun glad i deg så skal hun ikke trenge spesielt lang tid på å finne ut av det. Hvis du er for "ettergivende" så frykter jeg at prossesen hennes bare blir forlenget, og sjansen kanskje er større for at det virkelig går galt. Mitt råd er at du "stålsetter" deg på det verste (brudd), og håper på det beste. Men du skal være tydelig, redelig, og kreve svar. Slik som det er nå kan du ikke leve særlig lenge uten at psyken din får seg en smell.

Vet ikke om du ble noe klokere av dette. Håper du finner ut av ting.

[Gjest snurrehode]

Kjære TS.

Sett deg ned med kona di og be henne pakke en bag med tingene sine og flytte ut omgående. Dette går ikke! Se på oppskrifta til Tor!

Jeg har vært i din kones sko.. jo mer elskelig min mann ble og villig til å prøve alt - jo mer avstand tok jeg. Jeg tenkte ikke en tanke på om vi skulle fortsett eller ikke. Men levde mitt eget egoistiske liv. Og dette var fullt mulig fordi min mann -SOM DEG- la alle kluter til for å være meg tillags. En dag sa han at han ikke klarte mer. Han viste ikke lengre hva han følte og om HAN ville fortsette da denne perioden tærte hardt på han. Gjett hvem som fikk panikk - og vips så var rollene snudd om......

Om hun går ut døren og ikke kommer tilbake - ja da ville hun ha gått uansett. Ikke vær redd. Du har alt å vinne. Om du fortsetter i dette sporet taper du - du har godtatt for mye. Neste gang dere er i en lignende situasjon så har hun ikke lært leksen sin og dere er på han igjen.

Sett deg ned å skriv en liste, som Tor sa.. 50/50 samvær, fordel tingen og ta en prat om hvordan dere skal kunne samarbeide best mulig om barnet. Ikke fokuser på henne, det gjør hun selv fra før. Og ikke vær snill, typ ta huset jeg kan flytte - dette er det hun som vil. La barnet inntil videre bli boende hos deg!

Kjære TS, jeg håper virkelig det ordner seg for dere - men nå må du ta et grep. DE thar gått noen mnd siden ditt første innlegg... Tid har hun hatt i massevis...

[Gjest Tor]

Kjære TS.

Sett deg ned med kona di og be henne pakke en bag med tingene sine og flytte ut omgående. Dette går ikke! Se på oppskrifta til Tor!

Jeg har vært i din kones sko.. jo mer elskelig min mann ble og villig til å prøve alt - jo mer avstand tok jeg. Jeg tenkte ikke en tanke på om vi skulle fortsett eller ikke. Men levde mitt eget egoistiske liv. Og dette var fullt mulig fordi min mann -SOM DEG- la alle kluter til for å være meg tillags. En dag sa han at han ikke klarte mer. Han viste ikke lengre hva han følte og om HAN ville fortsette da denne perioden tærte hardt på han. Gjett hvem som fikk panikk - og vips så var rollene snudd om......

Om hun går ut døren og ikke kommer tilbake - ja da ville hun ha gått uansett. Ikke vær redd. Du har alt å vinne. Om du fortsetter i dette sporet taper du - du har godtatt for mye. Neste gang dere er i en lignende situasjon så har hun ikke lært leksen sin og dere er på han igjen.

Sett deg ned å skriv en liste, som Tor sa.. 50/50 samvær, fordel tingen og ta en prat om hvordan dere skal kunne samarbeide best mulig om barnet. Ikke fokuser på henne, det gjør hun selv fra før. Og ikke vær snill, typ ta huset jeg kan flytte - dette er det hun som vil. La barnet inntil videre bli boende hos deg!

Kjære TS, jeg håper virkelig det ordner seg for dere - men nå må du ta et grep. DE thar gått noen mnd siden ditt første innlegg... Tid har hun hatt i massevis...

Meget kloke ord dette, TS. Jeg er fullstendig enig med snurrehode. Kona di har hatt tid i massevis...

Sitat fra deg: "Som du sier, din erfaring virker lik, men samtidig er det skummelt å generalisere... Intuisjonen min sier at dersom jeg kaster henne ut nå, så er det over. Men det er bare intuisjon..."

Som snurrehode sier: går hun så er det over uansett.

Du skal ikke være streng eller sint når/hvis du snakker med henne om dette. Du skal være mild og bestemt. IKKE glem dette med 50/50 ifm . barn (hvis det er ønsket ditt). Huset på deg (banken ordner sikker en avtale du kan leve med, det gjorde de i min situasjon), detaljert samværsavtale, barnet hos deg i første omgang, etc. Lag skriftlige avtaler, gjør de så redelige som mulig for DEG og henne. Ikke gi etter på ting fordi du vil være snill, da kommer du til å angre senere hvis det virkelig blir brudd. Lag gjerne utkast på de viktigste avtalene før du prater med henne. Flytt fokuset fra henne til deg og barnet, og om hvordan far/barn kan gå videre. La henne seile sin egen sjø, nå må hun ta ansvar for eget liv. Ballen er hennes. Hva hun gjør med den kan du ikke kontrollere lenger.

Og ikke minst: snakk med noen hvis du ikke har gjort det. Uansett hva som skjer så trenger du kanskje en samtalepartner, for å få bearbeidet ting.

Jeg krysser fingrer og tær på dine vegne, lykke til:)

[Gjest gjest]

Hvordan går det med deg TS?

[LevNå]

Ikke spesielt bra...

Det virker som om Tor sin historie slår inn mer og mer. Eneste forskjell er at jeg ikke hørt eller sett noe mer til han andre - og har vel ingen grunn til å tro at det fortsatt er noe der... Men hvem vet.

I går kveld sa hun at hun ikke orker å kjempe for oss, og at kanskje en løsning er at vi flytter fra hverandre en stund slik at hun får kjenne på det da. Hun ser nok for seg å bruke litt tid på denne prosessen med å flytte, og bruker veldig bevisst uttrykket at "en av oss flytter".

Jeg har vel nå innsett at Tor m.fl. har rett, nå må jeg få henne ut dørene så fort som mulig.

Noen nye tanker og råd anyone? Føler dette går fra vondt til jævlig...

[AnonymBruker]

Da er det på tide å slutte med venting, angst, usikkerhet - du må handle nå! Tor har allerede forklart prosessen. Si at du er enig, det er på tide at hun flytter ut. Du har prøvd, gjort deg tilgjengelig på alle måter, men nå må du være mild og TYDELIG!

[Gjest i samme situasjo]

Jeg er enig med de andre.

Det gjør vondt som faen, men det er viktig at du viser litt guts og signaliserer at du vil ta vare på deg selv oppi dette. Man kan ikke forstå seg ihjæl heller.

Jeg synes du skal be henne flytte ut slik at hun får kjenne på om det faktisk er dette hun ønsker. Du kan ikke gå på nåler lenger, det holder ikke i lengden.

Får fryktelig vondt av deg, men det er nok det beste i det lange løp, uansett om dere finner tilbake til hverandre eller ikke.

Lykke til.