Min kone vil forlate meg...

[Gjest Gjest]

Ja, det er nå starten begynner, det er nå du skal bli egoist og tenke på deg selv, husk hun gjør det. Vet hvordan du har det, fordi jeg var der for ett par år siden. Gjør som Tor beskrev, og forhold deg til den løsningen og ikke vingle. Dette du går igjennom nå er det noe av det værste som skjer så følelsene dine skal opp og ned som bølgene på ett hav. prøv å gjør det meste fortest mulig for din egen del, snillhet fra nå av er mot sin hensikt, tid til reflektering får du nok tid til senere. Husk å (prøv) spis. Dette vil du klare fordi du er en bra og klok mann. Ønsker deg alt godt og lykke til. Klin til å få dritten overstått. Bestemt, ryddig og si minst mulig.

Muligheten for at det blir dere igjen blir større når dere kommer dere vekk ifra hverandre.

[Gjest Gjest]

Ikke spesielt bra...

Det virker som om Tor sin historie slår inn mer og mer. Eneste forskjell er at jeg ikke hørt eller sett noe mer til han andre - og har vel ingen grunn til å tro at det fortsatt er noe der... Men hvem vet.

I går kveld sa hun at hun ikke orker å kjempe for oss, og at kanskje en løsning er at vi flytter fra hverandre en stund slik at hun får kjenne på det da. Hun ser nok for seg å bruke litt tid på denne prosessen med å flytte, og bruker veldig bevisst uttrykket at "en av oss flytter".

Jeg har vel nå innsett at Tor m.fl. har rett, nå må jeg få henne ut dørene så fort som mulig.

Noen nye tanker og råd anyone? Føler dette går fra vondt til jævlig...

Som å vokse leggene det der. Ingen som draaaaaaar voksen sakte av.. Et RØSK så er det over. Svir litt, men man kan smøre på aloe vera. Eller gå ut og bli full og feie over noen andre. Hepp hepp.

[Tor]

Ikke spesielt bra...

Det virker som om Tor sin historie slår inn mer og mer. Eneste forskjell er at jeg ikke hørt eller sett noe mer til han andre - og har vel ingen grunn til å tro at det fortsatt er noe der... Men hvem vet.

I går kveld sa hun at hun ikke orker å kjempe for oss, og at kanskje en løsning er at vi flytter fra hverandre en stund slik at hun får kjenne på det da. Hun ser nok for seg å bruke litt tid på denne prosessen med å flytte, og bruker veldig bevisst uttrykket at "en av oss flytter".

Jeg har vel nå innsett at Tor m.fl. har rett, nå må jeg få henne ut dørene så fort som mulig.

Noen nye tanker og råd anyone? Føler dette går fra vondt til jævlig...

Jeg har ingen nye tanker. Husker ikke helt hva som står tidligere i tråden heller.

Men: for meg ble det lettere når ting begynte å skje. Jeg fikk et fokus; nå skulle jeg bygge meg et liv, med mine barn. Og ikke minst; i MITT hus, det som var vårt felles hjem. Dette fokuset hjalp meg litt videre. Jeg fikk noe annet å tenke på. Kanskje det syntes på meg. Jeg ble kanskje "stødigere" som mann?? Fra litt sånn handlingslammet, til en mann med et mål. "Fruen" måtte ta støyten det er å flytte inn til en ny bolig. Rart dette, men jeg tror den overgangen kanskje var med på å få igang hodet hennes. Det ble kanskje så TYDELIG for henne hva som skjedde, hva hun mistet. Hvis DU flytter så sitter hun i vante omgivelser og kjenner kanskje ikke så godt på kroppen det som skjer. Tror nok at hvis hun flytter så er muligheten for at det kanskje ordner seg igjen større. Sørg for at hun flytter så raskt som mulig, ikke bruk mange uker på dette. Røsk av "plasteret" så kjapt som mulig.

Mitt forhold med "fruen" er nå i sakte utvikling fremover. Vi overnatter hos hverandre, hun mere hos meg enn jeg hos henne. Vi er vel det man kaller kjærester. Skal snart til familierådgiving. Jeg føler enno at hun ikke helt skjønner alvoret i hva hun har gjort, men jeg prøver å være tydelig, og snill på samme tid. Jeg gir meg ikke så lett lenger på ting jeg mener jeg har rett i, hvis du forstår. Er mindre "tøffel". Dette er en balansegang som er litt vanskelig. Jeg er en snill fyr i utgangspunktet. Nå prøver jeg fortsatt å være snill, men ikke dumsnill. Samtidig viser jeg henne at jeg har et liv uten henne også. Jeg drar på helgeturer til venner etc.

Å få forholdet på beina igjen vil nok kreve mye jobbing fra oss begge. Hvordan det går vet jeg ikke. Uansett vet jeg at jeg kommer ut av dette som en styrket mann.

Å være deg nå antar jeg ikke er lett. Du må kjenne på hva som blir riktig for deg. Ingen historier er like. Ønsker deg nok en gang lykke til.

[Gjest brutal_mann]

Vil bare gjenta meg selv her. TS har vert tidenes mann, hun er et ekte kvinnfolk som ikke har vett til å sette pris på alt han har gjort for dem. Så lenge hun ikke etter pris på han sinnsats på alle plan, ei heller klarer hun å se hvilke offer han har gjort for at de alle skal ha det bra, så er det bare å kaste henne på hue og ræva ut.

ALT i denne saken er HENNES feil, HUN må ta ansvar og se til å bli mer ydmyk. At TS overhode gidder å forholde seg til henne er forbi min fatteevne, men det er nå så. Om TS ennå vil befatte seg med dette egomonsteret av ei kjerring så får han sette krystallklare og harde krav og ikke fire en millimeter på noe.

[Snuppa]

Kjære LevNå!

Jeg vet så veldig, veldig godt hvordan du har det. De andre her har helt rett - du må be henne flytte ut NÅ! Hvor er ikke ditt problem, hun må ta ansvar for sine handlinger og konsekvensene av de. Det viktigste for deg nå er å ta vare på deg selv og barnet ditt, ikke henne og forholdet dere i mellom. Du har gitt og gitt, forsøkt og forsøkt, men skal du sitte igjen med et snev av selvfølelse, så tar du taket nå. Jeg vet så veldig godt at det er en modningsprosess og at man selv kjenner når nok er nok, men hun endrer neppe mening så lenge dere bor under samme tak.

Visst er det ensomt å sitte i huset med en sovende unge alene og visst er det grusomt når ikke lengre kan prate med deet man trodde var ens nærmeste fortrolige, men du vil få det så mye bedre med deg selv. Jeg vet av egen erfaring at denne kontinuerlige krisetilstanden nærmest knekker deg i to og at du nå trenger noe forutsigbarhet og en visshet på hva som er viktigst i livet ditt.

Lykke til!!!!!

[Gjest NB]

Lykke til.

Det er vondt når man mister tyggheten man har i et forhold.

Det kommer til å bli bedre, uansett hvordan det går...

[kvinnerkvinner]

Bare husk at den som flytter ut uten ungen da har gitt fra seg daglig omsorg siden man da ikke har adresse sammen med barnet lenger.

Mange har gått i den fella.

[Gjest brutal_mann]

Bare husk at den som flytter ut uten ungen da har gitt fra seg daglig omsorg siden man da ikke har adresse sammen med barnet lenger.

Mange har gått i den fella.

Mange menn som tvinges i den fella der ja...

[Sophie-Ann]

Kjære LevNå, må bare si at jeg føler med deg. Jeg gikk gjennom akkurat det samme som deg i fjor. Der var det også tenkepause osv, og det hele endte opp med at han gikk rett i armene på damen som ventet i kulissene. Han løy også om hvor lenge de hadde truffet hverandre, osv. Så jeg kjenner meg veldig igjen i historien din. Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke ba ham om å gå når han ville ha "pausen" sin.

Vær så snill og ikke vent til hun bestemmer seg. Ta valget nå, og be henne gå. Du må gjerne sende meg en PM hvis du vil prate.

[Trollmamma]

Jeg synes det er sagt så mye bra over her, og de har nok rett, alle sammen.

Hvor vondt det enn føles, så kommer du styket ut av at du ber henne gå.

Be henne ta ansvar for handlingene sine.

Gi beskjed om at du ikke lenger kan leve med denne usikkerheten.

Nå er det din tur å stille premissene, og vise at du også har noe du skulle ha sagt.

Lykke til!

[LevNå]

Hei alle,

Takk for støtte, jeg har sagt det mange ganger: Det varmer og letter litt.

Jeg har hatt praten med min kone, og hun har ikke mer å gi sier hun. Jeg må si det føles som et stort svik. Gode og onde dager osv, hva er lovnader verdt når det kommer til stykket selv i de næreste relasjoner?

Jeg ba henne da om å flytte ut, ettersom jeg ikke kan ha det slik lenger. Og jeg ba henne om å gjøre det raskt. Jeg blir nødt for å arbeide videre med livet mitt uten henne, og dersom hun skulle komme på andre tanker lenger ned i veien får vi evt bare håpe a jeg ikke har kommet for langt i min prosess. Det vondeste var responsen hennes: "Ja, hun var der hun også, og som vi hadde snakket om så var det nok det beste alternativet...".

Et praktisk problem som kommer opp der er at hun ikke har familie i byen vi bor i. Derfor snakket vi om å leie noe for en periode for å komme raskt "i gang" og ta praten om deling etc etterhvert. Jeg har dog gjort klart at noe mindre enn 50% omsorg for vår sønn ikke er aktuelt.

Da foreslår hun noe jeg ikke har tenkt på: at vi i denne overgangsfasen bor hver vår uke hjemme med barnet og den andre uken alene i en leilighet. Den er jo ikke lett å argumentere mot hvis en setter den lille gutten først... Hva sier dere? Jeg har sagt klart fra at jeg ønsker å beholde huset på lang sikt. Jeg har jo heller ikke lyst til å gjøre overgangen "lett" for henne, ettersom mitt siste håp slevfølgelig er at den nye hverdagen blir en vekker for henne...

Faen, dette er vondt og vanskelig...

PS. Det er fortsatt null snakk om en annen her....

[Havbris]

Føler med deg - og du har jammen vært utholdende og kommet henne mange kilometer i møte. Jeg får inntrykk av at hun egentlig har tatt denne avgjørelsen for en god stund siden - men har vært for feig til å ta ansvar for den. Så seigpiner hun deg så lenge at det blir du som må ta avgjørelsen for dere - og da er hun igrunnen enig. I ettertid kan hun også si at det var du som ba henne flytte. Feigheten har hatt gode vekstvilkår her vil jeg påstå.

Det er bare å begynne på veien videre - og ikke støtt deg til håpet om at hun vil våkne opp når hun har bodd alene en stund. I såfall er det du som skal sitte ved roret i første omgang og legge tydelige premisser.

[AnonymBruker]

Jeg ville synes at det var merkelig å drive og flytte frem og tilbake slik. Da er det lettere å takle for barn å flytte mellom steder,enn at foreldrene ikke er "konstante" på hvert sitt sted.

[Tor]

Hmm, du har det ikke greit nå.

Kort om den responsen hennes. Da jeg ba min frue om å flytte så var hun også enig i det. Det som gjorde det ekstra vondt for meg var at jeg "følte" ganske sterk at hun tok feil, hvis den gav mening? Hun gjorde noe jeg følte hun kom til å angre på. Hele greia føltes feil. "Hun vet ikke hva hun gjør!", var en tanke jeg hadde. Men-men, flytte gjorde hun. Hva slags "følelse"/intuisjon, eller noe i den stilen, du har vet jeg ikke. Det som er sikkert er at kona di flytter, det er det du må forholde deg til. Jeg regnet forholdet mitt som ferdig når hun var enig i flytting. Jeg var med å leita etter bolig til henne. Var vel strengt tatt jeg som ordna en til henne også tilslutt. Ville ha fortgang i prossesen.

Når det gjelder tanken om delt bosted så var den litt vrien. Jeg hadde ikke takla å levd annenhver uke i boligen. Det kommer til å dukke opp mange ekstra utfordringer da. Hva om det virkelig blir slutt og en av dere (eksempelvis henne) dukker opp med en ny partner? Jeg hadde fått noia av å vite at "fruen" hadde liggi å pult med en annen i min seng, for å si det på godt norsk. Samarbeidsklimaet mor-far hadde blitt veldig vanskelig. Uansett om jeg ikke hadde hatt noe med hvem hun var med ettersom forholdet jo var slutt. Følelser skal man ikke undervurdere. Selv den snilleste kan bli temmelig "slem" i sjalusi etc. Jeg hadde IKKE blitt med på delt bolig. Du kommer også hele tiden på å bli minnet om henne, finner hennes ting liggende når det er din uke etc. Tror det blir litt som å rive av plasteret saaaaakte.

Det er ikke sikkert hun har kontakt med en annen, kan være at følelseslivet hennes er blitt så føkka opp av forelskelsen at hun rett og slett er usikker på om det er verdt å satse på deg. Litt sånn: "Det må jo være noe galt ettersom jeg er/har vært forelsket i en annen? Da kan ikke mitt forhold vare livet ut?" Etc

Når det gjelder den lille, han har best av en FAR som har det bra, og selvfølgelig en mor som har det bra også, men det blir hennes eget ansvar. DU har et ansvar for at DU skal ha det bra i fremtiden, da får barnet det bra også. Hvis DU kneler psykisk så er IKKE det til det gode for barnet. Jeg mener hun får ta ansvar for eget liv, du må tenke på deg selv og barnet.

[Gjest brutal_mann]

Uansett hva hun foreslår, hun skal ut, for det er hun som bryter. Huset skal over på deg, så får hun finne på hva søren hun vil etter det.

[Ava Mae]

Jeg er enig med Tor. Delt bolig i overgangsfasen er en ugunstig løsning og vil bare forlenge bruddet. En av grunnene til at du ønsker henne ut av leiligheten er jo nettopp for å komme deg videre i livet ditt og det vil du aldri klare med en slik bosituasjon som delt bolig. Ikke ser jeg hensikten heller for hun er den som klart og tydelig har sagt at dette ikke er noe mer å jobbe med så bruddet er jo et faktum. Hvorfor skal dere da satse på en uke her og en uke der fremfor at hun flytter til ny bolig slik at både du, hun og ikke minst sønnen deres kommer i gang med de prosessene dere nå skal gjennom?

Forøvrig leit å høre at enden på visa ble som den ble. Men jeg synes helt klart du kan gå ut av dette forholdet med hevet hode og viten om at du gjorde det du kunne før bruddet ble en realitet

[Gjest Gjest]

Husk at du er en bra mann, og DU vil få det bra igjen, sønnen din også. Gikk igjennom det samme som deg, også med barn. Hvert sekund var fylt med smerter i bryste, angst og depresjoner. Følte at jeg hadde sviktet barnet mitt. Nå har jeg det bra, alene til og med. Hvis jeg hadde klart det, så skulle jeg ha avlastet smertene dine litt, men dette er livet dette også. Du skal langt ned nå, men dette er bare en liten periode av live ditt, så ikke gjør noe du vil angre på. Spis og hold ut, Dette klarer du.

[Gjest Gjest]

Husk at du er en bra mann, og DU vil få det bra igjen, sønnen din også. Gikk igjennom det samme som deg, også med barn. Hvert sekund var fylt med smerter i bryste, angst og depresjoner. Følte at jeg hadde sviktet barnet mitt. Nå har jeg det bra, alene til og med. Hvis jeg hadde klart det, så skulle jeg ha avlastet smertene dine litt, men dette er livet dette også. Du skal langt ned nå, men dette er bare en liten periode av live ditt, så ikke gjør noe du vil angre på. Spis og hold ut, Dette klarer du.

Må også legge til at du IKKE må dele bolig annenhver uke med henne.

[Snuppa]

Da foreslår hun noe jeg ikke har tenkt på: at vi i denne overgangsfasen bor hver vår uke hjemme med barnet og den andre uken alene i en leilighet. Den er jo ikke lett å argumentere mot hvis en setter den lille gutten først... Hva sier dere? Jeg har sagt klart fra at jeg ønsker å beholde huset på lang sikt. Jeg har jo heller ikke lyst til å gjøre overgangen "lett" for henne, ettersom mitt siste håp slevfølgelig er at den nye hverdagen blir en vekker for henne...

Vet ikke hvorfor så mange her inne kategorisk slår fast at du ikke skal gå med på en slik løsning. Jeg har vært utsatt for nøyaktig det samme som deg og vi deler nå på å bo i huset sammen med barna en uke om gangen. Det er slitsomt å flytte ut hver uke, men det er da ikke noe mindre slitsomt for barna å måtte bytte bosted hver uke? Tror vi voksne har godt av å kjenne på hvilke konsekvenser våre handlinger får for barna våre.

En slik løsning er ikke noe man kan holde på med til evig tid, men det gjør overngangen for barna lettere siden de fortsatt får bo i hjemmet sitt og samtidig blir vant til at de bare er sammen med enten mamma eller pappa. Selvsagt må man lage en del regler som det forventes at begge parter respekterer, f.eks. rundt renhold, deling av utgifter, innkjøp og evt involvering av nye partnere.

Delt bosted er ingen optimal løsning, men hvor mange optimale løsninger har man i en slik situasjon????

[Faust]

Trist å høre at det gikk slik.

Uansett om målet ditt er å finne sammen igjen eller ikke, tviler jeg på om der er lurt å dele bolig. Tor og Ava Mae har noen gode poeng om dette. Du har tatt en avgjørelse og det er viktig at den fremstår som solid. Når hun kommer med lignende forslag bør du ikke vise tvil om hva du vil.

Fremover bør du på ingen måte motarbeide henne, men du skal helle ikke være den som tilrettelegger for henne.

Skjønner godt at dette er en vanskelig tid. Har vært gjennom det samme.

Bare noen tanker, ingen fasit.