Min kone vil forlate meg...

[Gjest Virkelig redd]

Virkelig redd

Jeg er en relativt ung mann i 30 årene som i helgen har fått et virkelig slag i magen og trynet på en gang. Min kone gjennom 4 år fortalte meg at hun er veldig usikker på om hun kan se et fortsatt forhold. I løpet av de neste dagene har tilbakemeldingen forsterket seg, og jeg oppfatter at hun er kommet langt i tankeprossessen. Jeg er helt knust og vet ikke hvordan jeg i det hele tatt skal klare å stå oppreist.

Vi var sammen i 6 år før vi giftet oss. Vi har en liten gutt sammen, han går i barnehagen. Vi elsker ham naturlig nok veldig, veldig høyt begge to.

Vår historie er at vi siden vårt bryllup har hatt noen ekstremt vanskelige år. Like etter bryllupsreisen fikk vi meldingen om at min mor hadde fått brystkreft i ganske ung alder. Ettersom jeg er enebarn og min far døde i en ulykke når jeg var liten, falt hele støtten og oppfølgingen på meg. Min mor døde ett år senere. I samme periode hadde den umiddelbare familien på min side også andre problemer med sykdom og ekteskap som preget de fleste rundt oss. Deretter hadde vi en periode på et par år frem til sommeren 2010 hvor min jobb har holdt på å ta livet av meg – jeg er selvstendig næringsdrivende og hadde (enkelt å se i etterkant) investert alt for mye penger. Når finanskrisen kom har jeg måttet kjempe med nebb og klør for å unngå økonomisk katastrofe for meg og min familie. Dette har tatt altfor mye tid, reiser og hodet mitt. Jeg landet til slutt noenlunde på bena i sommer.

Alt dette har medført at jeg ikke har vært en god ektemann. Jeg har gått i fellen å glemme hva som er viktigst for meg, samtidig som jeg vanskelig hadde noe valg. Det som er helt klart er at i samme periode har jeg forandret meg mye, og det kan jeg ikke skylde på andre enn meg selv. Jeg har vært fraværende, oppmerksomhetsløs, irritabel osv. Verst av alt – jeg har ikke sett hennes behov for gode opplevelser i hverdagen, og ei heller hennes behov for å snakke med meg og dele sorger og gleder.

Det jeg samtidig vet er at jeg siden sommeren, og spesielt de siste dagene, har fått ristet verdiene skikkelig på plass. Jeg vet at er jeg den samme gamle godgutten igjen, og jeg vet virkelig at jeg vil evne og ønske å gjøre henne lykkelig. Mitt store problem nå er altså at jeg ikke har reagert før. Hun sier hun ikke er glad og lykkelig lenger, og gleder seg ikke av å våkne opp sammen med meg. Det er ikke krisene vi har vært gjennom i seg selv, men min opptreden for øvrig i mange små situasjoner som har utløst dette. Jeg ser det helt klart nå, jeg har egentlig vært en skikkelig drittsekk (men aldri stygg med henne verbalt eller fysisk). Hun har også flere ganger underveis tatt det opp med meg at det ikke går an å ha det slik, men hun har aldri blåst skikkelig ut. Derfor har jeg, dumme meg, ikke tatt inn over meg alvoret og evnet å endre meg.

Vi hadde planlagt vårt andre barn, og hun hadde sluttet med prevensjon. Alvoret i å sette et nytt barn til verden har nok spilt en stor rolle i hennes reaksjon nå.

Jeg har nå sagt til henne at dette er verdt å kjempe for, at vi må arbeide med det sammen – for oss selv og for gutten vår. Hun gir ikke så mye på dette feltet, men sier mer at hun har behov for å tenke. Hun orker ikke at jeg nå skal ”ta igjen det tapte” og ”bevise meg” ved å skape positive opplevelser og romantiske middager. Den ensomheten hun har vært gjennom har gjort altfor mye med henne, sier hun.

Jeg elsker henne så ufattelig mye, og MÅ klare å finne en utvei her. Jeg kan ikke bare sitte å vente, det er jeg redd for vil falle dårlig ut for min del. Innerst inne må jeg tro på at kjærligheten vår finnes fortsatt. Jeg ønsker så gjerne å vise mine følelser, holde henne, gi henne gode opplevelser nå. Samtidig kommer desperasjonen mitt fort gjennom, og det er helt motsatt av hva hun ber om.

Dersom noen av dere har råd for hvordan jeg kan angripe dette, er jeg virkelig takknemlig.

Hilsen Virkelig redd.

[AnonymBruker]

Hun har hatt det tøft og det har du også, men bare på to helt ulike måter. Dere glemte hverandre på veien og i tillegg kom det et barn.

Skal dere ha mulighet til å jobbe dere igjennom det som har vært så anbefaler jeg på det sterkeste parterapi.

Lykke til

[I Grosny]

Det innlegget du skrev var bra. Du kan vise det til henne.

Hun er sliten akkurat nå, etter en lang tung tid. Forsøk å sats det du kan på å glede henne. Kjør støvsugeren mens hun ligger i badekaret, masser føttene hennes, kjøp blomster.

Jeg synes det er godt gjort at du har fightet bedriften din ut av finanskrisa. Det måtte du.

Pass deg for TV og PC. Disse skjermene er vår tids tidstyver, og hvis du havner der, så underpresterer du hjemme, og den falske hvilen som skjermene gir stjeler faktisk overskudd.

Fortell kona di at du har snudd. At du har blitt en oppgradert ektemann. Si at du håper hun tar seg tid til å få glede av det. Si at hun kan få oppleve det gode igjen med deg. Si at du vil bombardere henne med kjærlighet og omsorg og forhåpentligvis vekke godfølelsen igjen. Det tar tid.

Be henne vente med å kysse nye menn som frister henne. Be henne ialfall om å gi deg et halvt år. Og sørg for å få tatt ut ett par uker romantisk ferie i dette halvåret.

Red: Bruker over anbefalte parterapi. Jeg håper dere får til det. Og samlivskurs. Problemet er at din kone må ønske det selv. Så bare stell maksimalt pent med henne.

Endret 24. november 2010 av I Grosny

[AnonymBruker]

Så... Hun vil ikke love ekteskap etter dårlig tider? Alt kan aldri være bra. Du har jobbet så hardt for å at din familie skal komme ovenpå økonomimsk og unngå å bli ruinert! Ser hun ikke at det MÅTTE til!?

Jeg synes hun ser litt vel mye "meg, meg, meg".

Å kaste bort dette ekteskapet virker for meg ubegripelig! Alt dere har sammen, dere har gått igjennom så mye, men nå skal det være over? Etter alt som har skjedd?

Få henne med til terapi.

[AnonymBruker]

Hjelp! Da jeg begynte å lese innlegget ditt så trodde jeg det var min mann som hadde skrevet inn! Men ser jo etterhvert at det er ikke det.....

Jeg er kona som vil forlate han, og han er omtrent like snill og grei som deg. Han jobber veldig mye, vi har interesser på hver vår kant, men ingen store problemer innad i ekteskapet. Vi har bare glemt hverandre. Og jeg har tenkt på dette 2 år... Og for å forklare litt om hva som skjer med henne - hva jeg tror - : Hun er lei, hun elsker deg ikke lenger. Tror hun hvertfall, gnisten er borte, spenningen er borte, det er bare blitt kjedelig og masse tid alene. Du og min mann er antagelig det beste som kan hende oss, men vi klarer ikke se det. Vi er kommet så langt i tvilen at det ikke føles som det er noen vei tilbake. Vi lengter etter å oppleve spenning igjen, vi ønsker å være alene og bare være oss selv. Jeg på min side ser veldig klart at jeg har det egentlig som plommen i egget, men jeg klarer ikke slå meg til ro med at jeg skal ha det slik følelsmessig hele resten av mitt liv.

Vi har ingenting å snakke om annet enn familie/unger og praktiske ting. Vi reiser aldri på tur sammen bare oss to. Vi har veldig forskjellige meninger om såvel politikk som hundeoppdragelse. Vi kommer ikke på nett uansett på en måte. Vi har forandret oss drastisk på de 14 årene vi har være sammen. Ingen av oss er blitt noen dårligere mennesker, bare veldig forskjellige. Forskjellene var der nok i begynnelsen også, men de spilte liksom ikke noen rolle, vi utfyllte hverandre på mange måter. Sånn er det dessverre ikke lenger.... Og jeg er ikke i tvil om at din kone er bare kjempelei seg hun også - drømmen om evig lykkelig samliv brast, og det er et nederlag å innrømme.

Jeg har bestillt time for parterapi, men jeg skal være ærlig å innrømme at jeg vet ikke hvor dette ender... Jeg tror ikke det har så mye for seg - alt står på meg.

Lykke til - jeg håper det ordner seg for dere!!

[I Grosny]

Hjelp! Da jeg begynte å lese innlegget ditt så trodde jeg det var min mann som hadde skrevet inn! Men ser jo etterhvert at det er ikke det.....

Jeg er kona som vil forlate han, og han er omtrent like snill og grei som deg. Han jobber veldig mye, vi har interesser på hver vår kant, men ingen store problemer innad i ekteskapet. Vi har bare glemt hverandre. Og jeg har tenkt på dette 2 år... Og for å forklare litt om hva som skjer med henne - hva jeg tror - : Hun er lei, hun elsker deg ikke lenger. Tror hun hvertfall, gnisten er borte, spenningen er borte, det er bare blitt kjedelig og masse tid alene. Du og min mann er antagelig det beste som kan hende oss, men vi klarer ikke se det. Vi er kommet så langt i tvilen at det ikke føles som det er noen vei tilbake. Vi lengter etter å oppleve spenning igjen, vi ønsker å være alene og bare være oss selv. Jeg på min side ser veldig klart at jeg har det egentlig som plommen i egget, men jeg klarer ikke slå meg til ro med at jeg skal ha det slik følelsmessig hele resten av mitt liv.

Vi har ingenting å snakke om annet enn familie/unger og praktiske ting. Vi reiser aldri på tur sammen bare oss to. Vi har veldig forskjellige meninger om såvel politikk som hundeoppdragelse. Vi kommer ikke på nett uansett på en måte. Vi har forandret oss drastisk på de 14 årene vi har være sammen. Ingen av oss er blitt noen dårligere mennesker, bare veldig forskjellige. Forskjellene var der nok i begynnelsen også, men de spilte liksom ikke noen rolle, vi utfyllte hverandre på mange måter. Sånn er det dessverre ikke lenger.... Og jeg er ikke i tvil om at din kone er bare kjempelei seg hun også - drømmen om evig lykkelig samliv brast, og det er et nederlag å innrømme.

Jeg har bestillt time for parterapi, men jeg skal være ærlig å innrømme at jeg vet ikke hvor dette ender... Jeg tror ikke det har så mye for seg - alt står på meg.

Lykke til - jeg håper det ordner seg for dere!!

Anonym B (og Virkerlig redd med kone). Jeg tror parterapi og Samlivskurs er nyttige greier . Uansett. Uansett om dere klarer å få tilbake forholdet eller ikke. Det handler mye om kommunikasjon, og kommunikasjon er en nøkkel til godt samspill og samliv. Styrket kommunikasjonsevne vil også hjelpe i forhold til evt. nye flammer og samarbeid om barn.

Anonym B- tror du at din mann og "Virkerlig Redd" egentlig er litt for snille? - at de mangler den drittsekk og sjeffaktoren som setter dere på plass, og får det til å koke?

[Havbris]

TS - jeg har ingen problemer med å lese fortvilelsen din ut av det du har skrevet. Det er tøft å våkne opp å få følelsen av å ha sovet totalt i timen. Samtidig kan jeg også kjenne meg litt igjen i det du skriver om kona di. Egentlig er alt gjenkjennelig – og hvis vi ser bort fra selve detaljene i historien – så er nok det du beskriver en ganske klassisk historie som til syvende og sist handler om to mennesker som mistet hverandre av syne på ett eller annet tidspunkt.

Jeg ser ikke noe poeng i å utpeke en skurk og et offer her – sannsynligvis er denne historien mer sammensatt enn det du kan fortelle her på forumet. Så jeg synes ikke at du skal tillate deg selv å kalle deg selv en drittsekk. Du har tatt ansvar for det du følte du var nødt til å ta ansvar for – i de krisene dere har opplevd. At konen din har opplevd deg som en drittsekk i noen situasjoner er nok sikkert bare knagger hun må henge sin egen frustrasjon på. Jeg vil tro bildet er mer sammensatt enn som så.

Jeg tror ikke dette løses ved hjelp av romantiske middager eller weekender på et hotell, det kan ofte lage ”kunstige” rammer med urealistiske forventninger. Dere må prioritere å snakke, snakke, snakke sammen så ofte dere har mulighet. Om forventninger som brast, om savn, ensomhet, sårhet og skuffelse. Begge to. Dere må snakke om grunnleggende behov i forholdet – og om hvordan dere kan imøtekomme hverandre på dette. Og dere må tørre å være dønn ærlige på det. De fleste mennesker har behov for å bli sett og anerkjent for den de er og for det de gjør i livet.

Mannen min og jeg har vært i nærheten av der dere er nå. Vi mistet hverandre av syne en lang stund og glemte å se hverandre – slik vi burde ha sett hverandre hver eneste dag – av ulike årsaker. Så rullet snøballen – og ved påtrykk av hendelser ”utenfra” så satt vi midt i en krise. Den rystet oss såpass at vi ble klar over at vi var iferd med å miste hverandre. Jeg hadde hatt mye av samme følelsene som din kone – men jeg vet at mannen min også hadde sin egen opplevelse av hvordan dette hang sammen. Vi var to om dette. Vi har pratet og pratet oss igjennom mange måneder og har landet der hvor vi vet at vi ikke skal tillate oss å miste hverandre av syne. Det lå igjen glør som vi har klart av blåse nytt liv og energi i.

Hvis konen din føler at hun lenge har tatt ansvar for dere to – og for AS familie – så kan det nå være din oppgave å vise henne at du virkelig ønsker disse endringene – at du også ønsker å ta ansvar for forholdet fremover. Du må vise henne dette HVER ENESTE DAG. Ikke som små ”happenings” men som en vedvarende måte å forholde seg til henne – og dere som par, på. Ikke tenk at du skal ”ta igjen det tapte” – for det kan du ikke. Men du kan vise henne at hun er betydningsfull i livet ditt – at du trenger henne. Og at du mener det.

Oppsøk et familievernkontor og be om time for dere – det er jo ikke sikkert dere får hjelp men det er verdt forsøkene. Dere har en historie sammen som det er verdt å ta vare på – og parterapi kan være en innfallsvinke til å komme i gang.

[AnonymBruker]

Anonym B (og Virkerlig redd med kone). Jeg tror parterapi og Samlivskurs er nyttige greier . Uansett. Uansett om dere klarer å få tilbake forholdet eller ikke. Det handler mye om kommunikasjon, og kommunikasjon er en nøkkel til godt samspill og samliv. Styrket kommunikasjonsevne vil også hjelpe i forhold til evt. nye flammer og samarbeid om barn.

Anonym B- tror du at din mann og "Virkerlig Redd" egentlig er litt for snille? - at de mangler den drittsekk og sjeffaktoren som setter dere på plass, og får det til å koke?

Anonym B her. Jeg tror ikke min mann har vært for snill, han krever en del plass han også. Og jeg har mange ganger følt han er en egoistisk drittsekk. Men jeg kan ikke skylde på det, det er ikke derfor jeg har "mista" han. Det er et resultat at vi har glemt hverandre, jeg har ingenting jeg kan sette fingeren på i vårt forhold som ikke kunne vært løst hvis vi bare hadde vært litt mere oppmerksomm i årene som har gått. Jeg er så lei meg at jeg vil helt kaste opp, men jeg føler at det er over. Jeg kan ikke se i dag at vi lever lykkelelig sammen om 6 mnd. Jeg kan for alt jeg vet sitte i rennesteinen og samle tomflasker, så forvirret og usikker på livet mitt er jeg..... Og det er så utrolig frustrerende å ikke klare å gjøre det som er "riktig" i følge boka.

[AnneBonny]

Dere har gått gjennom mange utfordringer:

A) Barn

B) Sykdom

C) Økonomiske problemer

D) Kommunikasjonsproblemer

Opp i alt dette forsvinner man jo. En må nesten normalisere problemene litt og se hva slags utfordringer dette egentlig er. Jeg bøyer meg i støvet for at dere har klart dere til nå, disse problemene kaster jo en tung og fæl skygge over mennesker. Så det skulle bare mangle at dere opplever disse utfordringene som dere gjør nå.

Nå som du ønsker å se løsningene på hva alle disse problemene har resultert i så synes jeg Havbris kommer med gode og løsningsinnstilte råd. En som har gått gjennom og kjempet seg ut av dette. Snakk med din kone

Endret 24. november 2010 av AnneBonny

[Gjest milli]

TS,

Jeg vil først si at det er trist å lese det du skriver, og at jeg ser at du har det vanskelig.

Men jeg synes du kjører mye på selvmedlidenhet.

Du har det vanskelig økonomisk, din kone sa ikke godt nok ifra (Hva skulle hun ha gjort da? Stått å hylt på golvet?)

Hun SA godt nok ifra. Du VALGTE din jobb. Du er voksen og ansvarlig for dine valg.

Jeg vet jeg virker tøff og hard med deg nå, og jeg beklager..Men GJØR NOE. Snakk med psykolog!Snakk med kompiser!Snakk med din kone! Dra på parterapi, les selvutviklingbøker. gjør noe overraskende for henne, lag middag annenhver dag, vask stuegolvet uten en sur mine.

Skriv ned dine mål og felles mål på et ark og signer, få henne til å signere på at DU skal bli flinkere..og IKKE si at hun IKKE PRØVDE GODT NOK. Dette er ikke hennes feil.

Hva har DU gjort for å gjøre situasjonen bedre?

[AnonymBruker]

TS,

Jeg vil først si at det er trist å lese det du skriver, og at jeg ser at du har det vanskelig.

Men jeg synes du kjører mye på selvmedlidenhet.

Du har det vanskelig økonomisk, din kone sa ikke godt nok ifra (Hva skulle hun ha gjort da? Stått å hylt på golvet?)

HALLO I LUKEN!

Han måtte jobbe for at familien skulle sikkert få beholde hus og annet! Man er jo avhengig av å ha penger for at en familie skal overleve: han har jobbet for at familien skal ha tak over hodet! Det er ikke HAN som har slitt økonomis, men hele familien! Hva skulle han ha gjort da? Gått konkurs og måtte flytte inn med familien sin opp i en 30 kvadrats på Haugenstua? Hva foreslår du?

[Gjest Spinell]

Du har fått mange gode svar her, jeg ville egentlig bare gi deg en klem

Jeg synes Havbris og I Grosny har sagt mye fint. Både å snakke sammen og ikke minst å passe seg for tidstyver som PC og TV.

Bruk tid på hverandre isteden. Masse tid. Skap opplevelser og minner sammen. Hver dag (eller i alle fall så mange dager dere kan). Det dreier seg ikke om dyre ting, men om å samarbeide om hva som enn måtte være av daglige gjøremål fra matlaging til rydding. Istedenfor å sette på TV på kvelden etter barnets leggetid: snakk, spill spill, klin på sofaen

Vær sammen, og lev sammen, ikke bare lev "ved siden av hverandre". Det sies mye tull om kvalitetstid, synes jeg. Etter min mening er det kvantitetstid som vil være kvalitet for dere nå.

[AnneBonny]

Det innlegget du skrev var bra. Du kan vise det til henne.

Hun er sliten akkurat nå, etter en lang tung tid. Forsøk å sats det du kan på å glede henne. Kjør støvsugeren mens hun ligger i badekaret, masser føttene hennes, kjøp blomster.

Jeg synes det er godt gjort at du har fightet bedriften din ut av finanskrisa. Det måtte du.

Pass deg for TV og PC. Disse skjermene er vår tids tidstyver, og hvis du havner der, så underpresterer du hjemme, og den falske hvilen som skjermene gir stjeler faktisk overskudd.

Fortell kona di at du har snudd. At du har blitt en oppgradert ektemann. Si at du håper hun tar seg tid til å få glede av det. Si at hun kan få oppleve det gode igjen med deg. Si at du vil bombardere henne med kjærlighet og omsorg og forhåpentligvis vekke godfølelsen igjen. Det tar tid.

Be henne vente med å kysse nye menn som frister henne. Be henne ialfall om å gi deg et halvt år. Og sørg for å få tatt ut ett par uker romantisk ferie i dette halvåret.

Red: Bruker over anbefalte parterapi. Jeg håper dere får til det. Og samlivskurs. Problemet er at din kone må ønske det selv. Så bare stell maksimalt pent med henne.

Enig med dette også.

Det er jo fullt ut mulig at dere begge har godt av litt tid for dere selv. En trenger ikke å forlate hverandre av den grunn, men en får mer tid til å tenke og finne seg selv under problemområdene når man står utenfor trygghetssonen.

God kontakt og romantisk omsorg samtidig kan gjøre underverket, hehe.

[waco]

Det han er aller mest redd for nå er at det skal komme en eller annen sleip kompis som skal trøste henne litt. Legge sin arm omkring henne og fortelle henne at alt kommer til å ordne seg. Kanskje ta henne på litt vin og andre tanker, - og virkelig lytter til alle hennes problemer. Forteller vitser og får henne til å le.

[Gjest Gjest]

Det er fryktelig kjipt det du opplever TS. Uansett må du se hva som er sant her. Du har oppført deg elendig i perioder, og ingenting kan unnskylde akkuratt det. Derfor mener jeg at du må ta ansvaret ditt og la henne gå, slik at hun kan samle seg og få tilbake muligheten til å kjenne etter. Kanskje dere ikke var ment for å leve sammen lenger enn noen få år. Det er ingenting i livet som er satt i stein. Kanskje hun krever noen andre som er villig til å gi det du ikke klarte å gi henne, kanskje ikke? Hvem vet, men uansett så har du lært at kjærlighet er farlig å leke med. Slike skader er ikke lett å reparere.

[I Grosny]

Det er fryktelig kjipt det du opplever TS. Uansett må du se hva som er sant her. Du har oppført deg elendig i perioder, og ingenting kan unnskylde akkuratt det. Derfor mener jeg at du må ta ansvaret ditt og la henne gå, slik at hun kan samle seg og få tilbake muligheten til å kjenne etter. Kanskje dere ikke var ment for å leve sammen lenger enn noen få år. Det er ingenting i livet som er satt i stein. Kanskje hun krever noen andre som er villig til å gi det du ikke klarte å gi henne, kanskje ikke? Hvem vet, men uansett så har du lært at kjærlighet er farlig å leke med. Slike skader er ikke lett å reparere.

Å la henne gå nå synes jeg er for tidlig. Fordi dere har barn sammen. Og det er ikke snakk om akutt voldssituasjon. Hun kan fint leve med dere ett år til uten å ta skade av det.

Men hun trenger kanskje noen uker alene. Og da mener jeg alene, ikke med nye elskere. Og ikke med forståelsesfulle, støttende mannlige venner.

Jeg foreslår at dere snakker sammen. Blir enige om parterapi. Blir enige om å gi forholdet ett år der begge satser det som går for å finne tilbake igjen. Og trå til. Det skylder dere guttungen.

Jeg antar at hun går og sikler på grønnere gress, ellers hadde hun aldri vært så brå i avgjørelsen. Slikt grønnere gress (feilforelskelse) tar knekken på følelser for deg. Kanskje du må diskutere det med henne, men hvis hun er forelsket så er hun nok blind for fornuft. En ny mann kan bli littegrann bedre en deg i medvind, men han kan aldri bli en fullverdig far for din sønn, selv om han ser mye flinkere ut i starten. Så alt i alt er det en dårlig løsning å bytte deg ut.

Så få dama di til å ligge unna den typen der, om ett halvt år så har hun kanskje kommet over han, og da kan hun bygge opp noe med deg igjen.

Jeg håper det jeg sier om din rival bare er løgn, fantasi og oppspinn (det er jo fantasi og oppspinn basert på min magefølelse), men spør dama di om hvorfor hun vil stikke av så fort?

Driter hun i barnet sitt? Må hun rive opp ett kjedelig forhold uten å prøve å satse på å få det opp igjen. Jeg synes hun skylder ungen sin å prøve ett år. Så får hun heller dumpe deg da.

[Gjest Mika]

Mulig alt dette er p.g.a. at hun sluttet med p-pillen, kan hende du rett og slett ikke lukter så godt for akkurat henne, mange skilsmisser i dag skyldes nettopp dette.

Kanskje det hele var en bløff, sånn sett må hun nesten gå imot sin egen vilje/ instinkt for å fortsatt være sammen med deg TS, gjør hun det så hadde jeg blitt virkelig bekymret.

Du vet... bitre piller skal en sluke, ikke tygge.

[Gjest gjest]

Det han er aller mest redd for nå er at det skal komme en eller annen sleip kompis som skal trøste henne litt. Legge sin arm omkring henne og fortelle henne at alt kommer til å ordne seg. Kanskje ta henne på litt vin og andre tanker, - og virkelig lytter til alle hennes problemer. Forteller vitser og får henne til å le.

Signerer denne!

[Daisy Fraser]

Det viktigste du kan gjøre nå er å vise henne at du faktisk har tatt poenget.

Det viser du ved å snakke om ting, ved å være den som driver dette forover. Men mest av alt ved å lytte og ta til deg ting. Nå er det på tide å huske hva hun har sagt til deg i årevis. Hva hun har prøvd å kommunisere, men du har overhørt. Du har kjørt ditt eget løp og ikke lyttet til henne. Nå må du lytte og vise at du mener alvor.

Jeg synes du skal si at du vil kjempe for forholdet deres, og at du vil be om at hun ikke gir deg opp enda. Sett en dato. Si at et halvt år eller et år til må det da være verdt å prøve å redde familien deres. Og så spør du henne hva hun trenger. Hva hun tror kan være med å bygge opp igjen det dere har hatt. Jeg tror det er viktig med gode opplevelser sammen. Men jeg trenger ikke roser. Det tar noen minutter å kjøpe en rosebukett. Jeg trenger tid, og at mannen min investerer i meg. Jeg kan for øvrig anbefale deg boken "Kjærlighetens fem språk". Bruk tid på å finne ut hva hun trenger og hvordan dere kan kommunisere best. Og vær den som tar initiativet.

Det viktigste av alt er at du ser henne. At du får henne til å føle seg sett som menneske, attraktiv som kvinne og interessant som samtalepartner. MEN: og dette er viktig!!!! Det holder ikke å gjøre det for at hun skal føle det. Du må faktisk mene det. Jeg håper du greier å se forskjellen. Du må faktisk jobbe med deg selv for at du skal se henne som kvinne. Du må jobbe med deg selv for på begynne å bruke det blikket du brukte før. Se på rumpa hennes, på puppene hennes. Se henne som du gjorde før, minn deg på hvorfor dette er drømmekvinnen. Jobb med å synes hun er like spennende som du alltid har syntes. Om du gjør det og det er ektefølt, så vil hun også kjenne at dette er ekte, ikke et spill for å tekkes henne. Og det er så mye, mye mer verdt. Vi kvinner er nemlig skapt slik at om mannen vår gjør noe fordi han vet vi vil det så er det OK. Men om han gjør det fordi han ønsker det så er det verdt så uendelig mye mer. Om mannen min sier at han synes jeg er fin på håret, fordi han har bestemt seg for å si noe fint til meg den dagen, så er ikke det like mye verdt som om han ser meg nok til å legge merke til håret mitt og kommentere det fordi han tenkte det der og da. Om du nå skrur opp oppmerksomheten fordi du er redd for at familien din vil falle sammen, så vil hun tenke "han mener ikke det han sier, han sier det bare fordi han er redd for at jeg skal gå, og fordi han har bestemt seg for at han skal si fine ting." Vær ærlig istedet. Si "Jeg har ikke vært flink nok til å se deg. Jeg skal jobbe med det, for jeg synes jo du er den fineste i verden. Og du fortjener faktisk at jeg ser på deg og sier det. For jeg mener det veldig selv om jeg har glemt å tenke over det. Så jeg skal jobbe med å se deg igjen. Fordi jeg synes du er så fantastisk"

For det som har skjedd er at i hverdagen har dere blitt vant til hverandre og blitt en del av møblementet. Og om man føler seg oversett og uinteressant, så trives man ikke heller.

Og til wacko

sånne kommentarer om sleipe kompiser som kommer og får dama til å le, er skikkelig turn off. Det får det til å høres ut som om menn er en gjeng med hankatter som har markert på dama si. Og det viktigste faktisk ikke er å beholde et menneske man elsker, men å forsvare territoriet sitt overfor andre menn.

[I Grosny]

Og til wacko

sånne kommentarer om sleipe kompiser som kommer og får dama til å le, er skikkelig turn off. Det får det til å høres ut som om menn er en gjeng med hankatter som har markert på dama si. Og det viktigste faktisk ikke er å beholde et menneske man elsker, men å forsvare territoriet sitt overfor andre menn.

Daisy, du har kanskje det beste og mest oppbyggende innlegget her.

Allikevel så er det lett å observere at slike "kamerater" som Waco har kryr det av. Når dama har gått for lut og kaldt vann over lang tid, og merker forståelse, interesse og kjærlighet fra den oppmerksomme og vennlige kameraten, så er det veldig fort gjort at hun får lyst på han , og slutter å føle noe for sin fraværende mann. Da er veien kort til brudd.

Jeg tror at i slik krise så har man ofte både interne problemer og eksterne fristere.

Da jeg endelig fikk skilt meg fra min kone, så var jeg faktisk forelsket i ei anna dame (som jeg ikke hadde noe på gang med). Hun blokkkerte mine kjærlighetsfølelser, og det var absoluttt null kjærlighet igjen til kona mi.

Endret 25. november 2010 av I Grosny