den forbanna angsten

[AnonymBruker]

jeg har sosial angst. går på cipralex og truxal... skal begynne på dps igjen etterhvert...

angsten ødelegger så mye for meg! jeg driver og skal flytte nå. hva gjør man da bl.a? man går til matbutikken og spør om de har noen pappesker man kan få. jeg var i butikken i sted men neida.... angsten tillot meg ikke å spørre noen etter esker... pokkers angsten, gjør alt så vanskelig for meg

[kanel23]

jeg har sosial angst. går på cipralex og truxal... skal begynne på dps igjen etterhvert...

angsten ødelegger så mye for meg! jeg driver og skal flytte nå. hva gjør man da bl.a? man går til matbutikken og spør om de har noen pappesker man kan få. jeg var i butikken i sted men neida.... angsten tillot meg ikke å spørre noen etter esker... pokkers angsten, gjør alt så vanskelig for meg

Uff da, det høres slitsomt ut Men går du bare på medisiner? Jeg er ganske skeptisk til medisinering som eneste løsning på problemer,iallefall når det er snakk om beroligende medisin som ikke kurerer, men bare holder problemet litt i sjakk. Har du vært til psykolog? Jeg er mener kognitiv atferdsterapi skal ha god effekt på behandling av sosial angst om du finner noen som er gode på det.

[tåke]

det er ikke alltid medisin hjelper på det psykiske. hvis ikke du har en psykolog vil jeg anbefale deg å skaffe en.

når det gjelder det med pappbokser kan jeg lett kjenne meg igjen. husker en gang favorittforfatteren min skrev under på bøker i norli og jeg sto i over ti minutter bak en bokhylle og tenkte "skal jeg tørre å gå bort eller ikke?". men siden ingen andre gjorde det, turte heller ikke jeg. i dag blir jeg bare sint på meg selv, for han ville sikkert ikke blitt sur på meg hvis jeg gikk bort, og han hadde uansett glemt det etterhvert.

det du kan gjøre er å be en venn om å bli med deg. da er dere to om det, og kanskje ikke så ille?

[DenDuVeit]

Sosial angst er helt forferdelig å leve med... Jeg har prøvd litt uten medisiner, men er nå tilbake både på medisiner og i terapi.

Forbanna drittsykdom

Jeg er skikkelig dårlig på å be om hjelp fra andre selv, men vil tro at det egentlig er veien å gå. Koster noen andre så lite å spørre etter en kasse på butikken feks, i forhold til hva det koster en med sosial angst.

Selv hadde jeg ikke spurt etter kasser på butikken om det brant, hadde før laget meg en kasse av et tre i skogen. Ganske teit egentlig, om man ser logisk på det

[Gjest kml]

Med på det der. Gikk gjennom det gjennom hele ungdomsstiden min, men trodde selv jeg bare var vanlig pubertets-sjenert. Jeg turte ikke gå ut døra engang.

Nå etter 2 år med terapi, blir jeg fortsatt ukomfortabel å gå alene bortover gata. Det verste er for eksempel stå på bussholdeplassen med mange mennesker rundt. Føler den dømmelsen, at alle ser gjennom meg, dømmer meg på klærne, kroppsholdning, utseende og slikt. Aner ikke hvor jeg skal gjøre av henda så det ser naturlig ut for eksempel. Hate it. Skal til fastlegen neste uke for å høre om jeg kan fortsette med terapi ettersom forrige time var tre år siden. Håper han bare skjønner hvorfor jeg trenger det, og ikke kaster det bort som ingenting...

[Gjest selvig]

Vet hva slags helvete dette er. Ting som kan bidra: God kondisjon, bygge opp selvtillit på andre plan, god kroppsholdning, metakognitiv terapi, gode venner, familie, noen medisiner som bl.a. ssri kan bidra. Ellers kan god, gammel allergimedisin som Atarax virke angstdempende. Det å ikke bruke mye tid til å tenke på dette problemet er viktig. Kanskje lettere sagt enn gjort, men det kan hjelpe å f.eks. sette av litt tid fast til å bekymre seg og tenke over dette problemet.

[Gjest Raggy]

Ja den dritt angsten er ikke grei... Jeg har hatt den med meg i mange år. Nå har jeg gått til behandling å på en måte "blitt kjent med angsten min. Jeg har akseptert den som en del av meg og begynt å snakke til den.

Høres sikkert rart ut, men for meg gjør dette angsten mye mindre. Når det er ting jeg skal feks kjøre buss, så sier jeg til angsten at "nå får du gi faen å plage meg en stund fordi jeg skal gjøre en helt vanlig ting som er endel av det å leve.

Jeg flytter på en måte angsten ut fra meg selv ved å snakke til den. Skal jeg inn i butikken og kjenner at det snører seg i halsen tar jeg et oppgjør med angsten først. Det som hjelper meg er at jeg blir sint på angsten, den er med men JEG bestemmer så noen ganger må den bare vente!!!!

Detter høres kanskje helt teit ut, men tro meg det hjelper:)

Jeg har tatt cipralex i to år og det hjalp bra en stund. Men sluttet fordi jeg følte meg så fjern etterhvert, for meg var det godt å slutte med cipralex da jeg fikk mere energi og fikk et klarere hode.

Har akkurat startet med buspiron, får nå se hvordan det funker...

Hva tenker du om det jeg har forklart her??? Klem:)