Kravstore voksne barn

[Kosemose]

Jeg syns det er flott at noen får hjelp fra foreldrene sine, være seg økonomisk, praktisk eller emosjonelt. Så håper jeg at de samme foreldrene får økonomisk, praktisk og emosjonell hjelp etterhver som de blir gamle og mindre ressurssterke... Også håper jeg at disse snille foreldrene blir fortalt at det de bidrar med verdsettes. Blir trist når jeg hører hvordan enkelte nærmeste utnytter egne foreldre og tar det for gitt at foreldrene skal stå på pinne. Mange foreldre gjør det så gjerne, men de ønsker nok å bli sett og verdsatt for det de gjør, de som alle andre.

[tingeling]

Dette innlegget ga meg en utrolig god latter ! Litt komisk syns jeg .

Komisk på hvilken måte?

[Gjest Provosert]

En bekjent har i det siste hjulpet sin sønn med oppussing av hus (total oppussing), hver dag når han kommer hjem fra jobb (han jobber deltid) så går han og hjelper sønnen, ofte til 11-12 om kvelden, de dagene hann ikke jobber så er han hos sønnen i stedet og i helgene blir det ofte ekstra innsats hvor de begge jobber fra morgen til kveld. Faren er i midten av 60-årene og har vært syk (kronisk og reduserende sykdom) og gir uttrykk for at han synes det er slitsomt med så mye arbeid hos sønnen, men får seg ikke til å si nei, for hvem skal hjelpe til hvis ikke han gjør det? Jeg skjønner at faren synes det er vanskelig å si nei, men jeg har verre med å forstå at den voksne sønnen ikke skjønner at hans far som er snart pensjonist og har vært mye dårlig trenger den fritiden han har. Det er ikke bare faren som har ansvar for å sette grenser slik han ikke blir utnyttet! Når faren hadde bursdag, sa sønnen (som selv var bortreist) at gaven fra han var at faren fikk fri i helgen.. Det var sikkert ment som spøk, men sier litt om holdningene..

[AnonymBruker]

Jeg er ofte litt redd for å bli oppfattet som kravstor av omverdenen, men fakta er at foreldrene mine tilbyr seg å hjelpe uten at jeg så mye som har vurdert å hinte. De hjelper meg enormt, og jeg sier ofte nei fordi jeg vil klare meg selv. Men nå er jeg så heldig at jeg har spreke foreldre, så jeg kan ta det for gitt at hvis de tilbyr seg så har de også helse til det. Og selvfølgelig er jeg beredt til å gjøre det samme tilbake når de blir skrøpelige.

[Gjest gjestdeluxe]

Denne tar jeg som et uttrykk for ironi.

Mitt innlegg var ikke ment som ironi. Jeg forsøker å være meget forsiktig med ironi i dette nettforumet.

Jeg forventer som sagt at jeg kan være i dialog med minst én forelder, og at h*b hjelper meg alt h*n kan. Jeg vil bidra tilbake når de blir gamle og eventuelt behøver ekstra hjelp.

Jeg vil alltid være deres barn, uansett hvor gammel jeg blir og jeg slutter ikke å ha en relasjon med foreldre/en forelder uansett alder. Jeg behøver råd og hjelp uansett hvor gammel jeg blir.

Dette ville jeg ha vært innstilt på å gi til eventuelt egne barn også, og jeg verdsetter selvsagt at jeg har noen å gå til uansett hva jeg behøver økonomisk eller relasjonsmessig støtte til - dette vil jeg "betale" tilbake når de blir gamle og behøver hjelp.

Hvorfor tar du det som ironi? Noen har faktisk et ganske bra forhold til minst 1 av 2 foreldre i voksen alder, livet ut. Derfor kan jeg tillate meg å forvente det. Jeg vet at jeg får det.

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg syns det er flott at noen får hjelp fra foreldrene sine, være seg økonomisk, praktisk eller emosjonelt. Så håper jeg at de samme foreldrene får økonomisk, praktisk og emosjonell hjelp etterhver som de blir gamle og mindre ressurssterke... Også håper jeg at disse snille foreldrene blir fortalt at det de bidrar med verdsettes.

Helt enig.

Og selvsagt, har man en forelder somstiller opp når det behøves økonomisk og emosjonelt, så er man da selvsagt rede til å gi massivt tilbake underveis og alltid. Å utnytte egen familie er bare veldig ufint!

[Ciara]

Jeg synes det er leit at voksne barn forventer så mye av sine foreldre når de i stedet burde kunne klare seg selv.

Selv er jeg veldig heldig. Både mine foreldre og mannen min sine foreldre elsker å tilbringe tid med barnebarnet sitt, og de gleder seg til han blir så stor at han kan komme på overnattingsbesøk hos dem. Flere av dem jobber også redusert og har ymtet frampå om at de veldig gjerne vil passe sønnen min en dag i ny og ne i stedet for at han går i barnehagen. Dette er som sagt noe de selv ønsker, og da er det jo vinn-vinn.

Økonomisk sett har vi alltid klart oss selv for det meste, men foreldrene våre har gitt oss et par tusen ved noen få anledninger. Dette fordi de selv ønsket å bidra.

Jeg har inntrykk av at det er veldig mange middelaldrende og eldre som har veldig god råd og som selv ønsker å skjemme bort barna sine litt.

[Kråkesaks]

tråden er ryddet og delt. resten finner dere her.

Kråkesaks.

[AnonymBruker]

Jeg synes også det er feil å forvente noe, særlig når det gjelder økonomisk og praktisk hjelp man egentlig burde tjene til selv eller betale håndverkere for å gjøre. Men jeg skjønner at man blir skuffet når foreldre ikke viser noe interesse for barnebarn, eller for å ha noe særlig kontakt generelt, og når de tydelig forskjellsbehandler barna. På den annen side er det nok ikke alltid så lett å vurdere hva som er NOK hjelp, besøk - noen har jo større behov eller mindre annet nettverk rundt seg, slik at selv om man får mye hjelp, har man det fortsatt slitsomt og ser derfor ikke så godt hvor mye andre faktisk bidrar.

Selv har jeg fått en del økonomisk hjelp, dvs egentlig forskudd på arv og arv fra besteforeldre for det meste, men det er absolutt ikke noe jeg har bedt om eller forventet. Selv om jeg aldri har hatt mye inntekt har jeg spart det aller meste av det jeg har fått. Samtidig har det jo vært en ekstra hjelp når jeg har tjent lite, og har gitt meg mulighet til å velge litt friere enn om jeg ikke hadde fått den hjelpen.

[AnonymBruker]

I vår familie er det en person som har fått en god del drahjelp fra foreldrene våre. De har bestandig hatt dårlig råd, og vi andre har vel aldri forventet å få noe økonomisk hjelp fra dem. Det ble kort og greit: De støttet den som var minst i stand til å ordne seg selv (og ja, det var snakk om en betydelig verdi).

Ble derfor betenkt da det ble igjen noe penger når mamma døde. Pappa delte ut noe penger likt mellom oss, og behold en del selv. De fleste av oss sa at han egentlig kunne beholde pengene selv, men så var det h*n. Jeg fikk høre i ettertid at dette mennesket ble meget snurt over at h*n ikke fikk mer penger...

Hadde fryktelig lyst til å si dette mennesket et sannhetsord eller to, men bet det i meg. Vi andre har støttet foreldrene våre med både praktisk og økonomisk hjelp, mens h*n ikke har gjort så mye for noen andre enn seg selv... Ja, nå høres jeg ondskapsfull ut, men tro meg - noen mennesker er faktisk sånne.

Det eneste jeg er skuffet over er at pappa ikke bryr seg om å holde kontakten med familien sin. Greit nok at han har en "ny" familie, men det blir litt feil at han glemmer sin gamle. Koster ikke så mange kroner å slå på tråden av og til....jeg gjør det stadig vekk...huff.

[O'hara]

I min familie, jeg har tre halvsøsken, får vi ulik hjelp, noen får mer penger enn andre, andre får mer psykisk støtte.

Jeg synes det er helt greit jeg, for vi har alle ulike behov.

Men disse som klager for at besteforeldre ikke stiller opp som barnevakt i hytt og pine, vel det har jeg ikke noe til overs for. Når man får barn så får man de av egen fri vilje, forhåpentligvis, og da er ungene ens eget ansvar.

Når det gjelder disse som får økonomisk støtte, hvorfor er det så galt om foreldrene har råd til det? Jeg har selv fått støtte når jeg har hatt dårlig råd, og det er da mye bedre enn å havne i en inkassosituasjon om det er alternativet?

Økonomisk og fysisk hjelp kan ikke vektmåles, og over tid vil jeg tro at det vil jevne seg ut, men det betyr at man må se litt større på det enn bare enkelthendelser...

Syting generelt sett, slik som ts nevnte i et innlegg, har jeg lite til overs for, samtidig så tror jeg ikke at ting er så sort/hvitt til enhver tid, og mange ganger bedømmer man en hel situasjon utfra en enkelt hendelse. Jeg har hvertfall blitt såpass voksen at jeg skjønner at så enkelt er det ikke