Voksne kvinners selvbilde vs kropp

[OppNed]

Hei

Feil forum, kanskje? Men allikevel...dette henger sammen med selvfølelse ovenfor både partner og andre omgivelser. Og et egenbilde som absolutt har med seksualitet og samspill å gjøre.

Etter litt(?)tankevirksomhet så har jeg bestemt meg for å ta opp et tema som for min del er veldig ømfintlig. Ved å gjøre det så føler jeg at jeg blottlegger meg litt mer enn jeg liker å gjøre, men etterhvert så har dette blitt såpass heavy tankestoff at jeg må lufte dette på en eller annen måte.

Samtidig så vet jeg at det er så mange oppegående mennesker i dette forumet, at noen kanskje kan hjelpe meg litt. Kanskje...

Om ikke annet så kan kanskje noen gi meg noen perspektiver

Jeg har et problem. Et problem som jeg bevist forholder meg til som et ikke-problem (??). Saken er den at jeg har et heller anstrengt forhold til mat. D.v.s ikke mat men det å være mett. Jeg takler ikke å være mett, enkelt og greit.

Det å holde meg slim har etterhvert blitt så viktig for meg at alt som er sunt blir plassert i skyggeland. Det begynte med en lei utroskapshistorie som resulterte i et vekttap på en god del kilo samt en skilsmisse. Har aldri vært overvektig, men har hatt en helt fin normalvekt. Etter dette så har gresen for normalvekt flyttet seg til det som ligger 5-6 kilo under, hvis dere skjønner. Jeg får komplimenter hele veien over kroppen min. I all min dustete forfengelighet så har jeg forbannet meg på at hvis noen skal mestre dette med å holde "sprettert-kroppen" vedlike så er det MEG!

Flat mave gir meg økt seksuell glede. Det å holde kroppen innenfor str 34-36 gir meg trygghet. Det å kjenne sultfølelse gir meg økt energi (?), tro det eller ei.

Det å kaste opp et måltid gir meg stå-på-iver

Dette kommer og går. Enkelte perioder har vekten gått opp et par kg, og jeg hater det. Følelsen av å deffe dette av gir en følelse av kontroll som matcher alt annet jeg driver på med. Yepp, det handler om kontroll. Kontroll over en følelse som grenser mot selvpining.

Jentekvinner ( ). Har dere et helt avslappet forhold til dette? Jeg kan ihvertfall ikke skylde på andre enn meg selv og en eventuell svakhet for en medieskapt billedgjøring av hva en effektiv, vellykket kvinne er for'no. Dette blir så sammensatt og bablete at jeg ikke vet hva konklusjonen er.

På en side så føler jeg at alt livet mitt dreier seg om som er av betydning har med personlighet og hardtarbeidende tankevirksomhet å gjøre. På den annen side så er denne visualiseringen av min egen vellykethet en ting som raskt kan spottes av andre kvinner som en kroppshysteria som jeg burde ha kuttet ut i en alder av 22. Derfor er dette et ikke-tema. En hard disiplinfaktor som jeg aldri snakker med noen om. Som både gir en slags isolert følelse samtidig som det gir et personlig kick.

Det jeg kanskje vil frem til er å høre hvor bekvemme dere er i egen kropp. For min del så er jeg ikke bekvem hvis jeg ikke holder mine egne, strenge mål. Alt blir feil hvis dette rakner. Alt. Utrolig nok.

Maiken

1212[ Dette Innlegg er endret av: Maiken den 2002-05-05 19:18 ]

[Yatzy]

Jeg har egentlig ingen greie på dette med spiseproblemer, men velger å svare deg likevel.

Jeg synes det høres ut som du stiller UTROLIG store krav til deg selv! Du høres ut som du MÅ mestre alt - i hvert fall i forhold til mat - for i det hele tatt å føle deg vel. Det kan ikke være godt.

Hadde du stilt samme krav til NOEN andre i livet ditt? Neppe. Klarer du å slakke litt av på kravene dine?

Jeg vet ikke - har som sagt ikke greie på dette. Ingen er perfekte, og ingen forventer at du er perfekt - unntatt du selv.

Håper det går bedre med deg.

[Nelle]

Først av alt: jeg blir så lei meg når jeg hører deg fortelle at du ikke er bekvem med din egen kropp.

De som kjenner meg i dag ville kanskje ikke tro det når jeg sier at jeg forstår deg. Men de som kjente meg for en del år siden vil tro det. For jeg forstår virkelig hvordan du har det -selvom det er en stund siden jeg selv engasjerte meg i dette med kropp og vekt osv.

Det er så rart -å høre noen si at det gir dem økt seksuell tilfredsstillelse å ha en flat mage. Jeg har en liten rund mage -det er liksom ikke en "kul" på midten, men den er rund liksom "hele veien rundt". Min eventuelle seksuelle tilfredsstillelse avhenger ikke av denne magen, men jeg må ærlig si at jeg liker å ha den. Jeg synes den er så ufattelig myk å ta på, så utrolig feminin. Og jeg liker at gutter tar på den.

Jeg danser, og etter en treningsøkt står vi og strekker ut. Det er speil overalt i lokalet, og jeg har som regel en ganske ettersittende "catsuit" på. Jeg liker så godt å se hvordan innsiden av lårene liksom "former" seg og lager buer i linjene mine når jeg strekker ut. Synes det er så vanvittig feminint!

Noen ønsker å fortelle oss at vi skal være tynne -men vi trenger ikke å være det om vi ikke ønsker. Når alt kommer til alt kan vi saktens være akkurat den vi vil -og hvorvidt man er vellykket eller ikke kommer ikke an på hvor mye vi veier.

Min ønskevekt for noen år siden var ca. 5-6 kilo under det jeg veier nå. Nå grøsser jeg ved tanken på å skulle veie 5 kg mindre -jeg har funnet ut at jeg trives aller aller best med å ha litt former. Føler meg mer feminin da. Og derfor er jeg altså i den heldige situasjonen at jeg kan spise en kake til frokost om jeg måtte ønske det -uten å få det minste snev av dårlig samvittighet. Fordi jeg kjenner med meg selv at jeg er oppriktig glad i kroppen min, og trives med den -helt genuint.

Maiken -dette var vel kanskje ikke noe "hjelp" for deg. Jeg vet ikke hva jeg skal si til innlegget ditt -annet enn at jeg virkelig unner deg å ha et godt forhold til kroppen din.

Var dette et teit innlegg?

Mange, mange klemmer til Maiken!

Nelle

[ElleVille]

Maiken.

Jeg har egentlig ingenting fornuftig å komme med i denne sammenhengen. Fikk likevel en del tanker som følge av innlegget ditt... som jeg pleier å få etter svarene dine!

Jeg er en god del år yngre enn deg, og kan ikke en gang kalle meg helt "voksen". Det nærmeste blir kanskje vesle-voksen - og jeg pleier å uttale meg om ting jeg ikke har greie på. Nuhvel.

Saken er at jeg kjenner meg til en viss grad igjen i det du forteller.

Jeg er kontroll-freak, og mister jeg oversikten, da mistrives jeg.

Jeg har funnet ut at det ikke er mulig å kontrollere alle områder, og har derfor greid å slakke litt på dette.

Men, et område jeg ikke slakker, er kroppen min.

Jeg føler at er det noe jeg kan få gjort noe med, så er det min egen kropp, ved hjelp av trening og kosthold.

Dette er i og for seg sunt. Jeg har også hittil kun fått positive resultater, og holder kroppen i sjakk med trening og "riktig" mat.

Innbiller jeg meg selv.

Det kan kanskje diskuteres hvor sunt mitt kosthold er - eller helst mitt syn på mitt kosthold. Jeg har på en måte fortrengt at jeg er vanvittig glad i såkalt "god" mat. Det er jo i og for seg ikke farlig.

Men jeg ser det henger sammen med mitt kroppsbilde. Hadde det ikke vært fordi jeg ønsker å se ut på en bestemt måte, hadde det jo ikke vært nødvendig med denne kontrollen over mat.

Som sagt, så har ikke mine tanker rundt dette utviklet seg like langt som dine, og det er jeg svært takknemlig for.

Likevel ser jeg en aldri så liten parallell, nemlig forsøket på å kontrollere en slags "selvtillit" ved å se ut på en spesiell måte - ved å være slank. I ditt tilfelle kanskje mer "fanatisk" enn hos meg - enda.

Vel, jeg er klar over at dette ikke var til noe som helst hjelp til deg Maiken, jeg håper andre kan trå til og gi deg (oss) litt perspektiver.

Ønsker deg lykke til likevel, og håper du får orden på ting.

Du virker, etter det jeg har lest av deg her på KG, som ei tøff jente som tør å face' ubehagelige tanker og følelser.

Jeg prøver selv å gjøre det, men du skal ihvertfall vite at det er et område du har fullstendig kontroll over.

Klem.12

[Rita]

Kjære Maiken.

Dette kjenner jeg så utrolig godt igjen. Det er som om kroppen er selve selvbilde. Kroppen!!

Så lenge jeg kan huske, har jeg vært "sykt" opptatt av kroppen. Jeg har alltid vært slank, foruten etter et par barnefødsler, hvor jeg la på meg 15 kilo!

For å holde kroppen "vedlike" gjør jeg som du. Jeg trener. Minst fem dager i uken. Det holder ikke å være slank. Jeg MÅ være spenstig, muskuløs og ha strutterumpe!! Magen, som etter fødselen var løs, fikk jeg fjernet. Puppene som var slappe, fikk jeg puttet på plass igjen. Jeg pumper og pumper sånn at jeg etter hver eneste treningsøkt, nesten ikke klarer å stå på beina.

Jeg er fornøyd nå. Men det er veldig skjørt. Det skal VELDIG lite til, før jeg oppfatter at kroppen siger ut. Et stort måltid med mat, fører ofte til noen minutter over doskålen for å bli kvitt "djevelskapen". Jeg makter heller ikke følelsen av å være skikkelig mett. Da forakter jeg meg selv og orker ikke å se meg i speilet. Jeg føler at magen er som en ballong og blir enormt rastløs, før jeg blir kvitt maten.

Får jeg av en eller annen grunn, ikke trent, så blir jeg rastløs og utrolig.

I og med at jeg trener såpass mye, og derved sannsynligvis har en høy forbrenning, kan jeg tillate meg diverse utskeielser. Som litt snop og litt godterier. Men mett ønsker jeg ikke å være.

Jeg "suger" til meg alle posivite kommentarer for kroppen min. Alt for det det er verdt.

Jeg innser til og med selv at det er noe narsissistisk over det, men jeg klarer ikke å gjøre noe med det.

Helt ærlig så mener jeg at dette har med egen sårbarhet og gjøre. Sårbarheten i forhold til å IKKE bli oppfattet som attraktiv nok! "Jeg skal søren meg ikke bli oppfattet som "gammel" og dvask." Kanskje har dette forsterket seg i forhold til at man en gang har blitt "sveket". At en person man har stått nært har foretrukket en annen. Det har brukket litt av selvfølelsen og man tillegger dette det rent estetiske, altså hvordan man ser ut!! Ubevisst blir det kanskje en tanke om at man ble sveket fordi man ikke var "flott" eller tiltrekkende nok!! Så da må man jo gjøre noe ved det!!

Egentlig har jeg tenkt litt på dette med kontroll. Altså hvorvidt denne fikseringen er en måte å føle at man har kontroll på. Jeg er ikke så helt sikker på om det er riktig. For egen del heller jeg mer over til tanken om at jeg er "overfokusert" på eget ytre og at jeg IKKE er bra nok, dersom jeg ikke ser BRA ut. Åltså tror jeg at mine andre indre egenskaper, de man ikke øyeblikkelig ser, ikke er verdt å elske eller se opp til.

Hmmmm....dette er jo egentlig veldig forvirrende, også fordi man er så bevisst problemet. Uten egentlig å ha evne og kanskje også vilje til å gjøre noe ved det.

Kanskje burde jeg ha sagt til deg at du sikkert er bra nok som du er, men det ville du nok oppfatte som meningsløse ord. Jeg antar at det ikke ville rekke helt inn.

Okey, så er det sånn da. 12

[Gjest Turi]

Jeg kaster ikke opp. Jeg klarer det ikke, men jeg har ofte ønsket at jeg kunne når jeg har spist mye.

Jeg trener bare 3-4 ganger i uken.

Så jeg er ikke så ille "angrepet" som dere, Maiken og Rita.

Allikevel sitter mye av mitt selvbilde i kroppen. Det er så rart. Jeg oppfatter meg selv som sterk, selvstendig og "vellykket" i den forstand at jeg har nådd mine mål for jobb og familietilstand.

Allikevel er det første om morgenen og det siste om kvelden et kritisk blikk i speilet, der de (p.t.) 3 kiloene for mye kan gjøre meg tilnærmet deprimert og gi meg en følelse av å være helt mislykket.

Hva kommer det av at oppegående fornuftige jenter kobler helt ut slik? Hva skiller meg og Nelle som gjerne har de 5 kiloene jeg stadig kjemper mot? Jeg skulle jo så gjerne akseptert dem. Jeg vet at det bare er jeg som ser dem.

Hvorfor er de av og til alt jeg ser?

[OppNed]

Hei - igjen

Jeg visste det. At jeg ville få svar å tenke på, mener jeg.

Først og fremst så har jeg litt frysninger på ryggen akkurat nå. Fordi flere tenker tilnærmet likt meg selv. Det var faktisk godt å høre, selv om det blir litt sånn bisarr å si det.

Nelle - så godt å høre at du er fornøyd med å være litt myk. Skulle ønske, skulle ønske. Det er jo en både naturlig og høyst kvinnelig greie, det å være litt sånn myk. Det er pent også. På andre. Sexy, til og med. Igjen på andre. Hvis de signaliserer at de er fornøyde, riktignok.

Nå pøser jeg på med pillråttent tankegods, men greier ikke la være. Av og til tenker jeg på om ting hadde vært annerledes hvis ex'ens elskerinne hadde vært mer formfull enn meg selv. Ikke bare var hun yngre, men hun var enda slankere. Uagpf! For min del ble hele dette samlivskollapset mitt visualisert via en, eneste syk ide om at for å bli begjært som et sexobjekt, så måtte jeg bli slankere, hardere å ta i, enda spenstigere, ta meg bedre ut i trange klær. Ikke nødvendigvis yngre, men mer sexy.

Når dette ikke kommer gratis, så må man ta affære. Ta charge og kommando over naturlige lyster som å slappe av i sofa'n med sjokkis, spise når man er sulten og alt det der. Den følelsen av selvdisiplin som følger i kjølvannet gav meg en følelse av makt i forhold til både denne slanke ungjenta og alle andre som måtte minne om henne og oppføre seg som en tarvelig fristerinne uten stil.

Plutselig var jeg slankere enn henne, i tillegg til at hun helt klart opererte på et lavere nivå i forhold til både hjernekapasitet, jobb, ambisjoner og...for å si det rett ut...utseende.

I tillegg til at jeg følte et vanvittig svik av en medsøster. Jeg lærte at det å bli mamma ikke gav noen automatisk respekt fra andre kvinner. Jeg følte meg som en myk klump, full av integritet men manglende evne til å fremstå som "farlig" nok til for andre å ta opp konkurransen. (jada, jeg vet at dette er helt bak mål. Men hvor rasjonelle greier vi å være midt oppi en livskrise?)

I min verden slo jeg knock-out på både henne og den fyren som hadde gjort dette og som plutselig stod der som en siklende, angrende synder og ville ha meg. Det ble min tur å slå bena under ham, og vips (nesten vips, ihvertfall)! Jeg var i balanse igjen.

Noe av forklaringen må ligge i dette. Andre har gjerne andre hendelser som måtte ha trigget dette mønsteret.

Rita (hei igjen), du sier veldig mye i innlegget ditt. Som er veldig sårbart, ja. Jeg tror nok dette med å føle kontroll henger i hop med frykten for å ikke være god nok i seg selv. Jeg er glad for at du brukte tid på dette, for du har en fabelaktig evne til å rasjonalisere og samle svirrende tanker. Synes jeg.

Sissan stiller det store spørsmålet. Hvorfor?

Min fikse ide er at grunnen til at jeg ikke vil slappe av med dette er at jeg ikke er fornøyd med å bli avholdt. Jeg vil bli begjært også. Se dere rundt, da. Hvilke kvinner blir fremstilt som verd å begjære? Sånn rent seksuelt, mener jeg. Need I say more?

Samtidig så er jeg lei meg fordi jeg bidrar til å opprettholde disse fryktelige holdningene som nører opp under kvinners misnøye med seg selv.

Amanda, Nelle og dere andre: Takk for hjerneføde

Lurer på når selvsikkerhet sklir over i permanent selvtillit. Må vi bli gamle først?

Klemmer fra Maiken

[Gjest gjest 0]

Hei!

Først å fremst vet jeg ikke helt hva jeg skal si.. jeg har bare lyst til å svare...

Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, jeg har ikke samme erfaring som deg/dere, men jeg er på et litt annet nivå. Jeg har alltid vært overvektig og ble mobbet for det som liten. Da jeg var 14 ble jeg kjempeforelsket i en gutt og sluttet og spise en uke og så hvor mye jeg faktisk gikk ned.. Da var det gjort. Jeg utviklet en slags spiseforstyrrelse, ikke like ille som bulimi og anorexi men jeg kunne plutselig få det for meg at denne uka skal jeg ikke spise. Og jeg gikk ned mange kilo på denne måten. Mange ganger stod jeg bøyd over doskåla men klarte ikke kaste opp. Jeg ble sint på meg selv for min venninne klarte det jo! Jeg ville også ha den kontrollen! Da jeg var 17 traff jeg en fantastisk gutt som hjalp meg med å like meg selv. Vel.. jeg gjorde vel aldri det men jeg kunne på en måte godta meg selv for han gjorde jo det! Resultate ble p-piller og vektøkning på 20 kilo over de tre årene vi var sammen. Da det ble brått slutt i fjor var jeg livredd for å havne i det samme helvete jeg hadde vært i før. På en måte har jeg blitt sykelig opptatt av vekta for jeg har rast ned 11 kilo det siste året som følge av bla dårlig matlyst. Jeg hater kroppen min!! jeg er kanskje 10 kilo overvektig noe som egentlig ikke er så veldig mye. Jeg har møtt en gutt som liker meg godt, men vi er ikke sammen enda (lang og komplisert historie). Mitt eneste ønske er å få en litt slankere og mye fastere kropp! Jeg tenker på dette altfor mange dager daglig! Kroppen har blitt en besettelse, jeg gjør alt for at vekta skal vise bare en kilo mindre. Jeg har ødelagt tarmsystemet mitt så innimellom kommer det jeg spiser ut med en gang. Dette gjør også fryktelig vondt men det gir meg en godt følelse fordi magen føles mindre og vekta viser en eller to kilo mindre. Jeg bryr meg ikke mye om hva jeg spiser for jeg mener at jeg spiser veldig lite fra før og om jeg spiser litt usunt har ikke dette noe å si, likevel er mat en besettelse. Tenk å kunne proppe i seg alt man ville og likvel være slank!

Dette le visst litt på utsiden av det du opprinnelig skrev om, men jeg vil tilføye at den kontrollen dere har gjør meg vanvittig sjalu men samtidig synes jeg det er ufattelig sykt. Jeg mener at dere trenger psykisk hjelp til å glemme kroppen som en besettelse. Jeg tror det er det eneste som hjelper... Vet ikke hva jeg skal si, har så ufattelig mange tanker i hodet nå...

Ønsker dere lykke til!12

[klara]

Åh Maiken...

Nå ble jeg nesten litt trist, i alle fall (be)rørt, og derfor vil jeg gi deg et lite

Hmmm... i alle de år har jeg sagt, og jeg sier det forsåvidt ennå: "Av alle jenter jeg kjenner, er jeg den med det mest normale forholdet til mat og kropp".

Betyr det at jeg er harmonisk som Nelle? Nei, det gjør ikke det.

Hva mener jeg egentlig med normalt? Vel, jeg har aldri kastet opp. Jeg har aldri trent 5 dager i uka for å bli tynn. Jeg har aldri bevisst slanket meg, mine eneste slankekurer er i forbindelser med eksamensangster og kjærlighetssorger fordi jeg da mister matlysten og alt vokser i munnen. Jeg har aldri telt kalorier, jeg har aldri levd på "pulver".

Av og til tenker jeg at "normalt" er slik som menn gjør. Men det stemmer ikke, for jeg tenker mye mer på kroppen enn hva en vanlig mann gjør. Menn kan glemme kroppen sin. Det kan pinadø ikke jeg. Er dens mangler pinlig bevisst.

Men sammenlignet med de kvinner jeg møter og kjenner, så bruker jeg ordet "normalt" på eget forhold til mat og kropp fordi jeg aldri har gjort noe av det jeg allerede har beskrevet. Hm, det slår meg nå at jeg nok bør skille mellom mat og kropp. Forholdet til egen kropp er ikke bra og har vel aldri vært det, noe med forkvaklet selvbilde å gjøre også. Til mat har jeg tross alt et nokså hjertelig forhold.

Selv tror jeg det er sånn mye pga oppvekst. Jeg visste godt hva anorexia nervosa var hva da jeg begynte på skolen - fordi min bevisste feministmor hadde lært meg det: Dette skrekkelige uttrykket for mannsmakt og kvinneundertrykkelse, at kvinner faktisk sulter seg til døde for å være fine. GALSKAP!

Og fordi mine foreldre ikke er tynne, men tvert imot er nokså korpulente. Jeg var alltid den lange og tynne, mens de andre var nokså store.

Men det har i alle fall gitt meg en aksept for fedme/ fett/ overvekt, å vokse opp i en familie det ingen var tynne/ slanke, men alle hadde for mange kilo. Duverden jeg har gode barndomsminner fra mammas myke mage!! Og så fæl hun var når hun desperat sloss mot elendig forbrenning, hun spiste noen klibrød om dagen og hadde det grusomt og var i et skrekkelig humør. Motto: Heller en smilende og rund mamma med peanutter, mandelstang og rødvin i nærheten, enn et tynnere "hespetre" med klibrød.....

Nåja... hva med meg? Jeg har da alle disse prinsippene. Om å aldri gjøre disse "gale og hysteriske" kvinnetingene som å telle kalorier og svette hver dag innestengt i aerobic-saler, etc., etc. (dere kan dette). Mitt ideal er å like meg selv som jeg er. Godta kroppen liksom. Men fy flate, jeg får det jo ikke til.

Et av mine prinsipper er å ikke veie meg. Så jeg vet ikke hvor mange kilo jeg er. Jeg vil ikke bli kilo-opphengt. Eller kanskje tør jeg ikke? For jeg vet jo, SER JO, at jeg veier for mye nå. Rettere sagt: Det jeg ser, er at jeg er for stor. Og det stoffet det er for mye av ikke er muskler, men fett. OH SKAM: JEG HAR VALKER!! Skrekk og gru!!

Før man får valker er det jo egentlig ikke så mye normalitet som skal på plass for å være harmonisk med sin egen kropp. Jeg ser på bilder av meg selv frem til jeg var 25 år og forbanner meg selv for at jeg hatet kroppen min da, herregud, jeg var jo nydelig jo! At jeg ikke fatta det da?! Med normalt forhold til kropp så mener jeg at jeg har aldri har gjort som en del andre venninner: Tynne jenter med virkelig flotte kropper (og det sier jeg ikke for å være snill), jenter som virkelig ikke har noe å klage over, men som er frenetisk opphengt i at "knærne mine er så tykke!" Altså, jeg føler at jeg alltid har bevart et skille mellom det å selv være fornøyd - det trenger ikke være avhengig av den faktiske tilstanden. Slanke, gjennomtrente jenter som klager over "mage", når de ikke har annet enn en innbilt mage, sånn har jeg aldri vært.

Nå derimot, nå er jeg på tur, dvs. jeg er for stor nå. Finner jo ikke klær engang jo. Samtidig så vet jeg at det kan da bli mye verre, jeg er på ingen måter unormal overvektig, med min høyde bærer jeg også kiloene bra.

Men det plager meg. Og det at en flat mage kan gi økt seksuell lyst, det forstår jeg. Det har noe med lysten å gjøre, fordi lyst har å gjøre med å slippe kontrollen. Nå VET jeg at kroppen min ikke er fin. Jeg skammer meg over valkene. Og det som da skjer, er at jeg nekter både meg selv og min kjære min nytelse. Fordi jeg kan ikke slappe av, jeg må gjemme meg, jeg kan ikke slippe taket, jeg har ikke "rett" eller "lov" til å nyte når jeg ser sånn ut. Irrasjonell galskap? Ja selvfølgelig. Men det er faktisk følelsen. Dette er psykotanker og ikke normale tanker slik jeg bablet om innledningsvis.

Særlig fordi jeg vet at ingenting ville glede min kjære mer enn å se min nytelse. Og jeg VET av erfaring at nytelse IKKE er direkte proporsjonalt koblet til slankhet. For jeg har "glemt meg", gjort det skammelige i å nyte uten å være perfekt. Og yes beibi, når kåtheten tar grep, er det ingenting i verden som heter valker. Selv om de er der når man salig våkner opp igjen.

La oss så ta maten. Maten. Den gode maten. Jeg vet at jeg har viljestyrke. Men det er en del av meg som ikke helt vil blande min viljestyrke inn i matområdet. Det er kanskje dumt, for fort handler det dermed om samvittighet. Dårlig samvittighet. For begge deler:

Sliter man med sine valker, sier det seg selv at man ikke BØR spise potetgull. Med dip. Eller lage ekte bearnaise til biffen stekt i meierismør. Og ta ekte dressing på salaten. Eller spise opp hele Krokanrullen i ett langt jafs. Det vet alle.

Men når jeg så får lyst på det da? Skal jeg da la være å spise det jeg har lyst på fordi jeg er så svak at jeg bryr meg mer om hvordan jeg ser ut enn hvem jeg er som menneske? Nei, slik vil jeg heller ikke være, jeg ville ikke inn i den kontroll-galskapen der.

For meg er det som om kun én oppskrift på et slankt utseende er gyldig: Du skal trene mye og spise sunt og du skal ikke jukse; dvs. ikke kaste opp, ikke spise pulver eller piller. Du skal spise normalt og du skal heller ikke bli besatt av slanking og kropp.

Så hva er jeg? På en merkelig måte fanget av mine egne strenge prinsipper om perfeksjon? På samme måte som jeg føler meg helt overbevist om at jeg aldri kunne ha lagt meg under kniven for å få endret på utseendet (med mindre jeg ble maltraktert i en ulykke), så får jeg meg ikke til å skulle slanke meg på alvor. Virkelig prøve. En del av meg vil ikke slanke meg, jeg synes slanking er teit! Da har man liksom "tapt" for et eller annet.. noe jeg hvertfall er redd for å miste... hva er det egentlig jeg tror jeg ville ha tapt? "Integritet"? Vet ikke, dette er en røre i mitt hode... jeg tenker ikke slik om andre, tvert om beundrer jeg dem som setter seg slankemål og klarer det. Men det kan liksom ikke være meg. Så det er nok en dose selvdestruktivitet og angst i det også, litt sånn "jeg trenger noe å være misfornøyd med" + "jeg kan ikke risikere å skulle måtte være helt lykkelig!"

*puh... skrivekrampe nå*

Duverden som jeg kan se at flat mage er sexy. Men jeg har heldigvis oppdaget at jeg synes kvinneformer er sexy også. Jeg føler at jeg har måttet lære meg selv det. Så blant annet i en bok om erotisk kunst gjennom tidene. Sammenlignet med det erotiske kvinneideal før 1960 er vi jo fa'n meg sylfider hele gjengen!!!!! Dette koblet til innsikt i kvinners biologi; våre kropper fungerer ikke som mannen. Vi lagrer faktisk fett. Vi SKAL ha litt å tære på.

Jeg tenker på barn: Jeg er 30 år uten barn. Vil ha dem. Da er det godt å ha litt ekstra å tære på. Slik at jeg kan fø opp en unge hvis det av en eller annen grunn skulle bli krise og hungersnød. Det er derfor nemlig, at vi damer trenger ekstra lagre. For å klare oss i krisetider. I tilfelle butikkene forsvinner og vi må jakte selv. Det kan vi ikke, og det vil ta tid før maten kommer på bordet, og når den kommer må vi gi til barna. For å overleve må vi selvsagt ha ekstra. Nemlig. Sunt med litt ekstra lager. Mye sunnere enn å være helt flat.

Noen ganger funker denne melodien, andre ganger ikke. Dens svakheter er åpenlyse. Men igjen: Logikken er også tydelig.

... og så tenker jeg av og til at jeg kan takle det å bære valker uten å bli helt gal fordi jeg vet at jeg, om jeg virkelig bestemte meg for det, faktisk ville fått en råflott kropp. Den er der, gjemt under ekstralaget. Når jeg vet det, må jeg da hige etter det? For at andre skal beundre den? Er ikke det på en måte "umoralsk", eller noe sånt som "for lettvint" eller "teit"? Eller... er det "umoralsk" av meg å ikke "utnytte potensialet"? Ajaja... here we go again....

*dobbel skrivekrampe nå*

Maiken, nok en gang en ærlighet som trigger tanker! Tusen takk! 12

[klara]

... å joda, jeg har mer å melde...

Tatt meg en liten røykepause og tenkt over saken. Og må legge til at for meg handler det også om feminisme:

Hvis alle kvinner omdisponerte den energien og de ressurser vi bruker på vår grenseløse selvopptatthet over utseendet vårt, herregud, verden ville vært et annet sted å være! Det er jeg hellig overbevist om.

Tenk om vi tok alle pengene vi brukte på utseende-dill (kremer, sminke, klær, kroppsbehandling etc, etc.) og dyttet de inn i aksjefond... tenk om vi hadde brukt energien og tankene på kunnskap i stedet for, vi hadde jo blitt "masters of the universe"!! Eller i det minste gitt gutta en real fight på området... og antagelig blitt lykkeligere også... hva tror dere om det?

... hehe.... 12

[OppNed]

Og vice versa!! Sussogklem tilbake til deg, klarajentekvinnen

Du fikk meg til å le hjertelig nå, som så mange av dine innlegg Jeg digget beskrivelsen av mamma'n din. Haha, jeg vil heller ikke være et hespetre. Jeg synes egentlig at klibrød med sennep til et deilig glass rødvin er godt, jeg. Tyggtygg, høres ut som potetgull, kjennes som (grovt) potetgull og koster ikke en kalori. Rødvin, derimot...Har aldri sjekket.

Nei, alvorlig talt. Jeg teller ikke kalorier, akkurat der stanser innbittheten. Og ungene merker ingenting, tror jeg. Nei, jeg kapsler meg ikke inn i innbitt egoisme eller noe sånt. Også ble jeg plutselig helt svett (helt sant) for at dette skal høres ut som om jeg lider av en lidelse. En lidelse er noe som krever behandling og terapi og alt det der. Det er ikke sånn fatt. Nå babler jeg frenetisk av frykt for at jeg skal høres nevrotisk ut eller noe sånt. Ord som spisvegring, anorexia and such skremmer meg litt. Det kan vel være andre former for det å ha et anstrengt forhold til kropp og mat enn det som står listet i diverse leksikon og dr.online-register.

Du sier det så fint selv også, klara. Du nevner selvopptatte jenter som klager over tykke knær. Måtte smile da. Alle har et søskenbarn på Gjøvik, og alle har en venninne med tykke knær. Dette blir en jålegreie.

Det er litt viktig å skille mellom det å være selvopptatt og det å ikke være i takt med sin egen kropps evne til å leve sitt eget liv hvis du ikke sier stopp i de tilfellene du selv ønsker å si stopp.

Det som er litt skremmende med min egen fiksjon er at den ikke synes. Den slipper ikke ut, det er unevnelig. Elsklingen har sett noe og er ikke dummere enn at han skjønner hva som rører seg. Likt alt annet, så gir han meg friheten til å regjere over min egen kropp, noe annet ville vært uakseptabelt. Så lenge jeg ikke vandrer rundt som en knokkelhaug så holder han avstand fra dette.

Derfor var det deilig å få skrive dette ned. Sette ord på dette, og høre andres tanker. Egentlig så er jeg så full av inputs at jeg ikke greier å tenke helt klart.

Pamela's innlegg gjorde inntrykk, det også. Jeg vil ikke ødelegge tarmsystemet mitt. Jeg vil ikke få psykiske belastninger med dette. Jeg vil ikke ha proffhjelp, for jeg vet med sikkerhet at dette er noe som jeg og sikkert mange andre må finne ut av selv. Ingen psykologguru skal få utfordringen med å gni seg i skjeggstubbene over en 34-årings selvpålagte fikse ideer. De har nok mer enn nok arbeid med å dra fjortis-jenter ut av kroppshysteriet sitt. Dette er noe annet.

Det som begynner å bli interessant her er roten til ondet.

Klara: jeg spør deg rett ut:

En variant av forklaringene rundt dette med kvinners selvbilde er å "skylde" på urealistiske krav skapt av menn og for menn og til menns visuelle nytelse.

Mange menn, og kvinner, skyter dette direkte tilbake til oss kvinner og mener at dette er krav vi kvinner trer nedover huet til hverandre.

Jeg greier ikke å sortere dette ut selv. Ikke at det betyr noe her og nå, men det å komme litt til bunns i dette kan kanskje bidra til en holdningsendring. Som sikkert vil ta tid.

Har du gjort deg opp en formening om dette? Eller andre? Hva er årsaken til at jeg, du, Sissan, Rita, Amanda, Pamela og gudene vet hvor mange andre ikke greier å ha et totalt avslappet forhold til kroppens forandringer? Vi snakker om kvinner i stort alderssprang her. Det blir kanskje for enkelt å skylde på reklamens makt.

Jeg liker feminismetanken også. Har tenkt mye på det. Spørs om gutta ville blitt like lykkelige som oss

Åh, innlegget ditt fortjener et mye bedre og mer utdypende svar. Ungene må til pers med hårvask, aftens, legging, tannpuss, høytlesning.

Jeg HATER å ikke ha bedre tid til å tenke.

NB! Mamma hadde (har) også myk mave. Med masse strekkmerker som jeg aldri sluttet å la meg fascinere av. Pappa var (er) tynn som et bein, og har et ANSTRENGT forhold til å legge på seg. Yooohah! Sa jeg omvendt feminisme??

Kommer nok tilbake

Klem fra Maiken

[klara]

Det som begynner å bli interessant her er roten til ondet.

Klara: jeg spør deg rett ut:

En variant av forklaringene rundt dette med kvinners selvbilde er å "skylde" på urealistiske krav skapt av menn og for menn og til menns visuelle nytelse.

Mange menn, og kvinner, skyter dette direkte tilbake til oss kvinner og mener at dette er krav vi kvinner trer nedover huet til hverandre.

Ja den som kunne svare "riktig" på dette...

Først vil jeg vil si at det også kan betraktes som rasjonelt for kvinner å være opptatt av utseendet sitt. Fordi verden fortsatt er sånn at et vakkert utseende for en kvinne kan utgjøre hennes mest betydelige form for kapital. Hvem er supermodels? Det er kvinner, det er ikke menn. Kvinners utseende er fortsatt en meget ettertraktet byttevare... gjennom utseende kan vi settes høyt i kurs.

Jeg tror det finnes mennesker av både hunn- og han-kjønn som bidrar til negative følelser rundt utseendet. Men jeg kjøper aldri den enkle forklaringen om at "kvinne er kvinne verst".

Sett at tese nr 1 faktisk er sann, at utseendet er en kvinnes fremste kapital/ vare. Da er også det feltet vi konkurrerer på. Menn kan kanskje konkurrere om muskler eller penisforlengere (som biler i millionklassen, hus.. eller kanskje den vakreste kvinnen?), mens vi damer kan komme til å konkurrere om utseendet.

Men hva er det som er spesielt med utseendet? Banalt nok handler det om å bli sett. Å bli sett er en dyperliggende psykologisk drive hos oss alle. Helt grunnleggende. Men i stedet for å kunne bli sett som mennesker, vil vi kvinner selv, og vår omverden, også se oss som kjønnede, som kvinner.

Det sier seg selv at om man konkurrerer om utseende, så har man mindre kontroll over sluttresultatet enn om man konkurrerer f.eks. om hvem som løper raskest eller tjener mest penger. Hvor mye er det egentlig mulig å endre utseendet? Størst forskjell ligger jo i avhengigheten av andre: Å vinne i utseende-konkurransen krever andres vurdering. Å vinne et løp, være raskest i verden - da har du deg selv. Mot klokka...

hmmm... skriver mer senere....

12

[Gjest *Fiona*]

Hei alle gode jentekvinner...

Det er mange av oss... flest av oss, vil jeg tro. Enda så sykt det er. For jeg har en venninne som veier 160 kilo, som akkurat nå er på helsefarm fordi hun gjerne vil leve til hun er tredve, hun er 26 nå... Når vi snakker om hennes helse, blir jeg skamfull over å klage over kroppen min. Som ikke er overvektig, og som er formet ganske vakkert (jeg har en god dag idag, liker meg selv ganske bra for jeg fikk trent i går, tatt litt sol og nappet øyebrynene, så jeg har liksom gjort mitt denne uken for egenpleien...). Men man er ikke 16 lenger, og man har jo fått et barn. Så når min 19 år gamle elsker nyter meg og sier jeg er deilig, strekker jeg meg ut litt så ikke magen skal kjennes for myk også håper jeg at han ikke vil ha meg bakfra idag fordi baken min er ikke som den til den 18-årige friidrettsjenta han var ute med sist... men når jeg har en god dag, gir jeg alle hemninger på båten, elsker med ham akkurat slik det passer meg, skal si deg han er fornøyd da... og om han skulle ønsket seg sprettrumpe før, kan jeg love deg den er glemt så fort han tenker på meg... Og det sitter i mitt hode, alt sammen, ikke sant?

Jo, kvinne er kvinne verst! For gutta snakker kanskje om hvilke lekre kropper de liker, men hvem gifter de seg med? Det er ganske stor forskjell på den jenta en gutt sikler på sammen med gutta, og den han faktisk vil våkne med om morgenen...

Kvinner tenker for mye og nyter for lite. Samtlige av dem jeg har hatt sex med, enten det har vært ons eller langvarig forhold, og uansett alder, har tilbedt kroppen min og sexen vi har hatt. Og jeg er ikke noen gudinne, som sagt - jeg har store hofter, puppene er bløtere etter amming og strekkmerkene synes på innsiden av lårene. Og når jeg legger på meg, som jeg har gjort nå, er jeg ekstremt bevisst på kroppen min hele tiden. Måten lårene siger ut på når jeg sitter, at magen fra navlen og ned er bløtere enn den var selv om jeg er veltrent ellers, og jeg skulle IKKE spist TO skiver til frokost igår, det hadde holdt med en.

Ehm, dette blir lite sammenhengende. Men tanker rundt kropp og selvbilde sitter så til de grader i hodet, og oppstår i oss selv, ikke fra andre, tror jeg. For som jeg sa, i dag liker jeg kroppen min litt bedre enn igår, fordi trening gir velvære. Blant annet.

Min aller største frustrasjon ved å legge på meg (og vi snakker ikke unormal vektøkning, vi snakker om å gå fra str 38/40 til 42/44) er at jeg ikke finner klær. JEG finner ikke klær!! Jeg er 1.74, veier ca 70 kg antar jeg, uten at jeg vet det for jeg veier meg aldri, og jeg FINNER IKKE KLÆR. Hvor sykt er det? Butikkene har snasen mote for den snertne lille kvinne, med liten rumpe, null mage og enorme bryster. Vanlige klær. Verste jeg vet er å kjøpe bukser! Stretch er jo uten tvil Guds gave til kvinnen, men nå skal det jo ikke være det lenger heller, vi skal ha linbukser og kortkorte skjørt, gjennomsiktige korte topper og helst uten bh... Hallo??

Jeg kunne forstått problemet hvis jeg veide 150 kilo. Jeg gjør ikke det, jeg veier halvparten og er helt normal. Og hvorfor jeg, normale kvinne, skal handle str L og XL og gjerne XXL... Det vil jeg ikke godta.

Hmmm... kontroll, ja. Det handler utvilsomt om kontroll. Og Maiken... det der med at eksen finner seg ny dame... Så smålig, barnslig og stygt som det er, så har altså den nye dama til eksen min ENORMT akterspeil, og når jeg irriterer meg over noe, er det faktisk en liten trøst, for jeg VET eksen ville byttet den ut med min Og å være SÅ overfladisk, så smålig, lite voksen og helt håpløs... det er jo skammelig. Helt alvorlig. Vi er sunne og frsike til og med. Det hender jeg tenker på hvordan det ville være å måtte sitte i rullestol. Ikke kunne løpe ned på SATS og stramme opp litt, eller sykle en times tid. Jeg kan tross alt bevege meg for egen maskin, vaske meg selv og gjøre alle andre ting som jeg lyster!

Snakk om perspektiv... Og jeg vet jo, at vi er oppegående jenter, som ikke er dumme eller overfladiske fordi vi er opptatt av utseende. Det er nettopp det som skremmer meg - vi er ikke en gjeng 16 år gamle flokser med grunne tanker og små bekymringer - det ville jo forklart saken. Nei, vi er voksne sterke, vakre kvinner, som ikke ser det vakre når vi ser i speilet, vi ser det vi ikke liker...

Hvordan betrakter du kjæresten din? Går du konstant og irriterer deg over at han har fregner i nakken? Er det turn off for deg dersom han ikke er knallhard, knallbrun, glattbarbert og stylet hvert sekund på dagen? Eller synes du kjæresten din er bra som han er? Sjansen er stor for at han betrakter deg som du betrakter ham; som et menneske du elsker og derfor ser gode ting med... Som du ikke ville dumpe fordi han får to grå hår på hodet, eller liknende.

Ingen har et perfekt bilde av deg, det er det bare du som har!! Ingen forventer at du skal være noe annet enn et helt vanlig menneske. Se rundt deg - er du omgitt av mange vanvittig vakre, veltrente mennesker? Se på de menneskene som har det godt sammen. Er de perfekte? I mine styggeste øyeblikk titter jeg rundt meg og ser på de parene som er på lørdagshandel sammen e.l. Fy flate så mye stygge mennesker det er, småfeite, satte, kjedelige mennesker. Og sånne mennesker blir altså gift, da MÅ det være håp for meg...? Så dum går det an å bli, sier jeg bare. Og det sitter i hodet. Som dere påpeker selv, jenter - dere er ikke unormalt overvektige, vi kan vel være enige om at det er kosmetikk vi prater om... Da kan vi vel også være enige om at det sitter i hodet og har lite med virkeligheten å gjøre.

Jeg ser en viss skepsis til fagpersoner her Det hersker en villfarelse om at man må være bra skrudd for å oppsøke hjelp... Jeg lærte noe viktig i USA, av alle ting - jeg var au pair for en familie der, og moren i familien gikk til "shrinken" sin en gang i måneden, fast takst, selv om hun ikke hadde noen særlige problemer. Hun gikk dit som hun gikk til frisør, tannlege og hudpleie. For å ta vare på seg selv innvendig også. Hun fikk ikke dyptpløyende terapi akkurat, men hun fikk en objektiv person å prate med om smått og stort i livet sitt, som kunne dytte på henne litt perspektiv hvis hun kjørte seg fast i hverdagen.

Vanskelig å forklare, jeg vet ingen betrakter psykologer slik her, men jeg har i perioder gjort det samme. Jeg er ingen forstyrret person, men i perioder har mye skjedd i livet mitt, og i stedet for å bruke mye tid og krefter på å dytte fra meg andre mennesker, isolere meg, såre andre og meg selv (eller drive rovdrift på egen kropp!) for å få en følelse av kontroll, så pratet jeg meg ut av det, fikk litt objektiv og fornuftig input fra en oppegående person - som tross alt har lettere for å ta tak i og gjøre meg oppmerksom på ting jeg ikke ser selv, fordi det er følelser inne i bildet. Og når det er følelser inne i bildet, roter vi mennesker noe veldig

Du sa, Maiken, at barna dine ikke merker noe. Nei, de tenker kanskje ikke over mat og kropp slik du gjør, nå - men de ser en person som stiller umenneskelige, urealistiske krav til seg selv, og ubevisst får de en forestilling om at det skal være slik, at man må være slik. Det er nemlig det man lærer av foreldre - ikke det de sier, men slik de lever livene sine. Vil du ikke heller formidle kjærlighet, tillit og trygghet til mennesker som er uavhengig av kropp og fasade? Ikke undervurder din virkning på andre mennesker, den betydning du har for andre i kraft av den du er, ikke slik du ser ut eller hva du får til. Jeg unner deg så godt, og håper du kan like deg selv bedre - FØR du blir gammel...

Beklager at dette ble så langt...

Til alle flinke jenter - det går BRA!

Klem

[Gjest Kinga]

Kjære, kjære Maiken!

Virkelig leit å lese om problemet ditt. Første skrittene til å gjøre noe med det har du allerede tatt. Du har innsett at det eksisterer et problem, det er lokalisert og ønskes gjort noe med. Nå har du kommet så langt at du vil til ondets rot for å røske litt i den.

Du spør deg selv og oss andre “hvorfor”. Hvorfor du ikke takler metthetsfølelse eller størrelse 38/40. Hvorfor du plages av en usunn besettelse rundt kropp og det å spise seg mett.

Hva med å tenke litt på dette:

Selv ønsker du ikke at dine barn skal få med seg hva som skjer med deg. Dette er holdninger du ikke ønsker overføre til dem (?). Hvor får du dine holdningsinput fra? Kan du luke vekk noen du innser ikke er sunne for deg?

Du har blitt sviktet grundig av eks’en. Har du tilgitt (ikke nødvendigvis glemt!) og virkelig kommet deg videre? Eller lar du hans svik fremdeles såre deg?

Alle setter vi krav til oss selv. Noen presser seg hardere enn andre. Noen klatrer i Himalaya, andre går på ski på en pol. Noen sulter seg til vellykket, sexy karrierekvinne-image. Kroppen tåler mye og sinnet likeså. Det gir følelse av styrke å kunne presse våre tålegrenser. Selv om vi helt realistisk kan se at alt vi gjør ikke nødvendigvis er til kropp og sinns beste.

For det er vel det du vil? Gjøre deg selv godt oppi alt dette her? Og blir fanget av dilemmaet om det er omgivelsene eller deg selv som dikterer din egen lykke?

Som den uavhengige og sterke kvinnen du er, finner du deg avhengig av omgivelsenes anerkjennelse. Du kjenner deg svak for normer som forteller deg at slik og slik må du være for å fortjene lykken du jakter på. Eller hva?

Du innser at det som gir deg stå-på iver og kontroll, faktisk fanger deg og kontrollerer deg. Har du tenkt på det slik?

Så kan man velge da; gjøre noe med tankegangen og handlingene sine. Ikke gjort med et fingerknips, nei.

Eller resignere og akseptere; if you can’t beat them, join them. Akseptere seg selv på godt og vondt, godta at man dikteres av noe utenfor og i en selv som bare er og blir slik. Kanskje veien til lykken finnes derigjennom? Selv om man kanskje ender opp med å gjøre seg selv, sine barn, medsøstre og omgivelser generelt en bjørnetjeneste...

Gode klemmer til deg fra 12

[Kris]

Hei!

Jeg har sittet og lest hele denne tråden, og den inneholdt mange gode og lange innlegg!

Jeg vet jeg kan risikere å trå litt feil, siden jeg er mann og heller ikke har hatt vektproblemer. Har snarere hatt komplekser i ung alder fordi jeg var for tynn.

Det jeg ønsker å poengtere er at Maiken på en glimrende måte tør ta temaet opp til debatt. det å ta sjansen på å blottlegge seg og ta det opp som et problem er utrolig viktig!

Vi har ingen mulighet om vi velger å se på det som et ikke-problem!

Det skremmer meg virkelig å lese i denne tråden, og å høre det i andre sammenhenger at så mange voksne kvinner har et så anstrengt forhold til kroppen sin.

Jeg synes nemlig at jentene har all grunn til å være stolte av kroppen sin, og det at man forandrer seg etter fødsler, burde ideelt sett ikke bli sett på som negativt. Ihvertfall ikke av oss menn. Dere utfører faktisk det flotteste og viktigste et menneske kan gjøre. Nemlig å bære frem barn!

Jeg er helt enig med Nelle at litt runde og myke former er utrolig flott og feminint!

Jeg har diskutert temaet flere ganger med min nærmeste og beste venn, som er kvinne, og hun er prinsippielt enig med meg i holdninger, men innser at selv hun har noen problemer og komplekser rundt dette temaet.

Komplekser som er der og som kan forstås ut i fra holdninger og medieskapte idealer, men som er et ufortjent problem.

Jeg tror vi blir nødt til å ta et oppgjør med flere holdninger og bransjer i samfunnet.

uten tvil må media og mote/film/musikkbransjen ta sin del.

Gjennom ymse medier blir vi presentert et idealbilde, som gjør at de fleste faller utenom. Når Hollywood lager en kommersiell storfilm så presenteres godt voksne mennesker ofte gjennom skuespillere som har brukt store summer og ressurser på å forandre og rette på utseende. Eller man bruker en 30 åring, og har litt gråfarge i håret og forestiller en 50 åring.

De gangene vi ser reklame for et eller annet tåpelig treningsapparat, så reklameres det med at noen få minutter om dagen med dette, vil den ultimate kropp og lykke. selvfølgelig presentert av en kvinne med de "rette" formene og en ditto anabolbombe av en mann.

Videre tror jeg en god del gamle holdninger må endres. Det at førsteinntrykket er så viktig, og at det som faktisk bor i menneskekroppen kommer i andre rekke, er et forsterkende fenomen, som på sikt vil bli mer og mer farlig.

En annen gammel holdning er den om at mens kvinner blir gamle med årene, så får vi menn en kledelig grå stenk i håret og ser flotte ut.

En kvinne med grått i håret er ikke noe mindre flott en menn med det samme! En mann med alderstillegg rundt magen er ikke mer flott enn ei jente med to kilo for mye andre steder.

Jeg sa blant annet til den tidligere omtalte venninnen min at jeg synes den amerikanske sangeren Emmylou Harris er råtøff, som stiller alltid perfekt antrukket, og med et flott og velstelt jerngrått hår på scenen. Den samme jenta hadde i sin tid ravnsvart hår pga sine indianske aner.

Det er ikke det at jeg mener det er galt å farge håret, men ser det som viktig at verdenstjerner tør stå frem med sitt naturlige hår i moden alder!

Noe annet jeg tror er med på å undebygge slike problemer som vi ser i denne tråden er at det blant annet sees på som mer naturlig i et parforhold at kvinnen er yngre enn mannen. Det at en mann på 40 har en kone på 30 sees på som greit, mens av en eller annen grunn så undrer man seg mer om en mann på 30 har en kone på 40.

Slikt og tror jeg, og jeg sier tror, er med på å forsterke frykten for ikke å se ung nok ut.

Jeg tror nok at presset på mannen i forhold til kropp også er stigende, men det er nok fortsatt verst for kvinner.

Jeg tror også at det er et problem som kun kan bekjempes via felles innsats av menn og kvinner, og vi menn må nok ta mye av ansvaret for de holdninger og idealer rundt dette problemet.

Noe annet er syn på trening. Ofte føler jeg det slik, at mens gutta skal ut for å trene med hovedmål om å holde seg i form kondisjonsmessig, så er jentenes trening veldig ofte sentrert rundt de to tre kilonene på mage, rumpe og lår. Det er mulig jeg blir litt for kategoriserende her, og jeg tror for all del at vi gutta og er opptatt av kroppen, men det jeg vil formidle er at man bør begynne å se på trening som noe sundt for å holde kroppen frisk og sunn. Det samme gjelder kostholdet.

Tør man det så vil man få lagt trening inn som en fast og lystbetont del av tilværelsen, og så vil forhåpentligvis dette med kiloene komme litt av seg selv. Det er også viktig å søke råd om trening, slik at man ikke skader kroppen med overdrevne store harde treningsøkter.

Dyktige idrettsutøvere som Ingrid Kristiansen og Grethe Waitz og den utrolig dyktige treneren Johan Kaggestad har mer en en gang kritisert morsjonister for å trene for hardt og med for store doser. De burde vite hva de snakker om.

Mosjonering burde være en del av alles liv. Det gir økt velvære, yteevne og form. Det sammen med et sundt og fornuftig forhold til mat. Det er jo dessverre slik at den gjennomsnittelige vekten og den generelle fysiske formen er i ferd med å bli dårligere i alle aldersgrupper i den vestlige verden.

Selvfølgelig kan vi si at mediene styrer og vi lite kan gjøre, men det blir en altfor passiv løsning. Velger vi å ikke gjøre noe, så vil vår febrilske jakt etter kroppslig og materiell lykke ta knekken på oss til slutt.

Nå ble visst dette innlegget forferdelig langt og kanskje litt rotete, men jeg vil si at det er utrolig flott at dere tar opp debatten, og at den må tas her, men også i andre mer tungtveiende foraer i samfunnet!

Dette at jenter og gutter i alle aldre skal trives og være fornøyd med kroppen er utrolig viktig!

Det er mye mulig at noen av mine synspunkter er feil, men jeg luftet bare mine syn.

Stå på videre jenter, for dette er utrolig viktig!

med vennlig hilsen

_________________

¤Kris¤

[ Dette Innlegg er endret av: Kris den 2002-05-07 20:36 ]1212[ Dette Innlegg er endret av: Kris den 2002-05-07 20:46 ]

[OppNed]

Åh, jeg blir nesten litt beveget av dette, jeg Og DET er godt gjort, altså. Stort sett så blir jeg kun beveget når ungene står på scenen og fremfører en falsk sang eller en dans eller no'sånt.

Vel, ved å omsider få satt noen ord på dette, og ikke minst ha lest igjennom svarene deres gang på gang, så kjennes det ut som om jeg så smått har begynt å pirke borti en verkebyll som faktisk er ganske vond.

Fiona, innlegget ditt var vakkert. Og fullt av varme og voksne, kloke vibs. Dette har du tydeligvis tenkt mye på, og jeg synes det er veldig sterkt å lese den aksepten du har for din egen kropp. Du høres ut som en trygg og sexy kvinne som har mye å gi. Kjempeegenskap! Og helt klart et forbilde med langt sunnere og mer selvtolerante tanker og ideer enn det jeg har gitt uttrykk for her. Jeg skal forsøke å lære av det du og andre skriver. En ting har jeg ihvertfall forbannet meg på, og det er at hjernen ikke skal stagnere.

Det innebærer blant annet det å være åpen for nye inputs. Men dette ER vanskelig stoff. Helt klart. Fordi tanker må omsettes i handling. Kanskje har det med motivasjon å gjøre? Motivasjon for å endre et tankemønster som har fått slått en god rot i noen år.

Egentig så er det ganske sjokkerende å se på trykk hvor vanvittig egoistisk og selvsentrert dette fortoner seg. Som om ikke andre har det verre? Ja, alt ER relativt, Fiona, jeg vet det. Det vil bestandig finnes eksempler på skjebner som setter min for meg unaturlige str 34 i et latterlig lys. For den saks skyld så har jeg et sterkt hjerneskadd og multihandicappet søsken som jeg er veldig engasjert i. Men jeg distanserer meg i forhold til det å sette våre livsløp opp mot hverandre. Men det vil aldri bety at jeg ikke vil ofre meg helt og holdent for dette mennesket. Det samme gjelder barna.

Barna, ja. Jeg fikk en tilnærmet fysisk reaksjon når jeg så hvor lett jeg er å plukke fra hverandre i forhold til det at jeg skåner ungene for min perfeksjonisme. Og når jeg går dypt nok inn, så skal jeg innrømme at jeg planter det i dem. Ikke i form av utseende og kroppsdyrking, men i forhold til oppdragelse og skolegang og oppførsel og apperance. For å si det bent ut, så er jeg knallhard med dem på dette feltet. Helt kvalmt å innrømme, og gudene vet om jeg gjør det riktige. Men det finnes nok av foreldre som kysser ungene adjø om morgenen og ellers lar dem seile i sin egen sjø resten av dagen. Hva er galt med å lære dem et fremmedord pr måltid kontra det å la dem se Hotell Ceasar (...satt litt på spissen). Når jeg er hjemme da. Og er det riktig å justere seg inn i deres liv som en kompis? Eller er det viktigere å fremstå som en autoritet?

Uff, dette blir for langt.

Vibeke, du er inne på noe. Jeg vet ikke om jeg vil gå heeelt til bunns i det. Det eneste jeg vet er at dette berømte sviket var en sjokkopplevelse. Hvilket sier litt om hvor forskånet enkelte av oss har vært for vonde opplevelser. Det å få tillit og naivitet knust i en alder av 30 er på en måte som å begynne på nytt. Livet har gått videre og nye perspektiver har åpnet seg som en oase. Men sjokket sitter der enda. Jeg har bare lært meg å ikke ta det frem, for det gjør vondt å kjenne på. Det er ikke TRIST. Det er bare en opplevelse som preger, og som har skapt forandringer i holdningene mine. Holdningene til meg selv, tydeligvis, selv om det er vanskelig å definere. Så mye enklere det ville ha vært å hatet ham. men jeg gjør ikke det. Jeg synes bare han er svak. Og jeg er igrunnen likegyldig i forhold til ham.

Men EN holdning har blitt sterkere enn noensinne, og det er respekten for andre kvinner. Så ikke ALLE kvinner er kvinne verst. Bortsett fra denne ene forbaska tøyta, dah La meg få forakte henne i fred.

Gudbedre, dette blir jo en STIL! Hvem trenger en shrink, Fiona, når man har KG

Ha det, kvinnfolk Jeg liker dere! Bak alle disse nick'ene så finnes det ufattelig mange fine mennesker, det kjenner jeg på meg.

Takk for alle gode tanker.

Klem fra Maiken

[OppNed]

Kris, vi postet samtidig, du og jeg

Så utrolig fint at du som mann er i stand til å se disse tingene i perpsektiv. Kanskje er menn veldig flinke til dette, men mindre flinke til å uttrykke det. Like lite flinke som vi voksne kvinner er. Fordi det å være voksen og moden (yakk) og alt det der innebærer at du automatisk skal være klok og ha ti tonn selvtillit og være istand til å lære bort holdninger (gode sådanne) til den oppvoksende generasjonen.

Du sa det meste, du også.

Jeg tror det er vaskeligere å sette ord på dette jo mer voksen du blir. Fordi det høres nevrotisk og tåpelig ut. Det at en tenåring er kroppsfiksert er igrunnen akseptert, fordi det meste av reklamen er penset inn mot denne målgruppen. Så ved å våge å sette ord på dette, så kan det muligens gjøre noe nytte. Kanskje...

Ihvertfall så kan jeg allerede nå kjenne at trykket har stabilisert seg litt. Blant annet ved å se at jeg ikke er alene i verden.

Klem maiken

[Kris]

Hei Maiken!

Det var godt at jeg ikke bommet totalt, da!

Jeg tror du nok har rett i at vi alle kanskje har mer problemer med å utrykke oss enn hva vi egentlig er i stand til å sanse og oppdage.

Så kan du jo stille spørsmål om hvorfor så er.

Om det skyldes problemer med å kommunisere, unnfallenhet eller kanskje feighet og egoisme.

Jeg tror du har rett i at vi som er voksne og modne også har forventninger som er vanskelige å leve opp til. Kanskje er vi ikke alltid så trygge og kloke som vi burde være i følge det som er opplest og vedtatt, og kanskje er vi like sårbare som ungdommen når det kommer til stykke.

Ja, det at ungdom er kroppsfiksert forstår vi, for for det ene er de i ferd med bli voksne, og for det andre er motepresset definitivt rettet mest mot dem.

Det er kanskje da at problmet er lettest å definere.

Dermed glemmer vi faktisk at mennesker på over tretti eller førti har de samme følelsene.

Det var hyggelig med tilbakemeldingen din Maiken, og jeg sier igjen at jeg synes du er både flink og modig som synliggjør problemet og setter det på dagsordenen!

Jeg er sikker på at det vil hjelpe, og det du gjør er å bruke av deg selv til å få med deg andre. det være seg om det er andre i din situasjon, eller andre som er villige til å innse at dette er et utrolig stort samfunnsproblem.

Det er en debatt vi må ta og et problem vi som medmennesker aldri må resignere for!

Lykke til Maiken og dere andre!

Hilsen og klem

fra

_________________

¤Kris¤1212[ Dette Innlegg er endret av: Kris den 2002-05-07 22:43 ]

[Gjest gjest 0]

Jeg har ikke fått lest alle de andre innleggene som har kommet etter mitt før nå. Og fy søren så mange fine tanker det var her! Men samtidig sitter jeg igjen med en litt dårlig bismak: Ikke det at jeg vet bakgrunnen til dere alle, men det virker for meg at dere som skriver inn her er kvinner på over 25 med flotte kropper som egentlig ikke er overvektige! Dette provoserer meg voldsomt!!

Jeg har ingen grunn til å si at deres problem ikke er noe problem, for det er jo virkelig et problem for dere. Men jeg blir så irritert for dere vet ikke hvordan det virkelig er å ha en stygg kropp! (mulig dere har hatt det før, men jeg setter det litt på spissen) Jeg HATER virkelig kroppen min!! Uansett hva jeg gjør tenker jeg på hvordan kroppen min ser ut; om noen ser valkene mine eller celluittene mine. Jeg vet forsåvidt innerst inne at jeg ikke er voldsomt overvektig (hvis man da ikke mener at 10 kg er voldsomt). Jeg får også mye oppmerksomhet fra gutter, men dette er liksom ikke nok. Selvølgelig hjelper det der og da, men det blir liksom glemt når jeg ser meg selv i speilet... Speilet fjerner all selvtilliten jeg har klart å bygge opp siden sist.

Jeg har veldig lyst til å leve et sunt liv, trene og spise fornuftig mat, men når det blir en besettelse virker det nesten håpløst... Drømmen er selvfølgelig en vidunderkur som fjerner fett, strammer hud osv.

Men tilbake til bismaken:

Irritasjonen min kommer vel innerst inne av at min første tanke er at dere er syke og besatte av kroppen deres uten grunn. Og det irriterer meg at dere gjør det dere gjør for å beholde de slanke vakre kroppene som jeg misunner hver eneste dag, time og minutt... Hvorfor kan dere ikke se at dere ikke har et problem med kroppen deres og heller gi slike som meg sympati???

Dette blir jo helt feil dette også, for når har tenkt dette får jeg dårlig samvittighet fordi det er et problem for dere like mye som jeg har mine problemer. Jeg blir også sint fordi jeg har det kanskje ikke så ille som jeg tror? det finnes da folk som er tykkere enn meg... Og det er jeg gruelig glad for!!! Det er ufattelig godt å kunne sitte ved siden av en venninne som gjør at jeg føler meg slank og pen... Stygt men godt...

Jeg vet ikke hvordan jeg skal avslutte dette, men jeg vil dere skal vite at jeg har ikke ønsket å tråkke noen på tærne her. Jeg forstår veldig godt deres tanker og mener at det er like "synd på" dere som jeg syns det er på meg. Men det er misunnelsen som tar over de første sekundene tankene mine får svirre fritt.

Mitt ønske er å kunne kjøpe en bukse i str 38/40 uten å få valker i sidene... Men jeg tror også at dagens designere nekter å la det skje. Som dere sier før her er størrelsene syke, iallefall hvis man tar en tur innom de forskjellige butikkjedene for ungdom. Jeg tror dette er mye av årsaken til at mange unge i dag sitter med følelsen av at de er for store... Jeg aner ikke hva som må gjøres for å rette opp i dette, men slik kan det iallefall ikke fortsette...

Dette ble kanskje rotete og uten mening.. men jeg måtte bare få det ut!

12

[Lille]

Pamella, du vil alltid finne noen som har større problemer enn deg selv. For å sette det litt på spissen, blir det jo ganske meningsløst av oss å være misfornøyd/opphengt i eget utseende når mennesker sulter i andre deler av verden.

Saken er at det gjelder ikke MEG, ikke sant? Mine problemer oppleves som store for meg. Andre vil gjerne fnyse av dem og si at jeg ikke har noe å "klage" over.

Jeg er så heldig at jeg har begynt å bli kvitt alle kompleksene jeg har hatt over kroppen min. Det tar tid, og jeg kjenner at noen ganger kommer de snikende inn på meg igjen. Men det går fremover, heldigvis. Har aldri vært av dem som prøver å kaste opp mat, eller la være å spise på grunn av dette. Derimot kjenner jeg godt igjen det Klara sier om å nekte seg selv nytelse.

Når jeg nå sitter og leser gjennom hva jeg har skrevet, og hva andre har skrevet ser jeg at jeg ikke egentlig har noe særlig å bidra med. Jeg kunne bare ikke dy meg for å blande meg inn. 12