Manisk depressiv

[AnonymBruker]

Jeg har diagnosen angst, men de siste årene ser jeg at jeg enten er høy eller lav. Når jeg er høy har jeg mange planer og klarer å sette de til konkrete handlinger som ofte er bra, men ofte noe jeg ikke vil prate om etterpå fordi jeg ser at jeg har tatt på meg for mye ansvar og handlet uten å tenke.

Har lagt merke til at etter en bra periode, blir jeg depressiv og vil ha minst mulig sosial omgang. Alle planene er som en annen person og ikke noe som har skjedd meg og jeg får skyldfølelse. Ett eksempel er at jeg kan påta meg ansvar for dyr og alt går bra helt til jeg er i kjelleren og ikke tør gå ut døra hvis jeg ikke må. Da må jeg finne løsninger for dyrene og det har heldigvis gått bra, takket være andre. Ikke at jeg har mishandlet dyr, men jeg er for syk til å ha ansvar og vil helst bare sove og ikke bli forstyrret av ytre ting. Jeg kan sove i flere døgn og etterpå bli søvnløs. Jeg er bevisst på at jeg ikke kan ta ansvar for flere dyr, men jeg kan ikke garantere hva som skjer hvis jeg er i det optimistiske hjørnet og alt nesten har gått på skinner. Da har jeg fått til ting og tror alle problemer er ute av verden. Dukker det opp et hjemløst dyr ser jeg for meg at det skal gå bra.

Tross for de depressive fasene har jeg funnet gode hjem til dyrene. Jeg har ikke tatt ansvar for mer enn tre dyr, men synes det er mange og jeg tror ikke det finnes uante muligheter for omplassering, i alle fall ikke vellykkede.

Jeg drømmer om å kunne fungere og ha dyr, men det går ikke i praksis for når jeg er i den depressive fasen klarer jeg nesten ikke ta vare på meg selv og må tvinge meg til å gjøre helt vanlige ting som alle tar som en selvfølge. Men jeg kan ligge i senga i flere døgn og må skyve depressive tanker bort og forestille meg at det kan jeg tenke på senere. Det er når jeg har katastrofetanker i flere døgn.

I tenårene tror jeg ikke jeg slet med det, men jeg husker jeg lå i senga, skulket skolen og var deprimert. Siden jeg fikk gode karakterer la ingen merke til det og for alt jeg vet er det helt normal tenåringsoppførsel. Når jeg ble ca 20 begynte jeg å slite og fikk diagnosene sosial angst og agorafobi. Ingen visste hvor deprimert jeg var omtrent over halve uka.

Nå er jeg midt i 30 årene og ser et mønster. Men kan jeg være manisk depressiv uten at jeg liker diagnoser. Jeg vil helst ikke ha diagnoser og får jeg det tror jeg at jeg trenger et støtteapparat rundt meg.

Men hvor farlig kan det være? Jeg ville ikke sett ned på noen med en lignende diagnose, men jeg vet ikke hvor snill jeg er mot meg selv og uten tvil ville jeg stemplet meg som håpløs. Men det har jeg allerede gjort.

Nå har jeg vært i en depressiv fase og tvang meg ut av døra. Men depresjonen henger igjen. Det som er merkelig er at jeg vet at jeg vil få en ny runde med en bra periode der jeg tar tak i problemer, hjelper andre og er aktiv og sosial.

Det høres sykt ut og jeg beklager at dette er rotete. Jeg tør ikke fortelle det til legen, er vel redd for å virke som en hypokonder av dimensjoner.

Fasaden må være perfekt selv om jeg gjemmer meg i en krok og ingen kunne trodd det når jeg har det bra.

Noen som har erfaringer om manisk depressive faser? Jeg har en grunnleggende tro på at angsten fører til depresjoner, men hver gang jeg kommer på beina havner jeg tilbake i mørket igjen.

Jeg vet ikke hvordan ting oppleves for andre, men jeg ser at det er et mønster som går igjen med få ukers økter.

[AnonymBruker]

Skriv det du skriver her og lever brevet til legen når du kommer. Ingen vil tro at du er hypokonder på bakgrunn av det du skriver her.

Ta ansvar for livet ditt og bestill en time hos legen din. Det er bedre å få en diagnose og vite hva man har å forholde seg til enn å bare fortsette livet med ned- og oppturer.

[AnonymBruker]

Skriv det du skriver her og lever brevet til legen når du kommer. Ingen vil tro at du er hypokonder på bakgrunn av det du skriver her.

Ta ansvar for livet ditt og bestill en time hos legen din. Det er bedre å få en diagnose og vite hva man har å forholde seg til enn å bare fortsette livet med ned- og oppturer.

Men jeg tør ikke la legen vite det. Ingen vet om disse tankene selv om familien må ha sett at jeg er up and down. En sa at jeg aldri må ta ansvar for flere dyr, uten at hun hadde bidratt med stort men bare observert og hørt at det gikk bra. Jeg er allergiker så jeg føler meg tankeløs etter at jeg oppdager at jeg reagerte allergisk, men reagerer ikke alltid og ikke på andres dyr, men å ha dyr burde jeg vite at jeg ikke kan, også på grunn av allergien. Hvor tankeløs går det an å være?

Hva vil en eventuell diagnose hjelpe meg? Å akseptere at jeg er syk og få aksept fra andre kanskje. Jeg har jobbet i hjelpetjentesten når jeg var ca 25 år og hadde ukentlig og ofte daglig kontakt med en som var manisk depressiv. En fantastisk kvinne. Jeg vet ikke om hun fikk medisiner. Jeg var hjemmehjelp i et års vikariat.

Jeg har aldri hatt fast ansettelse. Det har jeg fått tilbud om, men jeg har fått panikk ved tanken og takket nei. Hoppet videre til neste vikariat. Det er enkelt med gode attester, men det begynte å bli vanskelig jo eldre jeg ble. Bare møtet med personalledelsen som skulle intervjue meg...

Jeg tør ikke fortelle om hvordan det ser ut til legen. Kan man medisineres og hva får man da? Antipsykotika? Kan man få en diagnose og nekte å ta tabletter, bare få noen holdepunkter og regler som kan stabilisere det litt?

Det er ikke sikkert jeg er manisk depressiv. Men jeg vet at det ikke handler om hvor snill og smart man er, men om angst og depresjoner.

Jeg må si til meg selv at jeg er tøff for å våge komme ut av den depressive fasen. Men det er ikke lett av den grunn.

Det er ikke sikkert det gjelder meg, men kan man leve godt med det, eller bedre etterhvert hvis man får forståelse om egen sykdom?

[Sofie_22]

Det virker heller som du sliter med depresjon. Manisk depresjon (bipolar lidelse) vil jo si svingninger mellom å være helt på toppen og på bunnen. I disse høye periodene er det vanlig med storhetstanker, pengesløsing, lite søvn, ekstrem oppspilthet,rastløshet, dumdristighet ol. omgivelsene vil nok i store grad legge merke til dette. Utifra slik jeg forstod det virker det heller som du svinger mellom depresjoner og noen bedre perioder. Er ikke sikkert jeg forstod det riktig altså, men virket sånn utifra hva du fortalte.