Hvordan blir man venner igjen etter år med krangling?

[guest]

Hei der.

Er en av disse helgepappaene som har et utrolig dårlig forhold til barnemoren. Jeg leser her at man skal være venner og snakke med hverandre for barnets beste. Jeg er helt enig.

MEN. Hva gjør man dersom man ikke kan bli enige!? Det finnes ingen middelvei, det finnes ikke slingringsmon eller toleranser. Det finnes kort sagt ikke den aller minste tegn til noen gang å kunne føre en dialog igjen som vanlige folk. Vi er så superforskjellige som det er mulig å bli og er stort sett kun enige om at vi er uenige.

Hvordan blir man da venner igjen? Det holder ikke å si at man må være venner. Det er det samme som å si at man ikke må skille seg fordi det ikke er bra for ungene.

Dette høres kanskje barnslig ut, men jeg kan love deg at det har vært slik siden dag 1 for 5 år siden. All kommunikasjon går via brev og dersom det er hast, sms.

Vi holder alt separat. Klær, leker etc. Jeg kjøper alt han trenger av klær og temmelig ofte også (Skal si dem vokser :D ), dessuten så er det mye morsomere å kjøpe til ham enn til meg

Jeg plages ikke av å kjøpe alt selv til ham selv om det hadde vært enklere å kjørt felles opplegg. Hadde kjøpt det uansett.

Det eneste som plager meg virkelig er at vi "må" være uvenner. Eller det er kanskje å si det litt mildt. I løpet av fem år så er man ikke uvenner lenger, man er bitre fiender som rett og slett ikke klarer synet av hverandre. Sånn er det den dag i dag. Noen her som tror det er bare å springe bort og si at man er lei seg og ta hvernadre i hendene? Tro om igjen. Problemmet er at man må bli enige før man kan bli venner. Ellers så blir man bare uvenner igjen.

Det er flere venner av meg som sier at vi må bli venner og kutte ut dette tullet. Vel......dem har jo rett, men av en eller annen merkelig grunn så er det ingen som forteller meg hvordan :-?

Jeg for min del skulle ønske vi var venner da det hadde gjort alt mye enklere, men sporadiske forsøk har jammen ikke gjort meg særlig ivrig etter å prøve igjen!

Hva er da alternativet? Slik jeg ser det så får det bare gå linja ut til vi blir gamle. Er det bra for guttungen? Nei, men i likhet med meg og tusenvis av andre unger så har han neppe noe annet valg enn å godta det.

Noen BM'er her som har noen forslag til en løsning? Ettersom det ikke har hjulpet å henvende seg til kamerater så kanskje ukjente mødre (og fedre) kan ha en løsning. Er det noen her som har vært i et lignende dilema og har funnet en løsning?

Takker for svar, positivt som negativt og aller mest konstruktivt

[Silfen]

Jeg ser enkelte BM og BP`ere som rett og slett ikke er villig til å møtes på halvveien.

Da er det faktisk ikke så mye du kan gjøre, bortsett fra å holde en hyggelig tone selv.

Ikke la deg hisse opp, vær grei og imøtekommende og så kan det kanskje skje at hun glemmer hvorfor hun er så jævla forbanna.

Det er ikke lett og det vet jeg.

Jeg var mektig kvalm av min egen eks en periode og jeg sa klart fra at jeg ikke tålte trynet på han og ba han la meg være i fred en liten stund.

Trengte rett og slett den pausen for å klare å ta meg selv i nakkeskinnet og oppføre meg. Noe jeg ikke klarer når jeg er forbanna og hadde trynet hans i mitt hele tiden.

Nå fungerer det bra oss oss, samarbeid, klær, samvær utenom fastsatt samvær osv.

[Fakse]

Du er jo anonym her, så hvorfor ikke gi litt konkrete eksempler på hva slags problemer det er dere har, hva som ikke fungerer og hvilke type ting det blir komflikt av. Da er det kanskje lettere å gi råd, sånn som det er nå så blir det veldig generelt.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Man må ikke være venner. Det er selvsagt et ideal, og ville vært det beste, men det er ikke alltid det er mulig. Da spørs det om det ikke er like greit å avfinne seg med det?

Må dere være venner? Ut fra det lille du skriver fungerer jo samvær etc. om barnet greit, så hvorfor er det så viktig å være venner? Jeg skjønner jo at det føles litt "dumt" å være uvenner etter 5 år, men når det nå en gang er sånn, så spiller vel ikke det heller så stor rolle.

Det er ille om dere skriker og krangler foran ungen, for det gjør h*n utrygg. Om dere har liten/ingen kontakt er selvsagt ikke det ideelt, men dersom kontakt fører til bråk så er det bedre uten kontakt. At kommunikasjon foregår pr. brev/sms kan vel være litt tungvint, men i mitt tilfelle er det ingen kommunikasjon.... og det går det og.

Personlig har jeg sluttet å tro at alt blir bedre med tiden. Det gjør det ikke! Ting er som de er, og jeg kan velge hvor mye energi jeg vil bruke på å være sint/lei meg/irritert etc. pga. det. Jeg ser at det ville vært bedre hvisomatte, men det er ikke det, så da forholder jeg meg til det som ER og ikke det som BURDE VÆRT. Skjønner du hva jeg mener?

Konsentrer deg heller om å være en god far for ungen din, enn å plages med at du er uvenner med mora. Du trenger forresten ikke være uvenner med henne selv om hun er det med deg. Det har også noe med din instilling å gjøre.

[Gjest Embla s]

Hvis dere ikke kan være venner (og det er vel ikke så rart - var vel en grunn til at dere skilte dere in the first place..), så oppfør dere i allefall siviliserte og anstendige! For barnet er vel det viktigste at h*n slipper å ta stilling til uvennskapet deres, at h*n slipper å høre små drypp om hvor dum/ussel den andre er..