Livet er en berg og dalbane

[AnonymBruker]

Hvorfor er det sånn at for noen så er livet en stadig nedoverbakke? Når jeg endelig får et håp om at ting kommer til å ordne seg, så går det aldri lang tid før jeg blir slått i bakken igjen. Det skjer hver eneste gang. Denne gangen trodde jeg at jeg hadde komt meg opp, at livet endelig skulle fungere. Men neida. Nye, store, kriser dukker opp og jeg klarer ikke håndtere flere.

Jeg har kuttet ut mennesker som ikke er bra for meg, og jeg prøver å ha kontroll på tilværelsen fra dag til dag. Jeg har en angstlidelse, men den har jeg taklet så bra, så lenge nå.

Og så dukker det ting opp. Sykdom. Død. Økonomi. og så kommer angsten snikende. Og nå kommer depresjonen også virker det som. Rett før eksamensperioden. Og alt rakner på nytt. Og jeg føler meg alene i verden. Jeg stoler ikke på noen, det lærte jeg meg da jeg var liten.

Så da er jeg alene. Og nå bryter jeg sammen igjen. Jeg orker ikke plukke meg opp flere ganger.

Og i morgen må jeg på skolen. Så må jeg smile, late som at alt er ok. Og så tror jeg at det lyser utenpå at noe er galt, selv om jeg skjuler det så godt jeg kan. Vet ikke om jeg orker gå på skolen en gang, selv om det vil kreve en legeerlæring. Kanskje jeg skulle gått til legen nå egentlig.

Jeg vil snakke med noen, samtidig som det er det siste jeg vil. Klarer ikke slippe noen helt innpå, selv tanken gjør meg kvalm. Ofte når jeg har betrodd meg til noen før, så orker jeg ikke forholde meg til de senere.

Jeg er en sterk kvinne, som folk rundt er imponert over... "Tenk at hun klarer seg så bra etter alt hun har vært gjennom"

Senest i helga var det en som sa at "Du fortjener bare godt resten av livet med all den bagasjen du har" - og hun vet bare det som er "offisielt", det som er toppen av isfjellet.

Jeg er en "sterk" kvinne.

Hvordan ble livet slik? Hvorfor har jeg gjort de valg jeg har gjort? Og hvorfor virker det som at hele verden jobber imot at jeg skal finne fotfeste igjen.

Jeg orker ikke dette lengre. Hvem hjelper den som ikke vil ha hjelp?

[Gjest Gjest]

Hvorfor er det sånn at for noen så er livet en stadig nedoverbakke? Når jeg endelig får et håp om at ting kommer til å ordne seg, så går det aldri lang tid før jeg blir slått i bakken igjen. Det skjer hver eneste gang. Denne gangen trodde jeg at jeg hadde komt meg opp, at livet endelig skulle fungere. Men neida. Nye, store, kriser dukker opp og jeg klarer ikke håndtere flere.

Jeg har kuttet ut mennesker som ikke er bra for meg, og jeg prøver å ha kontroll på tilværelsen fra dag til dag. Jeg har en angstlidelse, men den har jeg taklet så bra, så lenge nå.

Og så dukker det ting opp. Sykdom. Død. Økonomi. og så kommer angsten snikende. Og nå kommer depresjonen også virker det som. Rett før eksamensperioden. Og alt rakner på nytt. Og jeg føler meg alene i verden. Jeg stoler ikke på noen, det lærte jeg meg da jeg var liten.

Så da er jeg alene. Og nå bryter jeg sammen igjen. Jeg orker ikke plukke meg opp flere ganger.

Og i morgen må jeg på skolen. Så må jeg smile, late som at alt er ok. Og så tror jeg at det lyser utenpå at noe er galt, selv om jeg skjuler det så godt jeg kan. Vet ikke om jeg orker gå på skolen en gang, selv om det vil kreve en legeerlæring. Kanskje jeg skulle gått til legen nå egentlig.

Jeg vil snakke med noen, samtidig som det er det siste jeg vil. Klarer ikke slippe noen helt innpå, selv tanken gjør meg kvalm. Ofte når jeg har betrodd meg til noen før, så orker jeg ikke forholde meg til de senere.

Jeg er en sterk kvinne, som folk rundt er imponert over... "Tenk at hun klarer seg så bra etter alt hun har vært gjennom"

Senest i helga var det en som sa at "Du fortjener bare godt resten av livet med all den bagasjen du har" - og hun vet bare det som er "offisielt", det som er toppen av isfjellet.

Jeg er en "sterk" kvinne.

Hvordan ble livet slik? Hvorfor har jeg gjort de valg jeg har gjort? Og hvorfor virker det som at hele verden jobber imot at jeg skal finne fotfeste igjen.

Jeg orker ikke dette lengre. Hvem hjelper den som ikke vil ha hjelp?

Det er sikkert akkurat det her du IKKE vil høre, men det er det eneste rådet jeg kan gi deg...:

Jeg slet fælt med depresjon, angst, ensomhet, dårlig matlyst og sov kun 0,5-1 t hver natt når jeg gikk på vgs... Det var nær ved å knekke meg helt, og jeg hadde noen venner som prøvde så bra de kunne å støtte meg, men det ble liksom aldri nok. Fordi ingen forstod. De sa "ja, jeg skjønner", men jeg visste at det var trøst, ikke snakk om erfaring... Bestevenninna mi gikk imot meg, jeg ble fryst ut og sint og.. ja. Alt gikk rett og slett til h*lvete. Men så kom redningen min... vi hadde fått en ny klassestyrer... Jeg tenkte han var litt merkelig, og han virka rett og slett overlegen (type kjekkas, ung og tøff musikksmak med black metal etc etc). Men andre uka vi hadde han og avslutta timen stoppa jeg opp i døra og spurte (dette tok MYE mot fra min side...) om vi skulle ha noen elevsamtaler i løpet av høsten. Han sa "vet ikke, kanskje" og jeg tenkte for meg selv "jaja... det var verdt et forsøk......" (jeg turte jo ikke SI "JEG TRENGER HJELP NÅ"). Men her skjedde det fantastiske... i det jeg var på vei ut døra igjen ropte han etter meg, og ville vite om jeg hadde noe på hjertet. VELDIG skeptisk fortalte jeg han alt. Alt bare rant ut av meg. Fort og gæli. Jeg hadde holdt så lenge på det at jeg dreit i om han brydde seg eller ikke... Jeg måtte bare fortelle... noen. Hvis det gir mening? Og det endra alt for meg... han stilte opp for meg 100% selv om jeg mange ganger endte opp gråtende på kontoret hans (flaut, i know). Vi snakka opptil 4-5 ganger i uka helt til skoleslutt (han oppsøkte meg, snakka med meg, og slutta ikke før han visste at jeg gikk hjem nogenlunde glad). For noen dager siden møtte jeg han igjen (da hadde jeg ikke sett ham på... 5 mnd, men jeg har ikke trengt han heller. Vi snakker fortsatt nå og da, men nå mer som... venner (hvor enn rart det høres ut). Han var ikke den overfladiske tufsen jeg trodde, men en som hadde hatt mye motgang selv i livet, med et stort ønske om å hjelpe andre.

Det som muligens var redningen for meg var nettopp det at jeg henviste meg til noen som ikke sto meg nær. Men en totalt utenforstående. Jeg var redd for å miste vennene mine hvis jeg fortsatte å "klage" til dem... Det å få en du ikke kjenner for godt til å hjelpe deg, kan være et godt tips.. det er ofte de merkeligste redninger som dukker opp

Det her hjelper deg kanskje ikke, men vær så snill ta et råd fra noen som har vært der du er nå i 5 år og endelig har kommet ut av det. Ta mot til deg. Det er ikke alltid vennene du har som viser seg å være de vennene du trenger. Jeg tok en råsjans og fyrte løs mot en nærmest ukjent voksen person. Og det er ingenting jeg er mer glad for å ha gjort. Du har mer å tape ved å ikke si noe, enn å kanskje prøve et par ganger som blir mislykka for så å finne noen. Ikke gi opp. Det er ALLTID noen der ute som lytter for å HJELPE. Og uansett hva de rundt deg sier, er det ikke mulig å ALLTID være den sterke. Du fortjener å oppsøke noen andre sterke nå...

[Supramundane]

Kjære Gjest.

Her inne kan man ikke vite hvem som har kompetanse til å hjelpe, så jeg oppfordrer deg til å ringe Mental Helse, telefonnummeret dit er 116 123. Telefonen er døgnåpen. Du kan også bruke internettsida http://www.sidetmedord.no/ Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Lykke til.

Mvh Supramundane, mod