Å la barna ta standpunkt selv mht religion

[Gjest Poirot]

I ulike sammenhenger ser jeg mange skriver at barna skal få velge selv hva de vil/ikke vil tro på. Dette mener jeg er bra. Imidlertid tror jeg det er urealistisk å tro at man ikke påvirker barn ved å la være å fortelle dem om det man selv tror eller å ikke la de oppleve det andre tror. For det er jo også et valg man da tar, er det ikke?

Hvis barn skal få velge selv eks i konfirmasjonsalderen, må de ikke da ha et forhold til det de skal velge, om det så er på den ene eller andre siden?

Som jeg har sagt før; jeg synes ikke det er krise om en 6-åring velger å bli kristen, jøde eller ikke-troende. Barnet er lite, og kan fremdeles endre mening. Eller det kan forbli i den troen det da velger, og hva gjør egentlig det?

Om et barn er mye sammen med en venn som eks er metodist, gjør det egentlig noe om denne blir påvirket av det det ser og opplever hos vennen hvis foreldrene allikevel er opptatt av at det er vitkig at banret får velge selv? (snakker her ikke om preking og indoktrinering fra voksne mot foreldrenes vilje)

Egentlig så har jeg inntrykk av at mange ikke-troende reklamerer så fint med at deres barn er "rene" og upåvirket , og derfor skal få velge selv. Men hvis barnet blir utsatt for situasjoner der det kan lære om eks kristendom blir de livredde, for da kan jo banret bli kristent før foreldrene mener at banert er klar/voksen nok til å velge. Hvis banret velger ikke konfirmereseg puster de lettet ut, mens de med stolt røst sier at "Han fikk jo velge selv og vi er stolte over hans egen evne til tenkning". Selv mener jeg barnet da er blitt formet, på lik linje med barn som vikser opp i en religiøs familie.

Mitt poeng er : gjør det egentlig noe om barn blir formet av sine foreldre, religiøse eller ei?? Er ikke det noe av det mest naturlige i verden som kan være med på å skape familiesamhold?

[tuji]

Ingen oppdragelse er nøytral, det kan vi slå fast med en gang.

Foreldrenes syn på både det ene og det andre vil påvirke barna, også livssyn.

Selv har jeg en kristen mor, men min far er ikke kristen.

Jeg vil si at jeg har hatt en kristen oppvekst, og særlig i barneårene er familien den viktigste arenaen for påvirkning.

Når man blir eldre, får skole, venner og andre mer å si, og det disse formidler blir viktig.

Slik vil det være uansett livssyn, og det er vel helt greit?

Jeg har troen på at den enkelte er i stand til å velge det som er riktig ut fra sine forutsetninger.

Kan legge til at jeg ble kristen først som 16-åring, selv om jeg fikk ganske tydelig kristen påvirkning hjemmefra.

[Gjest Zalomine]

Å påpeke at "ungen min skal ikke på virkes av religion, for jeg er humanetiker" f.eks mener jeg ofte medfører at man da heller oppdrar ungen til å ta avstand fra religion. Det er ikke å oppdra dem "nøytralt", så jeg er helt enig med de andre på det punktet.

Synes det er uungåelig at unger påvirkes, men jeg synes det er helt greit at de blir det.

Jeg er ikke personig kristen selv, men har på et vis beholdt min barnetro, og mine fremtidige barn kommer til å bli påvirket av det, for jeg vil synge kveldsbønn med dem, lese juleevangliet på julaften, akkurat slik jeg er vant til fra min barndom. Synes det er greit jeg... Er muligens litt naiv, men... slik mener jeg.

[Gjest Anonymous]

Jeg kommer til å la mine barn få finne ut selv hva de ønsker å tro på eller ikke.

Jeg er ikke kristen selv, og vil ikke snakke noe om religion hjemme, men hvis de spør vil jeg svare hva jeg mener og så får de gjøre som de vil.

Jeg har foresten døpt barna, noe som jeg gjorde av tradisjon og for å gjøre det enklere den dagen de velger om de vil melde seg ut eller ikke.

[Gjest Poirot]

Jeg kommer til å la mine barn få finne ut selv hva de ønsker å tro på eller ikke.

Jeg er ikke kristen selv, og vil ikke snakke noe om religion hjemme, men hvis de spør vil jeg svare hva jeg mener og så får de gjøre som de vil.

.

Er det ikke naiv å tro at man , fordi man ikke snakker om det, setter barna i et nøyttralt utgangspunkt? Ingen barn er vel nøytrale, de farges alle av sine foreldre.

[Gjest Anonymous]

Er det ikke naiv å tro at man ' date=' fordi man ikke snakker om det, setter barna i et nøyttralt utgangspunkt? Ingen barn er vel nøytrale, de farges alle av sine foreldre.[/quote']

hehe... Jo egentlig, men jeg håper jo jeg klarer å forme de til selvstendige individer som klarer å tenke selv.

[Gjest Poirot]

Ja, det er jo ikke en dårlig start det. Men hva gjør du hvis 8-åringen kommer hjem og sier han er blitt kristen og gjerne vil gå i kirken?

[tuji]

Det kan jo faktisk hende at barna klarer å bli selvstendige individer og tenke selv til tross for at foreldrene klart forteller om sin (manglende) tro! Dette er ikke noen motsetning. Jeg synes at jeg selv er et eksempel på dette.

[Fakse]

Jeg synes det er forskjell på om barna påvirkes av forkynning og bastante holdninger om at "slik er det, og det er det eneste riktige", og på om barna får kunnskaper om ulike trosretninger. Har ingen barn, men hadde jeg hatt ville jeg ikke ha sendt dem i kirka, eller godtatt salmepugging og gammeldags kristendomsundervisning. Jeg ville heller ha latt dem få vite litt om forskjellige religioner (type de tror at det er sånn, de tror at det er slik, og jeg tror at det er sånn, men du må selv finne ut hva du vil tro).

Men ofte påvirkes man av sine foreldre, det er vel ikke til å unngå, og kanskje heller ikke ønskelig å unngå?

[Labella]

Jeg er en av dem som sier at mitt barn skal få velge selv. Jeg har selv et ganske bevisst forhold til mitt eget humanistiske livssyn, og naturligvis påvirker det mitt liv og barneoppdragelsen. Jeg ønsker ikke å gi barnet mitt masse religiøst input - hvorfor skulle jeg det? Jeg tror jo ikke på det! Som de fleste andre foreldre ønsker jeg å overføre mine verdier til mine barn!

Men når jeg får spørsmål har jeg såpass mye kunnskap at jeg kan svare greit på mange spørsmål om religion. At datteren min skaffer seg kunnskap og blir påvirket både gjennom venner og skole er vel også naturlig. Hvis hun skulle finne ut at hun ønsker å tilhøre en religion vil jeg støtte henne 100 %. Jeg vil jo selvsagt ønske at valget er veloverveid, og håper det er såpass godt begrunnet at jeg kan forstå det.

Til syvende og sist er det hennes valg, hennes liv, og jeg ønsker at mitt barn skal få et best mulig liv!

[Gjest Abelone]

Jeg mener det er en selvfølge at foreldre skal få lov til å oppdra barnet til den tro de selv ønsker. Så lenge ikke noe av det strider mot norsk lov, og menneskerrettigheter. Jeg tror at denne påvirkningen har mye å si for hvilket valg ungene etterhvert tar. Hva de tror på. Men det ikke slik at ungene nødvendigvis velger å tro på det samme som sine foreldre. Nesten motsatt, kanskje...? ( udokumentert påstand!) Mange av mine kristne venner opplever at barna ikke vil dele deres tro, iallefall i tenårene. Tar avstand fra foreldrenes tro og liv.... Likeledes ser jeg at mange av de som er aktive humanetikere her på stedet, og ikke har døpt ungene sine, får barn som velger å døpe seg enten som store barn, eller før konfirmasjonen, og som går aktivt inn i skolelagsarbeid. Og det er faktisk mange det er snakk om, ja. Jeg synes det er flott at unger tenker selv, og klarer å ta valg som er riktige for de der og da. Vi skal respektere hverandres livssyn og troutvikling. Vi er alle i en prosess, og den kalles livet.