Hjelp, orker ikke mer!

[Sofie_22]

Ok, vet ikke helt hvordan jeg skal begynne dete innlegget. Blir vel mest for min egen del, føler at jeg må snakke med noen, elle få det ut. Hjelp, sitter her og gråter, ting er så utrolig vankelig og jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre. Føler bare at jeg blir dratt lengre og lengre ned i denne dritten. Problemet er bare at jeg ikke klarer å snakke med noen om det, til og med her er det vanskeig å skrive det ned. Jo, men skal komme til poenget. De siste to årene har jeg hatt det utrolig tøft. Problemet er kropp og mat. Det hele staret med å bare skulle gå ned noen kilo, har alltid vært utrolig missfornøyd med min egen kropp. Jeg har alltid ungått strand o.l steder hvor jeg må eksponere kroppen min. Så i fjord sommer satte jeg i gang med "prosjekt vektnedgang" (veide da 56kg 170 høy). Startet som vanlig slanking, men jeg ble etterhvert mer opphengt i kalorier og trening. Ved juletider veide jeg 44kg,merket da at ting hadde begynt å gå for langt. Jeg følte meg uvell, gikk med lag på lag med klær, frøs mye og følte at jeg kom til å knekke sammen hvert øyeblikk. Flere venner ble bekymret og jeg innså etterhvert at måtte a tak i problemet. Dro til legen, pga uteblitt menustrajon.. og ble henvist vidre til psykolog (føler meg litt, jeg var jo ikke akkuratt så tynn). begynte å spise litt mer enn vanlig...det var her helvetet begynte. Spisingen gikk over til overspising, med perioder sult. Vekten gikk oppover og ble enda mer deprimert, klarte etterhvert ikke å gå på skolen, ville bare dø. Jeg hadde ikke lengre kontroll over overspisingene. Hadde perioder hvor jeg spiste lite igjen, men det gikk så over i overspising.

Har nå begynt på skolen, men maten er fortsatt et rent helvete, jeg har aldri veid så mye før (64kg). Takler ikke kroppen min, den hindrer meg i alt. Unngår sosial situasjoner, går med store klær, er ikke så mye sammen med venner.. alt dette på grunn av skammen ovenfor min egen kropp. Jeg skjønner egentlig ikke at det går ann, føler meg som en ekstremt overfladisk person som sitter her å klager over vekten min når andr lide av alvorlige sykdommer. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre lengre, klarer ikke å snakke med noen, dette ødelegger livet mitt. Var egentlig en glad og fornøyd jnte, med mange gode vener og en lys fremtid, men nå ser jeg virkelig ikke noe annet enn svart.

- Sofie

Sorry for langt innlegg!

[Gjesten]

Å komme seg over spiseforstyrrelser er en lang og vanskelig prosess. Ut fra innlegget ditt er jeg ikke helt sikker på om du ønsker å begynne å slanke deg igjen, eller om du egentlig vil bli frisk. Uansett anbefaler jeg at du går tilbake til legen din og sørger for at du får snakket med en psykolog. Du kan også be om å bli henvist til en ernæringsfysiolog som kan hjelpe deg med å sette opp en spiseplan.

Ikke tro at alt kommer til å bli bra på 1-2-3. Dette kommer til å være vanskelig og slitsomt, men ta ett skritt av gangen, og ikke vær for hard mot deg selv hvis du knekker noen ganger - det vil du høyst sannsynlig gjøre. Plukk deg selv opp igjen og fortsett fremover.

Jeg ønsker deg masse lykke til! Jeg håper livet blir lettere for deg

[Gjest smoothie22]

Da jeg begynte og lese dette innlegget trodde jeg at jeg leste om noen i min egen situasjon (jeg veier 145 kg) men jeg ble helt sjokkert da jeg leste tallene dine. Du er 170 cm og ville ned fra 56 kg. Nå er du 64 og kjempemisfornøyd. Jeg tror du trenger og prate med noen profesjonelle jeg,fordi at for meg virker det som om du har et helt vridd syn på vekt og kropp. Det samme har jo på en måte jeg, men jeg er da virkelig tung i forhold til deg,lissom. Tror ikke du vil finne svarene du leter etter inne på et forum.

[AnonymBruker]

Hei TS

Innlegget ditt kommer sikkert til å bli slettet pga at du har sterke spiseforstyrrelser. FØrste steg er å forstå at man har et problem og det gjør du jo, og det at du selv ikke trives med deg selv. Det er jo vanskelig, men den dagen du har fått hjelp og forstår at kroppen er faktisk din venn, og ditt tempel, så føler du deg bedre.

Lykke til, vi har alle hørt om historiene som har gått feil vei, men du har mange år igjen. Tenk på alle gledene livet har i vente for deg! LEttere sagt enn gjort, men prøv å legge hele sjelen din i problemet, og tillat deg å søke hjelp!

[Sofie_22]

Tusen takk for svar! Nå har det seg slik at jeg har gått til psykolog siden januar og også vært hos en ernæringsfysiolog. Tingen er bare at jeg aldri har følt jeg har blitt tatt seriøst, ettersom jeg ikker har vært tynn eller syk nok. Dette fikk jeg også bekreftet av en psykiatrisk sykepleier på DPS'en. Jeg fortalte henne at jeg hadde en problematisk forhold til mat og hadde gått en del ned i vekt (veide da 46kg). Tror aldri jeg kommer til å glemme responsen hennes, "du er jo ikke såå tynn". Dette føltes virkelig ut som tn stort dolk i ryggen, greit jeg er ikke blandt de tynneste, men hun som faktisk jobber i psykiatrien bør vite at dette ikke akuratt er den beste komentaren til en som sliter med mat. Jeg går fortsatt til psykolog, men mat er aldri et tema lengre.

Endret 15. november 2010 av Sofie_22

[ninuska_]

Kjære Trådstarter

Jeg stenger denne tråden nå og vil gjerne formidle telefonnummeret til IKS, 22 94 00 10. Her sitter det mennesker med både kompetanse og erfaring, og som kan gi deg gode og nyttige råd på veien.

Vennlig hilsen ninuska_, moderator