Problemer med mat

[AnonymBruker]

Jeg er utvekslingsstudent, og bor hos en familie. I denne familien er det svært ugunstige tidspunkt når det gjelder måltider. Jeg syns det er frekt og spørre om mat eller bare det å gå og lage meg mat uten videre. Jeg har snakket med venner om dette, og de sier at jeg bare skal gjøre det. Jeg er så sjenert, så jeg klarer det ikke. Frokost her er rundt åtte, og det er greit. Lunsjen er midt på dagen, men så kommer ikke middagen før rundt 22 tiden. Dette er helt forferdelig, for jeg blir da gående uten mat fra lunsj til middag. Hva skal jeg gjøre? Har prøvd å snakke med dem, men det hjelper ikke stort. Siden jeg ikke reiser igjennom en organisasjon (orker ikke forklare hvorfor osv) så lar det seg ikke gjøre å bytte familie. De hjemme, mamma og pappa, vet ingenting og tror at alt er helt tipp topp.

Idag har jeg spist en skål med frokostblanding og to brødskiver. Dette er unormalt lite i forhold til hva jeg er vandt med å spise.

Åssen skal jeg gå fram og snakke med familien? jeg orker ikke ha det sånn her lenger!

[Vrimle]

Dette høres ut som en vanskelig situasjon, men den lar seg nok løse veldig enkelt :-)

Prøv å si noe slikt som at spisemønsteret i famlien er veldig annerledes enn det du er vandt til, og at når det blir så langt opphold mellom lunsj og middag blir du fryktelig sulten og sliten.

Så kan du jo for eksempel spørre om du kan få kjøpe noe mat du kan i ha skapet så du kan spise av i løpet av dagen (da kan det jo godt hende at de sier du bare må forsyne deg) eller om det er greit at du lager deg en "matpakke" etter lunch.

Sansynligheten er ganske så stor for at de hjelper deg å løse problemet med en gang :-)

[AnonymBruker]

Dette høres ut som en vanskelig situasjon, men den lar seg nok løse veldig enkelt :-)

Prøv å si noe slikt som at spisemønsteret i famlien er veldig annerledes enn det du er vandt til, og at når det blir så langt opphold mellom lunsj og middag blir du fryktelig sulten og sliten.

Så kan du jo for eksempel spørre om du kan få kjøpe noe mat du kan i ha skapet så du kan spise av i løpet av dagen (da kan det jo godt hende at de sier du bare må forsyne deg) eller om det er greit at du lager deg en "matpakke" etter lunch.

Sansynligheten er ganske så stor for at de hjelper deg å løse problemet med en gang :-)

Takk for godt svar! Hver gang jeg er ute, kjøper jeg alltid med mat til meg selv. Maten her er ikke spesielt sunn heller, og jeg har gått opp mange kilo etter at jeg begynte å spise maten her. Så klart, jeg kunne jo vært litt mer aktiv, men det er vanskelig å klare å presse inn i den hverdagen jeg lever i nå.

Jeg syns det er ekstremt vanskelig å snakke med de generelt, men jeg orker ikke ha det sånn. Jeg skal ikke kunne måtte kjøpe min egen mat, syns jeg! Avtalen var jo at jeg skulle få mat av de når jeg flytta inn her.

Jeg er nok bare nødt til å samle mot og snakke med de, selvom det blir ufattelig hardt. Hater å være så sjenert og beskjeden!

[Vrimle]

Men dette får du til helt fint :-)!

har du ekstra god kontakt med noen i familien? Du kan jo snakke den personen og få den til å hjelpe deg å ta det videre.

Alternativt så kan du skrive det i et brev, og formulere det som at du er så sjenert at du ikke klarer å ta dette opp muntlig :-)

Men jeg tror du klarer dette helt strålende. Bare husk at det verste som kan skje, er at du stammer litt eller rødmer litt eller gråter litt. Ingen av de tingene er egentlig så farlig ;-)

[AnonymBruker]

Men dette får du til helt fint :-)!

har du ekstra god kontakt med noen i familien? Du kan jo snakke den personen og få den til å hjelpe deg å ta det videre.

Alternativt så kan du skrive det i et brev, og formulere det som at du er så sjenert at du ikke klarer å ta dette opp muntlig :-)

Men jeg tror du klarer dette helt strålende. Bare husk at det verste som kan skje, er at du stammer litt eller rødmer litt eller gråter litt. Ingen av de tingene er egentlig så farlig ;-)

Nå virker det sikkert som at jeg bagateliserer alt sammen, men jeg har nesten akkurat kommet hit, bare vært her i tre uker så har ikke fått en ekstra kontakt med noen her enda.

Takk for støtten, det varmer og jeg kjenner at det gjør meg litt tøffere og får meg til å føle at jeg kan klare dette. Jeg er temmelig redd for å vise følelser, men det får bare være. Det er bedre det enn å mistrives pga mat. Hvis jeg overhodet ikke klarer det, kan jeg skrive det i et brev! Blir det ikke bedre av det, må jeg avslutte oppholdet mitt her og reise hjem =/

[AnonymBruker]

Det var mange timer mellom lunsj og middag..hvordan forholder vertsfamilien din seg til dette? spiser de også så få måltider? vet at måltidsmønstrene er veldig forskjellige fra land til land, men alle mennesker fungerer jo dårlig når vi ikke får tilført energi fra mat.

Syns du har fått mange gode råd her, og jeg forstår at du ikke helt er komfortabel med å konfrontere familien med dette. Men det er nok den beste løsningen på problemet. Og det kan hende at de blir glade for denne tilbakemeldingen. Hvis de er oppegående mennesker, så vil de prøve å sette seg inn i din situasjon.

Jeg vet litt om hvordan det er å dra aleine til et fremmed land. Familien jeg bodde hos var ikke slik jeg hadde fått inntrykk av først, dessverre. Jeg var også sjenert og redd for å si ifra hvis jeg hadde problemer med noe. Og jeg følte meg aldri som en del av familien, som de selv hadde sagt var meningen. Og maten de spiste var ikke spesielt sunn, uvant for meg som er oppdratt til å ikke spise junk. det resulterte jo i at jeg nesten ikke spiste noe. og det går jo ikke i lengden! jeg ble jo bare trist og lei. men uansett, jeg tok mot til meg til slutt, og begynte faktisk å bake grove rundstykker (det fins jo nesten ikke andre steder enn i norden). de falt faktisk i smak hos familien også. Mammas oppskrift reddet meg:-)

Er maten eneste grunnen til at du mistrives? Kjenner du andre utvekslingsstudenter i samme område? Det er isåfall en stor fordel å kunne snakke med noen i samme situasjon. Blir mindre håpløst da:-) Lykke til!

[AnonymBruker]

Det var mange timer mellom lunsj og middag..hvordan forholder vertsfamilien din seg til dette? spiser de også så få måltider? vet at måltidsmønstrene er veldig forskjellige fra land til land, men alle mennesker fungerer jo dårlig når vi ikke får tilført energi fra mat.

Syns du har fått mange gode råd her, og jeg forstår at du ikke helt er komfortabel med å konfrontere familien med dette. Men det er nok den beste løsningen på problemet. Og det kan hende at de blir glade for denne tilbakemeldingen. Hvis de er oppegående mennesker, så vil de prøve å sette seg inn i din situasjon.

Jeg vet litt om hvordan det er å dra aleine til et fremmed land. Familien jeg bodde hos var ikke slik jeg hadde fått inntrykk av først, dessverre. Jeg var også sjenert og redd for å si ifra hvis jeg hadde problemer med noe. Og jeg følte meg aldri som en del av familien, som de selv hadde sagt var meningen. Og maten de spiste var ikke spesielt sunn, uvant for meg som er oppdratt til å ikke spise junk. det resulterte jo i at jeg nesten ikke spiste noe. og det går jo ikke i lengden! jeg ble jo bare trist og lei. men uansett, jeg tok mot til meg til slutt, og begynte faktisk å bake grove rundstykker (det fins jo nesten ikke andre steder enn i norden). de falt faktisk i smak hos familien også. Mammas oppskrift reddet meg:-)

Er maten eneste grunnen til at du mistrives? Kjenner du andre utvekslingsstudenter i samme område? Det er isåfall en stor fordel å kunne snakke med noen i samme situasjon. Blir mindre håpløst da:-) Lykke til!

Vertsfamilien min er vandt til det. De spiser ekstremt små og få måltider. Tenker sånn jeg også, at det må være en stor forskjell fra land til land, men likevel ... For meg virker det som at de fungerer like greit, både med og uten mat, men om det stemmer, vet jeg faktisk ikke.

Jeg har veldig lyst til å snakke med dem, og tenker masse på det, men rett før feiger jeg ut. Sitter i samme stue som dem, vil så gjerne si det, men feiger ut. Det er så slitsomt!

Godt å høre at det er flere som har hatt det sånn som jeg har det nå! Hørtes utrolig smart ut det med rundstykker! Det tipset skal jeg ta med meg! Eneste problemet er at de har ovn som går på gass, og det liker jeg overhodet ikke bruke. Steikovnen fungerer heller ikke, så de har en mikro med steikefunksjoner. Om det er mulig å steike bakeverk i den, aner jeg ikke, men det kan jeg finne ut av!

Maten er den eneste grunnen til at jeg mistrives, ja. Vi er også veldig forskjellige i familien her, så jeg føler at vi omtrent ikke har noen verdens ting å prate om, men det ser jeg ikke på som det største problemet her. Føler det er værre med maten. Kjenner så og si ingen her. Kjenner et par i nabolaget, men de er innfødte her vil jeg si. De har det på samme måte i sin familie som det jeg har i min her, og da blir det feil for meg å snakke med dem om det.

Men noe må skje ihvertfall, jeg orker ikke ha det sånn! Takk for gode tips og støtte