Gift og forelsket i en annen....

[Havbris]

Det er nok på tide at dere tar noen grep i samlivet - før dere mister hverandre helt av syne og blir likegyldige med hvordan dere har det. Likegyldighet er den største fienden i et forhold - da har man egentlig begynt på det siste verset! Vi var i nærheten av det stedet - skyldte på hverandre og ingen av oss klarte å se sin egen rolle oppi det hele. Forventningene var lave - og vi fikk selvfølgelig ikke noe mer enn det vi selv forventet.

Ja - vi havnet i en krise begge to. Vi har snakket og grått oss igjennom mange måneder - har vært dønn ærlige med hverandre, kastet all stolthet og mulige kjepphester, sett oss selv i speilet mer enn en gang - og har kommet ut i andre enden med mye mer kunnskap om hverandre enn vi hadde tidligere. Det har vært vondt - men samtidig, og paradoksalt nok, veldig godt. Når man orker å vise seg mentalt naken - så gir det også en frihet, det er ingen ting lenger som må forsvares. Når alle slike forstyrrende ting blir borte så har vi også blitt tydeligere for hverandre. Jeg tror ikke det finnes noe som er bedre - et annet sted.

Gi dere selv en mulighet TS - om det ikke går så vet du iallefall at dere forsøkte.

Endret 14. november 2010 av Havbris

[Gjest -svime-]

Det er nok på tide at dere tar noen grep i samlivet - før dere mister hverandre helt av syne og blir likegyldige med hvordan dere har det. Likegyldighet er den største fienden i et forhold - da har man egentlig begynt på det siste verset! Vi var i nærheten av det stedet - skyldte på hverandre og ingen av oss klarte å se sin egen rolle oppi det hele. Forventningene var lave - og vi fikk selvfølgelig ikke noe mer enn det vi selv forventet.

Ja - vi havnet i en krise begge to. Vi har snakket og grått oss igjennom mange måneder - har vært dønn ærlige med hverandre, kastet all stolthet og mulige kjepphester, sett oss selv i speilet mer enn en gang - og har kommet ut i andre enden med mye mer kunnskap om hverandre enn vi hadde tidligere. Det har vært vondt - men samtidig, og paradoksalt nok, veldig godt. Når man orker å vise seg mentalt naken - så gir det også en frihet, det er ingen ting lenger som må forsvares. Når alle slike forstyrrende ting blir borte så har vi også blitt tydeligere for hverandre. Jeg tror ikke det finnes noe som er bedre - et annet sted.

Gi dere selv en mulighet TS - om det ikke går så vet du iallefall at dere forsøkte.

Wow, vise meg selv mentalt naken - bare tanken får det til å grøsse i meg. Har aldri tenkt det slik før, har alltid tenkt at alt trenger ikke komme frem. Men det er kanskje det som skal til? Jeg kjenner at jeg vil virkelig at dette skal fungere, jeg er sliten av å alltid ha unnskyldninger på lur, sliten av å forsvare mine egne følelser som det er en kriminalitet. Jeg lengter etter å puste ut - gråte ut, få han til å forstå at jeg vil ikke være slem og sårende. Jeg vil bare ha en forandring i livet mitt, jeg vil ikke bare eksistere. Jeg vil ikke komme opp i en slik forelsket situasjon igjen helt uforberedt - jeg ble slått rett i bakken. Jeg vil gjerne har litt mere ballast i livet til å takle sånne kriser som dette..... Og man får kanskje ikke ballast av å stikke fra problemene kanskje?

[Havbris]

Wow, vise meg selv mentalt naken - bare tanken får det til å grøsse i meg. Har aldri tenkt det slik før, har alltid tenkt at alt trenger ikke komme frem. Men det er kanskje det som skal til? Jeg kjenner at jeg vil virkelig at dette skal fungere, jeg er sliten av å alltid ha unnskyldninger på lur, sliten av å forsvare mine egne følelser som det er en kriminalitet. Jeg lengter etter å puste ut - gråte ut, få han til å forstå at jeg vil ikke være slem og sårende. Jeg vil bare ha en forandring i livet mitt, jeg vil ikke bare eksistere. Jeg vil ikke komme opp i en slik forelsket situasjon igjen helt uforberedt - jeg ble slått rett i bakken. Jeg vil gjerne har litt mere ballast i livet til å takle sånne kriser som dette..... Og man får kanskje ikke ballast av å stikke fra problemene kanskje?

Skjønner at begrepet "mentalt naken" kan ta pusten fra deg - men det betyr ikke noe annet enn å vise seg som den man er, med sin sårbarhet og behov for å være elsket. Det betyr jo ikke at man vrenger sjela akkurat - men for oss har det betydd å legge ned alle stridsøkser og snakke helt åpent OGSÅ om de tingene det kan være vanskelig å snakke om. Det viste oss at man kan fint leve i samme hus men allikevel ha to svært ulike oppfatninger om hvordan virkeligheten er. Jeg var f. eks ikke oppmerksom på hvor mye jeg snakket og gnålte, hvor mye sur og grinete jeg var og hvor mye jeg klagde osv osv.

Og du har rett - man får ingen ballast ved å løpe fra problemene eller late som de ikke er der. Forandringene du ønsker må du selv bidra til å skape - og det betyr at du først må se på deg selv og hva du selv bidrar med i forholdet.

Endret 14. november 2010 av Havbris

[Gjest -svime-]

Skjønner at begrepet "mentalt naken" kan ta pusten fra deg - men det betyr ikke noe annet enn å vise seg som den man er, med sin sårbarhet og behov for å være elsket. Det betyr jo ikke at man vrenger sjela akkurat - men for oss har det betydd å legge ned alle stridsøkser og snakke helt åpent OGSÅ om de tingene det kan være vanskelig å snakke om. Det viste oss at man kan fint leve i samme hus men allikevel ha to svært ulike oppfatninger om hvordan virkeligheten er. Jeg var f. eks ikke oppmerksom på hvor mye jeg snakket og gnålte, hvor mye sur og grinete jeg var og hvor mye jeg klagde osv osv.

Og du har rett - man får ingen ballast ved å løpe fra problemene eller late som de ikke er der. Forandringene du ønsker må du selv bidra til å skape - og det betyr at du først må se på deg selv og hva du selv bidrar med i forholdet.

Det er så mye fornuftig i det du skriver, og jeg jobber med meg selv hele tiden. Men akkurat nå for tiden er jeg så vaklenede i følelseslivet mitt at jeg vet ikke hva jeg havner opp med! Tidligere i dag var jeg bombesikker på at jeg ville fortsette ekteskapet - nå i kveld er jeg ikke. Jeg skjønner ikke noe, dette er en følelsmessig berg og dalbane uten sidestykke... Er helt fortvila og klumpen i magen blir bare større og større. Kjefter og smeller på ungene, og overser mannen min fullstendig. Jeg trenger virkelig proffosjonell hjelp, jeg skjønner det. Tusen tusen takk for alle dine gode innlegg og råd, jeg tar med meg hvert eneste et - og håper at i morgen er det ny uke og blanke ark.

[Havbris]

Det kan nok være en god ide og skaffe seg en proffesjonell samtalepartner for å få litt hjelp til å rydde opp i hodet - det er ikke noe poeng å ta noen avgjørelser på noe akkurat nå. Jeg har selv gått hos psykolog en periode og går nå i samtaler med en familieterapeut på et familievernkontor. Jeg har stort utbytte av dette - det hjelper meg med å se at det faktisk finnes mange flere perspektiver enn de jeg umiddelbart selv kan se.

Ikke tvil om at du er i ubalanse, slik du beskriver den emosjonelle sentrifugen du er i! Ta deg tid til å roe ned - ikke kjeft for mye på ungene dine - og: hvordan kjennes det ut å tenke en tilværelse uten mannen du er gift med. Hva var det en gang gjorde at dere ble forelsket - og kan dere finne det igjen? Det kommer ikke dalende som juveler fra himmelen - men må fremelskes, og da kreves det vilje.

[AnonymBruker]

Jeg tror at det første som må skje er at du innser at det er du som har et problem akkurat nå. Og ingen andre enn du kan løse dette problemet, - med eller uten hjelp. Det er fort gjort å fokusere på hva den nadre parten etter din mening gjør galt eller hva han skulle ha gjort for at du ikke skulle falle for noen andre, men det er et blindspor.

Så snakker du om terapi eller familierådgivning. Da er det vesentlige at både du og din mann oppfatter situasjonen slik at dere mener at det er nødvendig. Det er absolutt en fare for at han ikke oppfatter at han har et problem og at han mener at dette problemet er noe som har vokst seg stort i den realitetsboblen som du befinner deg i.

Uansett så tror jeg at du bør invitere mannen din med på å løse ditt problem. For dette er noe du eier og jeg tror den eneste muligheten for at han blir med, er at du ber han om hjelp og ikke går i fellen med å bebreide han at du har dette problemet og at han versågod får være med å løse det for deg.

Jeg tror ikke at du kommer deg ut av dette alene uten støtte fra mannen din. Så får du vel bare håpe at han vil støtte deg, men jeg tror at det krever at du er ærlig med han. Dønn ærlig.

[Gjest -svime-]

Ja jeg skjønner at det er meg som har et problem. Han er enkel og trenger nok ikke så mye spenning og forandring i hverdagen og er nok såre fornøyd med tingenes tilstand. Vi krangler jo ikke nevneverdig, vi har helt grei økonomi, ikke god, men vi klarer oss, ungene har det greit og alt er fint. Han er jo alltid snill mot meg, litt tankeløs, men ikke slem overhodet.

Men vi har ingen felles interesser lenger. Etter ungene kom så har vi utviklet oss i totalt forskjellige retninger. Jeg tror egentlig ikke vi har merket det selv, det har vært så travelt med unger, jobb og diverse. Men jeg tenker jo mer og mer på dette. Det er liksom ikke noe binder oss sammen med unntak av nettopp ungene. Vi har begge hobbyer som tar veldig mye tid, så det er ikke mye tid til overs for bare oss.

Er det håp når man egentlig lever på forskjellige planeter? Våre hobbyer er ikke egentlig bare hobbyer, det er livstiler, så det er nok helt uaktuellt å omprioritere dette.. Men det er da mange andre som lever lykkelige liv selv om de ikke har så mye tid å være bare "oss"?

[Gjest nobilian]

Tusen takk alle for å ønske meg lykke til og kommer med gode råd. Jeg skal prøve ut alt jeg kan når jeg bare får hodet over vannet. Merker at dette har satt meg helt ut, jeg har faktisk ikke vært så langt nede i kjelleren før... Griner hele tiden, hører på depressiv musikk, kan jo så klart ikke forklare for min mann hvorfor jeg er så stille og mutt - helt energiløs. Ligger bare på sofaen og sier jeg brygger på noe. Dette er virkelig helt pyton. Hadde ikke trodd at det kunne ramme så hardt.

Det er så jeg lurer på om det er en depresjon på gang, er det mulig å falle så til de grader sammen da??

Jeg skal virkelig ta til meg alt dere skriver og prøve så godt jeg kan å redde det jeg har.

Tusen takk nok en gang.

***

Nå har ikke jeg lest lenger foreløpig, og ting kan jo ha skjedd på din front siden du skrev dette, men mitt spørsmål er; er du sikker på at du ikke kan dele dette med din mann?

Han har ganske sikkert lagt merke til at humøret ditt ikke er som det bør være, og at du ikke har det godt. Kanskje tenker han er del på hva det er også, men vet ikke å sette ord på det.

Skulle du velge å fortelle ham hva du sliter med, vil det gi ham en trøkk han aldri vil glemme. Men det kan være det som trengs for dere begge.

Du vil slippe å slite med den dårlige samvittigheten for å holde noe slikt hemmelig. Han vil få en forklaring på hvorfor du er deprimert. Dere vil bli nødt til å snakke med hverandre, bli bedre til å kommunisere, og det kan være noe av det forholdet deres trenger aller mest.

Han kan innse hva han nesten mistet, og lære å sette pris på deg igjen i stedet for å ta deg for gitt. Du kan oppleve å få fornyet tillit til ham og respekt for ham om han takler dette bra. Jeg er ett hundre prosent sikker på at det vil være tungt for dere begge i en periode, men at dere vil kunne komme voldsomt styrket ut av det om dere begge har som mål å få det til å fungere. Bruke gjerne familievernskontor, sats alt på å få tømt skapet for skjeletter slik at dere starter på nytt med total ærlighet i bunnen.

De fleste opplever i løpet av et langt samliv at de blir fascinert av og kanskje forelsket i andre enn partneren (tror jeg), men husk; gresset ER kanskje grønnere på den andre siden av gjerdet, men gresset må slås der også.

Du skriver ingenting om at du misliker din mann eller har negative følelser i forhold til ham, og det burde være nok til at du forsøker å få det til å fungere. Etter 13 år er det mange som er dritt lei av hverandre, mens du egentlig bare savner noe.

Mannen din kan gjenoppstå som fugl Fønix og begynne å vise at han setter pris på deg igjen. Han kan begynne å tenke over egne prioriteringer og egen investering i forholdet, og det samme kan du.

Igjen, mitt råd er å være ærlig mot den mannen du engang har valgt å dele livet med. Jeg gir rådet fordi jeg en gang var i samme situasjon som din mann, og var så heldig at kjæresten turte å fortelle hva hun slet med. Forholdet vårt tålte påkjenningen, og vi er sammen den dag i dag, tryggere på hverandre enn noensinne. Og jeg har blitt djevelsk god på å vise henne at det er henne jeg elsker.

Uansett hva du gjør, jeg ønsker deg all lykke. Håper du finner ut av det.

edit: Jeg leser at du ikke ønsker å fortelle konkret om kompisens rolle i det hele. Det er meget forståelig, men jeg tror det er feil. Skal det ha noen hensikt å ta opp dette med mannen din, holder det ikke å være halværlig. Du vil fortsatt ha noe å skjule, og du vil fortsatt få dine tilbakefall. Skulle du velge å legge ALLE kortene på bordet, tror jeg du vil oppleve at tankene på denne andre blåses ut av hodet, og du vil puste lettet ut.

Tenk nøye over hva du savner i forholdet, gjerne helt konkrete ting, og fortell det til mannen din. Kanskje sitter dere om et års tid og planlegger en spennende ferie, et hyttekjøp eller nye ting dere vil gjøre sammen i senga. Det ER mulig, men det er gift å si at man vil starte med blanke ark mens de egentlig fortsatt er grå.

Endret 14. november 2010 av nobilian

[Gjest -svime-]

nobilian:

Takk for langt og tankevekkende innlegg.

Jeg er veldig usikker på hva jeg kan si til han og ikke. Men jeg er HELT sikker på at jeg ikke kan fortelle om kompisens rolle oppi dette. Det gjør alt så himla komplisert at det skulle være akkurat *han* - hadde det enda vært en han ikke kjenner :-/

Det stemmer at jeg har ikke mye negativt å si om min mann, er for det meste snill og grei, med sine uvaner og irriterende småfeil. Men det har jo absolutt alle...

Kanskje med tiden kan jeg klare å være helt dønn ærlig. Men vi har faktisk hatt så dårlig kommunikasjon i så lang tid at jeg vet nesten ikke vet hvordan det er å sette seg ned å snakke alvorlig med han.....

Åh kjære vene, kunne jeg bare skrudd følelsene tilbake 5 uker i tid, men alikevel vært bevisst på det jeg vet nå!!! Dette eter meg opp innvendig!!

[Gjest MY]

Jeg vet ikke hva jeg skal tro eller vil tro... Etter nok en søvnløs natt føler jeg meg bare helt ødelagt, har bare lyst til å rope og skrike!!

Men tanken på at det er kun situasjonen som pirrer meg har slått meg mere enn en gang.. Og jeg kan vanskelig forestille meg å få til en slik situasjon men min mann. Men jeg må vente å se, jeg skal gi dette tid og tenke skikkelig gjennom livet når de verste følelsene har gitt seg....

[AnonymBruker]

Jeg ble flørta med av en fyr på jobb i en downperiode. Det ble så ille til slutt at jeg nesten spydde hver gang jeg skulle på jobb. Heldigvis var han bare av og på arbeider.

Jeg fortalte det til min mann, og han ble sint - rasende,og såret - selvfølgelig.

Men vi er fremdeles sammen og elsker hverandre høyere enn før.

Det var aldri i mine tanker å gå fra mannen min,men jeg nektet å lyve for ham. Det var ikke interessant for han andre å være sammen med meg, men det hadde uansett ikke spilt noen rolle.

Nå som jeg tenker på det - skammer jeg meg - men sånne følelser kan altså oppstå. Bare man ikke lar det skje noe - så går det bra. Eller - det gjorde det for meg i alle fall.

[monkey]

følelser er ikke noe man alltid kan styre. er man glad-så er man glad. er man lei seg- så er man det. er man forelska-så er man forelska!

Du bør tenke på hvorfor du aldri har hatt denne følelsen med mannen din?

[Gjest -svime-]

Er jo en stund siden denne tråden, og en del har skjedd siden jeg startet....

Kontakten med kompisen ble brutt og jeg har ikke hatt kontakt med han siden november. Og jeg har flyttet ut fra min mann... Det kom som et sjokk på han at jeg ville ut, og da var han plutselig villig til å prøve alt mulig som før har vært fullstendig uaktuellt. Men nå kjenner jeg at jeg er tom, jeg har ikke mere energi eller pågangsmot å legge i ekteskapet, jeg har gitt opp etter mange runder med meg selv. Har vært til samtaler med familierådgiver og psykolog for jeg kom til det punktet at jeg ikke maktet selv å få oversikt over livet mitt.

Jeg vet ikke hvor vi ender, alle dører er åpne for min del. Men jeg elsker han ikke lenger pr dags dato. Og jeg kan ikke annet enn å ta tiden til hjelp for å se hvor jeg ender ut. Jeg har sagt til han at han må ikke ha forhåpninger og vente på meg. Jeg orker ikke såre han en gang til. Da er det bedre at det er meg selv som blir sittende med skjegget i postkassen å angre om han skulle gå videre og jeg skulle forandre mening.

[I Grosny]

Hva mener du med at du ikke elsker mannen din lenger? Det er nå slik at når en annen stjeler hjertet så blir det dødt.

Betyr det at det føles feil å kose mannen din?

Betyr det at du ikke liker han lenger?

Eller er det bare den heite forelskelsen som er borte, borte , borte?

Jeg tenker kanskje at dere ikke bør finne noen nye de første månedene.

Jeg tenker også at dere bør ta et skikkelig oppgjør, og faktisk skrive ned alle feil og mangler med hverandre og med samspillet.

Selv om dere gir opp nå, så tror jeg at ett samlivskurs kan være godt. Fordi jeg tror at kommunikasjon er problemet. dere trenger nok begge to å sette igang en prosess for å bli bedre kommunikatører. Om det ikke hjelper dere sammen igjen, så vil det hjelpe med deres neste partnere, og i forhold til samarbeidet som skal til med barna.

Du er matt og sliten nå. Det kan tenkes at et halvt år alene vil hjelpe.

Kanskje du trenger å leve ut forelskelse. Kanskje ikke. Hvis du er glad i mannen din og barna dine, og dere klarer å få opp en grei kommunikasjon, så kan dere faktisk leve godt sammen.

Klarer dere respekt, samspill, samtrivsel og kommunikasjon og det å slappe av i hverandres selskap, så tror jeg dere har det bedre enn gjennomsnittet av verdens ektepar.

Selv bodde jeg ett år sammen med en kamerat. Det var helt ok, selv om vi aldri kysset hverandre. Bare det å ha noen å prate med som er på laget sitt er nok for mange for å trives .

Forskjellige hobbier. Javel. Men dere har jo en gigantisk felles interesse. Barna. Det burde rekke.

Jeg får litt følelsen av at du ikke gidder "den gamle folkevogna" lenger fordi du har kastet øynene på en "Ferrari".

Endret 6. januar 2011 av I Grosny

[Gjest navnelapp]

Eg var der du er no - utan forelskelsen. Det var rett valg ser eg no, men berre du kan sjå om det er rett valg for deg. Lykke til!

[bambyb82]

Kjip situasjon... Men dersom du forteller om dette til mannen din skal jeg love deg at den andre mannen blir straks litt mindre intressang.. Han er ikke like spennende når mannen vet om han... En stor del av slike "hemmelige forelskelser" er spenningen, når den forsvinner er det ikke alltid så mye igjen

[Gjest tina]

Det mest fascinerende med sånne tråder som du blant annet har startet (de finnes i hopetall her inne) er hvor overfladiske du (og de andre trådstarterne av ditto emne) fremstår. Jeg finner det underlig at man ikke har mer i kofferten etter 10, 13 eller 20 års ekteskap/samliv enn dere har. Videre finner jeg det om mulig enda mer underlig at man etter noen hyggelige kveldsprater og et betydelig antall sms'er tør hevde at "joda, jeg er sikker på at han er mannen i mitt liv og jeg vet han føler det samme". Smått fantastisk det der......... Ikke har dere hatt sex med denne drømmemannen en gang, det er gjerne et relativt viktig kriterium for både tenning, lykke og nærhet/kjemi om du vil.

Men vi er alle forskjellige...............

Jeg synes det er synd at du ikke har mer i koffertene dine jeg.

Følelser er det eneste vi ikke kan kontrollere.

Vi kan ikke bestemme om vi skal forelske oss i noen eller ikke. Det bare skjer. Som oftest helt uventet.

Men vi kan heldigvis bestemme over handlingene våre.

[I Grosny]

Jeg synes det er synd at du ikke har mer i koffertene dine jeg.

Følelser er det eneste vi ikke kan kontrollere.

Vi kan ikke bestemme om vi skal forelske oss i noen eller ikke. Det bare skjer. Som oftest helt uventet.

Men vi kan heldigvis bestemme over handlingene våre.

Jeg mener at forelskelse kan sultes ut, for min del var det bare å ligge unna i 4 år. Lett match.

[Gjest -svime-]

Jeg er ikke forelsket lenger i kompisen, jeg har kutta kontakten og kommer ikke til å gjenoppta den igjen. Han er hjemme hos sin ektefelle, det er ikke noe håp om at det skal bli noe med oss.

At jeg har flytta ville kommet før eller senere uansett. Dette er noe jeg har tenkt på veldig lenge uten å være helt ærlig med meg selv. Når jeg tenker at jeg ikke elsker han lenger så føler jeg at det er helt feil å kose med han han ja. Jeg har ikke lyst til å være intim med han i det hele tatt. Jeg kan gi han en klem, that's it. Jeg liker han, han er far til barna mine, og han er en fin og god mann. Men vi har ikke mere igjen sammen. Vi finner ikke ut av det. Han ser ikke problemet. Han har det greit og fint og alt det der, han vil ikke forandre på noe. Og jeg vil ikke forandre han heller, han er fin akkurat som han er. Men vi passer ikke sammen lenger. Det eneste vi har sammen er ungene, og sorry, det er faktisk ikke nok til at jeg skal leve sammen med han i 10 år til. Jeg orker ikke gå på akkord med meg selv lenger.....

Det er så tungt å ha kommet til dette standpunktet, men jeg føler jeg må holde ut for å virkelig finne frem til meg selv. Jeg føler jeg har mistet meg selv en plass på veien, nå fungerer jeg kun som kone og husmor og mor. Og det er ikke en rolle jeg trives i.....

[Gjest jente]

nobilian:

Takk for langt og tankevekkende innlegg.

Jeg er veldig usikker på hva jeg kan si til han og ikke. Men jeg er HELT sikker på at jeg ikke kan fortelle om kompisens rolle oppi dette. Det gjør alt så himla komplisert at det skulle være akkurat *han* - hadde det enda vært en han ikke kjenner :-/

Det stemmer at jeg har ikke mye negativt å si om min mann, er for det meste snill og grei, med sine uvaner og irriterende småfeil. Men det har jo absolutt alle...

Kanskje med tiden kan jeg klare å være helt dønn ærlig. Men vi har faktisk hatt så dårlig kommunikasjon i så lang tid at jeg vet nesten ikke vet hvordan det er å sette seg ned å snakke alvorlig med han.....

Åh kjære vene, kunne jeg bare skrudd følelsene tilbake 5 uker i tid, men alikevel vært bevisst på det jeg vet nå!!! Dette eter meg opp innvendig!!

Hei!

Er en jente som har hatt det og har det som deg i 6 lange år, men har kjent han i 30 år.Har prøvd å slette mobil nr, bilder, sms men han kommer til meg i drømmer og er i hodet mitt hvert minutt.

Du vil nok tro at jeg er naiv og svak men er en meget sterk dame med egen bedrift, selstendig økonomi og liv.

Er du heldig så betyr han ikke noe for deg om et år men er dette de riktige følelsene som bare fins med den rette vil du ha det slik alltid. Det vil gå i bølgedaler - heldigvis.

Jeg har selv ennå forblitt i eget ekteskap pga unger og praktisk greit i det hele.

Jeg sier ikke det er riktig.

Sett utenifra vil det riktige være å bryte ut, bo alene en stund og få lov å kjenne på hva hjertet og magefølelsen sier.

Jeg vet at det skjer en gang for meg men det er et vondt og veldig tøft valg.

Lykke til !!

Klem fra en som forstår deg veldig godt....