Gift og forelsket i en annen....

[LetThemEatCake]

En del förhållanden spricker, det är ett faktum. En del är inte menade för varandra helt enkelt! Många äktenskap slutar i skilsmässa och det finns ingenting som säger att det inte är en bra lösning för er! Ni kan ju inte ha det speciellt bra då du är kär i någon annan och rättvisast för din man vore ju om han fick vara tillsammans med någon som älskade honom tillbaka på det sättet en fru ska göra. Du förtjänar ju också att vara med den du älskar.

Med det sagt så tänker jag lägga in en tolkning på ditt inlägg. Nu vet jag väldigt lite om dig och ditt förhållande, men det låter mer som en förälskelse än något seriöst. Förälskelser kan alla drabbas av och de kan gå över, frågan är bara hur man hanterar det. Det faktum att det är förbjudet och "omöjligt" gör att man tänker på det mer än man skulle gjort som singel och det kan leda till att fölelserna blir ännu mer intensiva och situationen blir ännu mer frestande.

Om jag vore du skulle jag först och främst tänka över mina fölelser till min man! Älskar du honom eller har dina fölelser svalnat för längesedan? Ser du fortfarande en framtid ihop med honom? När du har tänkt över det så kommer det att bli lite klarare. Du kommer att märka om viljan att stanna kvar är större än viljan att lämna honom.

När det gäller barnen så har jag många vänner som önskar att deras föräldrar separerat tidigare. Att stanna kvar bara för barnens skull kan i en del fall var riktigt dåligt! Familjesituatiionen och klimatet hemma lär inte vara så kärleksfullt som det borde och tro mig - barnen märker om föräldrarna inte älskar varandra! Självklart är det fruktansvärt som barn att uppleva en skilsmässa, men när de blir större förstår de oftast att alternativet var värre.

Sätt dig ner i lugn och ro, gärna med penna och papper, och fundera ordentligen. Älskar du din man? Vill du verkligen dela ditt liv med den nya killen? Kommer du att ångra dig? Är det egentligen lite aleinetid du trenger? Är den nya killen egentligen en symbol för något annat?

edit: skrivfel

Endret 13. november 2010 av LetThemEatCake

[Gjest -svime-]

Jeg har nok kommet til den konklusjonen at jeg kommer ikke til å gå fra min mann pga denne andre. Jeg og kan aldri bli et par. Men forelskelsen i han har satt ekteskapet mitt i perspektiv. Vi lever sammen som venner, med helt forskjellige interesser. Det eneste vi har felles er ungene. Vi krangler nesten aldri, vi er som sagt bare venner. Og ikke særlig gode venner heller, vi snakker ikke sammen om annet en hverdagslige ting. Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg elsker han. Men er veldig glad i han, og setter stor pris på han som menneske.

Men kan gnisten vekkes til live igjen? Jeg husker jo jeg var fryktelig forelsket da jeg var ung... Tenk om jeg kunne klare å finne den igjen?

Jeg tror ikke ungene våre lider av å bo sammen med oss slik vi har det nå med fred og fordragelighet. Men spørsmålet er bare om det er slik jeg vil ha det?? Vil jeg leve resten av livet mitt på kjedelig, fredelig og forutsigbar måte? Det må jeg finne ut og jeg skal bruke god tid. Og som sagt vente til følelsene for den andre har kjølnet betraktelig....

[LetThemEatCake]

Försök att väcka gnistan till liv igen! Det är ju verkligen värt ett försök. För det första så måste du prata med honom om det faktum att ni lever som vänner och inte som man och hustru. Allt börjar med bra kommunikation!

Börja dejta! Det låter kanske jättefånigt med det kan faktiskt vara en riktigt bra början på en lösning. Planera en dag i månaden då bara du och han går på resturang/kino/strandpromenad. Då kommer ni garanterat att prata i alla fall och det kan hända att känslorna kommer tillbaka.

Det låter inte som att det är ett dåligt förhållande egentligen, bara att det kräver lite renovering. Det är i varje fall inte akut! Så länge ni inte krånglar en massa och barnen har det bra så har ni ju god tid på er att se om det faktiskt kan fungera tillsammans.

Men kommunikation är A och O!

[Gjest FysiskogDeilig]

Da jeg leste innlegget ditt, gikk tankene mine 3 år tilbake i tid....

Jeg var gift og hadde en datter på 2,5 år høsten 2007. Forholdet til min mann var nok ikke det aller beste, og det hører med til historien at jeg hadde allerede hadde jobbet mye for forholdet det siste året, uten å komme noen vei (bl.a. bedt ham om at vi skulle søke hjelp ekstern, uten å få gehør). Falt pladask for en annen november07, og det var ikke lett å unngå vedkommende da jeg så ham ukentlig ifbm min hobby Han viste tegn til å like meg særdeles godt også. Vi gikk aldri over streken fysisk, men det var mye flørting og blikk/smil og en del kommunikasjon via Facebook. Klarte nesten ikke ligge ved siden av mannnen min om nettene, ville bare ut av ekteskapet og dagdrømte om "min flamme" støtt og stadig. Gikk uendelig mange runder med meg selv for det satt LANGT inne å skulle bryte opp familien. Prøvde å sette forelskelsen til side for å kunne ta en "uhildet" avgjørelse. Mange søvnløse netter og jeg raste ned i vekt! For å gjøre en lang historie kort; jeg ba om seperasjon påsken 08, og vi flyttet fra hverandre. Det ble aldri noe forhold med "min flamme". I mai neste år er det 3 år siden. Jeg er nå etablert på nytt med ny samboer - men den dag i dag har jeg fryktelig vondt av min eks og all smerte jeg påførte ham - og ikke minst vår datter som i perioder (senest i høst!!) har sørget veldig over at mamma og pappa ikke bor sammen (det skjærer virkelig i hjertet å se henne gråte for at hun savner pappa!). Skyldfølelse og dårlig samvittighet gnager fortsatt - og jeg er slett ikke sikker på at jeg tok det riktige valget den gangen. Jeg burde ha blitt og jobbet mer med ekteskapet! Det er vondt å ha disse følelsene.....

Ikke meningen å "kuppe" tråden og øse ut om mine vonde følelser rundt dette, men følte veldig for å dele min erfaring siden jeg var i en veldig lik situasjon dengang som du er nå.

Du skjønner sikkert hva jeg nå vil råde deg til også - på bakgrunn av min opplevelse; Ikke bryt ut av et ekteskap basert på en forelskelse!! Hold deg langt unna den du er forelsket i! Bryt kontakten! Jeg VET det er vanskelig (man blir jo helt irrasjonell når man er forelsket), men jobb hardt med deg selv:-)

Masse lykke til - jeg vet så inderlig godt hvordan du har det.....

Moralen på denne storyen er ikke at man ikke skal være utro, heller ikke at man skal være redelig og bryte opp først, men at man skal være utro først, før man bryter opp slik at man vet hvor landet ligger.

Det er samvittigheten som plager deg, tanken på å bli sett på som en forferdelig mamma og bli hatet av den du bor sammen med som du fremdeles er glad i.

Løsningen er å være utro. Du vet du har lyst. Gjør det.

[LetThemEatCake]

Moralen på denne storyen er ikke at man ikke skal være utro, heller ikke at man skal være redelig og bryte opp først, men at man skal være utro først, før man bryter opp slik at man vet hvor landet ligger.

Det er samvittigheten som plager deg, tanken på å bli sett på som en forferdelig mamma og bli hatet av den du bor sammen med som du fremdeles er glad i.

Løsningen er å være utro. Du vet du har lyst. Gjør det.

Nu låtsas jag att ditt inlägg är seriöst:

Att vara otrogen kan för vissa människor vara lösningen då det sätter allt i perspektiv, men jag tror inte att man ska börja med att vara otrogen.. Vissa som har varit otrogna inser hur mycket de älskar sin partner och de lever lyckliga i alla sina dagar då otroheten har fått dem att förstå att de måste jobba på förhållandet. För andra har otroheten varit droppen som fick bägaren att rinna över, på både gott och ont. En del hade säkert kunnat göra saker annorlunda och få en bättre utgång och för andra så var det den absolut bästa lösningen.

Men jag skulle aldrig råda någon till att vara otrogen! Att planera otrohet är för mig värre än att ge efter för frestelsen en enda gång. Båda är hemska tankar, men det medvetna och planerade valet är för mig oförlåtligt. Är man i en sådan relation att man planerar att vara otrogen borde man ha gjort slut för längesedan..

[Gjest Gjest]

Nu låtsas jag att ditt inlägg är seriöst:

Att vara otrogen kan för vissa människor vara lösningen då det sätter allt i perspektiv, men jag tror inte att man ska börja med att vara otrogen.. Vissa som har varit otrogna inser hur mycket de älskar sin partner och de lever lyckliga i alla sina dagar då otroheten har fått dem att förstå att de måste jobba på förhållandet. För andra har otroheten varit droppen som fick bägaren att rinna över, på både gott och ont. En del hade säkert kunnat göra saker annorlunda och få en bättre utgång och för andra så var det den absolut bästa lösningen.

Men jag skulle aldrig råda någon till att vara otrogen! Att planera otrohet är för mig värre än att ge efter för frestelsen en enda gång. Båda är hemska tankar, men det medvetna och planerade valet är för mig oförlåtligt. Är man i en sådan relation att man planerar att vara otrogen borde man ha gjort slut för längesedan..

Å være utro er kun løsningen PÅ DEN ENE personens problem. Det setter ikke noe som helst i perspektiv. Det er kun en jævla feig og ego måte å ødelegge en familie på. Hele verden har blitt slik at alt dreier seg om individet. Ens egne følesler. Og individet er så feig og så uten integritet at det hever seg over sin partner for å slippe å ta ansvar.

Det er ingen annen bortforklaring. Man kan prate så fint man bare vil. Og rosemale til man tipper over. Når partneren finner ut at han/hun er bedratt, så ser man virkeligheten i øynene. Synd det er så vanskelig å ta inn over seg for enkelte.

[Gjest Gjest]

Og her ønsker TS seg tid til å finne ut om ekteskapet er over UTEN å ta hensyn til partneren. Henne henne henne henne. For han er jo der uansett og aner ikke hva som skjer.

Råttent.

[Gjest Gjest]

Åpenbart et svar fra en som aldri har vært i samme situasjon. Har man vært i et langt ekteskap med barn og en mann som man i utgangspunktet er glad i kan jeg love deg at det ikke er gjort i en håndvending å slå opp. Det finnes mange former for kjærlighet.Det TS gjør nå er å gå imot sine egne instinkter og det er noe av det vanskeligste som finnes. Å gå fra en man har barn med, et liv med og som betyr så mye trygghet er IKKE enkelt uansett hvor forelsket man er.

Forbanna tull. Og et klassisk forsøk på å mindregjøre motparten i en slik diskusjon.

[Stefan]

Dette skjer innimellom. Det samme gamle begynner å bli preget av rutiner og man kan komme til å kjede seg. I tillegg dukker det opp en person som tar deg med storm. Man føler igjen og spenningen er der. Man får lyst til å prøve ut denne nye drømmen. Er gresset virkelig grønnere på andre siden? La oss nå si at man går 10 år frem i tid og ser hvordan du og din nye partner har det... Tror du det da fremdeles er preget av den samme spenningen som nå? Tror du det er ekstrem sengeakrobatikk fra morgen til kveld? Eller tror du kanskje at rutinene har senket seg? Eller er det nå du skal bryte opp på nytt igjen fordi en ny spennende mann har dukket opp?

Det idiotiske ved slike veiskiller i livet, er at mange tar avgjørelser uten å inkludere partner. Kommunikasjon kan være vanskelig, men å ta en slik avgjørelse uten å kommunisere med partner, virker for meg helt hinsides. Og skal man inn i noe nytt, må man iallefall avslutte det gamle først.

[LetThemEatCake]

Å være utro er kun løsningen PÅ DEN ENE personens problem. Det setter ikke noe som helst i perspektiv. Det er kun en jævla feig og ego måte å ødelegge en familie på. Hele verden har blitt slik at alt dreier seg om individet. Ens egne følesler. Og individet er så feig og så uten integritet at det hever seg over sin partner for å slippe å ta ansvar.

Det er ingen annen bortforklaring. Man kan prate så fint man bare vil. Og rosemale til man tipper over. Når partneren finner ut at han/hun er bedratt, så ser man virkeligheten i øynene. Synd det er så vanskelig å ta inn over seg for enkelte.

Jag tror du missförstod mig lite. Läs slutklämmen på inlägget!

[Gjest -svime-]

Ups - her var det stor arrangement, og jeg er veldig glad for alle innspill. Jeg har IKKE tenkt å gå fra min mann uten å snakke med han først. Jeg har bare ikke tenkt at jeg skal fortelle om forelskelsen i hans kamerat. Jeg har i kjølvannet av den funnet ut veldig mye om vårt forhold som jeg tidligere ikke har tenkt så hardt over. Jeg har liksom hatt det greit nok, og ikke reflektert over at det er mye annet som kan skje... Jeg har ikke tenkt å være utro, jeg har kutta kontakten med min "flørt" og gjennom disse sidene og tilbakemeldingene så har jeg funnet mye støtte og trøst. Det har gjort at jeg klarer å opprettholde mitt standpunkt. Jeg vil imidlertid ikke snakke med min mann om dette nå siden jeg fremdeles er helt i villråde når det gjelder følelser, og jeg kjenner at den minste konflikt vipper meg fullstendig av pinnen. Derfor vil jeg vente.

Til dere som syns jeg er feig og råtten - beklager. Jeg er bare et menneske som plutselig har sett ting i annet perspektiv.. Jeg vil ikke såre noen, og jeg vil være sikker på at det er riktig om det blir til at vi går fra hverandre. Slike beslutninger gjøres for min del best når hjertet og hjernen spiller på lag... Tusen takk til alle dere som har fortalt om dere selv og egne erfaringer, jeg setter veldig pris på det. Og det hjelper å snakke/skrive om det.

[Gjest man]

Og her ønsker TS seg tid til å finne ut om ekteskapet er over UTEN å ta hensyn til partneren. Henne henne henne henne. For han er jo der uansett og aner ikke hva som skjer.

Råttent.

ENIG!

[Jalp]

Du får verken sympati eller antipati fra meg, men det virker som om du har oppdaget hva det vil si å ha lovet å leve i et monogami. Når du ga det løftet, sa du fra deg et handlingsrom og det er noe de fleste oppdager med full tyngde noen år ute i ekteskapet.

Og så er det vel ikke stort annet å si enn at du vil måtte ta på deg ansvaret for det du kommer til å gjøre, og at det vil ha stor betydning for minst to mennesker til.

Men en ting kan jeg jo si...og det er at et monogami består av en rekke med gråsoner og det er noe ingen gjorde deg oppmerksom på da du giftet deg. Så får du bestemme deg da...hva du vil gjøre. Men jeg vil si at du er uhyre naiv hvis du tror at forelskelse og spenning er noe du vil kunne ha i et langt samliv. Det er en myte.

Endret 13. november 2010 av Jalp

[Gjest -svime-]

Det er helt klart at jeg forventer ikke ekstrem sengeakrobatikk eller spennende forelskelse i evigheter fremover. Jeg kjenner bare på følelsen av å ha det "bare greit nok". Skal jeg være fornøyd med det resten av mitt liv? Trygge trauste mannen min - har jeg samvittighet til å være sammen med han selv om jeg ikke kan med hånden på hjertet si at jeg elsker han? Fortjener han ikke å være sammen med noen som elsker han betingelsesløst? Slik jeg gjorde i begynnelsen? I løpet av alle disse innleggende og iherdig hjernevasking av meg selv de siste dagene, så har kompisen kommet i bakgrunnen. Det er ikke lenger han styrer tankene mine, det er ekteskapet mitt. Jovisst er HAN innom hodet mitt nesten hele tiden, og hjertet hopper over annenhvert slag jeg er våken. Men skylappene mine er redusert, jeg tenker ikke lenger hva - hvis- om når det gjelder han. Jeg har forsonet meg med at det blir aldri noe. Det jeg sitter igjen med er tanken om jeg skal fortsette i ekteskapet mitt. Jeg skal selvfølgelig snakke skikkelig med min kjære mann, og jeg håper å kunne få han med i terapi - før det blir tvungen mekling for å si det sånn. Vi har vært i familieterapi etter svangerskapsdepresjon for mange år siden, og det hjalp. Så jeg håper at vi kan få litt proffesjonell hjelp. Kanskje en 3. person kan hjelpe til med å sortere tanker og analysere følelser?

Det er en forvilet situasjon, samtidig som jeg tenker at det er jo helt daglidags. Men at det skulle ramme MEG av alle - og med denne kraften, det har satt meg helt på utsiden av meg selv. Er temmelig sjokkert over mine egne følelser og tanker.....

[Havbris]

TS - jeg synes det er klokt av deg å gå i dybden på dette - for dette handler jo ikke først og fremst om "den andre" - slik jeg ser det. Han har bare vært en skikkelse som har trigget noe hos deg som du sikkert skulle tatt tak i for lenge siden. De færreste av oss vet alt om hva vi går inn i - når vi sier ja til både onde og gode dager. Det er ikke en spesifisert kontrakt man underskriver - og det finnes ingen spesifisert bruksanvisning.

Jeg har opplevd en samlivskrise som ble utløst av min manns utroskap. Han forelsket seg i forelskelsen - og forsvant inn i en rose boble der det ikke fantes husarbeid, hagearbeid, klesvask, sure morratryner, unger, krangler, underskudd på søvn osv osv. Det eneste denne boblen innholdet var følelsen av å bli sett, begjært og spenningen rundt det hele.

Det holdt på å gå helt galt fordi han forvekslet den rosa boblen med virkeligheten. Vi to befant oss plutselig på kanten av stupet, og tiden var inne for å gå vårt eget forhold etter i sømmene. Vi har fått hjelp av psykolog og familieterapeut - og vi har begynt å se hverandre igjen. Det høres klisjeaktig ut - men vi har funnet tilbake til den drivkraften som faktisk en gang var utgangspunktet for vårt forhold. Det har vært tøft - men det har ligget en vilje bak dette - hos begge. Etter 20 år sammen så er det selvsagt ikke det samme adrenalinkicket som da vi var nyforelsket - men det er noe dypere, noe som griper mer tak i oss som mennesker.

Ikke still deg selv dette spørsmålet "var dette alt?". Da spør du ut fra mistanken om at det kan være helt annerledes og du har blikket ditt på feil sted. Flytt blikket dit mot mannen din - og dere som par. Det er der du skal lete.

[Gjest tronder]

Jeg legger merke til at du er bekymra for at det skal bli "bare greit nokk" som du sier.

Hvordan tror du det blir med en ny etter 10år? jo, det blir vel akkurat likens.

Jeg er ingen ekspert, har ikke levd så lenge, men et par småting dukker opp i hodet mitt

-Er kommunikasjonen deres god? altså kan dere prate om alt, og det er et solid vennskap liggende i bunn?

-Hva har skjedd i det siste som gjør at du nå er missfornøyd? og kommer du noen gang til å bli fornøyd?

Tror mange skillsmisser i dagens samfunn kommer av litt urealistiske forventninger om hva man kan forvente.

Er det bare greit å ha en flott mann som kjenner deg og som stiller opp når du trenger det?

Er det bare greit å være en kone som mannen gleder seg til å se hver morgen han våkner, og smugkikke på når hun står på badet for å fikse seg?

Er det bare greit å bo sammen med sin kjære, som man kan få en skikkelig klem av når dagen føles dritt, og et smil som sier "ikke tenk så mye på det, jeg vet det ordner seg" når du kommer stressa hjem fra jobb?

Uansett, livet blir til hva du gjør utav det, så masse lykke til for dere begge.

Edit: der kom det et mye bedre innlegg av Havbris, så ikke se så mye på dette

Endret 14. november 2010 av tronder

[Gjest Ylva Virvla]

Jeg har hatt mange av de samme tankene som deg.

Jeg tror forholdet til mannen din vil føles bedre når du ikke lenger er forelsket i den andre.

Å leve sammen som venner er ikke uten verdi.

Du kan bygge romantiske følelser oppå det grunnlaget. Etter at du har kommet over den andre, kan du kanskje få mer følelser for mannen din igjen.

Det er viktig å gjøre kjekke ting sammen.

Jeg tror ikke det kommer så mye godt ut av å gruble fram og tilbake over ekteskapet ditt.

Du sier at du elsket mannen din før. Det er jo et veldig godt utgangspunkt. Ikke alle føler det sånn.

Hva gjorde at du falt for ham i utgangspunktet?

Dere har mange minner sammen. Ferier dere har vært på, hendelser dere har vært igjennom sammen.

Han har gitt deg to barn. Sammen har dere sett dem vokse opp.

[Gjest -svime-]

TS - jeg synes det er klokt av deg å gå i dybden på dette - for dette handler jo ikke først og fremst om "den andre" - slik jeg ser det. Han har bare vært en skikkelse som har trigget noe hos deg som du sikkert skulle tatt tak i for lenge siden. De færreste av oss vet alt om hva vi går inn i - når vi sier ja til både onde og gode dager. Det er ikke en spesifisert kontrakt man underskriver - og det finnes ingen spesifisert bruksanvisning.

Jeg har opplevd en samlivskrise som ble utløst av min manns utroskap. Han forelsket seg i forelskelsen - og forsvant inn i en rose boble der det ikke fantes husarbeid, hagearbeid, klesvask, sure morratryner, unger, krangler, underskudd på søvn osv osv. Det eneste denne boblen innholdet var følelsen av å bli sett, begjært og spenningen rundt det hele.

Det holdt på å gå helt galt fordi han forvekslet den rosa boblen med virkeligheten. Vi to befant oss plutselig på kanten av stupet, og tiden var inne for å gå vårt eget forhold etter i sømmene. Vi har fått hjelp av psykolog og familieterapeut - og vi har begynt å se hverandre igjen. Det høres klisjeaktig ut - men vi har funnet tilbake til den drivkraften som faktisk en gang var utgangspunktet for vårt forhold. Det har vært tøft - men det har ligget en vilje bak dette - hos begge. Etter 20 år sammen så er det selvsagt ikke det samme adrenalinkicket som da vi var nyforelsket - men det er noe dypere, noe som griper mer tak i oss som mennesker.

Ikke still deg selv dette spørsmålet "var dette alt?". Da spør du ut fra mistanken om at det kan være helt annerledes og du har blikket ditt på feil sted. Flytt blikket dit mot mannen din - og dere som par. Det er der du skal lete.

Takk for at du deler dette med meg. Jeg ser jo klarere og klarere at vi trenger proff hjelp for å finne ut av dette. Jeg må legge alle kortene som handler om mine følelser på bordet. Jeg kommer aldri til å fortelle om kompisen som utløste dette, det har ingenting for seg. Jeg har ikke vært fysisk utro, og han er som du sier en skikkelse som har trigget følelsene mine. Det kunne sikkert vært hvem som helst, som jeg fikk god kommunikasjon med... Jeg tar med meg hver en ting dere skriver og analyserer så godt jeg kan, håper virkelig å finne ut av dette.

[Gjest Gjest]

Jeg har mange ganger i løpet av et samliv på rundt 10 år vært betatt og småforelsket i andre menn, også bestekompisen til mannen min. Det er selvsagt kipt når det pågår, men medisinen mot det er ufattelig enkel.

1. Jeg vet at dette handler om en ren fysisk reaksjon på et annet kjekkt menneske, det handler om at jeg er laget for å finne flere partnere som er interessante. Det handler også om en reaksjon på noe som er mer nytt og spennende, og kanskje en reaksjon til noen som gav meg en litt annen oppmerksomhet enn det mannen min gjorde (nettopp fordi vi har vært sammen så lenge, når han smiler til meg på den måten har det liksom ikke samme effekt). Jeg kan derfor lett godta denne følelsen, det er ikke dyp kjærlighet men overfladike hormoner, til forskjell fra mannen min som jeg føler en dyp og inderlig kjærlighet til. Ser man det på denne måten blir de andre følelsene bare bagateller i forhold til det jeg har med mannen min.

2. Jeg forsøker å glemme hele greia. Jeg føler ikke skam, da jeg mener dette er helt naturlig. Jeg godtar at følelsene er der og forsøker ikke å skyve dem vekk, men jeg vet at følerlser som ikke får grobunn de forsvinner. Jeg godtar dem, men forsøker å ikke gi næring til dem likevel. Jeg drømmer ikke om den andre, fantaserer ikke om den andre etc. Men snur oppmerkosmheten min heller tilbake til min mann, og fokuserer litt ekstra på ham i stedet. Jeg holder litt avstand til den personen det gjelder for en stund, til denne enkle følelsen av nyhet og hormoner (beskrevet i punkt 1)har fått mulighet til å dempe seg.

3. Jeg snakker IKKE med personen om følelsene, har INGEN flørting med personen. De det har gjeldt har aldri visst om at jeg har følt det på denne måten. Jeg har ingen kontakt med personen utover det jeg må dersom vi er i omgangskrets med hverandre. (du sier, jeg ville ikke ta kotnakt men klarte ikke å la være. Det er det største tullet jeg hører, å la være er ingen bragd, det er ikke vanskelig, det er rett og slett bare å la være, la telefonen ligge og ikke ta kontakt. Det er ikke vanskeligere enn dette. Om du ikke klarer handler det om at du trengre å bygge opp egoet ditt med å få fine meldinger fra ham, det handler IKKE om at det er vanskelig å la være)

Etter dette har følelsene alltid dempet seg. De går over og forsvinner ganske kjappt. Følelsene for mannen min derimot har aldri forsvunnet, og forblir veldig sterke. Det er mannen min jeg har valgt, det er ham eg har hatt 10 år med gleder og sorger sammen med. Tilfeldige følelser for andre attraktive menn kan liksom ikke konkurere mot at mannnen min har stått med min side i 10 år, og det kan ikke konkurrere mot alle de opplevelser og det liv vi har bygget sammen. Hvordan skal en liten forbigående forelskelse kunne konkurrere med det jeg har med min mann?

Dette er grunnen til at folk reagerer her inne. Dere har et langt samliv sammen, og du tror at en liten forelskelse betyr mer enn alt dere har sammen? Følelser for andre er helt naturlig, men de kan på ingen måte konkurrere mot et langt samliv hvor man elsker partneren. Den andre er litt mer spennende akkurat der og da, men om du tenker på alt hva mannen din har vært for deg gjennom 13 år burde den lille spenningen bety svært lite i den store sammenhengen.

[Gjest -svime-]

Jeg legger merke til at du er bekymra for at det skal bli "bare greit nokk" som du sier.

Hvordan tror du det blir med en ny etter 10år? jo, det blir vel akkurat likens.

Jeg er ingen ekspert, har ikke levd så lenge, men et par småting dukker opp i hodet mitt

-Er kommunikasjonen deres god? altså kan dere prate om alt, og det er et solid vennskap liggende i bunn?

-Hva har skjedd i det siste som gjør at du nå er missfornøyd? og kommer du noen gang til å bli fornøyd?

Tror mange skillsmisser i dagens samfunn kommer av litt urealistiske forventninger om hva man kan forvente.

Er det bare greit å ha en flott mann som kjenner deg og som stiller opp når du trenger det?

Er det bare greit å være en kone som mannen gleder seg til å se hver morgen han våkner, og smugkikke på når hun står på badet for å fikse seg?

Er det bare greit å bo sammen med sin kjære, som man kan få en skikkelig klem av når dagen føles dritt, og et smil som sier "ikke tenk så mye på det, jeg vet det ordner seg" når du kommer stressa hjem fra jobb?

Uansett, livet blir til hva du gjør utav det, så masse lykke til for dere begge.

Edit: der kom det et mye bedre innlegg av Havbris, så ikke se så mye på dette

Hei du :-)

Nei kommunikasjonen vår er elendig. Vi snakker kun om praktiske ting, om kveldene sover han i en stol mens jeg sitter med pc eller gjør husarbeid...

Hva som har skjedd i det siste..? Vel, jeg har latt det skure og gå. Jeg ser at han er fornøyd, ungene er fornøyde, jeg har bare fortrent at det kanskje finnes andre måter å leve på. Dagene tralter avsted, jeg gjør mitt, han gjør sitt. Det er det som jeg nettopp har blitt oppmerksom på. Og det er det jeg setter spørsmålstegn ved. Skal det virkelig være slik? Nei, jeg skjønner jo at det ikke skal det. Hva skal jeg gjøre liksom for at skal bli bedre?

Når det kommer til å stille opp og gi meg en klem, så vel - han gjør ikke det.... Han spør sjelden hvordan dagen min har vært, han spør ikke hvordan jeg har det egentlig, han tar aldri initiativ til å gjøre noe bare oss to, det er ALLTD jeg som gjør det. Men har ikke tenkt på det som et kjempeproblem før nå... Nå er jo så klart alt ved samlivet mitt et problem, derfor tenker jeg at det er greit å vente littegrann med å begynne å nøste opp i det, til de verste følelsene har lagt seg....