Gift og forelsket i en annen....

[Lizzee]

Ja jeg føler veldig på den sorgen jeg kjenner nå... Hva om hvis?? Men jeg har valgt nå å satse alle kluter på ekteskapet, så får vi bare se om det er nok. Vi har tross alt ikke hatt noen kjempeproblemer - kun vanlige opp og nedturer.. Alikevel så lurer jeg veldig på om det er sånn jeg skal ha det resten av livet? Sånn greit nok liksom? Å ikke kjenne den berusende følelsen det er å være forelsket, at alt er bare traust og trygt? Nei huff, kan ikke nytte å tenke sånn nå. Har bare funnet ut at jeg hvertfall må ta et valg basert på normale omstendigheter. Nytter ikke når det sitter et spøkelse bak meg og hvisker "kom kom"

Det er vel i det du skriver her at hele "cluet" ligger.

Du har en helt vanlig hverdag med mannen din, savner spenning og beruselse som forelske gir... Også treffer du en mann en kveld som du blir litt beruset av også tror du at du er forelsket fordi denne mannen gjør at du der og da opplever noe annet enn du gjør i din hverdag.

Jeg vil tro at om du fortsetter å ha kontakt med denne mannen så kan ting bli litt mer spennende enn du kanskje ønsker. Finner mannen din ut at du har et forhold til en annen - som til og med er kameraten hans - så blir det spennende nok vil jeg tro!

Egentlig kunne denne mannen vært hvem som helst. Altså bare en mann som gir deg en annen type oppmerksomhet enn den du opplever til daglig.

Du må tenker på konsekvensene for familien din! Er det verdt det??

Og mest av alt: Er du glad i mannen din? OK, så er hverdagen traust og grå (men det blir den med hvilken som helst mann etterhvert). Tror du ikke at det egentlig bare er slik at du skaper denne forelskelsen til denne kameraten fordi timene med ham representerer noe du savner litt i hverdagen? Det er ikke nødvendigvis han du er forelsket i - men situasjonen! Er du sikker på at det ikke er mulig å skape den situasjonen med mannen din?

[Gjest -svime-]

Det er vel i det du skriver her at hele "cluet" ligger.

Du har en helt vanlig hverdag med mannen din, savner spenning og beruselse som forelske gir... Også treffer du en mann en kveld som du blir litt beruset av også tror du at du er forelsket fordi denne mannen gjør at du der og da opplever noe annet enn du gjør i din hverdag.

Jeg vil tro at om du fortsetter å ha kontakt med denne mannen så kan ting bli litt mer spennende enn du kanskje ønsker. Finner mannen din ut at du har et forhold til en annen - som til og med er kameraten hans - så blir det spennende nok vil jeg tro!

Egentlig kunne denne mannen vært hvem som helst. Altså bare en mann som gir deg en annen type oppmerksomhet enn den du opplever til daglig.

Du må tenker på konsekvensene for familien din! Er det verdt det??

Og mest av alt: Er du glad i mannen din? OK, så er hverdagen traust og grå (men det blir den med hvilken som helst mann etterhvert). Tror du ikke at det egentlig bare er slik at du skaper denne forelskelsen til denne kameraten fordi timene med ham representerer noe du savner litt i hverdagen? Det er ikke nødvendigvis han du er forelsket i - men situasjonen! Er du sikker på at det ikke er mulig å skape den situasjonen med mannen din?

Jeg vet ikke hva jeg skal tro eller vil tro... Etter nok en søvnløs natt føler jeg meg bare helt ødelagt, har bare lyst til å rope og skrike!!

Men tanken på at det er kun situasjonen som pirrer meg har slått meg mere enn en gang.. Og jeg kan vanskelig forestille meg å få til en slik situasjon men min mann. Men jeg må vente å se, jeg skal gi dette tid og tenke skikkelig gjennom livet når de verste følelsene har gitt seg....

[Gjest Gjest]

Alle som har vært gift en stund har vel vært der du er nå.

Som flere har sagt, du velger ikke følelsene dine, men du velger handlingene dine og i stor grad tankene dine. Ta et VALG.

Jeg har selv vært der du er - stormende betatt av en annen mann - for noen år tilbake. Men et solid forhold, barn i oppveksten og et langt liv sammen kaster mann ikke bare ut vinduet på grunn av en forelskelse.

Jeg sa til meg selv - dette er normalt. Det er ikke noe galt i å være forelsket. Jeg opprettholdt kontakten med "den andre", med vissheten og beslutningen om at dette var et uskyldig svermeri. Det var koselig så lenge det varte, men det gikk naturligvis over av seg selv etter noen måneder. Det gjør som regel det. Så lenge man er bevisst på at man ikke gjør noe ektefellen ikke kunne ha visst om, er det ikke noe galt i å være litt betatt av andre innimellom.

Dersom du gjør det til en stor sak, du har "ofret" den store kjærligheten for mannen din, skaper du fort urealistiske forventninger i eget forhold også. Dersom du bare lar det gå sin gang, ender du forhåpentlig med vissheten om at du valgte rett til slutt?

[Gjest -svime-]

Alle som har vært gift en stund har vel vært der du er nå.

Som flere har sagt, du velger ikke følelsene dine, men du velger handlingene dine og i stor grad tankene dine. Ta et VALG.

Jeg har selv vært der du er - stormende betatt av en annen mann - for noen år tilbake. Men et solid forhold, barn i oppveksten og et langt liv sammen kaster mann ikke bare ut vinduet på grunn av en forelskelse.

Jeg sa til meg selv - dette er normalt. Det er ikke noe galt i å være forelsket. Jeg opprettholdt kontakten med "den andre", med vissheten og beslutningen om at dette var et uskyldig svermeri. Det var koselig så lenge det varte, men det gikk naturligvis over av seg selv etter noen måneder. Det gjør som regel det. Så lenge man er bevisst på at man ikke gjør noe ektefellen ikke kunne ha visst om, er det ikke noe galt i å være litt betatt av andre innimellom.

Dersom du gjør det til en stor sak, du har "ofret" den store kjærligheten for mannen din, skaper du fort urealistiske forventninger i eget forhold også. Dersom du bare lar det gå sin gang, ender du forhåpentlig med vissheten om at du valgte rett til slutt?

Takk for dere gidder å svare meg skikkelig på dette - det føles som det hjelper veldig bare å få det ut og få spurt og gravd og øst min fortvilelse ut over noen. Det gjør så vondt så vondt så vondt nå, men satser på lysere dager. En positiv effekt er jo at jeg er langt på vei til å ta av de siste forhatte kiloene - det renner jo bare av meg her :-)

[Lizzee]

Takk for dere gidder å svare meg skikkelig på dette - det føles som det hjelper veldig bare å få det ut og få spurt og gravd og øst min fortvilelse ut over noen. Det gjør så vondt så vondt så vondt nå, men satser på lysere dager. En positiv effekt er jo at jeg er langt på vei til å ta av de siste forhatte kiloene - det renner jo bare av meg her :-)

Hva er det som gjør vondt? Klarer du å sette ord på det?

Er det sånn at det er vondt å skulle tenke på at du bare skal leve hverdag med mann og barn og ikke oppleve beruselsen ved forelskelse og forventninger ved det første kyss og få gåshud fordi en spennende ny mann tar på deg?

Jeg tenker også noen ganger at det er litt "trist" at man aldri skal oppleve akkurat det igjen. Det å være forelsket og oppleve ting for første gang... Mannen man har delt hus, hjem og seng med de siste 10 åra er jo velkjent og man får ikke den frydefulle følelsen som når man snakker med en som viser en interesse og som man kan være nysgjerrig på fordi man ikke vet alt ennå. En som virker interessert i en fordi han stiller spørsmål og snakker om ting som der og da virker veldig viktig.

Mannen din kjenner deg. Husk det. Og du kjenner ham. Så virker det kanskje litt kjedelig. Men det er trygt.

Istedenfor å søke spenning utenfor forholdet ditt så må du prøve å vekke til livet spenningen der du er. Når kysset du mannen din sist? Sånn på ordentlig. Når tok dere tid til å sitte å snakke sammen - slik du den kvelden snakket med han andre.

Husk også at det er lett for han andre å være spennende og interessant. Du deler ikke regninger, klesvask og ungemas med ham...

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke sympati. Om dette hadde vært ekte så hadde du ikke hatt problemer med å si fra til mannen at ekteskapet er over. Og gått fra det.

Som det er vil du som de fleste andre i den situasjonen ha i pose og sekk, fordi du er så ego og så feig at du ikke vil risikere din egen ræv med å bli sittende alene.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke sympati. Om dette hadde vært ekte så hadde du ikke hatt problemer med å si fra til mannen at ekteskapet er over. Og gått fra det.

Som det er vil du som de fleste andre i den situasjonen ha i pose og sekk, fordi du er så ego og så feig at du ikke vil risikere din egen ræv med å bli sittende alene.

Åpenbart et svar fra en som aldri har vært i samme situasjon. Har man vært i et langt ekteskap med barn og en mann som man i utgangspunktet er glad i kan jeg love deg at det ikke er gjort i en håndvending å slå opp. Det finnes mange former for kjærlighet.Det TS gjør nå er å gå imot sine egne instinkter og det er noe av det vanskeligste som finnes. Å gå fra en man har barn med, et liv med og som betyr så mye trygghet er IKKE enkelt uansett hvor forelsket man er.

[Gjest Gjest]

Å lese slike innlegg som TS og flere av dere skriver gjør meg overbevist at jeg aldri har lyst til å gifte meg eller leve i et forhold med noen.

Mye bedre å være alenemor.

[Gjest Dainty]

Ja jeg føler veldig på den sorgen jeg kjenner nå... Hva om hvis?? Men jeg har valgt nå å satse alle kluter på ekteskapet, så får vi bare se om det er nok. Vi har tross alt ikke hatt noen kjempeproblemer - kun vanlige opp og nedturer.. Alikevel så lurer jeg veldig på om det er sånn jeg skal ha det resten av livet? Sånn greit nok liksom? Å ikke kjenne den berusende følelsen det er å være forelsket, at alt er bare traust og trygt? Nei huff, kan ikke nytte å tenke sånn nå. Har bare funnet ut at jeg hvertfall må ta et valg basert på normale omstendigheter. Nytter ikke når det sitter et spøkelse bak meg og hvisker "kom kom"

Velkommen til livet

Uansett hvem man er sammen med, så kommer hverdagen. Og om den er traust og trygg, så er det faktisk et veldig fint grunnlag - det er uendelig mange som ikke har det, engang.

Og om du aldri skal kjenne berusende forelskelse igjen? Nja, jeg tror det er en følelse "reservert" for de årene i livet hvor man skal velge én å leve sammen med. Nå man så har valgt, er det i stor grad opp til en selv om man vil jobbe for å beholde en viss gnist, ihvertfall i perioder, eller om man vil la det gå sin gang og plutselig ende opp i likegyldighet, utroskap eller motvilje.

Om du så bryter ut nå, og forelsker deg igjen, så unnslipper du ikke det uunngåelige. Og med "mine, dine og våre" barn så kommer hverdagen og utfordringene langt raskere enn forrige gang. For ikke å snakke om at det kan vise seg vanskelig å finne noen som ønsker hele din "pakke".

Som det ble sagt i en annen tråd: Det ligger noe vakkert i det å bli gammel sammen med noen som har sett deg fra din ungdoms vår og gått stien med deg. Å tilhøre en person man har bygget opp et hjem og en familie sammen med, uten å bryte det hele opp og fortsette med en annen.

Det mange ikke ser, er at måten vi går stien sammen i stor grad bestemmes av oss selv.

[Gjest -svime-]

Hva er det som gjør vondt? Klarer du å sette ord på det?

Er det sånn at det er vondt å skulle tenke på at du bare skal leve hverdag med mann og barn og ikke oppleve beruselsen ved forelskelse og forventninger ved det første kyss og få gåshud fordi en spennende ny mann tar på deg?

Jeg tenker også noen ganger at det er litt "trist" at man aldri skal oppleve akkurat det igjen. Det å være forelsket og oppleve ting for første gang... Mannen man har delt hus, hjem og seng med de siste 10 åra er jo velkjent og man får ikke den frydefulle følelsen som når man snakker med en som viser en interesse og som man kan være nysgjerrig på fordi man ikke vet alt ennå. En som virker interessert i en fordi han stiller spørsmål og snakker om ting som der og da virker veldig viktig.

Mannen din kjenner deg. Husk det. Og du kjenner ham. Så virker det kanskje litt kjedelig. Men det er trygt.

Istedenfor å søke spenning utenfor forholdet ditt så må du prøve å vekke til livet spenningen der du er. Når kysset du mannen din sist? Sånn på ordentlig. Når tok dere tid til å sitte å snakke sammen - slik du den kvelden snakket med han andre.

Husk også at det er lett for han andre å være spennende og interessant. Du deler ikke regninger, klesvask og ungemas med ham...

Nei jeg klarer ikke helt å sette ord på hva som er så vondt. Jeg er bare så utrolig lei meg, magen vrenger seg og tårene kommer i ett sett. Lengter med syk etter å snakke med han andre igjen, har så lyst å bare sende en ørliten melding.... Men skal ikke gjøre det. Jeg klarer ikke koble ut tankene, de flyr hit og dit uansett!! Skal liksom jobbe, men får ikke gjort en eneste ting.

Ekte ordentlig kyssing med min mann er så lenge siden at jeg kan ikke huske det en gang. Vi har helt grei sex, sjelden og alltid på samme måten. Jeg er aldri helt med, selv om det er liksom helt greit når vi kommer i gang... Er aldri tent på forhånd. Aner ikke hvordan jeg skal få det til liksom?? Har ikke hatt ork til å ta tak i det.

Hehe jeg ser når jeg leser gjennom det jeg skriver at jeg er helt på tur. Jeg håper at jeg om en stund kan lese gjennom dette og tenke at "huff, bra det gikk godt" :-)

Til dere som ikke har sympati eller skjønner dette: Jeg er ikke ute etter sympati. Og hvis du ikke skjønner hvordan det er mulig å ha det sånn, så la være å lese om det. Les om noe du skjønner og liker å debattere om.

[Gjest tronder]

Send ungene til mor og ta med en flaske champis og massage olje opp i senga. Helst i morgen! Ikke ha noe krav om sex men kos dere sammen. Fortell historier fra barndommen og masser hverandre. Kyss og kos dere..

Veit ikke om mannen din trener, men om kroppen hans har forfalt, så gi beskjed om at du gjerne skulle ha likt å se han bedre trent. For akkurat nå skiller han seg ikke ut på badestranda, og du ønsker å kunne hvile øynene dine på han istedet for andre. Vekk litt konkurranse innstinkt i han hvis det er her problemet ligger.

[Lizzee]

Nei jeg klarer ikke helt å sette ord på hva som er så vondt. Jeg er bare så utrolig lei meg, magen vrenger seg og tårene kommer i ett sett. Lengter med syk etter å snakke med han andre igjen, har så lyst å bare sende en ørliten melding.... Men skal ikke gjøre det. Jeg klarer ikke koble ut tankene, de flyr hit og dit uansett!! Skal liksom jobbe, men får ikke gjort en eneste ting.

Ekte ordentlig kyssing med min mann er så lenge siden at jeg kan ikke huske det en gang. Vi har helt grei sex, sjelden og alltid på samme måten. Jeg er aldri helt med, selv om det er liksom helt greit når vi kommer i gang... Er aldri tent på forhånd. Aner ikke hvordan jeg skal få det til liksom?? Har ikke hatt ork til å ta tak i det.

Hehe jeg ser når jeg leser gjennom det jeg skriver at jeg er helt på tur. Jeg håper at jeg om en stund kan lese gjennom dette og tenke at "huff, bra det gikk godt" :-)

Til dere som ikke har sympati eller skjønner dette: Jeg er ikke ute etter sympati. Og hvis du ikke skjønner hvordan det er mulig å ha det sånn, så la være å lese om det. Les om noe du skjønner og liker å debattere om.

Jeg tror du er betatt av han andre fordi det du opplever der representerer det du nå virkelig har oppdaget at du savner i samlivet ditt!!

Det er derfor du blir så lei deg. Fordi dette nå er vekket til livet!!

Du og mannen din må nok lære dere å være sammen igjen!! Ikke ha sex. Bare vær sammen, se på hverandre, snakke sammen og kose. FULL FOKUS!!! Man kan faktisk vekke til livet igjen følelser i et forhold. Man trenger ikke alltid en ny mann. Man trenger bare en kickstart på forholdet igjen.

Prøv å gjenoppdag mannen din først. Du skal ikke gå ifra ham pga denne andre mannen. Skal du gå ifra mannen din så er det først fordi det ikke er håp for forholdet. Så lenge du har lengsler og drømmer så er det håp. Du må bare lære deg å kanalisere disse lengslene riktig. Å få dem oppfylt der hvor du bor NÅ! Prøv!!!

(Har vært litt der jeg også. Det var ingen annen mann inne i bildet for meg. Men jeg savnet nok det samme som deg. Vi klarte heldigvis å oppdage hverandre igjen og få det godt sammen.)

[Gjest -svime-]

Jeg tror du er betatt av han andre fordi det du opplever der representerer det du nå virkelig har oppdaget at du savner i samlivet ditt!!

Det er derfor du blir så lei deg. Fordi dette nå er vekket til livet!!

Du og mannen din må nok lære dere å være sammen igjen!! Ikke ha sex. Bare vær sammen, se på hverandre, snakke sammen og kose. FULL FOKUS!!! Man kan faktisk vekke til livet igjen følelser i et forhold. Man trenger ikke alltid en ny mann. Man trenger bare en kickstart på forholdet igjen.

Prøv å gjenoppdag mannen din først. Du skal ikke gå ifra ham pga denne andre mannen. Skal du gå ifra mannen din så er det først fordi det ikke er håp for forholdet. Så lenge du har lengsler og drømmer så er det håp. Du må bare lære deg å kanalisere disse lengslene riktig. Å få dem oppfylt der hvor du bor NÅ! Prøv!!!

(Har vært litt der jeg også. Det var ingen annen mann inne i bildet for meg. Men jeg savnet nok det samme som deg. Vi klarte heldigvis å oppdage hverandre igjen og få det godt sammen.)

Kjære deg, skulle ønske du var venninna mi og var her å hjalp meg!!

Når tåreflommen har stanset og magen har lagt seg til ro så skal jeg virkelig fokusere på dette!

Tusen takk.

[Gjest Bisken]

Det er en sabla vanskelig situasjon du er i, ikke hør på de som dømmer deg og ikke skjønner at det er masse følelser som roter i hodet ditt. Jeg har vært der du er nå. Forelskelsen var i bunn og grunn min flukt fra et vanskelig forhold (ser jeg i ettertid) - jeg forfulgte aldri følelsen for den andre mannen, men jeg gikk fra min mann. Senere har jeg ikke angret at jeg gikk fra eksen, men heller ikke at jeg ikke gjorde noe med følelsene jeg hadde for han andre. Det var ikke rett for meg å storme rett videre til en ny, kommer aldri til å bli det heller. Hadde jeg hatt et bedre forhold til eksen i utgangspunktet ville jeg ha satset på å reparere samlivet vi hadde. Vel, det kan jeg si nå - jeg forsøkte der og da, men det var ikke nok. Jeg hadde et følelsesrush som like godt kunne ha ført til at jeg stupte ut i et nytt forhold som ikke ville holdt fordi det ikke var basert på noe annet enn min drømmeverden. Vit ihvertfall hva som er virkelig. Forsøk med din mann først er mitt råd.. Lykke til

[Lizzee]

Kjære deg, skulle ønske du var venninna mi og var her å hjalp meg!!

Når tåreflommen har stanset og magen har lagt seg til ro så skal jeg virkelig fokusere på dette!

Tusen takk.

Bare hyggelig å kunne bidra med noe som kanskje kan hjelpe deg!!!

[Gjest Milla]

Hei,

Om det er noen trøst så er du ikke alene om det Jeg har ikke vært sammen med min samboer så lenge som du har vært gift med din (6 år), men jeg har også vært forelsket i en annen. Det jeg valgte å gjøre var å holde meg litt unna,ikke gi han noen respons når han sendte verdens nydeligste tekstmeldinger (det var jammen ikke lett!) og det hjalp veldig selv om jeg fortsatt blir litt mo i knærne når jeg tenker på ham. Det er over to år siden nå...Det er nok dessverre ikke så veldig mange som er gift et langt liv uten å falle for en (og sikkert flere) andre.

Og du hadde kanskje de samme følelsene for og tankene om mannen din da dere ble sammen, som du har for kompisen hans nå? Prøv å tenk tilbake på det Gresset er ikke nødvendigvis grønnere på andre siden...

Lykke til! Vet at dette er tungt.

[Ava Mae]

Jeg tror alle kan oppleve å få mer eller mindre sterke følelser for andre selv om man er aldri så lykkelig gift/forlover/samboende. Men jeg tror også det er ytterst viktig og holde hodet kaldt, vite at det går over og for all del ikke nære forelskelsen ytterligere ved å ha kontakt med vedkommende. Slutt med tekstmeldingene og forelskelsen vil sannsynligvis dø ut til slutt.

[Gjest -svime-]

Tusen takk alle for å ønske meg lykke til og kommer med gode råd. Jeg skal prøve ut alt jeg kan når jeg bare får hodet over vannet. Merker at dette har satt meg helt ut, jeg har faktisk ikke vært så langt nede i kjelleren før... Griner hele tiden, hører på depressiv musikk, kan jo så klart ikke forklare for min mann hvorfor jeg er så stille og mutt - helt energiløs. Ligger bare på sofaen og sier jeg brygger på noe. Dette er virkelig helt pyton. Hadde ikke trodd at det kunne ramme så hardt.

Det er så jeg lurer på om det er en depresjon på gang, er det mulig å falle så til de grader sammen da??

Jeg skal virkelig ta til meg alt dere skriver og prøve så godt jeg kan å redde det jeg har.

Tusen takk nok en gang.

[AnonymBruker]

Misforstå meg rett her, men du, TS, sa jo til de tunge dagene også?! vel, nå er de tunge dagene der for deg, og da er det opp til deg å vise at du har ryggrad nok til å holde løftet ditt. Et ekteskap er knallhardt arbeid, det er kompromisser og muligens kjipe måneder-år, men du sa jo ja for livet, og ikke bare til neste infatuasjon meldte seg.

Hvorfor ikke benytte anledningen til å renske opp med mannen din? Kommunisèr sammen, og overfør energien som du hittil har brukt på en flørt på å jobbe med forholdet isteden. Fortell ham at du vil forbedre ting mellom dere, at du har blitt usikker på deg selv og din rolle, at dere trenger tid sammen, slik at dere forandrer dere sammen, og ikke på hver sine side av en stygg skilsmissestatistikk.

Hilsen ei som også må jobbe med sitt forhold, men som sa ja, og mente det.

[Gjest -svime-]

Ja jeg vet jeg sa ja til de tunge dagene også. Nå skal det sies at jeg ikke helt visste hva jeg sa ja til den gangen for 13 år siden. Og hadde det ikke vært for at vi ha unger og faktisk er gift, så hadde vi nok ikke bodd sammen i dag. Vi har utviklet oss veldig forskjellig og har ingen felles interesser.. Nå har jeg jo ikke sett på dette som et uoverkommelig problem tidligere, vi har fungert veldig fint i forskjellige roller og med forskjellige hobbyer. Det har ikke vært noe problem før nå for nå skjønner jeg hva som er galt. Jeg har skikkelig endevendt meg selv. Men jeg føler fremdeles ikke jeg skikket nok til å ta dette ordentlig opp med han enda. Følelsene for den andre må blekne først, jeg kan ikke snakke alvorlig om ekteskapet vårt med bildet av kompisen hans i hodet heller??

Men det er helt klart at det må drastiske skritt til. Jeg vet ikke hvordan det ender, men jeg er ikke villig til å ha det slik vi har hatt det de siste årene for all fremtid. Jeg skjønner at tiden fremover blir turbulent, men jeg håper og tror at vi er voksne nok til å takle det.

Dette ble mange innlegg fra min side, men det var så deilig å få tilbakemeldinger på følelsene mine og gode/mindre gode råd!!