Gå til innhold

Gift og forelsket i en annen....


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

.... men hva skal jeg gjøre... ?? Er helt rådløs. Har så vondt i magen jeg holder på å sprekke. Og ikke nok med at det er en annen, det er kompisen til mannen min. Og jeg vet han føler det samme. Har ikke vært fysisk utro. Vær så snill å ikke kom med fordømmende innlegg, jeg er skikkelig fortvila. Det er vel egentlig uaktuelt å gå fra min kjære mann pga dette, det kommer aldri til å bli noe mellom oss. Men er det slik at jeg kommer til å falle i denne fella hele tiden? Det er 1. gang siden vi gifta oss for 13 år siden. Vi har et helt greit ekteskap med opp og nedturer. Vi har to unger. Er dette mulig???? Jeg er til vanlig en lite seksuell person, har hatt opplevelser i fortiden som liksom har lagt en demper på den delen. Men når jeg tenker på han jeg er forelsket i, så blir jeg helt skjelven... Det er stor avstand mellom oss, så jeg treffer han nok ikke på lenge igjen. Men traff han i for noen helger siden og vi ble sittende å prate. Og det har fortsatt med prating på sms. Det virker som han er alt jeg ønsker av en mann. Merkelig jeg ikke har merket det før... Men har ikke snakket skikkelig med han før. Hjelp hjelp hjelp. Jeg holder på å tørne. Er det virkelig mulig å gå videre etter dette???

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

I et ekteskap er det ustyrtelig viktig å forelske seg hver dag, og alltid i den samme personen.

Men det er rett og slett et valg en må ta hver dag. Har selv vært der, hvor jeg fikk følelser for en annen og var utrolig forvirret, men valgte min mann. Det var jo også tross alt en grunn til at jeg valgte min mann i utgangspunktet, jeg måtte bare minne meg selv på den grunnen litt oftere i en perioden.

Har litt mindre kontakt med "han andre" for min egen del. Selv om ingenting skjedde fysisk. Men vi er fortsatt venner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

så og si alle opplever dette en eller flere ganger i løpet av et langvarig forhold.

det er normalt, og om du hadde vært gift med denne kompisen istedet hadde det samme skjedd da også.

poenget her er egentlig hvem du ønsker å dele livet med tross motgang og andre forelskelser/betattheter innimellom.

sjangsen for at mannen din har/kommer til å oppleve det samme selv er nok stor, og da kan du bare håpe på at han tar samme valg som deg.

i starten er det kanskje uskyldig og berusende, og så etterhvert - når det har gått for langt - så kommer alle de vonde følelsene.

da er det på høy tid å gjøre noe aktivt for å unngå disse følelsene.

den beste måten å gjøre dette på er igrunnen å unngå vedkommende mest mulig.

du kan ta deg en joggetur/besøke ei venninne/ta med ungene ut dersom han kommer på besøk, og du kan droppe å legge opp til sosialt samvær med ham.

det er så enkelt og så vanskelig.

jeg for min del har snakket generelt med dette om samboeren gjennom mange år, og vi er enige om at vi ikke skal holde sammen om følelsene forsvinner - men at vi må forberede oss på at følelser for andre kan dukke opp samtidig. det er skikkelig kjipt, men normalt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar. Fint å høre at det er mulig liksom, uten at jeg må sette kroken på døra. Men dette er ikke noen hyggelig opplevelse..... Jeg skal jobbe meg gjennom dette. Og ta med meg videre at det antagelig hadde skjedd uansett hvem jeg hadde vært gift med i utgangspunktet :-/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gorgonzola

Det mest fascinerende med sånne tråder som du blant annet har startet (de finnes i hopetall her inne) er hvor overfladiske du (og de andre trådstarterne av ditto emne) fremstår. Jeg finner det underlig at man ikke har mer i kofferten etter 10, 13 eller 20 års ekteskap/samliv enn dere har. Videre finner jeg det om mulig enda mer underlig at man etter noen hyggelige kveldsprater og et betydelig antall sms'er tør hevde at "joda, jeg er sikker på at han er mannen i mitt liv og jeg vet han føler det samme". Smått fantastisk det der......... Ikke har dere hatt sex med denne drømmemannen en gang, det er gjerne et relativt viktig kriterium for både tenning, lykke og nærhet/kjemi om du vil.

Men vi er alle forskjellige............... :sjokkert:

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det mest fascinerende med sånne tråder som du blant annet har startet (de finnes i hopetall her inne) er hvor overfladiske du (og de andre trådstarterne av ditto emne) fremstår. Jeg finner det underlig at man ikke har mer i kofferten etter 10, 13 eller 20 års ekteskap/samliv enn dere har. Videre finner jeg det om mulig enda mer underlig at man etter noen hyggelige kveldsprater og et betydelig antall sms'er tør hevde at "joda, jeg er sikker på at han er mannen i mitt liv og jeg vet han føler det samme". Smått fantastisk det der......... Ikke har dere hatt sex med denne drømmemannen en gang, det er gjerne et relativt viktig kriterium for både tenning, lykke og nærhet/kjemi om du vil.

Men vi er alle forskjellige............... :sjokkert:

Ja vi er alle forskjellige. Og det er jo ultrasynd og må være veldig slitsomt for sånne som deg at det finnes mennesker som meg som blir tippet ut av balanse fra tid til annen. Nå vet jeg ikke hva jeg skulle hatt mere av i kofferten, for det sier du jo så klart ikke. Men jeg kan tenke meg av svaret ditt at det er snakk om fornuft, kontroll og selvdisiplin. Jeg skulle så hjertelig ønske at jeg kunne styre mine følelser. Jeg er bare lei meg for at jeg ikke har klart det. Så beklager hvis dette er et problem for deg å undre på.

Jeg kan ikke finne igjen sitatet mitt om at dette er mannen i mitt liv? Det vet jeg jo ikke. Men jeg vet at på nåværende tidspunkt føler han det samme. Og det er en utrolig vanskelig situasjon...

Så kjære deg. Bruk energien din på noe annet, ikke på å tråkke på folk som ligger nede.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du er gift, hvorfor sitter du og sender SMS med en annen mann, en mann som tilsynelatende tilfeldig kom og flørta med deg "for et par helger siden"

Det fremstår for meg som veldig illojalt overfor din mann at du oppfører deg slik.

Prøv å gå i hans sko, tror du ikke hadde vært så fornøyd hvis han fant seg ei eller annen dame på fest og forelska seg i, og satt og sendte sms med..

Så første bud må jo være at du slutter å dyrke denne forelskelsen, og kutter ut å sitte å chatte/sms'e med vedkommende du er forelsket i. Det er nemlig slik utroskap begynner.. så du får skylde seg sjøl dersom du fortsetter med dette her og mannen din til slutt oppdager disse "kose-sms'ene" dine og dumper deg, så du sitter der alene med to unger og ikke vet din arme råd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du er gift, hvorfor sitter du og sender SMS med en annen mann, en mann som tilsynelatende tilfeldig kom og flørta med deg "for et par helger siden"

Det fremstår for meg som veldig illojalt overfor din mann at du oppfører deg slik.

Prøv å gå i hans sko, tror du ikke hadde vært så fornøyd hvis han fant seg ei eller annen dame på fest og forelska seg i, og satt og sendte sms med..

Så første bud må jo være at du slutter å dyrke denne forelskelsen, og kutter ut å sitte å chatte/sms'e med vedkommende du er forelsket i. Det er nemlig slik utroskap begynner.. så du får skylde seg sjøl dersom du fortsetter med dette her og mannen din til slutt oppdager disse "kose-sms'ene" dine og dumper deg, så du sitter der alene med to unger og ikke vet din arme råd.

Ja hvorfor gjør jeg det?? Det er jo det som er så vanskelig å forklare! Jeg VIL ikke, men sliter med å la være. Det er som en dårlig klisje, jeg er helt enig i det! Og jeg har også vært der hvor jeg ikke kan forstå at det ikke bare er å la være. Det er ikke det!!! Jeg er helt fullstendig i ubalanse.

Jeg ber ikke om medfølelse eller oppmuntring til å fortsette denne galskapen, jeg håpet bare noen kunne gi meg noen kontruktive råd om hvordan jeg skal komme ut av dette. Nå når hodet mitt er som bomull og jeg ikke klarer å tenke klart selv.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har jo fått konstruktive råd. La være å sende SMS med fyren, la være å ta kontakt, så går nok dette her over! Slutt å være en fjortis-dramaqueen!

"Jeg vil ikke, men sliter med å la være" hørt sånt tøv! Det er da ingen som tvinger deg, truer deg med pistol til å sende SMS til fyren?

Det er jo bare å la være! Det kunne jo ikke være enklere!!!

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja hvorfor gjør jeg det?? Det er jo det som er så vanskelig å forklare! Jeg VIL ikke, men sliter med å la være. Det er som en dårlig klisje, jeg er helt enig i det! Og jeg har også vært der hvor jeg ikke kan forstå at det ikke bare er å la være. Det er ikke det!!! Jeg er helt fullstendig i ubalanse.

Jeg ber ikke om medfølelse eller oppmuntring til å fortsette denne galskapen, jeg håpet bare noen kunne gi meg noen kontruktive råd om hvordan jeg skal komme ut av dette. Nå når hodet mitt er som bomull og jeg ikke klarer å tenke klart selv.....

Sier meg enig med mannen over. Det finnes masse konstruktive råd som du kan velge å følge,det er din vilje det står på. Var selv i samme situasjon som deg og klarte ikke la være. Gjorde det stikk motsatte av det jeg tenkte at jeg burde gjøre. Føltes som at jeg var dritings, eller inne i en syk drøm og så meg selv utenfra mens jeg sendte sms på sms uten tanke på noen andre enn meg selv og den andre personen. I begynnelsen tenkte jeg at det ville gå over og at jeg ikke kunne forlate mannen min, men etter tre uker forlot jeg et ekteskap som hadde vart i ti år. Sant skal sies at forholdet jeg hadde i utgangspunktet var ikke av de bedre. Heldigvis for min del, var alt til det beste for både meg, eksen og den "nye" og jeg har aldri sett meg tilbake, men det vet man ikke før man evt står der selv, eller at forelskelsen går over. For min del gjorde den ikke det, men for maaaange andre gjør den det og man ser at man har forkastet alt grunnet en forelskelse. Umulig å gi deg råd egentlig. Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har jo fått konstruktive råd. La være å sende SMS med fyren, la være å ta kontakt, så går nok dette her over! Slutt å være en fjortis-dramaqueen!

"Jeg vil ikke, men sliter med å la være" hørt sånt tøv! Det er da ingen som tvinger deg, truer deg med pistol til å sende SMS til fyren?

Det er jo bare å la være! Det kunne jo ikke være enklere!!!

:tommelopp:

TS: du må jo slutte å tenke på og invitere til tanker om denne andre mannen. Slett ham fra telefonlista di og send aldri en sms til ham igjen.

Også begynner du å se på mannen din igjen. Send en kose-sms til ham istedenfor!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan ikke styre tankene eller følelsene dine, men du kan styre handlingene dine. Det som faktisk er til din hjelp er at dere ikke har jevnlig kontakt, så du må ikke se ham og forholde deg til ham i det daglige. Du kan faktisk unngå ham ganske enkelt. Så nå er det bare opp til deg - du har faktisk et valg om å enten holde kontakt eller ikke.

Det er absolutt ikke enkelt, og det er nok ikke "bare å la være", ellers hadde du nok gjort det allerede. Fra utsiden er det sikkert enkelt, men det er noe helt annerledes å stå midt i det hele, man er ikke så rasjonell som man tror man er. Men av og til må man gjøre vanskelige ting også.

Spørsmålet er hva du vil? Vil du dyrke denne forelskelsen eller bli kvitt disse følelsene? Du sier jo selv at du vil ikke fortsette med dette. Så du vet jo hva du må gjøre.

Jeg synes det kan hjelpe å ta det sakte men sikkert. Får du SMS, da lar være å svare. Vent en time, da to, og en dag og plutselig har en uke gått. Det kan virke skummelt å tenke at man "aldri skal ha kontakt igjen", så ikke tenk på det på den måten, du skal bare la være å svare 'akkurat nå' og da strekker du nå-et til det uendelige.

Sett deg grenser, ikke sjekk telefonen hele tiden, og viktigst: skift fokus. Finn ting å gjøre med mannen din (og barna?), selv om hodet ikke helt henger med hundre prosenti begynnelsen. Det er en grunn hvorfor du er sammen med mannen din, husk disse tidene og minnene.

Endret av Bond
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Da jeg leste innlegget ditt, gikk tankene mine 3 år tilbake i tid....

Jeg var gift og hadde en datter på 2,5 år høsten 2007. Forholdet til min mann var nok ikke det aller beste, og det hører med til historien at jeg hadde allerede hadde jobbet mye for forholdet det siste året, uten å komme noen vei (bl.a. bedt ham om at vi skulle søke hjelp ekstern, uten å få gehør). Falt pladask for en annen november07, og det var ikke lett å unngå vedkommende da jeg så ham ukentlig ifbm min hobby :( Han viste tegn til å like meg særdeles godt også. Vi gikk aldri over streken fysisk, men det var mye flørting og blikk/smil og en del kommunikasjon via Facebook. Klarte nesten ikke ligge ved siden av mannnen min om nettene, ville bare ut av ekteskapet og dagdrømte om "min flamme" støtt og stadig. Gikk uendelig mange runder med meg selv for det satt LANGT inne å skulle bryte opp familien. Prøvde å sette forelskelsen til side for å kunne ta en "uhildet" avgjørelse. Mange søvnløse netter og jeg raste ned i vekt! For å gjøre en lang historie kort; jeg ba om seperasjon påsken 08, og vi flyttet fra hverandre. Det ble aldri noe forhold med "min flamme". I mai neste år er det 3 år siden. Jeg er nå etablert på nytt med ny samboer - men den dag i dag har jeg fryktelig vondt av min eks og all smerte jeg påførte ham - og ikke minst vår datter som i perioder (senest i høst!!) har sørget veldig over at mamma og pappa ikke bor sammen (det skjærer virkelig i hjertet å se henne gråte for at hun savner pappa!). Skyldfølelse og dårlig samvittighet gnager fortsatt - og jeg er slett ikke sikker på at jeg tok det riktige valget den gangen. Jeg burde ha blitt og jobbet mer med ekteskapet! Det er vondt å ha disse følelsene.....

Ikke meningen å "kuppe" tråden og øse ut om mine vonde følelser rundt dette, men følte veldig for å dele min erfaring siden jeg var i en veldig lik situasjon dengang som du er nå.

Du skjønner sikkert hva jeg nå vil råde deg til også - på bakgrunn av min opplevelse; Ikke bryt ut av et ekteskap basert på en forelskelse!! Hold deg langt unna den du er forelsket i! Bryt kontakten! Jeg VET det er vanskelig (man blir jo helt irrasjonell når man er forelsket), men jobb hardt med deg selv:-)

Masse lykke til - jeg vet så inderlig godt hvordan du har det.....

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære dere. Tusen takk for velmenende og fine svar. Jeg har nå sletta han fra min telefonliste, gitt beskjed at vi ikke kan fortsette å tekste og prate sammen... Jeg har så vondt inni meg jeg vil helt krepere. Jeg har ikke lyst til å være gift mere akkurat nå, men jeg håper jo at med tiden skal dette forandre seg. Jeg håper at jeg har lært en lekse - nemlig å ALDRI fortsette noe som i utgangspunktet er dødfødt... Jeg er så lei meg nå at jeg vet ikke hvordan jeg skal komme videre. Men trøster meg med at det kunne vært verre, jeg kunne kjørt løpet fullt ut og dermed sittet skikkelig i gjørma.

Jeg setter virkelig pris på at dere forteller deres historie, både på godt og vondt. Og det er godt å vite at jeg er ikke alene om å komme i dette uføret. Det er som du sier at når man er forelsket så er det som å være full, eller sinnsyk, klarer ikke sortere tankene mine, spiser ikke, sover ikke - eksisterer KUN for meldingene som tikker inn på telefonen..

Åhhhhh nå håper jeg jeg klarer dette!! Tusen takk nok en gang :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gorgonzola

OK, du ba innstendig om at ingen skulle komme med fordømmende innlegg og det gjorde vel jeg, beklager det. Jeg regner med at det ikke betyr at du bare vil ha trøst, backing og oppfordringer om å bryte ut av ekteskapet for å satse hele potten på forelskelsen din?

Det jeg mente med "ikke ha mer i kofferten" var relasjonen, følelser, tanker, erfaringer, nærhet, kjærlighet, tillit, respekt for og lojalitet til han du har valgt å dele 13 år av livet ditt med.

Når er det slik at halvparten av oss skiller seg, før eller siden, og det har jeg ingenting i mot. Jeg tilhører selv en i den kategorien. Mitt poeng var at en mulig impulsiv forelskelse (jeg velger å tro at din er det all den tid vi her snakker om kompisen til mannen din) ikke bør være "nok" i forhold til å vurdere å bryte ut av et langt forhold med unger.

Du brukte aldri "mannen i mitt liv", men formuleringa di, sitat; "Det virker som han er alt jeg ønsker av en mann" er vel noe i nærheten kanskje?

Du sier dette er første gang på alle disse årene, det skulle vel tyde på at svaret på ditt eget spørsmål, sitat "Men er det slik at jeg kommer til å falle i denne fella hele tiden?" sannsynligvis er "Neppe!".

Og jeg må få nevne én ting til, det er en mer sånn generell betraktning. Jeg vet at jeg skriver på Kvinneguiden, men allikevel: Dersom en gift mann (med unger) skulle finne på å forelske seg i, ha kontakt med og flørte med ei annen dame og seriøst vurdere om skilsmisse er det beste - blir han relativt raskt og nådeløst nedsablet som en drittsekk som fortjener å brenne i helvete. Om samme situasjon oppstår med kjønnene ombyttet er det knapt måte på forståelse, gode (og mindre gode) råd til den fortvilte, rådville, deprimerte stakkars kvinnen.

At du har det tøft har jeg ingen problemer med å se. Fra mitt eget liv kan jeg avsløre at jeg også har hatt det tøft, tenkt irrasjonelt, vært surrete, ikke sortert tankene eller alltid vært bevisst på mitt eget beste. Min aller beste venn har alltid lyttet til meg, diskutert, latt meg sette ord på føleleser og tanker. Det som nettopp gjør ham til min beste venn er at han evner å røske i meg, si rett ut at jeg er på feil planet, forklare hvorfor og gi meg noen verbale og mentale lusinger som av og til har gjort vondt, provosert meg og virket i overkant slemme, der og da. I ettertid har det alltid vist seg at jeg har funnet rett kurs og holdt meg på riktig vei men det fine med kompisen min er at han har bidratt solid til at jeg fant rett vei mye raskere enn om jeg skulle famlet rundt selv.

Anyway, du har fulgt noen råd fra andre her om å ta telling, bryte kontakten og gå i deg selv.

Det høres veldig lurt ut. Håper du får skikk på hodet ditt og livet ditt. Du skal vite det at det er endel mennesker som opplever slike "kriser" og kommer styrket ut av det, ikke minst i forhold til partneren sin så det er tillatt å være optimist. :)

Endret av Gorgonzola
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Må si meg 100% enig med Gorgo her. Begge innlegg!

Og tanken på hvor inderlig hatet vil bli om du går løs på din manns beste venn, med de resultater det har for ungene. Bør være avkjølende på enhver følelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gorgonzola: Okei, jeg ser hva du mener, er bare ikke så mottagelig for sarkasme akkurat i disse tider. For meg er dette en krise som jeg ikke vet hvordan jeg skal takle - at det jeg holder på er helt irrasjonelt og galt, det vet jeg jo :-) Men veldig fint med utdypende innlegg - takker for det :-)

Gjest_gjest: Han er ikke beste venn overhodet, han er en mere perifer kompis som er her av og til. Og når det kommer til ungene og deres comfort, så er vel det et helt annet tema. Man holder ikke sammen okke som bare for ungenes del.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I vår opplevde jeg det samme som deg. Jeg forelsket meg i en annen etter 12 år med min samboer. Jeg valgte å kutte all kontakt med den andre mannen og etter noen måneder gikk det bedre. Jeg hadde virkelig tung kjærlighetssorg, og kan fortsatt merke at det gjør vondt. Det jeg fokuserte på var at forelskelse falmer etterhvert, også kommer hverdagen. Jeg er nå veldig glad for besluttningen jeg tok selv om man kanskje alltid vil ha tanken "Hva om??", men det får jeg bare leve med...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja jeg føler veldig på den sorgen jeg kjenner nå... Hva om hvis?? Men jeg har valgt nå å satse alle kluter på ekteskapet, så får vi bare se om det er nok. Vi har tross alt ikke hatt noen kjempeproblemer - kun vanlige opp og nedturer.. Alikevel så lurer jeg veldig på om det er sånn jeg skal ha det resten av livet? Sånn greit nok liksom? Å ikke kjenne den berusende følelsen det er å være forelsket, at alt er bare traust og trygt? Nei huff, kan ikke nytte å tenke sånn nå. Har bare funnet ut at jeg hvertfall må ta et valg basert på normale omstendigheter. Nytter ikke når det sitter et spøkelse bak meg og hvisker "kom kom" :nei:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...