Selvhjelp ved tvangstanker.

[Gjest Ada]

I tidlige ungdomsår hadde jeg en del tvangstanker uten å være bevisst på hva det var der og da, men jeg vokste det av meg. Nå er jeg i begynnelsen av tredveårene og tankene er kommet tilbake. Ikke i en alvorlig grad som forstyrrer det daglige livet mitt, men jeg blir sint og lei meg over at de er der og at jeg vanskelig klarer å kontrollere dem. Jeg ønsker ikke å gå til psykolog med dette problemet men jobbe meg selv ut av dem, men jeg trenger råd til hvordan jeg skal gripe det fatt og håndtere tankene når de kommer. Jeg har desverre hatt en tendens i livet til å omgåes mennesker som har gjort meg vondt enten bevisst eller ubevisst. Dette har gjort det til at jeg føler jeg ikke fortjener bedre samtidig som jeg ikke har dårlig selvtillit, derfor ligger nok dette mer på et ubevisst plan enn det bevisste. Det jeg tror kan være en utløsende årsak til denne vonde perioden jeg er i nå er at jeg endelig er der i livet jeg ønsker å være. Jeg har funnet mannen i mitt liv, venter barn og er pur lykkelig, men det ubevisste i meg sier at jeg ikke har lov til å være det så derfor straffer jeg meg selv med tvangstanker. Tankene går ofte i retning at jeg ønsker vonde ting skal skje enten meg selv eller de jeg er glad i. Jeg har ikke snakket med noen om dette, jeg skjemmes veldig og blir som sagt sint på meg selv når tankene dukker opp for ingen friske mennesker ønsker da vonde ting for enten seg selv eller sine kjære? Jeg vet at tankene ikke har noen rot i virkeligheten eller det jeg virkelig ønsker, men det gjør like vondt at de er der uansett. Dessuten er jeg redd de går troll i ord siden de hele tiden dukker opp og blir gjentatt i hodet mitt. Jeg har forsøkt å dytte de vonde tankene unna med positive når de dukker opp men det fungerer dårlig for de negative overskygger de positive. Er det noen her som har noen gode råd eller som vet hvordan jeg har det? Jeg føler meg så slem og ensom som sitter med disse tankene

[ohka]

Jeg tipser deg til å snakke med en psykolog. Du trenger ikke å fortelle at du snakker med en psykolog til noen. Du har all grunn til å være lykkelig, det er viktig å minne deg selv på det. Psykologen vil ikke være dømmende, men antakeligvis hjelpe deg til å komme over disse tankene. Dessuten tror jeg at mye vil forandre seg når du får en nydelig, liten baby i armene

Klem