Hvorfor får vi ikke beholde barna våre?

[AnonymBruker]

Jeg er ung ennå, har ikke fylt 21 ennå, men føler at det ikke er vits i å prøve lenger...

Fikk mitt første barn som 19åring, noe jeg slettes ikke var klar for, men jeg orket ikke tanken på å abortere. Men da min kjære lille gutt ble født har jeg aldri vært lykkeligere, og jeg vet med meg selv at jeg og min kjære var like gode foreldre som noen alle, og vi elsket ham over alt. Alt så bra ut, han var frisk og perfekt, likevel mistet vi han i krybbedød.

Lørdag kveld fant jeg ut at jeg var gravid igjen og jeg og kjærsten var de lykkeligste på jord, men gleden ble kortvarig... Søndag våknet jeg i en blodpøl, og ringte desperat til legevakta og ba om å få treffe vakthavende lege. Men dama i andre enden insisterte på at ingenting kunne gjøres, siden jeg var så kort på veg, og at det fikk bare skure å gå, dette var en spontanabort.

Jeg er så deprimert nå, og samboeren min også... Kan ikke skjønne hva vi gjør feil så gjør at vi skal miste begge våre små.. Selv om vi ikke rakk å få noe forhold til denne siste, var det nok et slag i trynet. Har også slitt med økonomien siden jeg var arbeidsledig før alt dette skjedde, og jeg har slitt med å holde på arbeidsforhold siden..

Er livredd for å bli gravid igjen.. Noen som har en trøstehistorie nå?? Jeg har psykologtime på mandag, men det føles uendelig lenge til når det er sånn.. trenger en skikkelig solskinnshistorie å trøste meg med nå, kanskje noen med lignende historier, men som endte bra?? Jeg har mistet troen på Gud, og at det er noen vits i å prøve lenger..

Deppe, deppe..

[Hanselot]

Jeg er ikke i stand til å sette meg inn i hvordan du har det, men følte for å skrive noen ord likevel. Jeg driver med slektsforskning og da finner man også info om dødfødte og barn som dør krybbedød. Min fars gammelonkel's og gammeltante's fem første barn døde før de ble 6 mnd, men de endte likevel opp med 6 barn som vokste opp og ble gamle. Nå skal man selvsagt ikke sammenligne for mye med hvordan ting var i gamle dager, men en kan ikke gi opp selv om man er maks uheldig.

Man kan ikke skylde på seg selv eller på gud. Enkelte ting har man ikke kontroll over, det er derfor man må gripe dagen og gjøre det beste ut av alt.

Stor klem!

[Yasi]

Huff.. Ord kan ikke beskrive hvordan jeg følte meg inn i meg da jeg leste dette Selv om jeg ikke er den rette personen til å kommentere..

Ønsker dere all hell og lykke fremover. Ikke gi opp er dere snille, jeg er sikker på at det vil ordne seg til slutt. Selv om det kanskje ikke virker slik nå

[AnonymBruker]

Takk for gode ord <3

[Thomasine]

Uff...dette er hardt nå, men det blir bedre!!

Det vet jeg!

Jeg har 3 vakre barn, men mellom hver har jeg 3 ufrivillige aborter - alle etter uke 12...

Det var veldig hardt og jeg slet lenge, men det stemmer faktisk det alle sier - tiden leger alle sår!

Det blir aldri borte - dette vil jeg alltid bære med meg - jeg har tre engler som jeg tror jeg en gang vil møte igjen.

En liten trøst kan være at man faktisk har lettere for å bli gravid etter en abort - mine 2 siste ble jeg gravid med måneden etter at jeg mistet. :O)

Og du - snakk om dette med de som vil høre! Det hjelper å snakke om det! Og siden det er du som har mistet må DU ta initiativet til samtale om tema - det er ikke lett for andre å snakke om det hvis de ikke vet at du vil og orker!

Ønsker deg masse lykke til og ikke vær redd for å bli gravid igjen! Du har mange gode år igjen! :O)

[Meridian]

En dame jeg kjenner hadde 12 spontantaborter på rekke og rad når hun prøvde å bli gravid. Hun ble litt smågal av det til slutt, men så ble hun gravid igjen, og fødte en liten jente

Vet om to jenter/damer som har hatt spontanabort i 3. mnd og i 5. mnd. Hun ene er gravid igjen og skal føde julaften, og hun andre skjedde det nylig med, men hun sier hun vil prøve igjen om en stund.

Det er normalt og sørge og å tenke over en abort, selv om den skjedde veldig tidlig eller veldig sent. Du må iallfall ikke gi opp håpet.

Det er mange som opplever spontanaborter, om det er få eller mange, så du må vite at du ikke er alene

[Meridian]

Og dere gjør ingenting feil, det er bare sånt som skjer som man ikke har kontroll over. Venninnen min som fikk spontanabort i 3.mnd sa at det ikke var meningen at hun skulle bli gravid enda. Det samme sa damen som fikk svangerskapsabort i 5.mnd.

Så det skjer når det er meningen, for å si det på en forsiktig måte.

[AnonymBruker]

Meridian: det siste innlegget kunne du virkelig spart deg for!

Noen ganger lurer jeg på om du er veldig uvitende, eller bare veldig lite empatisk?

[AnonymBruker]

Når jeg sier spart deg for mener jeg altså med at det er meningen! Tror på ingen måte du hjelper ts ved å si det! Og å si at barnet døde fordi moren egentlig ikke skulle blitt gravid enda? Hjelpes!

[Thomasine]

Har selv mitet 3 ganger, og for MEG, har det vært en liten trøst at fosteret ikke har vært levedyktig!

Alle utskrapningene viste feil ved fosteret!

Akkurat der og da er det en fattig trøst, men i ettertid har det vært det for meg!

Vi er alle forskjellige - og reagerer dermed forskjellig...

De jeg mistet kunne ikke overlevd utenfor mors liv - da var det godt at det endte så tidlig som det gjorde! Krybbedød er noe helt annet!!

[Gjest Vampen]

Når jeg sier spart deg for mener jeg altså med at det er meningen! Tror på ingen måte du hjelper ts ved å si det! Og å si at barnet døde fordi moren egentlig ikke skulle blitt gravid enda? Hjelpes!

Enig i at den ikke var helt heldig formulert.. Hadde noen sagt til meg at det ikke var meningen at jeg skulle bli gravid, like etter at jeg mistet en sønn i dødfødsel, så hadde det ikke akkurat føltes veldig godt.. For å si det forsiktig.

TS: en stor klem til en englemamma fra en annen. Ord blir fattige når armene er tomme. Men jeg kan si så mye som at jeg har møtt en del mennesker som har opplevd noe av det samme som deg, og som har fått levende barn senere. Så det er så absolutt ikke umulig at du også skal få oppleve det. Og du har absolutt ikke gjort noe galt! Det du har opplevd er blodig urettferdig, forferdelig og grusomt, men det er dessverre slikt som skjer noen ganger, uten at man aner noe om hvorfor..

Endret 14. november 2010 av Vampen

[Gjest Blondie65]

Krybbedød: jeg har ikke ord som kan trøste. Det er bare helt meningsløst og jeg føler virkelig med dere.

Abort: tenk litt på det Thomasine sier. Fosteret var ikke levedyktig. Dermed døde det før det ble for gammelt.

Og solskinnshistorier:

1) 5 aborter, alle i forskjellige stadier av svangerskapet. Har i dag et barn.

2) Fødte barn nr 1, mistet barn nr 2 i første måned etter fødsel, mistet barn nr 3 halvgått, nr 4 abort, nr 5 abort, nr 6 født og har det bra.

3) Fødte barn nr 1, barn nr 2 dødfødt i 7. mnd, barn nr 3 født og har det bra.

4) Abort på abort. Har nå et barn.

5) Abort på abort. Fødte barn. Abort på abort, den siste i 7. mnd. Har nå fått et barn til.

For alle disse har det vært tøft og de har som deg vært svært nære ved å gi opp. Likevel ordnet det seg til slutt.

Endret 14. november 2010 av Blondie65