Livet med Pittelille

[Azalea]

Enda en snikleser her som vil gratulere deg!

Gratulerer så mye!

[Villemoe]

Gratulerer så mye som mamma

[Kokos]

Gratulerer så masse! Gleder meg til å høre mer fra dere og håper du koser deg som mamma hittil

PS: Glad for å høre at pappan var med også

[silverdoe]

Gratulerer så mykje!! :strix:

[avenue]

Gratulerer så mye! Du sto over stormen og nå er blitt belønnet! Med en liten jente, gratulerer så mye både i dag og for resten av livet!

[sunflower87]

Tusen takk alle sammen!

Jeg har født verdens nydeligste lille sak, og jeg er kjempestolt! Reiser hjem fra barsel imorgen, og da skal jeg ta meg tiden til å oppdatere skikkelig. Måtte bare raskt innom å fortelle at det å være mamma må være det mest slitsomme, selvutslettende og vakreste som fins i hele verden! Jeg elsker det. Til og med når jeg går hele natten med en tulle som har vondt i magen så er det så nydelig som overhodet mulig!

Men det var alt jeg rakk. Har ei lita tulle med øyne blå som har veldig lyst på puppen min

[Neala]

Det høres helt fantastisk ut!!! Tenker mye på dere, gleder meg til å høre mer :rodmer:

(er forresten veldig nysgjerrig på navnet til gullet )

[Gjesten]

Jeg tror kanskje jeg vet hva navnet er

[sunflower87]

Der var vi endelig hjemme. Det har vært noen utrolig hektiske dager. Lillegull er en engel på dagen. Hun sover, spiser, koser og gjør det hele en gang til. Natten er dessverre en helt annen historie. Hun får ikke sove noe særlig, jeg tror hun har vondt i magen. I tillegg så er hun ikke så glad i å ligge på rygg, så det ender med at jeg bysser hele natta. Når hun endelig sovner og jeg får lagt henne ned, så begynner hun å gråte igjen Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre for å lindre, og ikke minst trenger vi begge mye mer søvn enn det vi får. Men det går seg vel til. Jeg skal gå til innkjøp av en ringslynge, slik at hun får den kroppskontakten hun trenger, og kanskje det hjelper på nattesøvnsituasjonen også!

Men bortsett fra det, så er hun kjempenydelig og rett og slett en fantastisk baby. Det er så utrolig at jeg får muligheten til å lære henne å kjenne!

Fødselshistorien kommer snart. Jeg må bare skrive den først. Utrolig hvor fort man glemmer. Jeg må konsentrere meg hardt for å huske detaljer!

Pm om navn på vei

[Kitsch]

Så herlig

Håper det med nattesøvnen går seg til etter hvert. Høres ut som du har fått en perfekt liten tulle

Gleder meg til å lese fødselshistorien! Og så er jeg veldig nysgjerrig på navn

[Gjest Delphina]

Så koselig. Det går seg nok til etterhvert, ikke det at jeg har erfaring, men det er vel noe som plager henne litt.

Håper du koser deg i den nye tilværelsen!

[Gjesten]

Kanskje jenta bare heller vil være i armene til mamma hele natten enn å sove alene i sengen sin?

[Neala]

Åh, ticker

[sunflower87]

I know Tenkte det var på tide med ny ticker nå

Dette har vært den beste natta til nå. Jeg ga endelig etter og tok M opp i senga mi. Hun sov på brystkassa mi fra klokka var to til klokka var halv ni i dag morges, kun avbrutt av amming Jeg skal fortsette med det, men samtidig venne henne til senga. Store overflater som seng og den "oppbevaringsboksen" på sykehuset er skummelt, og M har et utrolig stort behov for kroppskontakt. Så jeg må lære henne at senga er et trygt sted samtidig som jeg gir henne all den kroppskontakten hun trenger. Vi finner nok utav det. Hun er jo bare fire dager gammel.

Jeg skal kjøpe litt morsmelkerstatning idag. Jeg mistenker at jeg ikke har nok melk, for hun gråter etter mat så ofte. Selv om jeg ammer i en halvtime så kan hun bli sulten etter veldig kort tid. I tillegg har brystvortene mine sprukket opp til den grad at det er tykke skorper på dem. Jeg tenker jeg skal supplere litt med mme i kopp slik at hun ikke blir sugeforvirret, men fremdeles får det hun skal ha. I tillegg så får puppene mine litt tid på å heles. Når jeg får tak i pumpe så vil den overta mme-en. Så det er ihvertfall planene mine for å ordne opp i magevondt og søvnproblemer.

Nå sitter jeg i sofaen med verdens skjønneste på magen! Jeg satt nettopp og så på babybilder av meg selv, og det var som å sitte å se på M. Det er så koselig

[Kokos]

Bare 4 dager gammel Pittelille Kan tenke meg at hun er verdens skjønneste. Stas at hun ligner på mammaen sin!

Det er koselig å lese om dere, det må være fantastisk og overveldende å ha et helt nytt vesen man skal lære å kjenne.

Er spent på å høre hvordan det har det gått med pappan så langt?

Kos deg videre med den vesle jenta di!

[sunflower87]

Pappan var en skikkelig helt under fødselen. Han startet jo ikke så veldig godt når han klarte å ikke møte opp når jeg var på føden første gang. Men når det faktisk gjaldt så stilte han opp så til de grader. Jeg så en helt ny side av ham som jeg kjenner er vanskelig å glemme! Når jeg havnet inn på føden for andre gang og jeg igjen sa ifra om at nå skulle det fødes, så gikk han inn i en sjokktilstand. Han klarte faktisk å lire av seg "okey, jeg kommer. Men rekker jeg å gå på kino først? filmen er ferdig 11" Man kan jo ikke gjøre noe annet enn å le!

Han forelsket seg helt i datteren sin, og var oppe på sykehuset flere ganger før vi reiste hjem. Han kjøpte til og med en hjertesølvsmykke til meg med en diamant på i morgengave til meg!

Han var altså alt jeg kunne forvente pluss mye, mye mer!

[sunflower87]

Min fødselshistorie. Det ble ganske langt, jeg hadde mye å fortelle Det verste er at jeg sikkert har glemt halvparten

Det hele startet mandags morgen den 4/7 klokken 04.40. Jeg våknet av noen tak i magen som ikke lignet noe jeg hadde kjent tidligere. Men siden jeg hadde gått i mange uker og kjent etter vondter som egentlig bare var kynnere, så avfeide jeg disse takene som det samme gamle, bare litt annerledes. Jeg var 39+6, og var særdeles utålmodig. Men når jeg hadde gått i over en time, takene hadde ikke gitt seg og de kom med rimelig jevne mellomrom, så måtte jeg begynne å vurdere om det faktisk var en fødsel i gang.

Jeg ringte min mor. Hun hadde sagt at hun ønsket å være med, og jeg ville ikke være alene mens det sto på. Klokken var blitt seks om morgenen, og innen klokken var kvart over ni, så hadde mamma reist de 7 milene det er mellom hjembygda og byen. Vi var rimelig spente begge to, og da takene ikke tok seg opp så gikk vi til byen og spiste litt lunsj. Tanken var å få i gang riene skikkelig, men det viste seg raskt at det ikke fungerte. Timene gikk sammen med riene. De var fremdeles uregelmessige, men holdt seg for det meste innen 10 minutter. Når klokka var blitt 10 om kvelden, valgte vi å reise inn til føden. Da hadde riene vært i gang i ca 18 timer.

Da vi kom inn på føden, var humøret på topp. Jeg gledet meg over at fødselen endelig var i gang, og veldig spent på hvordan det kom til å bli. Det ble plutselig veldig virkelig for meg. Vi ble tatt imot av jordmor, og vi begynte med ctg- registrering. Jordmor viste seg å være en skikkelig padde. Hun oppførte seg nedlatende mot meg, husket ikke hvilke spørsmål hun hadde stilt meg, gav meg en følelse av mindreverdighet når hun fikk vite at jeg og bf ikke lengre er sammen og var generelt ufyselig. Det ble ikke bedre av at hun, etter å ha kjørt fingrene hardt opp i mitt aller helligste og rotet ufølsomt rundt utbryter surt: ”nei her er det absolutt ikke noe tegn til fødsel. Dra hjem og ta to paracet så skal du se det går over.” Jeg følte hele verden konspirerte rundt meg. ”Riene” jeg hadde hatt i 18 timer allerede hadde vært skikkelig vonde, og dette hadde tydeligvis vært for ingenting. Jeg var skikkelig lei meg.

Vel hjemme gikk jeg rett til sengs. Tre timer senere våknet jeg igjen. Klokka var igjen 5, og takene hadde tatt seg opp igjen. Denne gangen ble jeg bare sint, for dette hadde jo ingenting for seg. Jeg sendte mamma av gårde igjen. Det var jo ingen fødsel i gang. Jeg hadde nå hatt tak i over 24 timer, og jeg begynte å bli rimelig sliten. Heldigvis skulle jeg til lege på kontroll den dagen.

Når jeg kom til legen hadde jeg hatt rier i 34 timer, og var knapt nok istand til å gå fremover. Legen tok et blikk på meg, og ringte så straks til føden. Etter dette gikk det slag i slag.

Jeg ble sendt til føden i firetiden tirsdag den 5/7, og de meg i badekaret for å lindre smertene. Jeg hadde fremdeles ingen åpning, men pågrunn av at jeg hadde hatt rier så lenge så sendte de meg ikke hjem. Etter hvert ble lystgassen koblet inn, og det var himmelsk. Jeg hadde fått en flott jordmor som vartet meg opp etter beste evne. Etter hvert ble det vaktskifte og endelig, etter 41 timer med rier, så ble det registrert 3 cm åpning. Jeg hadde ringt til både mamma og bf, og mamma hadde kjørt i idiotfart for å nå frem til sykehuset. Bf var mer i en sjokktilstand og spurte om han rakk å se Transformers på kino først. Da han endelig kom tuslende inn på føden var jeg i epiduralhimmelen, og vi fikk noen timer på øyet begge to. Rundt to- tiden bestemte jordmor seg for å ta vannet. Det var gått fem timer og det var fremdeles ingen fremgang. Det ble fart på sakene, og to timer senere hadde jeg syv cm åpning.

Epiduralen lammet hele den høyre siden min mens jeg hadde litt følelse på venstre side enda. Jeg drakk ufattelige mengder med vann og juice, så jeg måtte på do hele tiden. Men pga at høyre side ikke fungerte lengre så fulgte bf meg. Vel ute på gangen hørte jeg kvinner som skrek i pressrier. Stakkar bf må ha vært skrekkslagen, men han var skikkelig helt og var god støtte for meg.

Når klokka nærmet seg seks om morgenen, så kjente jeg at riene ble skikkelig vonde igjen. Jordmor målte meg til ni cm, og begynte å gjøre seg klar t å ta imot Pittelille. Da begynte jeg å fryse. Jeg hakket tenner og ulte meg gjennom rie etter rie, og før lang tid hadde gått så kjente jeg en trang til å presse. Den siste cm hadde åpnet seg, og etter dette er hukommelsen ganske blurry. Jeg husker at jeg kjente en smerte utav en annen verden. Pressriene var absolutt ikke slik jeg hadde forventet, dog jeg hadde vel ingen peiling på hva jeg skulle forvente. Et kvarters tid inn i pressriene sa jordmor ”Nå må du presse denne ungen ut, for nå faller hjerterytmen”. Babyen hadde endelig begynt å bli påvirket av lengden på fødselen, og det begynte å haste med å få henne ut. Bf satt bak meg og strøk meg på skuldrene mens jeg presset alt jeg var kvinne for. Plutselig, 10 minutter senere, og før jeg visste ordet av det var ble Pittelille løftet opp i lufta mens jordmor gliste fra øre til øre. Riene forsvant umiddelbart. Jeg snudde på hodet og så på bf som utbrøt lykkelig ”det ble jo en jente jo” mens han tørket tårene. Hun ble lagt på brystet mitt mens jordmor sydde. Jeg hadde revnet litt, men ikke verre enn at jeg ikke kjente en tøddel. Det var et øyeblikk som ikke kan beskrives som noe annet enn den ultimate lykke. I akkurat det øyeblikket var det kun tre personer som eksisterte i mitt lille univers. Det var meg, bf og min vakre lille datter.

Hun var en gyllen liten klump av perfeksjon på 48 cm og 3125 g.

Jeg var i god form etter fødselen var overstått, og det tok ikke lang tid før jeg var oppe og gikk. Alt i alt hadde jeg en fødsel på 9 timer. 8 ½ i åpningsfase, og kun 25 minutter i pressrier. Men dersom jeg regner fra første rie, så hadde jeg en fødsel på 50 timer, fra den 4/7 klokken 04.40 til den 6/7 kl 06.45.

Det er lenge til jeg skal gjøre dette igjen!

Endret 10. juli 2011 av sunflower87

[Kokos]

Tusen takk for at du ville dele historien, det var veldig koselig lesning.

Jeg er så utrolig glad på dine vegne for at BF var der, støttet deg og forelsket seg i den vakre jenta deres!

[Knøtteliten]

Åååwww... Så fint å lese historien din Spesielt det at bf viste seg som en ekte mann og ikke feiget unna under eller etter fødselen. Du skal se at han klarer ikke å la være å stille opp for jenta si nå, når han har sett hvor nydelig hun er

Ønsker deg masse lykke til fremover

[sunflower87]

Hun spydde nettopp blod...Skal inn på legevakten...Faen så redd jeg er...