Livet med Pittelille

[Neala]

Jeg skjønner hva du mener. Jeg tenkte i begynnelsen at det var så uendelig trist at vi ikke var et par som kunne gi snuppa en oppvekst i et hjem, og med en stabil bakgrunn. Men nå tenker jeg at det beste for snuppa er ikke at vi er i et forhold, for det hadde aldri gått. Det beste er at hun får det så stabilt som mulig, under disse forholdene. Selv om dette her er grusomt er heldigvis Lillemor så liten at hun ikke skjønner noe mer enn den dårlige stemningen (det er jo for så vidt mer en nok da, men), så jeg håper vi får orden på det så fort som mulig. Vil ikke at hun skal snappe opp noe mer. Ikke at jeg kommer til å verken si eller mene noe når hun kan få fatt på det, men jeg vet jo aldri hva han sier til henne/når hun er til stede. Stoler ikke det fnugg på fyren...

Du er tøff altså, som åpner for at han kan være der under fødselen! Det hadde aldri vært aktuelt her Men nå hadde vel dere et litt annet forhold til hverandre da, jeg og BF var jo aldri kjærester. Mamma var helt fantastisk under fødselen min, kunne aldri klart meg uten henne Og hun gråter ennå når hun prater om det, for det var så stort for henne!

[sunflower87]

Ja vi har jo et helt annet utgangspunkt. Nå skal det også sies at en av grunnene til at jeg stiller meg så åpent til det er at jeg håper at det vil knytte bf og Pittelille sammen. At han, ved å være med på fødselen av datteren sin, ikke klarer å se for seg å ikke være der for henne. Noe a la kjærlighet ved første blikk- scenario. Kanskje litt far fetched og urealistisk av meg, men det er ihvertfall det store håpet. Den første kontakten er så grunnleggende viktig. Jeg mistet den selv med min egen far, da han "sa fra seg" foreldreskapet hele mitt første leveår. Det har nok preget oss og vårt forhold ganske mye, og jeg vil gjøre alt jeg kan for å forhindre at historien gjentar seg selv. Men time will show. Bf har ihvertfall en åpen invitasjon, og selv om vi ikke snakker så ofte lengre så har vi en veldig god tone oss imellom når vi først snakker. Det er ihvertfall positivt. Så får jeg ta eventuelle problemer og utfordringer når de kommer.

Kjolene mine kom idag! De var enda mer fantastisk i virkeligheten enn det de var på bildene. Problemet er at nå sitter jeg her med en slik en "få den ungen ut av meg NUH!!!"- følelse. Ikke fordi jeg på død og liv vil gå med de kjolene, men fordi jeg er så møkkelei av å føle meg som en strandet hval! Jeg føler meg helt rævva for tida, og fødselen kan virkelig VIRKELIG ikke starte fort nok.

Så kommer den rasjonelle solsikka frem og putter dårlig samvittighet i meg, fordi det er fremdeles altfor tidlig enda. Og jeg vil selvfølgelig ikke at lillejenta mi skal komme til verden uten å være ferdig bakt. Det jeg vil er at jeg skal være 37 uker imorgen slik at det ikke lenger er et problem at fødselen starter! Jeg vil være fullgått NÅ, og ikke om 5 uker!! *Hormonella is in tha house!*

[sunflower87]

The boy in the striped pyjamas er antageligvis den tristeste filmen jeg noensinne har sett... Vil anbefale alle (bortsett fra muligens høygravide og nybakte mødre) å se den!

[Kitsch]

Den filmen virker veldig bra, men vet ikke om jeg orker å se den med alle hormonene som farer rundt i kroppen for tiden

Tror ikke jeg kommer til å klare å la vær å se den da, jeg er jo så filmjunkie. Blir vel sittende å stortute

[sunflower87]

Har du sett The Champ?! Det er en film jeg har virkelig boikottet nå mens jeg er gravid! Den er den vakreste og tristeste filmen i hele verden. Greit gammel, fra sånn 1977 eller noe, med Jon Voigt ( far til Angelina Jolie) i hovedrollen. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hulkegrått til den filmen der,. Er veldig glad i filmer jeg også!

[Kitsch]

Nei, den har jeg heller ikke sett. Må sitte alene å se sånne filmer ihvertfall

Skal sjekke ut The Champ også!

En av de filmene jeg har hulket mest av er My Sister's Keeper. Var helt utslitt etterpå.

[sunflower87]

Den er ganske heftig ja! Men fremdeles bare småtteri i forhold til The Champ Til og med min far og vennene hans gråt til den filmen den gang de var tøffe tenåringer. Det sier vel kanskje sitt det...

[Kitsch]

Oisann, sterk kost ja

Må stålsette meg før jeg ser den

[sunflower87]

Jeg har så urolige ben. Det er akkurat som det kitler inni bena, og jeg klarer nesten ikke å sitte i ro med dem. Hva i all verden er dette?!?!

Forresten har det murret noe voldsomt i magen idag... Murringer og vondter. Tenk om det snart er noe på gang? Hadde håpet å vente et par uker til ihvertfall

[Kitsch]

Høres ut som restless legs?

[Gjest Delphina]

Da er vi to, med rastløse ben. Dog for min del er det kun på høyresiden (hvor frøkna har funnet favorittplassen).

[sunflower87]

fy så slitsomt det er! Jeg må jo ligge å bevege på beina hele tiden jo! Ikke noe kult nei, synes godt det kan slutte rimelig fort gitt...

[Neala]

Jeg har aldri hatt det sånn, så jeg har ingen tips

[Gjest Delphina]

Det eneste som hjelper er å rusle rundt, hvertfall for meg, og deretter unngå å f.eks. ligge på høyresiden. Usj, synes faktisk synd på forloveden, som har dette hver dag.

[sunflower87]

Nei uff stakkar. Det er jo voldsomt irriterende! Menmen, det går nå over det også. Så får det heller se ut som om jeg ligger å sykler i senga en måneds tid til

[sunflower87]

Aaasj, jeg våknet midt på natta inatt av at jeg kastet opp! Helt merkelig, jeg var aldri kvalm, og jeg er fremdeles ikke kvalm men kaste opp, DET skal jeg! Hva er det som skjer med kroppen min for tida!?? Den er helt merkelig jo.... Det er ikke omgangssyken heller, for jeg har ikke problemer med å spise eller drikke og jeg er ikke kvalm. Jeg forstår ingenting jeg. Det er godt jeg skal på kontroll imorgen, så kan jeg spørre ut litt om dette er normalt!

[Knøtteliten]

Huffa.. å kaste opp er virkelig siste sort. Det er sikkert en naturlig farklaring, men bra du har kontroll så du får spurt om hva dette er. Kanskje det kan være noe i forbindelse med sure oppstøt? er jo noe med at livmoren begynner å presse på et eller annet, så halsbrann og sure oppstøt forekommer. Men om det da kan utvikle seg til oppkast vet jeg ikke.

Tuppa di har det nok bra virkelig ikke lenge til du skal klekke nå (syntes jo det var i går jeg leste om deg første gang :gjeiper: ).

[sunflower87]

Hoho, ja halsbrann og oppstøt har jeg stiftet bekjentskap med for leeenge siden. ikke noe jeg vil savne for å si det sånn! Men dette var noe annet, det var jo rett og slett skikkelig oppkast. Jeg forstår ingenting. Idag er jeg generelt helt merkelig i kroppen. Å spy er definitivt noe av det verste jeg vet, men jeg er takknemlig for at jeg ikke er kvalm da. Det hadde virkelig tatt kaka!

Nei nå er det ikke lenge igjen Kun fem små uker igjen til termin! Tenk at jeg er i uke 35 allerede!!

[Kitsch]

Huff, det hørtes ikke noe særlig ut

Håper ikke det skjer igjen. 35 uker! Ikke lenge igjen til du popper

[Gjesten]

Huffda, oppkast er ikke noe deilig Får håpe at det gir seg.

Uke 35 Må si tiden har gått fort!

Endret 30. mai 2011 av Gjesten