har jeg en mild form for sosial angst?

[Gjest jente]

Nei, det er ikke det at jeg er lat eller driter i fremtiden min.. jeg vet ikke hva det er for noe.

Jeg er så lei meg og sitter hjemme hele dagen og jeg er faktisk veldig redd for å ta steget med å få meg jobb.

jeg sluttet på vgs to ganger, begge gangene fordi jeg ble så redd. jeg kan egentlig være en utadvendt person, men når det kommer til ting hvor folk forventer noe av meg, eller hvor jeg føler at folk vet noe om meg/tenker noe om meg blir jeg så redd. Jeg har også hatt tider hvor jeg ikke tør å dra steder alene.. Buss/mat-butikk. Jeg har aldri besvimt eller fått fysisk vondt, men noen ganger skjelver jeg så mye at jeg føler at jeg ikke kan stå på bena mine.

Faglig har jeg alltid ligget mellom 4 og 5, og har ikke lærevansker.

Jeg har gjort veldig tøffe ting.. Noe de mest utadtvendte menneskene gjør, samtidig som jeg er livredd for andre ting. Jeg klarer ikke å forklare det, men jeg klarer aldri å bli i samme jobb/skole, og det er ikke fordi jeg er lat. Jeg føler meg helt misslykket:(

Folk ser på meg som en veldig sterk og en jente med mye selvtillit.. men jeg vet ikke helt jeg.. føler bare at jeg kaster vekk hele livet mitt nå og at jeg ikke klarer noenting.

Når jeg får meg jobb er min største skrekk og drite meg ut. Jeg vet det er mange som oppfatter meg som dum og at jeg ikke klarer enkle ting andre klarer. Jeg føler det i hvertfall slik.

Har noen tips/råd?

Jeg er bare 19 år gammel og jeg ser ingen fremtid. Jeg har foressten en herlig kjæreste og gode venner som jeg aldri er sjenerte foran.

( PS: dette er ingen selvmords-tråd så den trenger ikke å bli stengt)

[Gjest Blondie65]

Jeg vet ikke hvorfor du kaller det en mild form for sosial angst for når du blir så hemmet av dette er det vel ikke noen mild form lenger.

Jeg anbefaler deg på det sterkeste å oppsøke psykolog slik at du kan få noen verktøy til å hjelpe deg å sette verden i rett perspektiv. Gjerne jo før jo heller, siden det er fullt mulig å komme videre fra der du er nå og til en ganske "normal" virkelighet.

[Gjest ts]

Jeg vet ikke hvorfor du kaller det en mild form for sosial angst for når du blir så hemmet av dette er det vel ikke noen mild form lenger.

Jeg anbefaler deg på det sterkeste å oppsøke psykolog slik at du kan få noen verktøy til å hjelpe deg å sette verden i rett perspektiv. Gjerne jo før jo heller, siden det er fullt mulig å komme videre fra der du er nå og til en ganske "normal" virkelighet.

Tusen takk for hyggelig svar. Jeg var redd for å få svar som at jeg er lat osv, da jeg vet det kan virke slik for andre. Det er faktisk først nå jeg har innsett at kanskje det å oppsøke en psykolog kunne vært en ide.

Det eneste jeg syns er så rart er at jeg noen ganger kan føle meg som verdens sterkeste jente som ikke bryr seg om hva andre sier, når jeg egentlig er livredd for at folk ''gjennomskuer meg'' for den dumme jenta jeg egentlig er.. Selvom jeg vet at det ikke er sant , men det føles sånn. Tlf'en tar jeg heller ikke med mindre jeg vet hvem som ringer. Jeg er faktisk veldig redd for å ta den. Hvorfor? Jeg vet virkelig ikke..

[Vrimle]

For meg ser det ut som du egentlig vet hva problemet er, du har en eller annen form for angst (tror å si "mild form" er å underdrive).

Det er du slettes ikke alene om! 15% av Norges befolkning får en eller annen form for sosialangst i løpet av livet.

Søk hjelp hos en profesjonell, hvis du selv mener det ikke er så tung grad kan du prøve hos en Gestaltterapaut (det har jeg selv hatt VELDIG god effekt av) eller en annen terapaut. Eventuelt få fastlegen din til å henvise deg til en psykolog.

Du vil ganske fort oppdage at angst er noe som kan mestres og leves godt med.

Jeg var i nesten akkurat samme situasjon som deg da jeg var 19, og nå har jeg det enormt mye bedre, merker sosialangsten ligger og maser av og til, men har fått mange gode verktøy for å si "jeg forstår at du er der, men jeg gidder ikke ta hensyn til deg".

Å føle at det ikke er noen fremtid er vondt, men stol på meg når jeg sier at det er et lite skrukkete angstdyr som sitter foran øynene dine og blokkerer utsikten.

Fremtiden er på den andre siden, og den er strålende!

[Gjest Blondie65]

Tusen takk for hyggelig svar. Jeg var redd for å få svar som at jeg er lat osv, da jeg vet det kan virke slik for andre. Det er faktisk først nå jeg har innsett at kanskje det å oppsøke en psykolog kunne vært en ide.

Det eneste jeg syns er så rart er at jeg noen ganger kan føle meg som verdens sterkeste jente som ikke bryr seg om hva andre sier, når jeg egentlig er livredd for at folk ''gjennomskuer meg'' for den dumme jenta jeg egentlig er.. Selvom jeg vet at det ikke er sant , men det føles sånn. Tlf'en tar jeg heller ikke med mindre jeg vet hvem som ringer. Jeg er faktisk veldig redd for å ta den. Hvorfor? Jeg vet virkelig ikke..

Tro du meg - du er verken lat, dum, svak eller tullete. Du har bare en "sosial utfordring". Jeg har et snev av dette selv - dvs. at jeg er en som er svært reservert og beskjeden av natur. Og hvis folk hadde visst hva slags tankekjør som foregår i hodet mitt enkelte ganger når jeg skal opptre sosialt så hadde de forstått mye mer av meg.

For meg var nøkkelen å vite at selv om jeg TRODDE alt mulig - at alle kom til å le, at jeg kom til å dumme meg ut, at jeg kom til å ... ditt, datt osv - så skjedde jo det ytterst sjelden. Og de få gangene man dummer seg ut, så er det litt flaut der og da, men når man lærer seg selv til å ikke ta seg så selv så voldsomt høytidelig (for det er jo det vi gjør ...) så skjønner en at alle gjør flauser av og til. Da ler man med ...