Tornerosas vinter

[Gjest brutal_mann]

Også må jeg bare spørre: Er all kommunikasjon med Mm helt slutt? lurer han ikke på hvor du har blitt av? det høres så rart ut, voksne mannen...?

Bare skyte inn at noen av oss menn regner med at alt håp og muligheter er ute når ting som siste tids utvikling skjer. Så da prøver vi å ikke være til bry. Ergo, vi lar oss aldri høre fra. Uansett hvor lite det er DET vi vil.

Endret 4. desember 2010 av brutal_mann

[Emile]

Bare skyte inn at noen av oss menn regner med at alt håp og muligheter er ute når ting som siste tids utvikling skjer. Så da prøver vi å ikke være til bry. Ergo, vi lar oss aldri høre fra. Uansett hvor lite det er DET vi vil.

Og det tror du ikke gjelder damer? :klø:

Jeg synes det er bra at du har droppa han, jeg, Tornerosa. Du la jo alle kortene på bordet, og fikk null tilbake. Enig i at hvis han vil fikse, forandre, prate - så må han ta iniativ. Fra mitt ståsted virker det som han bare drøyer ut med høflighetsfraser. Bortkasta tid.

Og du fikk jo rett, ikke at det er noen trøst, i at han var høy på livet, som du sier, ivrig og på'n som fy. Da vet du hva du gjør hvis du skal støte på noe lignende igjen.

Vi som har vært singel over tid i voksen alder, og som prøver seg på dating og blikjentgreier - vi møter på mye rart. Noe kan virke utrolig bra og bli til noe tragisk, og motsatt. Selv ordentlige, staute karer kan bli til duster i dette spillet. Jada bm, damer er sikkert ikke bedre.

Tornerosa har den fineste stua man kan tenke seg. Lys, varm, delikat og fiiin. Bare så synd at eieren ikke klarer å nyte det ikke klarer å finne godfølelsen. Jeg håper virkelig at kaninene kan være terapi for deg(nei, det er ikke kødd). Hvis de fortsetter livet i det deilige tempoet som jeg så i går, så blir de virkelig et koselig innslag. For deg.

[Tornerosa]

Æsj, helgene skulle jo være et kjærkomment avbrekk, helger skal jo være noe positivt. tid til å lade opp batteriene, få unna forefallende, gjøre hyggeting. Hva skal ungene dine i helgen da? Og hva ville du gjort istedenfor å leve din egen helg?

Og du kan gjerne få bytte med meg. Mitt sosiale helgeinnslag (utenom egne unger) er fem timer dugnad i en idretshall). Utenom det er min helg preget av vasking og kjipe "få unna"-oppgaver.

Også må jeg bare spørre: Er all kommunikasjon med Mm helt slutt? lurer han ikke på hvor du har blitt av? det høres så rart ut, voksne mannen...?

Helgen min går også med til en slags dugnad, kan man si. Skolen er med i et gedigent kulturprosjekt, og jeg greier selvfølgelig ikke å si nei når jeg blir spurt om ting direkte. Man har nemlig fått for seg at jeg har en omfattende kompetanse som gjør meg selskreven når det gjelder visse oppgaver. Så i dag møtte jeg/vi klokka 11, og jeg kom hjem nå, ti på seks. 9-åringen er fortsatt der, heldigvis fikk jeg fikset det slik at jeg slapp ut igjen for å hente henne, hun haiker med en venninne klokka halv sju. Greide også å få til et avbrekk midt på, to timer, da innyndet minsta og jeg oss hos det paret jeg var hos i går kveld. De har unger på samme skole, var også involverte. Jeg ville ikke dra derfra, det var så utrolig deilig å sitte i stua der, det var så veldig familie. Vi laget grøt, det var varme på peisen og det var en deilig avslappet stemning. Jeg må nesten grine når jeg tenker på det...

Ang. Mmannen, jeg vet ikke hva jeg skal svare. Jeg orker ikke, egentlig. Svaret får bli at jeg vet fortsatt ikke hva som skjer.

Men hvis du var borte hele sist helg, så har det jo ikke vært så mange muligheter mellom i går og det for fjorten dager siden? Det er jo helt normalt og sånn alle har det. Med mindre du tenker på midt i uka da?

Jeg tenker på alt, all tid, sett i fugleperspektiv. Hverdag som helg som hva som helst, jeg tenker altså ikke på sosiale "happeninger" man får til i helger og sånn. Jeg har rett og slett knapt snakket med voksne på to uker. Jeg tror ikke det er veldig normalt?

Jeg får dekket 97% av mitt sosiale behov på jobb. Det tror jeg gjelder veldig mange. Tiden utenfor jobb går jo mest med til oppfølging av barn, middag/hus/hjem og sløving foran tv/pc, fordi det er alt jeg har kapasitet til. Tror det er ganske gjengs egentlig.

Ja - og legg til at du har en partner du er sammen med om denne hverdagen. Man ser og blir sett og syr sammen dager og kvelder og helger sammen med noen. Det er den store, enorme forskjellen.

Jeg har sikkert sagt det før, men jeg tror faktisk ikke det å gå hjemme alene hver dag gjør deg spesielt godt. Jeg tror det får deg til å føle deg mer ensom, det gir mer tid og energi til å gruble over alt som ikke fungerer i livet ditt, og det høres ut som om du alltid kjeder deg. Jeg ser bare ikke hvordan du blir mindre deprimert av å ikke ha faste rammer rundt livet ditt, og noe fast å gå til. Kanskje ikke hver dag, eller 7,5 timer hver dag, men kanskje hver dag med færre timer? Færre oppgaver, kanskje fri hver onsdag så du får stykket opp uka? Men bare det at du er nødt til å komme deg avgårde, møte opp et sted, flytte fokus fra alt som ikke fungerer hos deg til noe utenfor deg selv noen timer hver dag? Jeg er kanskje uvitende og naiv, men jeg ser ikke at det å være så mye hjemme alene på dagtid kan gjøre deg bedre?

Neida, du er ikke uvitende og naiv. Jeg er jo enig i det du skriver, og jeg burde helt sikkert få en rutine på ting. Dvs. rutine er litt vanskelig, for det er stadig ting jeg må forholde meg til på formiddagene, særlig i disse tider. Men, jeg synes det er problematisk å sitte på dette kontoret, jeg trives ikke. Jeg synes faktisk det er mer ensomt å sitte der, enn å sitte hjemme. Der blir tosomheten så veldig tydelig, og det er en tosomhet jeg har litt problemer med å trives i. Og så er det parkeringen, jeg må betale tjue kroner pr. time jeg står der. Med mindre jeg da tar buss. Jeg har bestilt busskort, deretter gjenstår vel bare å sette seg inn i mulighetene med dette kortet, punge ut med noen hundre, lade det opp. Bussturen tar femogtyve minutter i rushtiden, det er dobbelt så mye som det tar med bil. Ingen ublu greie, jeg vet. Men likevel. Det er så mye negativt forbundet med å dra ut og på kontoret, at det blir enklere å jobbe hjemmefra.

Et annet moment er jo at jeg for tiden ikke greier å konsentrere meg, jeg finner alt av jobbting så utrolig trivielt og betydningsløst. Meningsløst, for meg. Får ingen innvirkning på de problemstillingene som for meg er overordnet. Av og til kan jeg stå overfor et jobbsak som jeg vet at jeg må gjøre, og jeg vet ikke om jeg skal le eller grine.

(og jeg skjønner at jeg ikke vet hvordan du har det, og at dette sikkert er helt skivebom, jeg sletter det gjerne).

Bare legge til, hvis det å møte opp fast på jobben ikke er en mulighet, så mener jeg at legen din burde hjelpe deg å finne alternativer. Omskolering hvis det er så at jobben er med på å opprettholde årsaken til at du har vært så lenge syk, og et alternativt dagtilbud mens du er syk. Jeg blir så frustrert på dine vegne, jeg føler at du har vært syk så lenge, og alt som gjøres er å sykemelde deg. Så er du på egenhånd og sitter i ditt eget hus med deg selv og skal liksom selv gjøre deg frisk. Hvis legen din mener at du ikke bør jobbe, bør han også gi deg noe som gjør at du leges.

Ikke vet jeg. Omskolering ser jeg ikke helt for meg hva skulle innebære, hva skulle det være? Fra sju års universitetsutdannelse til...? Kurs? Tilleggs-ett-eller-annet? Legen min kunne ikke vært bedre, tror jeg. Vi er jo enige i at jeg jobber 60% nå, deretter 80% første uke på nyåret, og så skal jeg tilbake og vurdere om jeg skal jobbe fullt igjen. Eller 80%, eller mindre.

Bare skyte inn at noen av oss menn regner med at alt håp og muligheter er ute når ting som siste tids utvikling skjer. Så da prøver vi å ikke være til bry. Ergo, vi lar oss aldri høre fra. Uansett hvor lite det er DET vi vil.

Skjønner ikke. Og hvis jeg skjønner, så synes jeg ikke at det passer helt her. "Siste tids utvikling" har vært i hans hender, han er arkitekten bak de siste ukene.

Og det tror du ikke gjelder damer? :klø:

Jeg synes det er bra at du har droppa han, jeg, Tornerosa. Du la jo alle kortene på bordet, og fikk null tilbake. Enig i at hvis han vil fikse, forandre, prate - så må han ta iniativ. Fra mitt ståsted virker det som han bare drøyer ut med høflighetsfraser. Bortkasta tid.

Og du fikk jo rett, ikke at det er noen trøst, i at han var høy på livet, som du sier, ivrig og på'n som fy. Da vet du hva du gjør hvis du skal støte på noe lignende igjen.

Vi som har vært singel over tid i voksen alder, og som prøver seg på dating og blikjentgreier - vi møter på mye rart. Noe kan virke utrolig bra og bli til noe tragisk, og motsatt. Selv ordentlige, staute karer kan bli til duster i dette spillet. Jada bm, damer er sikkert ikke bedre.

Jeg vet ikke om jeg synes det er bra selv. Jeg er fortsatt sikker på at han ville vært et varp, at han ville vært en ganske så perfekt partner for meg. Men han har ikke mulighet til å være på sitt beste nå. Uansett, jeg trekker ham ikke inn her mer. Tror ikke det er særlig hensiktsmessig, og påvirker uansett ikke hva som måtte skje.

Tornerosa har den fineste stua man kan tenke seg. Lys, varm, delikat og fiiin. Bare så synd at eieren ikke klarer å nyte det ikke klarer å finne godfølelsen. Jeg håper virkelig at kaninene kan være terapi for deg(nei, det er ikke kødd). Hvis de fortsetter livet i det deilige tempoet som jeg så i går, så blir de virkelig et koselig innslag. For deg.

Kaninene driter og driter og driter! Joda, det er koselig, men fytterakker'n som de driter... Ser nå at dette blir et rydde-, støvsuge- og vaskeprosjekt. Og håper at den foreløpig koselige stua mi ikke blir en stinkbombe...

Ugh. Jeg lengter tilbake til stuevarmen hos venninne og mann. De er så flinke til å kose seg. De har jammen sitt å stri med, krevende jobber begge to, og tre barn som på hvert sitt vis krever sitt. De sier selv at de sjelden har anledning til å være sosiale. Men de har hverandre, de har dette inderlige, rolige, samarbeidende, godhjerta...overfor hverandre.

Nå kommer snart 9-åringen, så må det vel vanke litt lørdagsgodt, og så skal de legge seg. Og så blir det kaniner, meg og tv.

Nei, trives ikke.

Og morgendagen blir reprise på dagen i dag, bortsett fra å henge med venneparet en stakket stund.

Endret 4. desember 2010 av Tornerosa

[Tornerosa]

Når jeg ser visse andre og deres verden, som f.eks. dette venneparets, så kjenner jeg på en uendelig ensomhetsfølelse. Den er der hele tiden, men blir enda mer tydelig innimellom. Det hjelper ikke med all verdens venner som stikker innom, eller besøk jeg foretar, det hjelper ikke med kinobesøk og turer på byen og hva som måtte dukke opp av sosiale happeninger. Det handler ikke om det, det handler om følelsen av ego versus resten av verden. Det er jeg og de andre, aldri "vi".

:cry:

[Gjest brutal_mann]

Skjønner ikke. Og hvis jeg skjønner, så synes jeg ikke at det passer helt her. "Siste tids utvikling" har vært i hans hender, han er arkitekten bak de siste ukene.

Da har en rett og slett missforstått og eller gått glipp av noe Men det er vel ikke det værste? :gjeiper:

[Tornerosa]

Hæ?

Mannfolk, altså. Snakker i koder og forventer at man skal forstå det som står mellom linjene...

[Gjest brutal_mann]

Hæ?

Mannfolk, altså. Snakker i koder og forventer at man skal forstå det som står mellom linjene...

Den første setningen var vel klar nok? Og den andre var en indirekte vits i fra verste skrivefeil tråden...

[Tornerosa]

Det siste skjønte jeg. Det første skjønte jeg ikke helt. Men du har sikkert rett likevel. Du er jo mann.

[Gjest brutal_mann]

Det siste skjønte jeg. Det første skjønte jeg ikke helt. Men du har sikkert rett likevel. Du er jo mann.

Jeg har misforstått hele situasjonen, var vel det jeg ville frem til

[Tornerosa]

Jeg har misforstått hele situasjonen, var vel det jeg ville frem til

Og hvordan har du forstått situasjonen?

For jeg forstår fortsatt ikke.

[Tornerosa]

Jeg lurer på om jeg hadde vært lykkeligere om jeg hadde vært enkel og dum.

[Tornerosa]

Med det sa jeg ikke at lykkelige folk er dumme, altså.

Lørdagskvelden må vel sies å være over. Inneholdt sofa, strikking av julestrømpe og tv på i bakgrunnen. Og altfor mange tanker, selvfølgelig.

Jeg er virkelig sliten, i hodet.

[Tornerosa]

[pøbelsara]

[Tornerosa]

Jah.

Foreldrene mine var innom her i et par timer. Jeg blir fullstendig (enda mer) tappet for energi når de er her, og jeg skjønner ikke hvorfor!! Greier nesten ikke holde øynene åpne, bare ramler sammen som en klut på sofaen og tåler absolutt ingenting, ingen høye lyder, ingen grinete barnestemmer. Hører meg selv innimellom prestere noen småsyrlige kommentarer, ikke veldig, kanskje de ikke engang oppfatter det. "Så bra for ungene å få være med på noe sånt, en flott opplevelse, det betyr nok veldig mye for dem og bla og bla og bla..." Og inni meg skriker det bare "ja, men hva med meg??" Og alt de gjør for meg, pappa som henter inn ved og sier at jeg må bare si fra om det er noe mer jeg trenger hjelp til, og jeg sier at "neida, det går bra", men tenker at "noe mer jeg trenger hjelp til?? hva trenger jeg ikke hjelp til? jeg greier jo ingenting selv uten å føle at det er et ork!" Og mamma tar ungene med på badet, etter overtalelser og bestikkelser og mekling og jeg vet ikke hva, mens ungene gjør sitt beste med å protestere og småkrangle, og jeg hører meg selv si at "velkommen til min virkelighet, her har dere livet mitt, sånn er det, hver forbannede dag!" og sukk & akk & ve.

Jeg tror ikke de skjønner det pøkk av hvordan mitt liv er. Og det forstår jeg. Og jeg vet at det er absolutt ingen vits i å prøve å beskrive.

Det har vært en lang og slitsom dag, vrimmel av folk rundt meg hele tiden. Hei til høyre og hei til venstre, der er de benket, familiene, de sitter og ser på den to timer lange forestillingen. Venninne og mann fra i går og i forigårs, noen rader nedenfor meg, hvisker i hverandres ører underveis og fotograferer podene. Mens jeg klamrer meg fast noen benker lenger bak, som vanlig alene, av alle 1500 som har sett forestillingene denne helgen, vedder jeg på at jeg har vært den eneste alene. Og dessuten den eneste som mer eller mindre har sett alle tre forestillingene, fordi det har vært umulig for meg å hente og bringe og hente og bringe til ulike tider og på ulike steder. Da kunne jeg liksågodt bli hele tiden.

Og nå søndag kveld, igjen alene. Kvelende. Dagen i morgen står for meg som et mareritt, jeg har tusen ting på programmet fra tidlig morgen til sen kveld. Tirsdag likeså, avsluttes med juleforestilling på teateret, med ungene. Ungene og meg. Vi har to billetter til overs, de var jo på et tidligere tidspunkt tiltenkt en mann og hans barn. For ikke å snakke om onsdag, den dagen blir kanskje verst. Lenger fram har jeg ikke oversikt over, mandag, tirsdag og onsdag er mer enn nok.

Sovnet halv fire i natt, det ble noen runder i går kveld, med visse ting, jeg fikk ikke sove etterpå. Kvart på ni nå, man kunne jo lagt seg, men det gjør man ikke.

[Tornerosa]

Vurderer å slette dagbok og ikke begynne å skrive igjen - før jeg har et annet liv. Eller liker det livet jeg lever nå. Eller kanskje klamre meg fast ut året, hvem vet hvilken fantastisk avslutning dette året muligens venter meg med.

[jolie]

Skal dere på Putti på tirsdag? Jeg har litt problemer med å plassere minsten, men ellers kunne jeg jo kjøpt av deg de to ekstra billettene.

Dette ble det jo mye mening i.

Det er leit å høre at du sliter sånn. Jeg skulle ønske at ting hadde ordna seg for deg på magisk vis - som et fortryllende juleeventyr - for det hadde du fortjent.

[Tornerosa]

Ja, det skal vi. Prøv å få det til, da!!

[Tornerosa]

Dette vil nok ingen tro, og aller minst jeg selv - men jeg starter faktisk denne uka med en viss ro i magen. Utrolig. En slags...jeg skal ikke ta meg munnen for full og kalle det optimisme, men i hvertfall ikke uendelig mørke.

Det er da noe.

[¤flicka¤]

Det har vært en lang og slitsom dag, vrimmel av folk rundt meg hele tiden. Hei til høyre og hei til venstre, der er de benket, familiene, de sitter og ser på den to timer lange forestillingen. Venninne og mann fra i går og i forigårs, noen rader nedenfor meg, hvisker i hverandres ører underveis og fotograferer podene. Mens jeg klamrer meg fast noen benker lenger bak, som vanlig alene, av alle 1500 som har sett forestillingene denne helgen, vedder jeg på at jeg har vært den eneste alene. Og dessuten den eneste som mer eller mindre har sett alle tre forestillingene, fordi det har vært umulig for meg å hente og bringe og hente og bringe til ulike tider og på ulike steder. Da kunne jeg liksågodt bli hele tiden.

Dette er bare syt. For det første var det helt sikkert mange andre i forsamlingen med klump i halsen og kanskje like intens ensomhetsfølelse som deg, selv om de kanskje til og med er en del av et såkalt "vi". For det andre velger du selv å være med på disse tingene, det er faktisk ingen som tvinger deg og det er lov til å si nei. Verden går ikke under av den grunn.

Bortsett fra det, ønsker deg en god uke