Tornerosas vinter

[Gjest Miss O'Hara]

Det du skriver i dagboken bør klippes og limes til pratedamen. Det er noe med den kanalen som gjør at vi skriveføre får formidlet noe MER.

[Tornerosa]

Har faktisk tenkt tanken, Miss. Men det er en stor jobb, føler jeg... Klippe og lime og redigere... Det står så mye teit her. Vet uansett ikke om jeg tør, værsågod, her er sengelektyre, liksom. Joda, jobben hennes og sånn, men måte på med lekse, lissom... Og så har jeg ikke skriver. Og så er det ikke usannsynlig siste gang at jeg får komme til henne i dag. Men jeg skal faktisk ta en runde, jeg skal det. Se om det virker overkommelig og nyttig.

[Gjest Miss O'Hara]

Men ditt og men datt. Prøve alt som kan prøves! Det kan mailes til henne. Uten å redigeres. Det er ikke teit. Det er uten filter, og det er noe sånt hun trenger for å se deg, det supplerer hennes informasjon.

Prøve alt. Hvorfor reservere seg? Det er alltid en reservasjon, virker det som. Ikke at andre kan vite noe, på ingen måte, det er din greie, dette, men for en leser her er det så mange reservasjoner og forbehold og grunner til å ikke gå hele mila for din egen skyld, alltid en grunn til å la være. Det er ikke å prøve, det er å unnlate.

Det er bare sånn det ser ut. Trenger ikke stemme, det vet bare du, om du holder igjen og mener du beskytter deg selv av den grunn, eller om du legger det du trenger av deg selv på bordet for å virkelig prøve. Virkelig.

[Tornerosa]

Men ditt og men datt. Prøve alt som kan prøves! Det kan mailes til henne. Uten å redigeres. Det er ikke teit. Det er uten filter, og det er noe sånt hun trenger for å se deg, det supplerer hennes informasjon.

Prøve alt. Hvorfor reservere seg? Det er alltid en reservasjon, virker det som. Ikke at andre kan vite noe, på ingen måte, det er din greie, dette, men for en leser her er det så mange reservasjoner og forbehold og grunner til å ikke gå hele mila for din egen skyld, alltid en grunn til å la være. Det er ikke å prøve, det er å unnlate.

Det er bare sånn det ser ut. Trenger ikke stemme, det vet bare du, om du holder igjen og mener du beskytter deg selv av den grunn, eller om du legger det du trenger av deg selv på bordet for å virkelig prøve. Virkelig.

Nja, men det er ikke akkurat det jeg mener. Jeg hadde ikke hatt den minste skruppel mot at hun skulle lese alt jeg har skrevet her. Mer det at mye er irrelevant, det blir mye svada å lese, i tillegg til det som har med saken å gjøre. Liksom. Jeg skulle gjerne samlet mine siste tre år mellom permer, og gitt henne. Hadde ikke gjort meg noe, langt i fra. Jeg sitter gjerne med en følelse av at jeg skulle vrengt meg enda mer, så jeg hadde egentlig gjerne sett at hun hadde sett min vrengte sjel i skriftformat...

Det handler vel mer om at jeg ikke vil bry henne på sett og vis, overøse henne. Jada, jeg vet at hun får betalt. Men føler det blir litt voldsomt... Har faktisk sittet den siste timen og prøvd å redigere litt, føles som en kjempejobb. Men jeg skal se mer på det. Rekker uansett ikke nå, må kjøre.

[Gjest Miss O'Hara]

Det handler vel mer om at jeg ikke vil bry henne på sett og vis, overøse henne. Jada, jeg vet at hun får betalt. Men føler det blir litt voldsomt...

Ikke til forkleinelse for omfanget av dine bekymringer, men mitt stalltips er at hun har gærnere folk enn deg å forholde seg til She can take it, for å si det sånn. Skru av den knappen i hjernen din som hele tiden tenker på å "bry" andre. Hvis du finner'n. (Ja, og si fra til meg, i så fall, så jeg kan lete hos meg selv også )

[Tornerosa]

Det har hun nok helt sikkert, Miss... Men ikke-være-til-bry-modusen og klare-seg-selv-modusen er så innarbeidet, jeg er gjennomsyret av dem, så å forvente og stille krav og denslags...du vet. Hun er bra, hun gjør meg godt. Jeg skulle virkelig ønske. Men nå er det klart; jeg får én time til. Det er ikke rom for mer, i programmet. Prosjektet. Jeg har en intensjon om å ikke gi meg så lett, men jeg vet det; når jeg sitter der, blir det liksom ittnå av noe. Men jeg kan ikke gå ut derfra om to uker uten en plan, det er uaktuelt.

Tre unger her siden klokka 15.00, det begynner å bli nok for meg... De gjør ingenting galt, men det blir veldig mye "mamma, kan du...", "mamma, får vi...", "mamma, kan vi..." Og kaninene inngår jo, det blir litt ekstra pga av det. Jeg har satt opp kompostbingegjerde i hjørnet hvor buret står, og lagt teppet fra kjelleren som underlag. Viser seg at de er så små at de kommer seg gjennom sprinklene i gjerdet, dog. Og når de vokser, hvis de vokser mer - fare for at de setter seg fast. Så kun under oppsyn inntil videre, spørs om jeg må supplere med noe hønsenetting på den nederste delen. Har også klarert kjellerrommet som kanintreningsarena.

Trøtt, og den forbaska kinken i ryggnakkeskulderen...

Har en plan. Eller, plan og plan, jeg skal foreta meg noe, og begynner med en telefon i morgen formiddag. Hvis jeg tør. (Nei, ingen mann)

Torsdag kveld snart. Ro i heimen om to små timer.

[Chica]

Her ble det ro i heimen 19.01. Bank i bordet! de siste kveldene har det tatt tre-fire timer å få snuppa til å sove, så dette er litt for godt til å være sant...

[pøbelsara]

Jeg hadde også en Flink Dame som dro meg opp (etter ørene) når jeg var langt, langt nede for noen år siden. Jeg har også velutviklede ikke-være-til-bry-gener, og syntes det var vanskelig å bruke tiden hennes når jeg visste at det var andre som var både adskillig sykere og mye galere enn meg som også trengte FlinkeDamen min. Men jeg fikk heldigvis både tid og lov til å finne fotfestet og kravle meg opp av dypet jeg nesten hadde forsvunnet i før hun slapp meg videre i livet. Og det er jeg veldig glad for nå.

Klarer du å si til henne at du trenger mer selv om det ikke er mer plass i det prosjektet? Jeg tenker at det mørket og mensingsløsheten du opplever absolutt kvalifiserer deg til å få mer hjelp og det raskt også. Også har jeg lyst til å si det samme som Ellevill sa - det BLIR bedre. Det gjør det. Den gangen jeg falt helt sammen/møtte veggen eller whatnot, var jeg både skamfull fordi jeg som jo hadde det så bra og var så ressurssterk allikevel falt sammen - samtidig som jeg tenkte at jeg burde klare meg selv, at jeg burde fine ut av ting og at jeg burde overlate plassen min hos FlinkDame-behandler til andre som var sykere og galere og svakere. At jeg med alle mine ressureser burde klare å fikse og finne ut av ting på egen hånd. Men det er skummelt å være alt for god til å verbalisere og intellektualisere. Selv om man forstår hvorfor man er knust og sliten og trist, så kan man allikevel trenge hjelp til å faktisk slutte å være sliten og trist og lei seg.

Gratulerer med kaniner, forresten. Jeg kommer aldri noensinne til å nevne for min egen 8-åring at det er noen heldige småfrøkner et annet sted i landet som har fått kaniner. Her i huset elskes pelskldde dyr dypt og inderlig, men 8-åringen har også heftig atopisk eksem og en haug allergier, så inn i vårt hus skal ikke en eneste liten kanin, uansett hvor søt den måtte være. *slem mamma*

Endret 2. desember 2010 av pøbelsara

[Tornerosa]

Bare det å glo på tv sammen med noen! Kommentere, le, hetse... Torsdagsklubben nå. Ensom majestet i sofaen. Når det en sjelden gang er folk her, kan vi jo ikke kaste bort tiden med å se på tv. Som jeg savner å bare henge sammen med! Gjøre ingenting, fordi tiden ikke er knapp, den bare kommer og kommer og kommer!

Min flinke dame er faktisk veldig lik meg selv på mange måter. Tror jeg, da. Det er jo grenser for hva jeg vet om henne, selvfølgelig... Og det er jo hennes jobb å kommunisere med mennesker, uansett type. Så det kan jo bare være en følelse jeg har. Men følelsen er absolutt veldig sterk, hun er en bra utgave av meg selv, den sterke utgaven. Og jeg har googlet henne (selvfølgelig ) og funnet ut at vi deler to interesser, interesser som ikke er veldig gjengse og som på sett og vis sier litt om typen.

I hvertfall, hun er bra for meg, jeg føler at vi når frem, begge to. Én gang til før jul, den siste gangen, hun spurte om jeg ville komme neste uke eller om to. Greide ikke å bestemme meg, vil tilbake neste uke, men jo tidligere det blir, jo fortere er det over...

Vet ikke hva jeg klarer å si. Eller jo, jeg skal klare å si at jeg ikke kan ha bare meg selv å snakke med. Og jeg kan si at jeg synes det er veldig dumt at jeg ikke kan fortsette hos henne. Denslags kan jeg si, og så håper jeg at hun hjelper meg, så jeg deretter kan si bare "ja" og "nei"... Blir litt urolig av tanken på å skulle begynne hos noen, helt fra begynnelsen igjen. Men hvis det er den eneste muligheten, så gjør jeg det. Da vil jeg i såfall høre om hun kan anbefale meg noen.

Jeg føler at jeg går et par skritt i en bra retning hver gang jeg er hos henne. Men så har jeg gjerne gått minst ett tilbake igjen neste gang jeg er der. Skulle ønske jeg kunne vært der to ganger i uken, til evig tid. I hvertfall lenge.

[Tornerosa]

Kaniner, ja. Sikkert ikke lurt med allergi og eksem, nei. Ikke verdt å trigge. Jeg er selv allergisk mot katter, høy, diverse typer pollen samt at jeg noen ganger reagerer på hasselnøtter, mandler, plommer og annen frukt. Og overmodne epler og bananer, faktisk. Men er mye bedre nå, det var verre da jeg var jentungen. Katter tåler jeg fortsatt dårlig, og hvis jeg plukker blomster og etterpå gnir meg i øynene, er det en dårlig oppskrift. Uansett, disse to silkemyke nøstene tåler jeg! Bank i bordet! Har hatt dem helt opp i ansiktet, gnidd dem mot kinnene, og det går helt fint. Høyet har jeg heller ikke reagert på. Håper det fortsetter slik. Kjærlighetserklæringer fra ungene - jeg er fortsatt verdens snilleste mamma.

[Tornerosa]

Apropos mamma. Jeg merker at jeg er litt...ikke fornærma, men litt skuffet. Hun er nesten aldri her. Og hvis hun er i byen i én eller annen anledning, har hun det alltid så travelt med å komme seg hjem igjen. Nå skal de hit på søndag, være med oss på forestilling klokka 13. Og så hadde de tenkt å komme hit etterpå, se på kaninene. Men ungene har to forestillinger og er nok ikke hjemme før 19, så de kommer nok ikke til å vente. De kunne glatt vært her hos oss de fire timene, ventet på oss, men det gjør de helt sikkert ikke. De kunne også kommet lørdag og overnattet til søndag, men det gjør de heller nok ikke. De er her aldri for å besøke oss, egentlig. Pappa er her, han er jo barnevakt en del. Mamma har riktignok diverse helsemessige utfordringer, men ikke verre enn at det er fullt mulig å komme en helg eller et døgn, bare være sammen med oss. Men det skjer ikke. Har knapt skjedd på de 3.5 årene vi har bodd her.

Burde legge meg, men føler meg litt...urolig. Har et par saker i hodet jeg ikke får landet. Det begynner vel å bli kjennemerket mitt.

[Tornerosa]

Og sakene har ikke landet.

Jeg må ta en telefon i dag. Jeg burde tatt en i går kveld, også, en annen, men det ble med tanken, gitt. Den i dag må jeg ta, jeg har lovet. Ellers burde jeg absolutt tatt en tur på kontoret i dag, men vegrer meg. Jeg burde også fått den nødvendige Mac-assistansen jeg har ventet på så lenge. jeg ga opp min opprinnelige hjelper, hadde en annen på hånden, en tredjeperson, for å si det sånn, men det skjer ingenting. Og jeg kan ikke ta den saken i egne hender, den må taes av en annen. Og ettersom det ikke ser ut til å skje, burde jeg sett meg om etter noen andre. Hvem nå det skulle være. Alt er så tungvint som det er nå, opererer mer eller mindre med tre maskiner.

Minsta blir med venninne hjem i dag, deretter kommer de hit. Mens hun er borte, skal 9-åringen og jeg på Obs. Bytte et skjerf jeg kjøpte som julegave, det er et hull i det. Kjøpe lue til minsta, se om vi finner ny jakke til 9-åringen.

Og i kveld skal jeg lufte meg litt, usikker på om det er lurt. For jeg kjenner følelsen etterpå - var det alt jeg fikk? Hvor lenge til neste gang? Jeg må vel bare ta det jeg får. Alternativet er jo heller ikke spesielt forlokkende.

Grue-seg-følelse i magen. Helga byr på utfordringer jeg ikke vil ha. Unger som skal delta på store kulturelle ting, de blir borte fra formiddag til kveld. Og her er det ikke snakk om å bare kjøre til og fra, neida, jeg har selvfølgelig greid å bli involvert. Det betyr kjøring til, bli der, kjøring fra, bli et annet sted, kjøring til igjen, bli der, henting. Og det finnes ikke parkeringsplasser der, det er også ganske håpløst. "Vær kreative" var oppfordringen fra skolen. Hah, hva betyr det? Parkere i byen, halvannen kilometer unna? Gå, i sprengkulda? Må sjekke bussmuligheter.

Sånn er det.

Da jeg våknet i morges, var det som om jeg nettopp hadde sovnet. Grave-seg-ned-behovet er definitivt tilstede. Lysglimt i kveld, tror jeg, men ellers er det bare grue seg til helg og neste uke.

Amen.

[Tornerosa]

Kanskje jeg skal kose litt med kaninene.

[Tornerosa]

Jeg koste med kaninene. Jeg sovna. Nå våkna jeg.

[Tornerosa]

Fredag kveld, helg. Tre unger og meg. Lurer på om jeg er i stand til voksenprat? Om jeg husker hvordan det er? Eller om jeg, neste gang jeg treffer en voksen, kommer i skade for å si "Nei, ikke nå, lille venn". "Nå må du høre hva jeg sier til deg, klokka er mange!"

Får snart testet det. Om to timer er jeg på besøk. Må bare først varme frossenpizzaen og sjenke ungene et glass solo. Og den tredje ungen må hentes. Det er ca. 1.5 kilometer unna. Vurderer å gå, selv om det er bikkjekaldt. Det tar meg fort tyve minutter å gå, dvs. 40 min til sammen. Det gir meg et par timer på besøk. Den tiden går fort. Særlig fordi venninnes legemann skal hjelpe meg med å få denne epikrisen riktig, den jeg holder på å oversette. Masse medisinsk terminologi som jeg ikke helt greier å finne norsk oversettelse på. Selv om han ikke kan spansk, regner jeg med at en del uttrykk er ganske internasjonale. Vi rekker nok ikke stort annet enn å holde på med den oversettelsen, regner jeg med.

Sånn er det.

Det er fint her nå. Ryddig, masse lys, julestjerne i vinduet, en sånn med telys i, en hvit amaryllis jeg håper vil blomstre om et par uker. Julegaver ligger på stuebordet klare for innpakking. Klementiner, brente mandler. Kaniner. Ungene ser på Pakten, det er visst spennende. Jeg leter og leter etter en god følelse, en avslappet følelse, en tilfreds følelse. Ikke funnet inntil videre.

[Molo]

Håper du får en hyggelig kveld, Tornerosa. Litt luft under vingene.

[Gjest brutal_mann]

Fredag kveld, helg. Tre unger og meg. Lurer på om jeg er i stand til voksenprat? Om jeg husker hvordan det er? Eller om jeg, neste gang jeg treffer en voksen, kommer i skade for å si "Nei, ikke nå, lille venn". "Nå må du høre hva jeg sier til deg, klokka er mange!"

Det er da ikke mange dager siden sist du bedrev voksenprat Men du er veldig flink til å se problemer i stede for muligheter. <- Godt ment

[Tornerosa]

Nehei, ikke mange dager siden? La meg tenke... Sett bort fra den helga sørpå hvor jeg riktignok utvekslet setninger med noen voksne - pratet ikke - så er vel sist gang...fredag 19. november. Det er 14 dager, det.

Tar gjerne imot tips angående muligheter.

Uansett handler det jo om mer enn det. Det handler jo ikke bare om de tilmålte timene innimellom hvor jeg treffer folk.

2.5 timer i sofaen hos venneparet. Han minner meg litt om Mmannen, av flere grunner. Et utrolig bra par å være vennepar med. Men jeg kommer nok aldri dit.

Da gjenstår resten av helga, og jeg gir den gjerne bort til høystbydende. Eller egentlig gratis.

[Kosemose]

Æsj, helgene skulle jo være et kjærkomment avbrekk, helger skal jo være noe positivt. tid til å lade opp batteriene, få unna forefallende, gjøre hyggeting. Hva skal ungene dine i helgen da? Og hva ville du gjort istedenfor å leve din egen helg?

Og du kan gjerne få bytte med meg. Mitt sosiale helgeinnslag (utenom egne unger) er fem timer dugnad i en idretshall). Utenom det er min helg preget av vasking og kjipe "få unna"-oppgaver.

Også må jeg bare spørre: Er all kommunikasjon med Mm helt slutt? lurer han ikke på hvor du har blitt av? det høres så rart ut, voksne mannen...?

[Kosemose]

Nehei, ikke mange dager siden? La meg tenke... Sett bort fra den helga sørpå hvor jeg riktignok utvekslet setninger med noen voksne - pratet ikke - så er vel sist gang...fredag 19. november. Det er 14 dager, det.

Tar gjerne imot tips angående muligheter.

Men hvis du var borte hele sist helg, så har det jo ikke vært så mange muligheter mellom i går og det for fjorten dager siden? Det er jo helt normalt og sånn alle har det. Med mindre du tenker på midt i uka da? Jeg får dekket 97% av mitt sosiale behov på jobb. Det tror jeg gjelder veldig mange. Tiden utenfor jobb går jo mest med til oppfølging av barn, middag/hus/hjem og sløving foran tv/pc, fordi det er alt jeg har kapasitet til. Tror det er ganske gjengs egentlig. Jeg har sikkert sagt det før, men jeg tror faktisk ikke det å gå hjemme alene hver dag gjør deg spesielt godt. Jeg tror det får deg til å føle deg mer ensom, det gir mer tid og energi til å gruble over alt som ikke fungerer i livet ditt, og det høres ut som om du alltid kjeder deg. Jeg ser bare ikke hvordan du blir mindre deprimert av å ikke ha faste rammer rundt livet ditt, og noe fast å gå til. Kanskje ikke hver dag, eller 7,5 timer hver dag, men kanskje hver dag med færre timer? Færre oppgaver, kanskje fri hver onsdag så du får stykket opp uka? Men bare det at du er nødt til å komme deg avgårde, møte opp et sted, flytte fokus fra alt som ikke fungerer hos deg til noe utenfor deg selv noen timer hver dag? Jeg er kanskje uvitende og naiv, men jeg ser ikke at det å være så mye hjemme alene på dagtid kan gjøre deg bedre?

(og jeg skjønner at jeg ikke vet hvordan du har det, og at dette sikkert er helt skivebom, jeg sletter det gjerne).

Bare legge til, hvis det å møte opp fast på jobben ikke er en mulighet, så mener jeg at legen din burde hjelpe deg å finne alternativer. Omskolering hvis det er så at jobben er med på å opprettholde årsaken til at du har vært så lenge syk, og et alternativt dagtilbud mens du er syk. Jeg blir så frustrert på dine vegne, jeg føler at du har vært syk så lenge, og alt som gjøres er å sykemelde deg. Så er du på egenhånd og sitter i ditt eget hus med deg selv og skal liksom selv gjøre deg frisk. Hvis legen din mener at du ikke bør jobbe, bør han også gi deg noe som gjør at du leges.

Endret 4. desember 2010 av Kosemose